Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 30. desember 2022

Du holder deg jammen godt til å være 50 år!

Det er ikke meg selv jeg sikter til her, selv om jeg har rundet samme antall år, men internasjonale album som kom ut i 1972, som fremdeles holder skyhøyt nivå. En hel del av dem har klassikerstatus i dag, noen fortjener å bli hentet frem fra glemselen, mens andre er utelatt fra listen av en eller annen grunn. Vi har jo nettopp feiret årets utgivelser, og det ikke tvil om at mange av dem står på skuldrene til en rekke av albumene fra dette fantastiske tiåret.

David Bowie – The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars

Hva kan man egentlig si om denne mannen som ikke har vært sagt før? Fint lite vil jeg tippe, men uten å overdrive noe særlig, kan man absolutt slå fast at han var en av de aller største. Er Ziggy hans beste album? Noen ganger mener jeg ja, andre ganger mener jeg at det er «Hunky Dory» (1971), eller «Station to Station» (1976), men akkurat i dag er det Ziggy Stardust.

Lou Reed – Lou Reed/Transformer

Foruten sin egen suksess hjalp David Bowie også Lou Reed på rett spor i 1972. Etter at debuten «Lou Reed» gikk så godt som ubemerka hen tidligere på året, fant vi en mann i storform på «Transformer» et snaut halvår senere. Godt hjulpet av Mick Ronson, sto Bowie for arrangement, miksing, produksjon og backingvokal, men Lou Reed er selvfølgelig sjefen her. Fire av låtene hadde vaket rundt siden Velvet Underground-dagene, mens de sju andre er nye. Høydepunktene står i kø, med «Perfect Day» først i rekka for min del, og «Vicious» like etter. Og uansett hvor lei jeg er av «Walk on the Wild Side» er det en signaturlåt man ikke kommer unna.

Mott the Hoople – All the Young Dudes

Og tror du ikke jammen at han hadde en finger med i spillet her også. David Bowie ga som kjent låten «All the Young Dudes» til Mott the Hoople så de kunne få en sjanse til før de kastet inn årene. Samt at han produserte albumet. Og det gikk jo sånn passe greit, kan man si. Ian Hunter & Co kom for fullt tilbake på banen igjen, og det var fin futt i ballongen noen år til.

T. Rex – The Slider

Det var jo en aldri så liten rivalisering mellom Marc Bolan og David Bowie om hvem som var glamrock-kongen, men de var også venner med dyp respekt for hverandre. Etter suksessen med «The Slider» begynte det dessverre å gå litt skeis for Bolan og T. Rex. Rusmisbruket hans økte og de påfølgende albumene nådde ikke særlig langt opp på hitlistene. Ingen kan ta fra han «Children of the Revolution» dog, hadde han bare tatt den med på albumet i tillegg. Violent Femmes gjør for øvrig en hederlig versjon på albumet «The Blind Leading the Naked» (1986).

Slade – Slade Alive!/Slayed?

Mitt første møte med Slade var som 11 åring på 80-tallet, hvor de fikk en kjempehit med den pompøse balladen «My Oh My», en låt flere i min generasjon garantert har klint til på et eller annet dansgulv. «Run Runaway» var også en gledelig gjenganger på radio, men i tillegg til juleklassikeren «Merry Xmas Everybody» har jeg aldri hatt noe særlig forhold til gruppa, må jeg innrømme. Derfor ble jeg positivt overraska over hvor tøft og potent det låt, spesielt på liveskiva, men også «Slayed?» hvor de beviser at de absolutt hører hjemme blant glamrock-kongene.

Roxy Music – Roxy Music

Roxy Music var definitivt inspirert av glamrockerne på lista over her, men de hadde i tillegg en god dose artrock og avantgarde innabords, kanskje takket være Bryan Ferry, Andy Mackay og Brian Enos kunstskole-bakgrunn, men også Phil Manzaneras eklektiske og brede musikksmak. Uansett ble de kjapt noe for seg selv, og leverte fem knakende gode album de neste tre årene. Fun fact, Bryan Ferry var visstnok på audition som vokalist for King Crimson, men fikk heldigvis ikke jobben.

Sparks – A Woofer in Tweeter’s Clothing

Brødrene Sparks er fremdeles aktive, de spilte konsert i Oslo tidligere i år, og er samtidig aktuelle med filmen «Annette», hvor de har skrevet manus, har en cameorolle, og naturligvis står som ansvarlig for musikken. Man snakker gjerne om at det var på albumet «Kimono My House» (1974) at Sparks slo igjennom for alvor, men det var allerede gode takter på andrealbumet «A Woofer in Tweeter’s Clothing» også. Russell Maels falsettvokal er muligens litt enerverende til tider, men veldig få andre band lager så festlig og vittig popmusikk

The Rolling Stones – Exile on Main St.

