Lady Friend: Varm softrock

– Etter å ha spilt i flere ulike band over mange år fikk jeg av flere oppfordringer om å skrive noe selv. Akkurat det satt veldig langt inne for meg, men etter en tur til LA fant jeg så mye inspirasjon at jeg også fant motet til å sette meg ned ved pianoet å jamme frem en låt. Så kom det en til. Og en til. Og en til, forteller vokalist, pianist og bandleder Anne Mette Hårdnes i Lady Friend. I år kom debutplaten «Songs From the Guesthouse», på Mother Likes it Records, som vi kåret til et av årets beste norske album.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Agnete Brun (bilde øverst), Sigurd Fandango

Lady Friends album «Songs From the Guesthouse» har gått hyppig på stereoen den siste tiden. Albumet har så mange varme, vellydende og harmoniske toner at man gjerne spiller den flere runder i slengen. Klassisk låtskriverkunst og musisering som får en til å tenke på navn som Carol King, James Taylor, Jackson Browne og The Byrds, men som besitter nok egenart til at man spiller Lady Friend i stedet for å lete frem gamle LP-er.

Deichman musikk slo av noen ord med disse ringrevene i norsk musikkliv for å få rede på hvordan de lyktes med å skape den organiske fine klangen, og for å finne ut hvorfor frontfigur Anne Mette Hårdnes først inntar rollen som hovedvokalist og låtskriver nå etter mange år å ha bidratt  på andres plater.

Hvem og hva er Lady Friend?

Mette:

Lady Friend er softrock-band. Opprinnelig var planen at det skulle være mitt soloprosjekt, men det tok ikke lang tid i studio før vi skjønte at vi skulle være et band. Selv om jeg skriver låtene hadde ikke dette prosjektet blitt det samme uten Christer, Mats og Magnus, og da var det også helt naturlig at Lady Friend ble til et band.

Hvorfor valgte dere artistnavnet? Og hvilket forhold har dere til The Byrds-låten, skrevet av David Crosby, med samme navn?

Mette:

Det er ikke så mye selve låta som låtskriveren jeg har et forhold til. Altså, låta er jo kul den, men hele poenget var at jeg ønsket at bandnavnet skulle være en homage til David Crosby. Av alle låtene han har skrevet så landet jeg på at jeg synes Lady Friend var et fint bandnavn.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte så voldsomt?

Mette:

Mitt første minne av meg selv og pianoet var når jeg kanskje var tre år gammel. Jeg klatret opp på pianokrakken og hamret løs, og da mamma kom forbi sa jeg storfornøyd at «jeg leker komponist», hvorpå hun meget tørt sa at hun hørte det… Da jeg ble 7 år fikk jeg endelig ta ordentlige pianotimer hos mormor som var klaverpedagoen i Ringsaker kulturskole, og etter det har jeg aldri slutta å spille. Å spørre hva som fascinerte meg med musikk er et like umulig spørsmål for meg å svare på som hvorfor jeg elsker mat, men jeg digger at man kan uttrykke alle følelser uten å faktisk si noe.

Når begynte du selv å synge og spille og hva får du ut av det?

Mette:

Som nevnt begynte jeg å spille veldig tidlig. Å synge er noe jeg startet med sent. Jeg har koret litt i banda jeg har spilt i, og for noen år tilbake ble jeg invitert til å synge harmonistemmen i Sweetheart. På det tidspunktet var jeg en fryktelig uerfaren sanger, så all ære til John-Arne ø. Gundersen at han lot meg få lov til det. De siste årene har jeg da også sunget mye da Sweetheart spiller mange konserter hvert år rundt om i landet. Jeg synes vokal er et fascinerende instrument, og det er moro å oppleve hvordan man også kan utvikle stemmen, og finne ulike måter å bruke den på.

Har du hatt noen rollemodeller, forbilder eller mentorer som har vært viktige i egen utvikling som sanger, musiker og låtskriver? I så fall hvem og hva har du lært av dem?

Mette:

Jeg finner min største inspirasjon i de musikerne jeg omgir meg med i de ulike banda jeg spiller i, og banda på plateselskapet mitt Mother Likes It Records. De har lært meg at alt er mulig bare man jobber hardt nok.

