Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 27. desember 2022

The Colors Turned Red: Smakfull pop med masse vokalharmonier

– Når jeg skriver låter, er det en selvfølge å lage noe som er fengende og melodiøst, slik popmusikk var fengende og melodiøs på 60-tallet, eller for den saks skyld under new wave-epoken rundt 1980, sier Haakon Larsen i The Colors Turned Red. I år kom de med albumet «As If We Owned The World», deres første på 16 år, som vi kåret til et av årets beste norske album. I romjula spiller de sine to første konserter siden de spilte på Vangenfestivalen i 2018 og support for Madrugada på Rådhusplassen i Haugesund under Sildajazzen 8. august 2019: På Martinique i Stavanger 29/12 og Høvleriet i Haugesund 30/12.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Grethe Nygaard (bilde øverst), Harald Nordbakken, Nina Lill Veste

Med tredjeplaten som The Colors Turned Red (fire av medlemmene slapp også en plate som Duel In The Sun sammen med Bjørn Fløystad i 2011) har veteranene fra Haugesund – i dag spredd til Oslo, Kongsvinger, Stavanger og Haugesund – laget en av årets ypperste norske album. Om alder ikke diskvalifiserer, bør selvutgitte «As If We Owned The World» på Solid Goal! være en opplagt kandidat for neste års Spellemannpris i kategorien pop.

I dette intervjuet med Deichman musikk kan du finne ut mer om bandet, som en gang ble hevdet «å spise a-ha til frokost» (Torgrim Eggen ved to ulike anledninger) og utropt til «den beste engelskspråklige norske skiva noensinne» (Kjetil Rolness), hvis selvtitulerte debutalbum fra 1988 kan studeres  i Norske albumklassikere sin bokserie – av Erik Valebrokk.

Her kommer det frem at Helge Mamen  overtar som bassist da Andersen har måttet gi seg grunnet en lammelse i armen.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva vil dere uttrykke med det?

* Før vi kalte oss The Colors Turned Red, het vi Im Nebel (oppkalt etter et dikt av den tyske forfatteren Hermann Hesse) – fra 1982 til 1986. Navnet Im Nebel uttrykte noe poetisk tåkete og  fremmedgjort som sto i stil med postpunken vi spilte som 16–17-åringer, men siden vi i 1986 hadde blitt mer opptatt av band som The Smiths, The The og R.E.M., skiftet vi navn til The Colors Turned Red. Egentlig var vi oppkalt etter oss selv: Rundt juletider 1985 hadde Im Nebel gitt ut 7-tommeren «The Colours Turned Red»/«Just Like That». U-en i «Colours» forsvant fordi jeg studerte arkitektur og var veldig opptatt av symmetri: Antall bokstaver i ordene i bandnavnet ble nå 3+6+6+3. Det gjorde det enklere å få til en stilig bandlogo.

Psykedelisk bilde The Colors Turned Red brukte som plakatfoto i flere år. Foto: Nina Lill Veste

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte så voldsomt?

* Vokalist Johnny begynte å samle på plater nærmest før han kunne gå, vi andre som 11–12-åringer. Et par år senere ble vi hekta på punkrock. Råskapen og enkelheten fascinerte noe enormt. Vi startet Blister, i et Haugesund fylt med danseband. Utover 80-tallet utviklet vi alle vår musikklidenskap parallelt, og var åpne for alt mulig: MotownNick Drake, Dream Academy, David Bowie, Velvet Underground, Gram Parsons, Beach Boys … Samtidig som vi leste masse musikkaviser og sjekket ut det meste de skrev om nye band, gravde vi masse i musikkhistorien og gjorde nærmest daglig nye oppdagelser. Kilden til stadig nye kick opplevdes som endeløs.