Ok, her snakker vi jo om en av de virkelig store gigantene. Gruppa har nylig rundet av en verdensturné hvor de har feiret seg selv med 60 år i bransjen. Det er jo intet annet enn imponerende! Det er riktignok en del (ti)år siden de lagde et fullgodt album, (utenom «Blue & Lonesome», (2016), som utelukkende besto av coverlåter), men den gullbelagte perioden fra 1965-1974 er vanskelig å matche. Om Exile er det aller beste i denne rekken kan man krangle lenge og vel om, jeg holder kanskje en knapp på «Let It Bleed» (1969), eller «Beggars Banquet» (1968), eller «Sticky Fingers» (1971), eller «Aftermath» (1966), eller kanskje «Exile» er best? Nei, vett da faen jeg, de er dritbra alle sammen.

John & Yoko/Plastic Ono Band – Some Time in New York City

Det er mange som har spurt hvordan i huleste John Lennon greide kunststykket å gå fra mesterverket «Imagine» til «Some Time in New York City» året etter. Jeg skal ikke forsøke meg på en smartass forklaring, bare slå fast at det er fristende å stille det samme spørsmålet selv.

Steely Dan – Can’t Buy a Thrill

Har skrevet om disse gutta før, det kan du lese om her, men kortversjon er at jeg helt frem til 2021 syntes Steely Dan var noe klissete møl. For det meste basert på fordommer og noe spede forsøk på å lytte på dem tok det altså flere tiår før jeg skjønte hvor fet musikk de lagde. Debutalbumet «Can’t Buy a Thrill» er ikke deres beste, men kanskje et fint sted å starte hvis du er like skeptisk som jeg var. Sett på «Reelin’ in the Years» eller «Do It Again» og gi det en sjans, eller gå rett til kremtoppen og sjekk ut «Pretzel Logic» (1974).

Big Star – #1 Record

I 1987 hørte jeg The Replacements for første gang, en kompis hadde tatt opp «Let It Be» (1984) på den ene siden og «Pleased to Meet Me» (1987) på den andre. Jeg falt pladask for begge to med en gang, herlig rufsete rock som i tillegg covret mine gamle helter Kiss, med mer enn hederlig innsats på låten «Black Diamond». Hvem Alex Chilton var derimot ante jeg ingenting om, men synes at den låten stakk seg såpass ut at jeg aldri glemte navnet. Spol frem til en gang på 90-tallet hvor jeg hører albumet «Third/Sister Lovers» (1975) og plutselig skjønner at det er samme duden som står bak «Kangaroo» og «Holocaust», to av de vakreste låtene jeg vet om. Debutalbumet «#1 Record» er helt klart det beste, og sammen med «Radio City» (1974) står Big Star bak tre av 70-tallets aller beste utgivelser.

Todd Rundgren – Something/Anything?

Alle som var fan av XTC på 80-tallet følte at Todd Rundgren var mannen å hate, ettersom han ødela for gruppas innspilling av «Skylarking» (1986). I dag er det lett å tenke at det var mest Andy Partridges ego det dreide seg om. De færreste vil uansett høre forskjell på Rundgrens produksjon og Partridges, som omsider kom ut i 2010, og heller være fornøyd med at det er ett av de beste albumene som kom ut det tiåret. Uten «Dear God» eller ei. Todd Rundgrens egen musikk er kanskje ikke for alle, men «Something/Anything?» er nok blant det mest tilgjenglige, selv om det har sine runder med utfordrende låter er det et fascinerende album totalt sett. Hvis du ikke kjenner til det har du garantert hørt låta «I Saw the Light», den beste låta Carole King aldri lagde. Og duden ga tross alt ut albumet «Runddans» (2015) med Emil Nikolaisen og Lindstrøm, betyr ikke så rent lite det heller.