Det gikk ganske lang tid fra du dukket opp som musiker og medkomponist på andres ting til du nå står frem med noe som først og fremst er ditt. Hvordan var den prosessen? 

Mette:

Det har vært en lang prosess. Jeg startet først å spille klassisk piano da jeg var barn, og tenkte vel aldri da at jeg hadde kreativiteten til å spille noe jeg ikke kunne lese ut av et noteark. Men etter hvert ble jeg litt rastløs, jeg kjøpte meg en Fender Rhodes og begynte å sende meldinger rundt til folk jeg kjenner og spurte hvem som trengte en person på Rhodes i bandet sitt. Etter at det var gjort måtte jeg overvinne frykten for at jeg ikke var kreativ nok på instrumentet mitt. Etter å ha spilt i flere ulike band over mange år fikk jeg av flere oppfordringer om å skrive noe selv. Akkurat det satt veldig langt inne for meg, men etter en tur til LA fant jeg så mye inspirasjon at jeg også fant motet til å sette meg ned ved pianoet å jamme frem en låt. Så kom det en til. Og en til. Og en til..

Hvorfor vestkystrock?

Mats:

Tja, hvorfor ikke? Jeg er ikke så glad i å sette merkelapper på ting, og jeg er heller ikke så glad i å ha en altfor konkret plan i forkant av et musikalsk prosjekt. Det var med andre ord ikke sånn at vi satte oss ned før innspilling og la en detaljert slagplan for hva sluttresultatet skulle bli og hva det skulle låte som. Ideen var mer sånn «Mette har noen låter hun er hypp på å spille inn og de hun vil ha med seg på laget er meg, Christer og Magnus. Vi tar det derfra og ser hvor vi ender opp». Så gjorde vi akkurat dét og lot ting bevege seg i den retningen som føltes mest naturlig, og som vi selv syntes tjente låtene best. Vi er alle store fans av akkurat det kapittelet av musikkhistorien, så det at plata endte opp med å låte såpass tungt inspirert av de tingene der var en veldig organisk prosess fremfor noe vi planla oss frem til.

Magnus:

Jeg tenker at det var veldig kløktig gjort av Mette, Christer og Mats og gå i retningen av et slikt uttrykk under arrangering av låtene, men som vi også har snakket om i studio så er det ikke nødvendigvis alltid så bevisst hvilke valg man tar. Man tar kanskje fra en pool av inspirasjoner og bruker litt intuitivt det man mener vil passe bra for låta og uttrykket. Men det starter nok med selve låtene og at de er skrevet på et piano i LA.

Christer:

Med tre Oslogutter og én dame fra Moelv (men som har bodd i Oslo mesteparten av livet) så er det vel strengt tatt østlandsrock vi driver med. At det dukker opp assosiasjoner til «vestkystrock» av gammel årgang eller annet vintage henger nok sammen med at ca. 80% prosent av musikken man liker (i hvert fall jeg) er laget før 1990, og at sound man liker best ofte stammer fra en annen tid. Dette gjelder jo ikke bare innenfor det vi driver med, de fleste som driver med musikk lytter vel tilbake i tid for inspirasjon i større eller mindre grad. Samtidig er det ikke sånn at vi aktivt går inn for å låte som andre band/artister/produksjoner, eller at det skal låte gammelt. En låt kan løses på utallige måter, på «Songs From The Guesthouse» førte Mettes låter oss i denne retningen, hvor piano og vokal er i front.

Hva slags forhold har dere til kosmisk americana, folk, folkrock, R&B og soul og hva har denne musikken eventuelt har betydd for deg?

Mats:

Jeg vokste opp i et hjem med stor platesamling og foreldre som var musikalsk altetende. Sånn er også mitt personlige forhold til musikk den dag i dag. Jeg har derfor et veldig lite dogmatisk i forhold til sjangerbegreper og tenker ikke så mye over hva ting skal sorteres under sånn sett. Men hvis jeg skal dra frem noe spesifikt så ble det spilt en del tidlig soul generelt og Four Tops spesielt i heimen, en gruppe jeg fortsatt anser som en av tidenes beste.