A-has enorme internasjonale suksess i 1985 inspirerte oss veldig. Det ble naturlig å tenke seg muligheter utenfor Norges grenser. To år senere hadde vi skrevet platekontrakt i Danmark, med det ekspansive lille hitselskapet Mega Records. Der og da virket alt skikkelig lovende. Men jappetiden nærmet seg slutten, og allerede før vi hadde fullført albuminnspillingen i Megas studio i København vinteren ’87–’88, var Mega i ferd med å gå konkurs. Albumet kom ut i april ’88, og fikk vanvittig bra anmeldelser, også et par i Sverige. I fire uker på rad lå The Colors Turned Red på VG-listas Topp 20, godt gjort siden butikkene ikke klarte å få rebestille Colors-plater i to av disse ukene. Mega hadde akkurat da skiftet distributør fra EMI til PolyGram, og Colors-platene ble rotet bort på et eller annet lager. Dette var en fantastisk tid fylt med enorm frustrasjon. Og et halvt år senere var The Colors Turned Red oppløst.

Vi gjorde et halvbra platecomeback i 2006, før vi i høst returnerte med «As If We Owned The World». Den plata liker vi fortsatt like godt som da miksene var klare i 2020. Korona- pandemien ga oss et par års ufrivillig pause. Når vi nå i romjula spiller live i Haugesund og Stavanger, blir det Colors’ første konserter på 3 1/2 år. Vi gleder oss selvsagt masse.

Hva er den unike kjemien mellom akkurat dere fem som gjør at dere stadig kommer sammen igjen?

Den evige, bunnløse kjærligheten til popmusikken. Kreativiteten som aldri har sluttet å boble, uansett hvor mange år vi har vært fra hverandre. Det evige, dype kameratskapet. Følelsen av at vårt beste kanskje fortsatt er ugjort.

The Colors Turned Red. Pressebilde fra 1988. Foto: Harald Nordbakken

Hva er den viktigste forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i dagens utgave av bandet i forhold til tidligere stadier da de andre albumene ble sluppet?

Da vi først gjorde comeback i 2004–2006, hadde noen av oss en idé om mindre synth og mer kraftpopgitar i soundet. Dette var kanskje å fornekte noe av kjernen i Colors-soundet, det innser jeg nå. Dessuten har jeg til en viss grad andre inspirasjonskilder når jeg skriver låter enn på 80-tallet. Mindre R.E.M., mer Beach Boys.

Hvorfor pop?

Når jeg skriver låter, er det en selvfølge å lage noe som er fengende og melodiøst, slik popmusikk var fengende og melodiøs på 60-tallet, eller for den saks skyld under new wave-epoken rundt 1980. Ordet «pop», for meg, passer generelt mye bedre på The Supremes, Fleetwood Mac, Kinks og tidlig Costello enn på noe av det døtrene mine hører på TikTok. Jeg kommer aldri frivillig til høre en eneste låt med autotuning på vokalen. (Derfor har jeg skygget unna de to siste platene til Karpe, selv om jeg har enorm respekt for alt det de står for.)

Haakon skriver de fleste låtene. Hva er det er som kjennetegner  hans låter?

Johnny: Stor melodisk teft og retningssans. Tar uventede stikkveier i både akkordvalg og struktur, som gir låtene solid voksefaktor. Tekstene er heller ikke til å kimse av, tvetydige og ofte med spøkefulle, morsomme vridninger og referanser i titlene. Innbiller meg også at Haakon forstår min kapasitet og stemmemessige uttrykk i større grad nå enn før. Jeg trives ihvertfall veldig godt med å synge låtene hans for tiden.

Denne gangen har også Bengt fått med en låt. En låt av en ganske annen karakter, men som likevel passer inn. Fortell om bakgrunnen for det og hva han tilfører som komponist.

* Bengt har studert ved Musikkonservatoriet i Kristiansand, og er ikke bare en dreven pianist, men også skolert i å arrangere alt fra vokalharmonier til strykekvartetter. Han bidrar til en harmonikk i Colors som kan være temmelig avansert til tider, men uten å skygge for de melodiøse kvalitetene. Også som låtskriver av «Hey, Lonesome Swallow» drar Bengt nytte av denne klassiske kompetansen. Låten hans har masse herlig dynamikk, overraskende akkord- og stemningsskifter, like inspirert av finessene i klassisk musikk som av urkraften i rocken. Tekstmessig har «Hey, Lonesome Swallow» noen klare referanser til «History On Your Side» fra Colors’ selvtitulerte debutplate. Melankolien i det musikalske uttrykker både prøvelser og håp. Langt i det fjerne har man et vakkert mål: «Where there’s a will, there is a way».