Frank Zappa and the Mothers – Just Another Band from L.A./Waka/Jawaka/The Grand Wazoo

Tre album på ett år var ikke særlig uvanlig for Frank Zappa, i 1979 og 1981 ga han ut fem! «Just Another Band from L.A.» var riktignok et livealbum, men Zappas kreative kapasitet var rimelig beyond alt annet, vil jeg påstå. Personlig har jeg brukt lang tid på å forstå hva som er greia med Zappa, katalogen hans er så vanvittig stor og variert at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne uten at man eventuelt blir skremt bort. Mitt aller første møte var på ungdomsskolen hvor en kompis satte på et eller annet konsertopptak med eviglange instrumentalpartier, noe som kolliderte totalt med The Smiths, The Cure og R.E.M. som jeg ellers hørte på til daglig. Jeg gjorde noen sporadiske forsøk opp i gjennom årene etter dette, men kom aldri nok inni det til at jeg ble bergtatt. I fjor skjedde det imidlertid noe, jeg fikk litt fot for «Over-Nite Sensation» og «Apostrophe (‘)», og med det har jeg innsett at man trenger ikke å like alt Zappa har gitt ut for å sette pris på han, det holder lenge med å like noe.

Captain Beefheart & the Magic Band – The Spotlight Kid/Clear Spot

Har vært inne på hvordan jeg omsider begynte å like Captain Beefheart tidligere, så skal ikke dra den på ny. Det er imidlertid ikke tvil om at kapteinens to album dette året er mer tilgjengelig enn «Trout Mask Replica» (1969), dette absurde mesterverket som ikke forlater kroppen din før det har satt dype spor. Beefheart klandret for øvrig Zappa for at «Trout» solgte så dårlig, og de pratet ikke sammen på mange år. «The Spotlight Kid» er kun kreditert Captain Beefheart, selv om hele gjengen fra the Magic Band er med, kanskje like så greit ettersom flere i bandet hatet resultatet. Ellers har begge albumene et relativt streit blusa uttrykk, i Beefheartland i det minste, svært lite er jo egentlig rett frem når det kommer til denne fyren. «Clear Spot» var faktisk produsert av Ted Templeman, samme mann som produserte The Doobie Brothers’ «Toulouse Street» tidligere på året. Uten at det hjalp noe særlig på salgstallene av den grunn.

 

Nuggets: Original Artyfacts from the First Psychedelic Era, 1965–1968

Før Lenny Kaye ble Patti Smiths faste gitarguru, skrev han musikkanmeldelser for bl.a. Crawdaddy og Rolling Stone. På bakgrunn av sin utstrakte kunnskap fikk han forespørsel fra Elektra Records om å sette sammen en samling med kramgoa låter. Som sagt så gjort, Kaye fant frem det ypperste innen garage – og psykedelisk rock, og selv om en del av artistene var relativt ukjente, hadde han også med storheter som The Seeds, The Electric Prunes, The Remains, The Count Five og mine favoritter, The 13th Floor Elevators. Hvis du synes The White Stripes, The Strokes og The Hives var tøffe på 2000-tallet, bør du ta deg en runde med Nuggets, det er en ubestridt bad ass klassiker!

Pink Floyd – Obscured by Clouds (Soundtrack)

Langt i fra alt Pink Floyd gjorde ble til gull, og mange vil kanskje påstå at de mislyktes mest på soundtrack-fronten. Vet nå ikke helt jeg, de er selvfølgelig ikke på nivå med «Wish You Were Here» (1975), «Animals» (1977), eller andre klassikere fra 70-tallet. Men for en som aldri hadde hørt disse albumene før, kun lest at de skal være så dårlige, må jeg si at jeg ble positivt overraska. «More» (1969) er hakket mer konsistent og har bedre låter, men «Obscured by Clouds» har sine øyeblikk det også. Lytt f.eks. til «Childhood’s End», kunne uten problemer glidd rett inn på «The Dark Side of the Moon» (1973).

Jethro Tull – Thick as a Brick

Jeg kjenner ei som hørte på «Thick as a Brick» hver dag i ett år, mens hun tok toget til skolen. Akkurat det kunne jeg ikke gjort med noe som helst album uten å bli drittlei etter et par uker, men det er som kjent forskjell på folk. I tillegg til at vedkommende har en fascinerende utholdenhet, sier det jo også noe om kvaliteten til albumet selvfølgelig. «Thick as a Brick» står som en påle i katalogen til Tull, og regnes ofte som en av de beste progrock-albumene generelt sett. Min vei til Jethro Tull var gjennom «Aqualung» (1971), og ikke minst «Minstrel in the Gallery» (1975), en gang på ungdomsskolen, hørte på dem senest i sommerferien, holder seg jaggu godt de også.