Christer:

R&B, soul og folkrock var en viktig del av kostholdet i vårt hjem når jeg vokste opp, og musikken har satt dype spor. Men når jeg var 6-7 år gammel og hørte «Living For The City» av Stevie Wonder, den dramatiske «7 Rooms Of Gloom» av Four Tops eller den lune «Sittin’ On The Dock of The Bay» av Otis Redding/Booker T. & The M.G.’s, så tenkte jeg ikke på hvilken sjanger de tilhørte, det var bare magisk. Det evinnelige sjangerfokuset har jeg egentlig aldri brydd meg om, det er bare musikk. Man liker noe eller så liker man det ikke.

Fortell om ditt eget forhold til California, Laurel Canyon og musikken som har kommet derfra.

Christer:

Fascinasjonen for California har vært der siden jeg smuglet mitt første skateboard fra England i ’87 sammen med et par Thrasher Magazines. På den tiden var det skate-spots som var hovedfokus, i tillegg til punk/hardcoreband som Circle Jerks, Black Flag, Suicidal Tendencies, alle fra LA. I Thrasher fikk man bilder og artikler fra skate- og punk paradis. Første gang jeg reiste dit var med Bigbang i 1993. Vi gjorde 6-7 show i San Diego-området, og hang ut der i en måneds tid. Senere har jeg vært der en rekke ganger på turné og i studio med Turbonegro, samt på ferier. Forholdet til Laurel Canyon rent geografisk er vel ikke mer enn et par besøk/turer innom i bil, et veldig vakkert område. At det var en god del folk oppi lia der som produserte mye bra musikk fra midten av 60-tallet og fremover, og som jeg er veldig fan av, er det liten tvil om. For meg er Los Angeles en by med mye darkness, blandet med en følelse av håp. Store kontraster mellom de forskjellige nabolagene, eller småbyene, som LA er satt sammen av, slitent og vakkert om hverandre, laid back og intens på samme tid. Men nesten alltid fint vær.

Mats:

Jeg har aldri vært lenger vest enn Iowa og har i så måte ingen førstehånds opplevelse av eller erfaring med L.A. personlig. Men når man har hørt på musikk derfra (fra alle tiår) i en halv mannsalder, lest bøker og sett utallige filmer satt i L.A., er det vanskelig å ikke bite seg merke i at byen i seg selv har en ganske tung innflytelse på vibben i ting som blir skapt der. Et sted man kan føle at man kjenner på et vis, selv om man aldri har vært der. Kanskje litt som å se et kjent TV-fjes på gata og kjenne trangen til å si hei fordi det føles som å møte på en gammel venn.

Magnus:

Altså, bare stedsnavnene i seg selv er så fine. California, Laurel Canyon, Los Angeles. Mektige navn som umiddelbart setter i gang assosiasjonene. Jeg klarer ikke å begrense det til å dreie seg kun om Laurel Canyon, men det må ha vært et utrolig inspirerende sted å holde til for å drive med musikk. Jeg assosierer ikke bare California-band med LA, men mener at nesten alle grupper som er synlige på kartet har en eller annen forbindelse med byen. Det som gjør California og ikke minst Los Angeles så spesielt er at det er så mange assosiasjoner og koblinger mellom steder og hendelser fra musikkhistorien, og det blir jeg inspirert av hver gang jeg besøker byen. Lista over tidløs musikk som er skapt i California er for lang til å gå inn på, men hva om The Beach Boys eller Van Halen hadde vokst opp i Michigan eller Amsterdam? Jeg tror historien hadde sett annerledes ut i dag.

Kan du fortelle om musikerne som er med deg og deres musikalske styrker og roller i Lady Friend?

Mette:

Innledningsvis må jeg si at jeg er utrolig takknemlig for alle musikerne som har deltatt på dette albumet. Alle som en er håndplukket til å spille på de enkelte låtene de spiller på, og jeg vet at albumet ikke hadde blitt det samme uten. Selv om det kanskje kan se slik ut basert på listen over musikere, så har det ikke vært noe poeng å få med flest mulig, eller musikere som er veldig kjente, men poenget har vært å finne akkurat den musikeren som vi trodde kunne bidra til å få akkurat det soundet vi ønsket for hver enkelt låt. The devil is in the details!