Hvordan blir The Colors Turned Red-låtene til?

Iphone-teknologien har gjort det utrolig mye mer praktisk å lage låter enn før. Får jeg plutselig en melodisk innskytelse, kan jeg spille den inn på flekken – enten ideen som har dukket opp bare varer i noen sekunder, eller kanskje rommer et helt refreng. Har jeg en gitar i nærheten, griper jeg den, eller sitter jeg i en strandstol, kan jeg stillferdig nynne en liten strofe. Men jo flere slike strofer man spiller inn på mobilen – kanskje et par hundre etter hvert – desto mer struktur kan det kreve å kunne få dratt nytte av dem.

Fortell om hverandres musikalske styrker og roller i The Colors Turned Red.

Haakon Larsen
* Rent teknisk har jeg aldri vært den store musikeren, men jeg er full av catchy ideer. Mengder av studiotimer med Colors og Wholy Martin har etter hvert også gjort meg trygg på arrangering og studioproduksjon.

Johnny Liadal
* Johnny har alltid hatt en rocksanger i magen, helt siden han var liten. Og alle låtene på «As If We Owned The World»-albumet kler stemmen hans veldig godt. Johnny har en vanvittig platesamling – som har gitt ham vanvittig mange, nyttige musikalske impulser.

Bengt Olav Hansen
* Ekstremt skolert musikalsk, både som keyboardist og arrangør. Bengt har mye av æren for Colors-popen låter så rik, så riktig og samtidig så uforutsigbar – ikke bare i studio, men også live.

Ketil  Andersen
Ketil er kanskje den mest musikalske av oss. Han har alltid hatt en helt intuitiv forståelse for bassgitar, en fantastisk timing, melodiøsitet og lekenhet – ofte veldig i retning av Paul McCartney.

Morten Jackman
Morten er også en veldig intuitiv musiker. Hvert eneste trommeslag er fullt av utemmet urkraft. Han er den eneste av oss som har levd av å være musiker over tid, og kombinasjonen hans av rutine og urinstinkt kan til stadighet gi noen helt usannsynlige resultater i studio.

Dere har også med noen dyktige gjester.

Torbjørn  Økland: Det deltar nesten ingen gjestemusikere på den nye Colors-plata, men siden vi trengte litt ekstra gullstøv i en låt kalt «I’m on the Run Run Run (From the RatRace)», fikk vi Torbjørn (tidligere Vamp-gitarist) inn i studio. Torbjørn er forresten også en fantastisk trompetist. Som tenåring gjorde han et par fantastiske trompetpålegg for oss i Im Nebel, på kassetten «Mutasjon 7».

Brita Hustoft:  Brita er klassisk skolert, og har en stemme med akkurat den klangen og karakteren vi trengte som en kontrast i «Morricone-partiet» til «The New Situation». Selv om jeg åpenbart tenkte på Ennio Morricone da jeg skrev dette melodiske brekket, var tanken å arrangere det i helt andre retninger. Men så snart Brita begynte å synge i studio, skjønte vi at det bare måtte bli sånn, likevel.

Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen «As If We Owned The World» og hva vil dere uttrykke med den?

«As If We Owned The World» var en låttittel før det også ble en LP-tittel. Vi ga låten ut som digitalsingel i mai 2018, altså godt over fire år før albumet ved samme  navn ble lansert. Vi synes «As If We Owned The World» klinger bra for et Colors-album. Dette handler selvsagt ikke om å satse på verdensherredømme, eller noe annet ambisiøst – men om folk som tar seg til rette som om de eide verden. Dette kan være globalt, som i å la planeten sin gå til helvete, eller så kan det beskrive små mellommenneskelige situasjoner. «Straight to the point / of no return / we bumped along / as if we owned the world / what a crazy idea of fun, er låtens fem første linjer. Albumets cover-illustrasjon med en slags Putin-aktig cowboy til hest, forsterker dette poenget.