Genesis – Foxtrot

Jeg var veldig sen på Genesis-ballen, skjønte først i fjor at de var bra med Peter Gabriel også, før det gikk det i fornektelse og Marillion. Og før du hånler og tenker at Marillion bare er en blek kopi av Genesis, legger jeg ballen død med en gang, og sier at det er like god plass til begge i progherberget. Ok, nok om det. I min glede over å endelig skjønne Genesis, skaffet jeg meg «Selling England by the Pound» (1973), «The Lamb Lies Down on Broadway» (1974) og «Foxtrot». Burde sikkert slengt på «Nursery Cryme» i tillegg, men den får jeg ta i neste omgang. Har uansett hatt mange gode timer foran anlegget med disse platene, og man kan si hva man vil om Peter Gabriels eksentriske fremtreden i disse årene, men mannen kunne jammen kunsten å få det teatralske til å høres kult ut.

Yes – Close to the Edge

Som mange andre som vokste opp på 80-tallet var det lett å digge det fete gitarriffet på «Owner of a Lonely Heart», åpningssporet på albumet «90125» (1983), som skulle vise seg å bli en stor hit for Yes. Det hjalp for øvrig ikke så mye på min videre utforsking av bandet, kjøpte «Fragile» (1971) på et tidspunkt noen år senere, men fikk aldri helt fot. Har i mange år tenkt at jeg burde høre på det igjen, så kanskje tiden er moden for både det og «Close to the Edge».

Emerson, Lake & Palmer – Trilogy

I samme runde som jeg kjøpte «Fragile», skaffet jeg meg også «Emerson, Lake & Palmer» (1970), debutalbumet fra denne såkalte supergruppa. Skulle egentlig ha «Pictures at an Exhibition» (1971), som vi hadde hørt i musikktimen på ungdomsskolen, men den hadde de ikke akkurat den dagen. Har helt ærlig ikke hørt så ofte på albumet de siste 30-40 åra, ble for mye gnukking, så jeg gikk aldri videre i katalogen deres. Men jeg liker vokalen til Greg Lake, så hører gjerne på King Crimsons «In the Court of the Crimson King» (1969) titt og ofte.

Wishbone Ash – Argus

Wishbone Ash kunne like gjerne vært gruppert med hardrock-gutta lenger nedi saken her, «Argus» er nemlig en fin blanding av progrock og hardrock, i samme gate som Led Zeppelin, inkludert fascinasjonen for Tolkiens Ringenes herre-univers. De glir sømløst frem og tilbake mellom lekre akkustiske arrangementer og beinharde gitarriff på åpningssporet «Time Was» og «Sometime World», mens vokalist Martin Turner sarte vokal på sistnevnte burde få alle til å gråte litt innvending.

Gentle Giant – Three Friends/Octopus

Progrock-interessen stakk ikke så innmari dypt, så foruten de over her har jeg aldri fått meg til å sjekke ut Gentle Giant. De hører likevel hjemme her naturligvis, og skal ha ekstra pluss for en fin liten gnom på omslaget.

Can – Ege Bamyasi

De var gjerne ikke først ute, Tangerine Dream ble dannet året før i 1967, og Amon Düül II slo dem med ett par måneder med debututgivelse juni 1969, men Can regnes ofte som det aller viktigste bandet innen såkalt «krautrock». For øvrig en betegnelse engelsk presse brukte når de omtalte den «nye» bølgen som plutselig eksploderte i Vest-Tyskland. Ikke bare var den nedsettende, men også misvisende ettersom de ulike bandene representerte en blanding av jazz, rock, prog, psykedelia, avantgarde, minimalisme, ambient og elektronika. Kall det hva du vil, det som uansett er et faktum er hvor mange artister som ble påvirket av denne retningen. David Bowie er selvfølgelig selvskreven her, samt gamle post-punkere som Joy Division, PiL, Wire, This Heat, og ikke minst The Fall, som også har signaturlåten «I Am Damo Suzuki». Pluss en endeløs rekke andre som på et eller annet tidspunkt har referert til Can, Kraftwerk, Neu!, Cluster, Tangerine Dream, Faust, Amon Düül II, eller Popol Vuh som inspirasjonskilde. Alle disse artistene ga ut album i 1972, personlig har jeg bare forhold til Can og til dels Kraftwerk og Neu!, men det er på høy tid å legge begrepet krautrock på hylla og heller bare definere det som brilliant musikk.

Eagles – Eagles

Mye av den samme årsaken kan man si om Eagles, fordommer sto i veien for at jeg gadd å sette meg inn i musikken til disse softrock-gubbene. Har for så vidt alltid likt låten «Hotel California», men der stoppet det. Dokumentarfilmen «History of the Eagles» (2013) endret litt på dette, og jeg har siden funnet opptil flere låter jeg liker av dem, blant annet «Take It Easy» og «Witchy Woman» fra dette albumet. Anbefaler ellers dokumentarfilmen på det høyeste, du trenger ikke en gang like Eagles for å bli fascinert av guttas oppturer og kranglete nedturer.