Christer Engen
Christer trenger vel nesten ingen presentasjon med sin bakgrunn i Turbonegro, Bigbang, Euroboys m.m. Hadde det ikke vært for at han også er kjæresten min hadde jeg nok ikke turt å spørre han om å være med. Skal være sagt at selv om han er kjæresten min turte jeg nesten ikke å spørre om han ville være med, fordi jeg har så stor respekt for han som musiker, produsent og generell musikkfyr. Heldigvis hadde han et ønske om å være med, og det skal være sagt at han aldri hadde sagt ja om han ikke likte låtene, bare fordi at jeg er kjæresten hans. Heldigvis likte han låtene, og han har vært uvurderlig i prosessen. Han er den første som har hørt låtskissene, i enkelte tilfeller den eneste som hadde hørt før vi gikk i studio. Han kom med presise, konstruktive og ikke minst veldig viktige innspill på låtene. Plata hadde ikke blitt til uten han.

Mats Engen
Mats spilte bass og skrev også en del av låtene i Euroboys. Han har en utrolig teft for unike og uforutsigbare bassganger (ikke bare bassganger, også låtoppbygging generelt), som umiddelbart løfter låtene. I tillegg er han skikkelig god på tekst, så han har vært til stor hjelp for meg i tekstskrivingen, både med hensyn til å lese korrektur, men også å gi gode innspill på hva som fungerer og ikke fungerer.

Magnus Jacobsen
Magnus er en av de beste vokalistene jeg vet om, og er også en utrolig dyktig gitarist (og låtskriver i bandet sitt Label!). Det var en drøm for meg at han sa ja til å bli med i Lady Friend, og jeg følte alle brikkene falt på plass da jeg hørte hans koringer og gitarspill.

Stian Jørgen Sveen
Jeg spiller med Stian i Sweetheart og kjente derfor godt til hans spillestil fra før av. På et par av låtene hørte jeg for meg pedal steel gitar, og da var det et veldig enkelt valg å spørre om han ville bli med. Steel-detaljene hans er helt perfekte.

Knut Schreiner
Vi kunne spurt Knut om å spille gitarsoloer på hele albumet, og han ville uten tvil servert noen fete soloer, men jeg synes det er moro at det han faktisk kom for å spille var måkeskrik og wah wah. Vi jobbet med låta «The Story» og Christer, Anders og Mats mente det skulle være måkeskrik på instrumentalpartiet. Jeg forsto ikke dette først, men etter at det tilfeldigvis kom en måke forbi da jeg hadde råmiksen på øret over Grønland, så ga det hele mening. Christer visste at Knut er helt rå på dette, og resultatet taler vel egentlig for seg selv!

Trond Mjøen
Christer var veldig tydelig helt fra start av at han mente at Trond måtte spille gitar på plata. Og da jeg hørte hans gitar på «Unspeakable Truth» og «Friendship On Paper» var jeg bare et bredt glis. Han hadde en umiddelbar forståelse av låtene og la perfekt gitar uten at vi trengte å si hva vi var ute etter.

Øystein Greni
Øystein har en veldig tydelig spillestil, det er liksom ingen tvil om hvem det er som spiller. I tillegg er han en person med mye energi. De to egenskapene kombinert var det jeg ønsket meg for låta «Get Down», og det var akkurat det jeg fikk!

Torgeir Waldemar
Torgeir har studio rett ved siden av rommet vi spilte inn, og var derfor ofte innom oss i løpet av innspillingen. En dag viste han frem en high strung gitar, som bare låt så innmari kult. Jeg spurte om han kunne tenke seg å legge den på «Searching For Something». Jeg synes den komplementerer pianoet, rhodesen og ikke minst steel gitaren, og er utrolig fornøyd med resultatet.

Nikoline Krohn-Moland
Nikoline er den eneste musikeren jeg faktisk ikke hadde møtt tidligere. Men jeg kjenner til mye av det hun har gjort, og visste at hun er en meget dyktig fiolinist. Det viste hun også til de grader på «Unspeakable Truth».

Helga Hommedal Blikås
Jeg har spilt noen ganger med Helga i Sweetheart og visste derfor at hun er en dyktig cellist, i tillegg til et nydelig menneske å jobbe sammen med. Celloen hun har lagt på «Unspeakable Truth» ble helt perfekt!