Vokalharmonier synes å bli en stadig viktigere del av The Colors Turned Reds lydbilde. Fortell om forholdet til koringer og harmonier og hvordan det kommer til anvendelse i bandet.

Godt observert! Trommeslager Morten har de senere årene begynt å synge i mannskor, mens keyboardist Bengt også blir stadig mer bevisst på stemmebruken, og i tillegg kan jeg også bidra med en og annen koring. I sum har dette gjort Colors til et mer vokalharmonisk band, helt i tråd med de musikalske idealene vi alltid har hatt. Åpningslåten «Let It Happen» avsluttes for eksempel med en multiharmonisk, Beach Boys-inspirert korpassasje.

Dere har valgt å produsere selv denne gangen. Hvorfor det valget og hvilke fordeler er det kontra å ha en ekstern produsent?

Først nå er Colors kapable til å produsere selv. Endelig skjønner vi nok om musikalsk dynamikk, hvordan man ved å legge til litt noen steder og trekke fra litt andre steder kan få en låt til å svinge og engasjere, løfte seg eller puste ut i et par sekunder.

Fortell om studioene hvor albumet ble til og hvordan rommene og atmosfæren der har påvirket sluttresultatet.

Alle de ti låtene på albumet er innspilt i ABC Studio i Etne, sammen med vår faste, superdyktige, effektive og trivelige studiotekniker Kjetil Ulland. Han skjønner hvor vi vil, og kan naturlig bli med oss på den samme trippen. I tillegg til albumets ti låter er det også en 40 sekunders snutt kalt «Obsolete Beginners», som Bengt og jeg spilte inn hos Ole Tom Torjussen i Oslo, under den aller første coronabølgen (med flere meters avstand til hverandre).

Bandets debutalbum og historien rundt det har nå blitt en bok i Norske albumklassikere-serien, skrevet av journalist Erik Valebrokk. Fortell om boken og egne tanker rundt en slik granskningsprosess. Og hva tenker dere om sluttresultatet?

Vi er superfornøyd med boka. Rørt og beæret. Erik Valebrokk forteller ikke bare historien om Colors’ debutalbum fra 1988, men ruller også opp hele 80-tallets norske pop- og rockhistorie, fra Do It Yourself-kulturen i starten av tiåret og til de internasjonale ambisjonene som spredde seg i årene etter a-has enorme suksess. Historien om The Colors Turned Red er en beretning full av store drømmer, masse vilje og boblende kreativitet, om åtte års kontinuerlig opptur og deretter en vond bråstopp som ingen av oss hadde sett komme.

Fortell om plateselskapene deres.

Mega Records
* Dansk selskap som under 80-tallets jappetid opplevde forbløffende mange hits, i hvert fall i noen år. Men da vi omsider kom oss i studio i november 1987, var selskapet i ferd med å gå konk. Mega hadde ikke én eneste krone å annonsere for da Colors-albumet kom ut i april 1988.

Checkpoint Charlie Audio Productions
* CCAP ble drevet av Tom Brekke, som også var sjef for rockeklubben Checkpoint Charlie i Stavanger. Herlig fyr, entusiast og idealist!

Solid Goal!
* Vår egen label. Vi er tilbake der vi startet tidlig på 80-tallet, da vi ga ut et par kassetter på eget selskap, Mutasjon.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har inspirert dere som musikere i The Colors Turned Red og si hva dere har fått ut av dem?

Haakons 5 låter:

* Magazine: «Shot By Both Sides»

* The The: «This Is The Day»

* Prefab Sprout: «When Love Breaks Down»

* The Beach Boys: «Good Vibrations»

* The Nazz (Todd Rundgren): Open My Eyes

Alt dette er smarte, catchy, fett produserte låter med unike hooks, geniale komposisjoner og noen sangstemmer langt utenom det vanlige – på hver sine måter. Og de traff meg på tidspunkt der jeg fortsatt var temmelig ung, søkende og tidvis ganske følsom.

 

Johnnys 5 låter:

* The Fleetwoods: «Outside My Window»

Amerikansk vokaltrio i doo-wop/teeny-bop tradisjon fra tiårskiftet 50/60-tallet. Mest kjent for «Mr. Blue» og «(He’s) The Great Impostor» – sistnevnte var med på soundtracket til George Lucas‘ film «American Graffiti». Dette er melankolsk, dydig pop som hentet ut fra en David Lynch-film.

* Charlie Rich: «Midnite Blues»

Mer amerikansk. Avdøde Rich er en av mine alltime favoritt vokalister.  Satte distinkt avtrykk på alt han gjorde, uansett sjanger, uptempo som nedpå, country, soulfylte ballader.

* The Smoke: «Self-Analysis»

Det kom så mye fet og inspirerende musikk (og andre kulturelle uttrykk) på 60-tallet, og kilden av stoff ser aldri ut til å tørke opp. The Smoke var et lekent og oppfinnsomt psykedelisk pop sideprosjekt fra Michael Lloyd, som også var med i det ditto fabelaktigee West Coast Pop Art Experimental Band i Los Angeles på slutten av dette tiåret. Smart og slitesterk pop som jeg vil påstå at vi i Colors også bestreber å få til. (Må ikke forveksles med det britiske bandet fra samme periode.)

* Jalen Ngonda: «Just Like You Used To Do»

Soul har vært en konstant faktor i mitt liv siden tidlig på 80-tallet, og sammen med jazz-musikalske sjangre er jeg bare blitt mer og mer opptatt og oppslukt i årenes løp. Dette er en av årets låter for meg. Ung fersk afroamerikaner signert til retro-soul spesialist labelen Daptone som bl.a. stod bak nå avdøde Sharon Jones og Charles Bradleys bemerkelsesverdige seine karriere løft. Sløy uimotståelig crossover-soul ‘a la tidlig 70-talls Marvin Gaye og Leroy Hutson.

* Belle and Sebastian: «Talk To Me, Talk To Me»

Må slå et slag for dette herlige forbilledlige skotske popkollektivet som modnes på utsøkt vis. Har fulgt de nokså tett siden de dukket opp på midten av 90-tallet, med sin sjarmerende tapning av erkebritisk, 60-talls influert indiepop i beste The Smiths/C-86– tradisjon. Deres siste album «A Bit Of Previous» er en karriere-høydare, og mitt absolutte favorittalbum fra 2022. Det flyter formelig over av sterke låter og «Talk To Me, Talk To Me» er en av de aller beste.

 

The Colors Turned Red – As If We Owned The World (2022, album)

 

 

The Colors Turned Red – All The Way Up (2006, album)

 

 

 

 

Colors selv har regissert musikkvideoer til samtlige 10 låter på det nye albumet. Ingen bandmedlemmer er til stede i noen av videoene, det nærmeste man kommer er de dansende pianofingrene til Bengt Olav Hansen i «Knock on Norwegian Wood». Totaltbudsjettet for 10 videoer er 0 kroner. Tre av videoene har lånt sitt råmateriale fra gamle filmklassikere som i dag er Public Domain, og dermed tillatt å bruke av enhver.

 

 

 

Sjekk også:

The Colors Turned Red – As If We Owned the World (Deichman: Årets album 2022, Victor Josefsen, Jan-Olav Glette)

The Colors Turned Red – Hey, Lonesome Swallow og History on Your Side (Ferske spor uke 46/2022)

The Colors Turned Red – As If We Owned the World (Ferske spor uke 39/2022)

The Colors Turned Red – Let It Happen (Ferske spor uke 21/2022)

The Colors Turned Red – As If We Owned the World (Ferske spor uke 27/2019)

Back by Christmas – The Colors Turned Red (Alternativ juleplayliste)

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 45 andre abonnenter