Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 22. desember 2022

Konsertanmeldelse: Livgivende Little Simz på Rockefeller

Konsertåret 2022 og turneen til Mercury Prize Awards-vinneren for «Sometimes I Might Be Introvert» ble avrundet på ypperste belivende måte av den britiske rapperen Little Simz på Rockefeller søndag 18. desember. Ildfull, brennende engasjert, gatesmart, intens, tankefull og med en melodifølelse av en annen verden løftet hun oss til mangfoldige musikalske høyder. Nok et høydepunkt konsertvinteren 2022.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Etter at DJ-en hennes og produsent og rapper OTG har spredt varme og oppildnet et smekkfullt lokale med hvilken spesiell musikalsk begivenhet vi skal få være med på er det klart for Simbiatu Abisola Abiola Ajikawo. Så venter en bombastisk, modig og sårbar seanse som løfter og inspirerer.

Little Simz på Rockefeller.

Little Simz har en tøff urban gatestil, som hentet fra karakteren hennes i Netflix-serien «Top Boy», der hun entrer scenen med grønn bomberjakke, grå hettegenser, grønne jeans, svart- og hvit prikkete vans sko og braids. 28-åringen er også i kledd noen passe outrerte briller som nærmest kan se ut som svømmebriller og øreringer.

Sceneriggen er enkel, funksjonell med DJ/produsent Osiris/ OTG i bakgrunnen bak et «Sometimes I Might Be Introvert»-banner og den unge kvinnelige rapperen i front vandrende fra side til side, bak og frem. Noen ganger kommer også OTG frem for å co-rappe. Andre ganger tar han det bak decksa. Utover rap og sang spiller også Ajikawo keyboard («Introvert») og gitar («I See You») ved noen anledninger underveis.

Rapperen, som er bedre kjent under artistnavnet Little Simz, åpner ballet med avspilling av Smokey Robinsons «The Agony and the Ecstacy» før hun drar i gang «Two Worlds Apart» fra 2021- albumet «Sometimes I Might Be Introvert», som skaffet henne Mobo og Ivor Novello Awards i tillegg til at hun ble kåret til beste nye artist under Brit Awards i begynnelsen av 2022.

Vi får høre 18 av de 19 sporene derfra. Bare mellomspillet «Gems» utelukkes. I tillegg får vi fem låter fra forgjengeren «Grey Area» (2019) og en flunkende ny, ikke utgitt, i form av «Moving Alone». De tre første albumene; «E.D.G.E.» (2014), «A Curious Take of Trials + Persons» (2015) og » tillness in Wonderland» ( 2016) ignoreres, det er ganske naturlig da gjennombruddet kom med nyere ting, og de har nok ikke hatt tid til å øve inn og lage koreografi til «NO THANK YOU».

Musikken veksler mellom rå og røff, hurtig flyt og det mer behagelige og tilbakelente melodiske. Stridende angstfull, nervøs og pasjonert. Dramatisk, reflekterende og sterkt. Det handler om hverdagsliv. Empowerment, sinne, visjoner og livet på gata i Nord-London. Det er vel det som kalles conscious rap. Rap med en bevissthet. Musikk som berører, sprer kunnskap og engasjerer

Stilen til Islington-hip-hop dronningen mildner etter hvert under konserten når hun tar av de ytterste klesplaggene og brillene. Tekstene og budskapet blir også mer personlig og utleverende. Hun er selvsikker og ydmyk og kombinerer skarpe gjennomborrende tekstlinjer ned medfølelse og sårbarhet. Hun rapper med forrykende energi og tempo, og er melankolsk og sjeleutbrettende der det kreves.

Little Simz på Rockefeller.

Når de anthemaktige, nesten svulstige anslagene på «Introvert», med snerrende trommer, storslagen-, majestetisk- samplet orkester og hamrende keyboard, toner ut over lokalet vinner de gjenklang. Vi koser oss storveis. Kombinasjonen av nesten brautende pompøse melodilinjer og myk behagelige medfølende historiefortellinger er uslåelig.

Måten den britisk-nigerianske rapperen artikulerer hissig frustrasjon mot myndigheter, musikkbransje-urettferdighet og om en ung kvinne som forsøker å finne seg selv og sin plass i verden, hjelpeløs og målrettet om hverandre, beveger og løfter tilhørerne.

Under hiten «101 FM», fra det andre albumet «Grey Area», tar hun turen ut blant publikum. Mange er glade for det og ønsker å ta henne i hånden eller gi en klem. En velsignelse, men det kan også bli for mye poengterer hun, og kjører i gang «Protect My Energy» i det møysommelig koreograferte og gjennomtenkte settet.