Neil Young – Harvest

Etter å ha sett Timothy Hutton i filmen «Iceman» (1984), hvor han synger «Heart of Gold» i en slags duett med en neandertalere han nylig har tint opp, gikk jeg sporenstreks og kjøpte moderalbumet «Harvest». Filmen høres unektelig passe teit ut, selv om den egentlig ikke er så ille, men albumet er selvfølgelig Neils store klassiker, eller én av dem, kan man trygt hevde. Det tok riktignok mange år før jeg utforsket mer av katalogen hans, faktisk ikke før han en gang på 90-tallet ga ut «Harvest Moon» (1992), hvor jeg skjønte det var på tide å investere litt mer tid på denne mannen. Siden har det blitt mange innkjøpte plater i huset, og selv om jeg hører oftere på «Everybody Knows This Is Nowhere» (1969), eller «On the Beach» (1974), ligger «Harvest» aller nærmest hjerteroten. 

Stephen Stills – Manassas

Neil Youngs bror i ånden Stills, spilte jo som kjent sammen i Buffalo Springfield et par år på 60-tallet, og senere i supergruppa Crosby, Stills, Nash & Young. På «Manassas» har han fått med seg bl.a. Chris Hillman fra The Byrds og Flying Burrito Brothers, Al Perkins også fra sistnevnte, pluss Shiloh og et par andre durkdrevne musikere. Dobbeltalbumet klokker inn på 1 time og 11 minutter, og med sine 21 låter spenner det fra rock n’ roll, country, bluegrass, folk til blues. Jeg er ikke overvettes glad i felegnukking bluegrass-style, men det er flere andre låter her som kiler godt i ørene, «It Doesn’t Matter» er en av dem.

Graham Nash/David Crosby – Graham Nash/David Crosby

Først var de tre, så ble de fire, og så ble de jaggu to, før de ble både tre og fire igjen på et tidspunkt. Jeg snakker selvfølgelig om David Crosby, Stephen Stills, Graham Nash og Neil Young, som har kranglet seg gjennom ulike konstellasjoner gjennom årene. Crosby & Nash ga faktisk ut 4-5 skiver sammen, den siste i 2004, men har ikke vært særlig på talefot siden 2016. Begge har vært rimelig krasse i pressen, men ryktene sier at de har samarbeidet om et samlealbum som kanskje slippes i år.

Joni Mitchell – For the Roses

Innbiller meg at det ikke kan ha vært så enkelt å følge opp suksessen Joni Mitchell hadde med mesterverket «Blue» (1971), hun greide naturligvis glatt kunsten å inkorporere jazzelementer med lekre arrangementer og sterke tekster. Dette var jo noe hun utforsket i enda større grad på senere album som «Hejira» (1976) og «Mingus» (1979), men mange vil hevde at det fungerer aller best på «For the Roses».

James Taylor – One Man Dog

Har du sett filmen «Running on Empty» (1988), med bl.a. River Phoenix? Der er det en nydelig scene hvor familien hans danser og synger i kor etter «Fire and Rain» av Taylor, en herlig låt fra albumet «Sweet Baby James» (1970). På «One Man Dog» derimot, finner du fint lite som er i nærheten like bra.

Jackson Browne – Jackson Browne

Siste mann ut i bolken med artister som har en eller annen tilknytning til Laurel Canyon er Jackson Browne. Han ble med i bandet The Nitty Gritty Dirt Band i 1966 som 18-åring, men fant fort ut at han heller ville prøve seg på egen hånd. Det gikk sånn passe greit, skrev riktignok noen låter som Nico, Linda Ronstadt og The Byrds spilte inn, men det var altså ikke før i 1972 han debuterte som soloartist.

Sjekk ellers ut dokumentarfilmen Laurel Canyon hvor en del av de overnevnte serverer artige anekdoter.

Nick Drake – Pink Moon

I studietiden på 90-tallet var det nærmest obligatorisk å drikke rødvin og høre på Nick Drake, for andre enn meg, vel og merke. Jeg knakk Nick Drake-koden først langt utpå 2000-tallet, satte tilfeldigvis på «Pink Moon» en kveld og tok meg plutselig i å nynne etter tittelsporet mens jeg tenkte at dette var jo hyggelige toner. Om teksten egentlig refererer til hans kommende selvmord, som noen hevder, skal ikke jeg spekulere noe mer i, bare slå fast Drakes at insistering på at det kun skulle være han og gitaren virkelig betalte seg. Produsent Joe Boyd fortalte inngående om dette i forbindelse med Classic Album Sundays på Deichman for noen år siden, og selv om han personlig skulle ønske at de hadde lagt på flere arrangementer med strykere, komp o.l., kunne han jo ikke argumentere mot albumets klassikerstatus.