Magnus Hængsle
Jeg er så heldig at jeg har fått gitt ut de siste låtene Magnus har laget på Mother Likes It Records. Han er en av de beste låtskriverne jeg vet om, i tillegg til en fantastisk musiker. Jeg sendte han først «She’s The Girl (She’s A Lady)» og spurte om han kunne tenke seg å legge noe synth. Jeg fikk synthstryk tilbake, noe som viste seg å være en dritbra idé. Jeg sendte han også «My Movie», bare for å få hans tilbakemelding egentlig, men noen uker etterpå sendte han meg en «kassegitaridé» han hadde fått. Den viste seg å være akkurat det som «My Movie» trengte.

Peter Olofsson
Jeg har spilt sammen med Peter tidligere, i tillegg til at jeg jo jobber sammen med Brut Boogaloo, og kjenner godt til Peter sin gitarstil. Han er en av mine favorittgitarister, og for meg var det en selvfølge å spørre om han ville legge en gitar på albumet. Det ble til soloen på «Get Down», og den taler jo egentlig for seg selv. I tillegg har han mikset «Friendship On Paper» sammen med Henning Solvang. Digger det de har gjort med den låta, særlig med vokalen.

Kan noen av musikerne si hva som kjennetegner Anne Mette som sanger musiker, låtskriver og bandleder og hva som gjorde at de ville være med på dette?

Mats:

Mette er et av veldig få mennesker jeg har jobbet med som evner å ha en veldig bestemt idé om hvor hun vil at ting skal ende opp, samtidig som hun er åpen for innspill, endringer og ideer utenfra generelt. En klar visjon med løse rammer, eller noe i den duren. I tillegg er hun en veldig kul dame og en genuin musikkelsker. Sånne mennesker trenger man flere av i hverdagen og derfor var det veldig naturlig for meg å si ja til å bli med da hun spurte om jeg var interessert.

Låtene er alle skrevet av Anne Mette Hårdnes. Hva skjer i møte med musikerne?

Mats:

Det første vi gjør er å høre på hva hun har med seg, og derfra tar det stort sett ikke så altfor lang tid før vi andre henger oss på. Så messer vi rundt det en stund for å føle ut om vi er på rett spor eller ei. Hvis vi er enige om at vi er inne på noe begynner vi å jobbe ut et mer konkret arrangement, og når det er på plass fortsetter vi å spille til vi alle er fornøyde med hva vi selv gjør og til låta virkelig sitter.

Hvor mye er allerede ferdig?

Mette:

Jeg har hatt ferdige låtskisser på alle låtene, men har vært helt åpen for hvordan man skulle produsere disse. Jeg syntes det var naturlig å være åpen i det vi startet innspillingen i studio, slik at mine medprodusenter også kunne være med å bestemme hvilken retning soundet skulle dras.

Hvorfor valget av albumtittelen  Songs From The Guesthouse» og hva vil du uttrykke gjennom det?

Mette:

Tittelen er egentlig todelt. For det første er det en spesifikk henvisning til annekset i huset vi leide i LA hvor det var et piano hvor de første tonene til albumet ble spilt. For det andre er det et lite nikk til David Crosby, og hans albumtittel «Lighthouse».

Anders Møller deltar som musiker, men har også produsert og mikset i sitt Subsonic Society. Fortell om det valget og hva som kjennetegner ham som produsent og musiker.

Mette:

Jeg begynte jo å snakke om dette prosjektet innledningsvis med Christer, og for han var det kun en person han ville spille inn sammen med, og det var Anders. Jeg hadde ikke spilt inn hos Anders tidligere, men har delt scene sammen med han i Label og visste derfor at han er en utrolig fin person å jobbe sammen med. Det viste seg veldig raskt at dette var det perfekte valg av studio og med-produsent (albumet er produsert av Christer, Mats, Anders og meg). Kombinasjonen av hardt arbeid og passe mengde fjas mellom slaga, har vært en viktig drivkraft for dette prosjektet. Det er ikke noe problem å legge ned masse arbeidstimer når man har det så gøy samtidig! I tillegg må det nevnes at Anders jo forsto prosjektet veldig tidlig, og jobbet hele tiden for å få tatt opp den perfekte lyden.