Her er det musikalsk variasjon, oppbygging og dynamikk. Som med området hun er fra innbefatter musikken til Little Simz mange ulike referanser stiler og stemninger. Det er ska, soul, R&B, funk, neosoul og elektronika. Lauryn Hill, Greentea Peng, Kendrick Lamar, Loyle Carner, Slowthai og Azealia Banks på en og samme gang.

Musikken er nesten fri for hooks og fortoner seg i blant mer som en samtale; en engasjerende konversasjon. Konserten bygger også på gospelens call and response teknikker. Da er det også naturlig at neste på programmet er «Selfish» hvor hun får oss til å synge refrenget mens hun rapper. Ja, det er viktig å lære å elske eller like seg selv, ta hensyn til seg selv og egne behov. (Også for å kunne være bra for andre.)

Midtveis ønsker hun både å gi uttrykk for sin egenrådighet og fortelle at hun seks dager før slapp et helt nytt album, «NO THANK YOU», på strømmetjenestene via det uavhengige plateselskapet Forever Living Originals. Et album vi ikke får høre noe fra denne kvelden tross gode tilbakemeldinger både fra salen og kritikerne. «Vi lar det vente til neste gang vi ses», sier Ajikawo. «Ikke det taktisk lureste», bekjenner hun, men «I do as I want. I do as I like», sier kvinnen, som blir 29 år 23. februar neste år. Så er vi i gang med mektige «Point and Kill» til stormende jubel og allsang.

DJ-en til Little Simz og produsent og rapper OTG På Rockefeller.

Det er en svært overbevisende turné-avslutning vi får være med på selv om det var noe kluss helt mot slutten under ekstranumrene. Det engelske uttrykket empowering er veldig betegnende.

Kvinnen i front, med opprinnelse i trange og tøffe kår i Islington i Nord- London, er sine røtter bevisst og understreker, som makkeren OTG før henne gjorde under sitt oppvarmingssett, at det er ingen selvfølge at en som henne får reise til Oslo og attpåtil spille for en stor utsolgt konsertscene. Dette har hun jobbet hardt for å oppnå. Samtidig ber hun oss om å tro på oss selv og det vi brenner for. Alt er mulig om du vil det sterkt nok.

Det har ikke bare vært enkelt å nå dit hun er i dag. Veien dit har bydd på mye motstand og ikke alle har vært like støttende. Selv har hun stilt spørsmål ved egne ferdigheter underveis, sier hun, før «How Did You Get Here». Islingtons kvinnelige sjefsmusiker ber oss om å benytte lommelykter på telefonene og svaie med. Lokalet lyser opp.

I et rørende øyeblikk mot slutten av hovedsettet henter hun frem nevøen – han har har designet sceneoppsettet. Hun forteller at han levde mellom liv og død før han fant sin plass og misjon. Lil Simz, som hun først kalte seg, uttrykker kjærlighet og takknemlighet til slektningen. Deretter kommer låten tilegnet ham; «Little Q, Pt. 1». Tilhørerne tar mer enn gjerne oppfordringen om å synge «La La La» til ære for mannen, som fikk snudd det vonde til noe fint og kraftfullt.

Hun setter seg ned på en stol og går i gang med «Little Q, Pt. 2». Låten hvor hun forfektet da fetteren ble knivstukket. Poesien er bokstavelig talt knivskarp.

«Shit changed when I had a brief encounter with Death. Thought the Pearly Gates opened when thst knife was in my chest. Not the mental stars, the scars physical, all you see. But the Boy that stabbed me is Just as damaged as me».

En rørt nevø står på siden av scenen og tar til seg omtanken og engasjementet.

Little Simz går igjen inn på det å ikke bli forstått for den man er, og avslutter grunnsettet med «Miss Understood». Etter den korte pausen bak scenen og signaturlåten «Woman», der hun på svøpende, elegant vis hyller og feirer kvinner; ikke minst svarte kvinner, vil hun ha oss med på et eksperiment. Hun skal spille en helt ny låt, ikke fra «NO THANK YOU», en nyere. For at den skal fungere kreves det publikumsdeltakelse, mener hun.

Etter en liten stund er ikke hun og OTG fornøyde. De må starte låten «Moving Alone», som den heter, en gang til. Nå er energinivået mye høyere både på scenen og i salen. Da fungerer det. Etterpå er det tid for «Venom» og kveldens endelikt etter en time og førti minutters inspirasjon.

Vi går hjem med oppløftende hode og enda mer respekt og beundring for den engelske hip-hop dama.

 

Sjekk også:

Little Simz – Sometimes I Might Be Introvert (Deichman: Årets album 2021, Stian Bjørnsson Hope)

Little Simz – Introvert (Ferske spor uke 37/2021)

Et av årets konserter: Little Simz, Rockefeller ((Deichman: Årets album 2022, Jan-Olav Glette)

 

Venom – Little Simz (en av låtene som har inspirert Timo Silvola i Barren Womb)

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 48 andre abonnenter