Sandy Denny – Sandy

Sandy Denny sementerte for alvor sin posisjon som vokalist og låtskriver da hun joina Fairport Convention i 1968, og følgende bidro med stor tyngde på «What We Did on Our Holidays», «Unhalfbricking» og «Liege & Lief», alle utgitt i 1969(!), hvor spesielt de to siste regnes som bautaer innen britisk folkrock. Så fikk hun tydeligvis nok og ble med i den kortlevde gruppa Fotheringay, som utga et album i 1970, men fortsatte allerede som soloartist i 1971 med albumet «The North Star Grassman and the Ravens». Og ikke minst sang duett med Robert Plant på «The Battle of Evermore» på albumet Led Zeppelins IV samme år. «Sandy» regnes ofte som hennes mest helstøpte soloalbum.

Cat Stevens (Yusuf Islam) – Catch Bull at Four

Det er visse låter som har blitt ødelagt av at man måtte synge dem i musikktimen på skolen, gjerne i kanon, flere Beatles-låter har lidd den skjebnen, og ikke minst «Morning Has Broken», en traditional, tonsatt av Cat Stevens på albumet «Teaser and the Firecat» (1971). Uten å overdrive førte dette til at jeg ikke hørte på Cat Stevens før jeg var blitt godt voksen. Vokalen til Stevens kan jo være litt i overkant følsom, så voldsomt inderlig, hvis du skjønner, men det hindrer ikke at fyren skrev noen gode låter, spesielt på «Tea for the Tillerman» (1970) og nevnte «Teaser…». «Catch Bull…» fortsetter i samme stil som de to foregående, men for min del blir det for mye av det samme og låtene er ikke like gode.

Loudon Wainwright III – III

Fikk en gang en opptakskassett av en kompis på vidergående, som inneholdt en hel haug med musikk fra artister jeg knapt hadde hørt om den gang. Det var m.a.o. utenfor min vanlige indierockverden, og rimelig moden for en kid på sytten år vil jeg påstå. Jeg husker ikke alle i farten, men det var bla J.J. Cale, Dr. John, Randy Newman, Van Morrison, Tom Rush, Ronnie Lane og Loudon Wainwright III. Han hadde passelig nok kalt samlingen «Super (blue) hits & Evergreens I & II & III» Det var to låter fra Louden der, «I.D.T.T.Y.W.L.M.» fra «Fame and Wealth» (1983) og «Dead Skunk» fra gjeldende album. Har aldri somlet meg til å kjøpe noe plater med ham, men likte alltid når disse låtene dukket opp, kanskje «III» er et greit sted å begynne.

Randy Newman – Sail Away

Apropos Randy Newman, jeg kjøpte meg «Sail Away» for noen få år siden på bakgrunn av samme kassett, «Political Science» var hentet derfra, men det var bare en av mange glitrende låter fra mestersatirikeren. Andre favoritter er «Last Night I Had a Dream», med sløy gitar av Ry Cooder, tittelsporet og ikke minst «Old Man». «Rednecks» var også på kassetten, fra albumet «Good Old Boys», sjekk gjerne ut det i samme slengen hvis du vil kjenne på drøy og intelligent humor.

Paul Simon – Paul Simon/Simon & Garfunkel – Simon and Garfunkel’s Greatest Hits

Har hørt svært lite på Paul Simons soloalbum, men «Greatest Hits» som kom samme år med hans gamle kompanjong Art Garfunkel, har jeg hørt en god del på opp gjennom årene. Det er jo omtrent ikke en eneste dårlig låt der, kanskje jeg vrir meg litt av «The 59th Street Bridge Song (Feelin’ Groovy)», som de selvfølgelig burde byttet ut med «A Hazy Shade of Winter», men ellers en meget solid samling.

Tim Buckley – Greetings from L.A.

Tim Buckley er kanskje den mest særegne singer/songwriteren i denne sammenhengen. Han var innom alt fra syrete viserock, folkrock, jazz, funk og soul. Alt var ikke like vellykket, men det er vel verdt å bruke litt tid på ham for å høre hvor original en artist er i stand til å være. Tim Buckley døde tragisk nok omtrent like ung som hans sønn Jeff Buckley, henholdsvis 28 og 30 år gammel, men rakk likevel å gi ut langt flere album enn avkommet. «Greetings from L.A.» regnes ofte som det siste gode albumet han ga ut før han døde av en heroin/morfin-overdose kombinert med alkohol i 1975. For meg vil han alltid være mannen som lagde smellvakre «Song to the Siren», som jeg hørte med This Mortal Coil på albumet «It’ll End in Tears» (1984) en gang på 80-tallet, lenge før jeg visste hvem Tim Buckley var.