Christer:

For meg er det viktig å ha en tekniker som ikke prøver å overkjøre artistens/produsentens ideer, eller som blir grinete hvis man vil bruke litt tid for å teste ut forskjellige løsninger. Det er derfor jeg helst vil ha Anders der hver gang jeg skal spille inn plate. Vi har jobbet sammen på mange innspillinger og i mange bandkonstellasjoner i over 20 år, og har en felles tilnærming til musikk og recording som gjør kommunikasjonen mye enklere. Han har en utsøkt og variert smak, veldig mange av de samme referansene, og er utrolig dyktig på det han driver med. I tillegg er han verdens fineste fyr å være rundt, det er alltid spesielt gode vibber når man er i studio med Anders. Hele hans vesen inspirerer til kreativitet.

De første låtene kom til på ferie i California. Hvilken innflytelse har akkurat det hatt på prosjektets art, sanger og Sound?

Mette:

Selve turen har ikke hatt noen betydning for prosjektet utover at det var der det hele startet. Det var der jeg fant inspirasjonen og motet til å sette i gang med låtskrivingen. California-scenen i seg selv har åpenbart hatt stor betydning, fordi samtlige involverte har et forhold til musikken derfra, og har latt seg inspirere av den.

Dag E. Claussen står for albumomslaget. Fortell om illustrasjonene dere benytter.

Mette:

Samtlige cover, både albumcoveret og singelcoverne, er bilder som jeg selv har tatt på turen til LA. Men bildene er åpenbart ikke i seg selv gode nok til å være på et cover. Dette har Dag fiksa på, på en mesterlig måte. Dag er både en utrolig dyktig designer, og en dyktig musiker. Han forstår seg på musikken vi har laget, og klarer på kløktig vis å få frem musikken i coveret. Noen sa til meg at coverne ser ut akkurat slik som musikken høres ut. Jeg tenker det forteller alt om Dag sine egenskaper som designer av coverne.

Hvorfor har du valgt å gi ut musikken selv?

Mette:

Jeg er jo eier og driver av Mother Likes It Records, og for meg var det aldri aktuelt at noen andre skulle gi ut dette albumet. Om det er klokt eller ikke kan man sikkert mene noe om, men jeg liker å ha kontrollen selv. Og jeg har jo trua på Lady Friend også, og synes derfor det er kult at Mother Likes It skal bli assosiert med bandet på samme måte som alle de andre artistene på Mother Likes It. Og ikke minst omvendt, jeg vil at Lady Friend skal være assosiert med Mother Likes It også.

Hva gjør du/dere for at lydbildet skal bli så varmt og analogisk?

Christer:

For det første er vi jo et analogt band som spiller på analoge instrumenter og forsterkere. At samtlige i bandet har lang erfaring med å bruke dem skader selvsagt ikke, kombinert med en klar oppfatning av hvordan vi vil at de skal låte sammen inn på tape alt ettersom hva hver enkelt låt trenger.

Kan Anne Mette til slutt velge fem låter som har inspirert henne som låtskriver generelt og fem låter som hun har lyttet til mens dere jobbet med denne platen og si litt om dem. Og kan Christer velge fem låter han forbinder med Anne Mette.

Mette:

Det er litt tilfeldig hvilke fem låter som står som generell inspirasjon og hvilke fem låter som står oppført mens vi jobbet med albumet. Dette flyter over i hverandre. Jeg synes det er vanskelig å beskrive hvorfor jeg liker en låt, og synes ofte det blir litt kunstig å sette ord på det. Så jeg lar låtene snakke for seg selv:

Fem låter som har inspirert Mette:

Elton John – Cage The Songbird

David Crosby – In My Dreams

Joe Walsh – At the Station

Joni Mitchell – River

Jimmy Webb – Crying in My Sleep

Fem låter som Mette har lyttet til mens vi jobbet med plata:

Dennis Wilson – Thoughts of You

Airplay – Leave Me Alone

Michael McDonald – If That’s What It Takes

David Crosby / Sarah Jarosz – For Free

Christopher Cross – No Time for Talk

Christers fem låter som minner han om Mette:

Jimmy Webb – Nasty Love

Prince & The Revolution – Take Me U

The Doobie Brothers – South City Midnight Lady

David Crosby – Paint You a Picture

Airplay – Cryin’ All Night

 

 

 

Sjekk også:

Lady Friend: Songs From the Guesthouse (Deichman: Årets album 2022, Jan-Olav Glette)

Lady Friend – My Movie (Ferske spor uke 46/2022)

Lady Friend – Unspeakable Truth (Ferske spor uke 21/2022)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog