Søk Meny Lukk
Lukk
Av: David Jønsson Headline 9. desember 2022

Arthur Russell og lyden av New York

Arthur Russell er en kilde til evig fascinasjon. Han var dessuten sterkt delaktig med å bidra til New Yorks heteste periode som musikalsk smeltedigel fra midten av 70-tallet og noen år fremover. I år er det 30 år siden Russell gikk bort.
Av: David Jønsson  / Foto: David Jønsson / Audika Records

Jeg hadde nettopp snirklet meg nedover den bratte bakken på min sedvanlige kveldstur, da Arthur Russells «I Couldn’t Say It To Your Face» kastet seg inn i ørene mine og fikk meg til å stoppe opp. Man glemmer av og til hvor kraftfull den sangen er. Med dens sørgmodige tempo, sjelfulle blåsere og åpningslinjen som tjuvstarter før resten av bandet kommer inn: «I couldn’t say it to your face, but I won’t be around anymore». Da er det rett ut umulig å ikke la seg berøre. Sangen er hentet fra «Love Is Overtaking Me», som i disse dager kommer ut i en ny vinylutgave. Dette sammenfaller også med at det er 30 år siden Russell gikk bort av AIDS-relaterte årsaker, kun 40 år gammel.

Charles Arthur Russell Jr. ble født 21. mai 1951 i Oskaloosa, Iowa. Han fattet interesse i musikk tidlig i barndommen og lærte seg å spille både cello og piano. Russell var også en søkende person, som gjorde at han dro til San Francisco som 18-åring for å bo i et buddhistisk kollektiv. Her møtte han blant annet dikteren Allen Ginsberg, som han skulle få et nært forhold til. I San Francisco studerte han indisk musikk og moderne komposisjon, før han flyttet til østkysten og New York for å ta fatt på videre studier, denne gangen innen elektronisk musikk. Russell fikk etter hvert jobb som kreativ leder for The Kitchen, som var et kunstsenter med fokus på happenings med avantgardistiske tilsnitt og med regelmessige konserter. Russells hang til å blåse i alle sjangerkonvensjoner ble tydelig da han begynte å booke rockeband som The Modern Lovers og Talking Heads i tidlige utgaver, til paffe blikk og innvendinger fra kunstmiljøet.

Det var også i denne perioden at Russell oppdaget discoen som hadde begynt å gjennomsyre musikklivet i New York, gjennom steder som The Gallery, Studio 54, Paradise Garage og The Loft. Det var spesielt The Gallery og stemningen som DJ og eier Nicky Siano skapte, som åpnet blikket og ørene til Russell. Russell startet discoprosjektene Dinosaur, som etter hvert ble til Dinosaur L, og Loose Joints som et direkte resultat av dette. Dinosaur (L) som kanskje er mest kjent for låten «Kiss Me Again», som er et mesterstykke innen sjangeren med dens pumpende joggebass, en hinsides groove og cellosolo signert Russell. Her bør hele 15-minutters versjonen inntas, gjerne regelmessig. Celloen var som regel med i det meste som Russell foretok seg. «Kiss Me Again» var ellers den første discosingelen som ble utgitt av Sire Records i 1978.

Det var ingen tvil om at Russell fant inspirasjon av en bred palett av musikk og lot blant annet indisk musikk, avantgarde og samtidsmusikk, elektronisk musikk, americana, punk/new wave, frijazz og disco absorbere dypt inn i eget materiale. Og vice versa. Russell var en katalysator for grenseutviskingen av sjangre i byen som aldri sover. Han samarbeidet like naturlig med Ginsberg, som med Steve Reich, Phillip Glass, Larry Levan og kunstpowerpop-bandet The Necessaries.

New York var på denne tiden en nær lovløs lekeplass, der det meste var gangbart på gata, på godt og ondt. Store mengder kriminalitet, narkotika, pornokinoer og prostitusjon var med på å gi storbyen et frynsete rykte, i hvert fall i visse deler av byen. Se for eksempel HBO-serien «The Deuce», som gir en tidvis vellykket tidskoloritt av denne perioden.

Dette førte til fraflytting i flere nabolag, som gav mange tomme lokaler og lav husleie. De tomme lokalene og loftene på Lower Manhattan ble inntatt av kunstnere, musikere og bohemer. Det ble en bohemboble på lik linje som for eksempel Paris på 1920-tallet. En grobunn for full kunstnerisk frihet, med ekstra trykk på frihet. New York har alltid vært en musikalsk smeltedigel, men har temperaturen i digelen noensinne vært høyere enn i perioden fra midten av 70-tallet og til tidlig 80-tallet?

Folk fra forskjellige scener som Street art- graffiti og kunstmiljøet, litterære kretser, punken, new wave, no wave, avantgarde- og frijazzscenen, og hiphop i støpeskjea gled naturlig sammen, og dannet et ekstraordinært kunstnerisk og intellektuelt løst sammenvevd nettverk. Grandmaster Flash, Debbie Harry, Suicide, Keith Haring, kjæresteparet Jean-Michel Basquiat og Madonna, Patti Smith og Larry Levan kunne alle ideelt sett befinne seg på en og samme kjøkkenfest, i hvert fall sett fra en musikkelskers utopiske synsvinkel. Og det var i dette pulserende miljøet Russell fant sitt naturlige habitat.

Dette herlig frikete miljøet var på mange måter en naturlig videreutvikling fra 50 og 60-tallets folk og beatnik-miljø i Greenwich Village, med forfattere og kunstnere som Jack Kerouac og Bob Dylan, og ikke minst kunst- og musikkmiljøet rundt Andy Warhol og The Factory, med Lou Reed og The Velvet Underground som musikalsk spydspiss.

“I was there, in 1974 at the first Suicide practices in a loft in New York City. I was working on the organ sounds, with much patience”. «I’m Losing My Edge» – LCD Soundsystem.

Loft jazz-scenen med Sam Rivers og William Parker i rekkene, holdt seg for eksempel på Studio Rivbea som lå i Lower Manhattan.  Noen få minutters gange unna lå punk-vuggen CBGB’s, nattklubbene The Gallery og The Loft, samt The Kitchen, slik at man kunne trave innom flere steder og musikkstiler i løpet av en lang kveld og natt. Les mer om Loft Jazz-scenen i mitt intervju med Ol’ Burger Beats her, og Terje Mosnes sitt intervju med Arild Andersen i siste Jazznytt for fascinerende førstehåndsberetning fra denne scenen. For en mer utfyllende sak omkring innflytelsen til nattklubben The Loft og DJ-en David Mancuso, anbefales Audun Vingers sak «Nattklubben som safe space og fluktsted» i Tidens ånd.

Russell var en perfeksjonist med en utålmodig side krydret med et hissig temperament, noe som var mye av grunnen til at det ikke ble utgitt mye musikk mens han levde. Lite anerkjent i egen levetid, men takket være iherdig innsats av blant annet plateselskapene Soul Jazz og Rough Trade, som har gitt ut flere antologier og album etter hans død, har Russells status som kulthelt vært stadig stigende. LCD Soundsystems James Murphy, samt artister og band som Grizzly Bear og Sufjan Stevens, har alle nevnt Russell som en viktig inspirasjon. Red Hot Organization ga i 2014 ut en hyllest til Russell i trippelalbum-form, der inntektene går til å bekjempe AIDS. Her bidro artister som Robyn, Jose Gonzalez, Hot Chip og Devendra Banhart, i tillegg til mange andre. Her hjemme har Kenneth Ishak nevnt Russell som et av sine musikalske forbilder og er en naturlig person å forhøre seg med rundt Russells betydning.

«Jeg tror siden jeg begynte å få anbefalt masse musikk av eieren av Jukebox records i Moss, Pål Andreassen, når jeg var 16,17 at jeg ble oppmerksom på Russell. Pål var litt forundret over hvorfor jeg kom inn og spurte etter Big Star, Paul Westerberg o.l., og mye mulig det var han som anbefalte Russell. I Moss hadde vi en generasjon over oss i Beezewax som var utrolig støttende og ga oss musikktips hele tiden. Etter hvert hørte jeg drypp her og der, og det litt morsomme er at jeg ofte har tenkt at han og karakteren Montgomery i «Fame»-filmen spilt av Paul McCrane, er samme person. Karakteren er en deprimert ung mann som er utilpass med sin egen seksualitet. Det er mange likhetstrekk der. Montgomery gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg så «Fame»-filmen når jeg var 6-7 år gammel, og jeg tror Arthur Russsell, den ekte Montgomery bare kryssfadet seg inn i livet mitt etter hvert, men er på en måte den samme personen. Låten han fremfører i filmen, «Is it ok if I call you mine», som jeg tror skuespilleren selv skrev, covret Beezewax lenge i starten» (Beezewax-versjonen finner du også i den vedlagte Spotify-spillelisten nederst i saken).

«Det er mange måter å bli inspirert av Russell på for min del, men kanskje den viktigste er det å bli inspirert til å bare fortsette lage låter, innspillinger. Jeg elsker samarbeid og å jobbe med musikk kollektivt, men det å lukke seg helt og lage en stor musikalsk indre verden hvor det er kun en selv som rår, det får jeg lyst til når jeg hører på Arthur sine plater. Jeg blir usosial av å høre på hans musikk, helt klart. Jeg har ingen spesifikk favorittlåt, men jeg husker jeg bodde på et hotell i Brighton i en uke alene og det ble etter hvert veldig trist, så jeg hørte på «I Couldn’t Say It To Your Face» konstant».

Samlingen «Love Is Overtaking Me» konsentrerer seg om den mer snorrette singer-songwriter-siden av Russell og består av innspillinger hentet fra hele hans periode som aktiv musiker, fra tidlig 70-tallet og til blant det siste han spilte inn i 1991. En del av sangene er spilt inn på The Kitchen. Her er også flere sanger spilt inn med John Hammond som produsent i CBS Studios i New York, som blant annet «I Couldn’t Say It To Your Face». Hammond var mannen som signerte Dylan, Bruce Springsteen og Leonard Cohen til Columbia.

Materialet er komprimert ned fra en åtte timers bolk, og er mikset og satt sammen av Chris Taylor fra Grizzly Bear. Hovedsakelig er det versjoner av låter Russell ikke klarte å si seg ferdig med. Første halvdel av albumet kan muligens sammenfattes som sparsommelig, jordfarget americana/folk med enkle, men effektfulle arrangementer. Det skorter heller ikke på poptimisme blant sangene her, spesielt med sanger som «Big Moon», «Janine» og «Habit Of You» som nesten går under avantgardistisk softrock. Ikke minst har albumet en sjelfull vibb, med flere låter som inneholder delikate blåsearrangement som en suppekvast som gir fyldigere smak og tone.

Som så mange andre i New Yorks kunstnermiljø, gikk Russell bort altfor tidlig. «Love Is Overtaking Me» viser Russell som et naturlig bindeledd mellom Moondog og LCD Soundsystems James Murphy, og som en uovertruffen låtskriver, uansett hvilken sjanger han følte for å uttrykke seg med akkurat den dagen.

 

Les:
Hold On to Your Dreams: Arthur Russell and the Downtown Music Scene, 1973-1992 av Tim Lawrence, Duke University Press (2009)

Love Goes to Buildings on Fire: Five Years in New York That Changed Music Forever av Will Hermes, Farrar, Straus and Giroux (2012)

Loft Jazz: Improvising New York in the 1970s av Michael Heller . University of California Press (2016)

Se:

The Deuce, HBO, 2017-2019

Wild Combination, A Portrait of Arthur Russell, 2008

Basquiat, Julian Schnabel, 1995

Hør:

Arthur Russell – Love Is Overtaking Me, Audika 2008
Arthur Russell – Iowa Dream, Audika 2019
Arthur Russell – The World of Arthur Russell, Soul Jazz Records 2003
Diverse Artister – New York Noise, Soul Jazz Records 2003
Diverse Artister – Wildflowers: The New York Jazz Loft Sessions, Knit Classics 1999
Diverse Artister – No New York, Antilles 1978

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 31 andre abonnenter