Aretha Franklin – Young, Gifted and Black/Amazing Grace

Aretha Franklin ble ofte kalt The Queen of Soul og er jo veteranen blant soulfolka i denne sammenhengen. Hun vokste opp med gospelsang som barn, og debuterte allerede som fjortenåring med albumet «The Gospel Soul of Aretha Franklin» i 1956, selv om det tok noen år til før hun kom i gang for alvor.  «Young, Gifted and Black» oser av kvalitet i alle ledd og viser med all tydelighet en artist som lever opp til tittelen. Mitt første møte med Franklin var når hun feide kjøkkengulvet med en gnistrende versjon av «Think» i filmen «The Blues Brothers» 1980. Gutta var jo som kjent «on a mission from God», så det hjalp svært lite, men få andre artister hadde like stor stemmeprakt som henne og få andre oppnådde samme status.

Stevie Wonder – Music of My Mind/Talking Book

Stevie Wonder er selvsagt også en veteran her, han debuterte utrolig nok som 11-åring med albumet «The Jazz Soul of Little Stevie» i 1962, og hadde 12-13 album bak seg på dette tidspunktet. «Talking Book» blir ofte regnet som starten på Wonders klassiske periode, den hellige treenigheten med «Innervisions» (1973) og «Songs in the Key of Life» (1976) som mesterverkene. For en som vokste opp på 80-tallet var Stevie Wonder lenge forbundet med duetten «Ebony and Ivory» med Paul McCartney, fra albumet «Tug of War» (1982), og ikke minst landeplagen «I Just Called to Say I Love You» fra filmen «The Woman in Red» (1984). Det er ingen overdrivelse å si at dette overhodet ikke appellerte til en snåttunge på 10-12 år den gang. I dag er jeg heldigvis voksen nok til å skjønne hvilket geni han var.

 

Al Green – Let’s Stay Together/I’m Still in Love with You

Husker du i 2012 da Barack Obama like før en tale plutselig begynte å synge «Let’s Stay Together» av Al Green? Et herlig øyeblikk! Siden har jeg ofte satt på albumet ved samme tittel med stor glede. Etter en uheldig opplevelse på midten av 70-tallet, som inkluderer et badekar, kokende gryn og en eks-kjæreste med pistol, ble han svært religiøs i etterkant og tok pause fra musikken for å bli pastor. Han var jo en smooth souldude godeste Al, og i 1972 klemte han ut to av sine aller fineste skiver.

The Four Tops – Nature Planned It/Keeper of the Castle

Første gang jeg hørte om Levi Stubbs var i Billy Braggs smått geniale låt «Levi Stubbs’ Tears» fra albumet «Talking to the Taxman About Poetry», kjøpte faktisk singelen når den kom ut i 1986. Ante ikke at han var vokalist i The Four Tops den gang, men har hatt stor glede av dem i senere år, og er veldig glad i f.eks. «Reach Out, I’ll Be There». Sammen med The Temptations var The Four Tops en av de virkelig store hitmakerne fra Motown-stallen og hadde omtrent ørti hits i løpet av karriereren. De holder faktisk på enda, selv om det bare er Abdul Fakir igjen fra originalbesetningen.

The Temptations – Solid Rocks/All Directions

The Temptations beveget seg i en litt annen retning mot slutten av 6o-tallet, og nådde nye funkhøyder med «Cloud Nine» fra albumet med samme navn i 1969. Noe få år etter perfeksjonerte de funkfesten med «Papa Was a Rollin’ Stone», et frekt lite mesterstykke som varte bortimot tolv minutter og garantert fikk det til å rykke i foten til de fleste. Akkurat den finner du på «All Directions», mens på «Solid Rocks» fra samme år covrer de Bill Withers klassiker «Ain’t No Sunshine» med elegant finesse som puster opphavsmannen i nakken.

Bill Withers – Still Bill

Bill Withers hadde selvsagt flere gullnumre enn «Ain’t No Sunshine» i ermet, og mange av dem dukket opp på «Still Bill». Han åpner opp med funkperla «Lonely Town, Lonely Street» før han glir over i silkemyke «Let Me in Your Life», men det er på «Use Me» han røsker ordentlig til med en groove Stevie Wonder ville vært stolt over. Når Bill Withers døde i 2020 hadde han ikke gitt ut noe nytt materiale siden 1985, men han ble heldigvis hyllet på radio rundt dødsfallet og steg endelig frem fra skyggene igjen.

 

 

Curtis Mayfield – Super Fly (Soundtrack)

Isaac Hayes hadde stor suksess med soundtracket til filmen «Shaft» i 1971, noe som utløste et lite skred av soundtrack til blaxploitation-filmer fra store og etablerte soulartister på 70-tallet. Mange vil sikkert krangle på dette, men mest vellykket på dette området var Curtis Mayfield. Hans «Super Fly» er en bunnsolid klassiker med kremlåter som «Little Child Runnin’ Wild», «Pusherman», «Freddie’s Dead», «No Thing On Me (Cocaine Song)» og tittelsporet naturligvis.

Marvin Gaye – Trouble Man (Soundtrack)

Var ingen nube Marvin Gaye heller, hadde holdt på i en ti års tid med stor suksess, og med albumet  «What’s Going On» (1971) slo han inn enda noen nye dører med alvorlig tung pondus. På «Trouble Man» lot han for det meste den silkemyke vokalen ligge og konsentrerte seg om å arrangere musikken og dirigere orkesteret. Interessant nok i seg selv, men ikke et album man tyr til med det første kanskje.

Bobby Womack – Across 110th Street (Soundtrack)/Understanding

Soundtracket er noe ujevnt, instrumentallåtene til J.J. Johnson er ikke like interessante som Womacks låter, hvor tittelsporet er en udiskutabel klassiker og en personlig favoritt. Solalbumet «Understanding» derimot er langt mer konsistent med flere låter av ypperste kvalitet. Coverversjonen av Neil Diamonds «Sweet Caroline» er kanskje ikke på høyde med originalen (en låt jeg har blitt mer og mer glad i med årene), men den er absolutt mer en godkjent.

Deep Purple – Machine Head/Made in Japan

Døh, døh, døh, døh, døh, døh, døh-de, ja, du skjønner kanskje hvor jeg vil? Gitarriffet til Ritchie Blackmore på «Smoke on the Water» har garantert drevet en hel haug med ansatte på ulike gitarsjapper til vannvidd gjennom femti år. Men det er unektelig et jæla fett riff og Deep Purples absolutte signaturlåt. Du finner både den og «Child in Time» i forrykende gode versjoner på livealbumet «Made in Japan» som kom ut samme år. Ellers er «Machine Head», sammen med «In Rock», Deep Purples aller beste studioalbum!

Black Sabbath – Vol. 4

Led Zeppelin brukte som kjent nummerering som tittel på de fire første albumene, selv om det fjerde offesielt ikke heter «IV» (1971). Om Black Sabbath var inspirert vet jeg ikke, men deres fjerde i rekken heter altså «Vol. 4». Eller så var de bare like snøblinde av kokain som de synger om på «Snowblind» og syntes det var faen så genialt. Uansett, selv om de var hakket mer eksperimenterende i komposisjonene og brakte både inn klassisk gitar og orkester, holdt de det samme skyhøye nivået med blytunge riff og dark shit i tekstene. Et mesterverk i Sabbath-katalogen, og en bauta i heavy metal-verdenen generelt sett.

Uriah Heep – Demons and Wizards/The Magician’s Birthday

Skulle nesten tro det var noe i vannet i England på slutten 60-tallet, både Deep Purple, Black Sabbath, Led Zeppelin og Uriah Heep ble dannet i 68/69, og regnes i dag som grunnpilarene i britisk heavy metal. Uriah Heep er kanskje det minst kjente bandet av dem, men fortjener absolutt plassen som et innflytelsesrikt og sentralt band i denne sammenhengen. De er ellers i besittelse av den tvilsomme æren av å ha et av de ekleste albumomslagene jeg vet om, sjekk ut debuten «…Very ‘Eavy Very ‘Umble…» (1970).

Blue Öyster Cult – Blue Öyster Cult

Du finner ikke «(Don’t Fear) The Reaper» her, den er på «Agents of Fortune» (1976), men selv om den har klassikerstatus var de langt mer tyngre og heavyrocka på debuten. Ikke på nivå med Purple og Sabbath, mer som en skitten og yngre fetter av Steppenwolf. En tøff liten satan sådan.

 

Sjekk også:

1979- Førtiåringer med stil og substans

1980 – starten på det gylne tiåret

Det var ikke så verst i 1982 heller

Året var 1986

1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen!

 

Sjekk også relaterte saker under:

Husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 37 andre abonnenter