Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 13. januar 2023

Delish: Delikat kunstpop

– Vi snakket mye om andre kunstformer, bøker, noveller, kortfilm, film – både Johan og Natali er veldig inspirert av film – og snakket om hvordan det på mange måter er så forskjellige retningslinjer innen forskjellige kunstformer. Og så ville vi prøve å ta med det vi likte fra andre kunstformer inn i musikken, og lage… ny musikk, forteller Oslo-trioen Delish, som er aktuelle med EP-en «The Dip» på Sheep Chase Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jenny Berger Myhre

Besnæret av den kurrende, filmatiske kunstpopen ville vi vite hvem disse musikerne i Delish er. Vi får høre om å bli dradd inn i John Coltrane, Radka Toneff og Joni Mitchells verden mens man ennå krabbet rundt på stueteppet, motvilje mot å bli musiker, men sterk dragningskraft og ekstatiske opplevelser som lokket over på den andre siden.

For de som ikke kjenner den flotte trioen deres allerede, hvem og hva er Delish?

Delish er en kunstpop-trio som jobber konseptuelt. Vi er Magnus Skavhaug Nergaard på bass, elektronikk, trommemaskin, div., Johan Lindvall på tangenter og synther og Natali Abrahamsen Garner på vokal, tekst og div.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet?

Det bandnavnet kom til on a whim. Vi sa det, kanskje mest på tull en gang, og så bare ble det det.

Hvilket forhold har dere selv til delikatesser og delikatessebutikker?

Delikatesser er noe fra barndommen, som nå begynner å bli del av en Feinschmecker-kultur i Oslo ihvertfall. Det lå en delikatesse på Rema 1000 på torget i Trondheim da jeg var barn. Husker vi kjøpte barbequesaus og gode oliven der, og så hadde de forskjellige oljer og krydder i hyller oppover veggen. Forbeholdt helger og spesielle anledninger. Det sagt, bandnavnet har vel i utgangspunktet ingenting med mat å gjøre, eller deliktasser. Men må si at vi synes deli-kulturen i Amerika er ganske kul…

Delish. Foto: Jenny Berger Myhre

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte så voldsomt?

Oo – for et umulig spørsmål.

Natali: Jeg tror musikk alltid har berørt meg veldig. Husker godt at jeg synes «Ny dag» av Knutsen og Ludvigsen var så trist at jeg gråt når den kom på Knutsen og Ludvigsens beste-skiva. Husker godt at rolig musikk opplevdes som trist, eller trist er kanskje feil ord. Jeg begynte ihvertfall å gråte. Musikk har en helt egen måte å bare gå rett til kjernen av følelsene og oppstå der – og dra deg med seg. Det er jo veldig fascinerende i seg selv.

Magnus: Mine første minner av musikk tror jeg er fra å krabbe rundt på det persiske teppet til mamma og pappa med John Coltrane, Joni Mitchell og Radka Toneff på stereoanlegget. Har minner av at musikken traff dypt inne i meg et sted som noe både smertefult og vakkert og at mønsteret på teppet ble helt psykedelisk.

Johan: Jeg tror det begynte med at jeg fikk en liten casiosynth i gave av en nabo, jeg var seks år og ble sittende med den og klarte å spille noen låter jeg hørte på TV, og mamma sa jeg skulle ta pianotimer og det fortsatte bare. Jeg husker jeg satt med synthen og prøvde å spille til plater, og hadde en fantasi om at jeg ville skrive ned det jeg hørte på papir og arkivere det i permer på en hylle. Det fascinerte meg mye.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere ut av det?

Natali: Jeg begynte å spille fiolin da jeg var 4-5 år, og byttet til cello da jeg var 5 år. Spilte klassisk cello helt til jeg flytta hjemmefra, med pitstops innom klarinett, saksofon og piano, før jeg begynte å synge i 9. klasse. Hadde egentlig aldri tenkt å bli musiker – husker godt at jeg synes synd på de jeg spilte med som ønsket å bli musikere, for jeg tenkte at det var et så dølt yrke. Men hver gang jeg valgte å gjøre noe annet enn musikk angra jeg og savna å holde på med musikk, og derfor endte jeg opp på musikkhøgskolen og jazzlinja der. Har siden den gang også flere ganger blitt lei og prøvd å velge det bord, men hver gang savner jeg det og kommer tilbake. Og hver gang blir jeg så glad av arbeidet, kan bli helt euforisk, og får ikke nok – ideene og planene bare koker. Jeg vet ikke – det er jo bare det beste man kan holde på med! Uendelige muligheter, uendelig berørende og vakkert, kult, fantastisk, digg, befriende… ja listen er lang.

Magnus: Når jeg begynte å spille i mitt første rockeband på slutten av barneskolen husker jeg godt hvor sjelsettende det var å kjenne energien av bass, gitar og trommer spille sammen. Vi begynte tidlig å lage egen musikk, og det skapende aspektet har alltid appellert til meg. I tillegg til det musikalske ga det å spille i band en følelse av frihet, tilhørighet og identitet og ble en slags motgift mot all usikkerheten og ønske om å passe inn på ungdomsskolen. Man visste liksom at man var kul selv om man ikke var blant de mest populære!

Johan: I seks årsalderen var jeg besatt av James Bond, og ville bare spille sanger fra Bond-filmer til læreren min ble lei og fortalte meg at jeg måtte spille noe annet. Spilte litt enkel klassisk musikk, og jeg husker jeg oppdaget jazz da jeg var 12 år, det virket utrolig spennende og jeg drømte om å spille akkurat som Oscar Peterson på «We Get Requests» når de spiller «The Girl From Ipanema», og siden da har jeg spilt jazzpiano i ulike former og jeg vet ikke hva det gir meg, vel, det gir meg en følelse av frihet, en opplevelse av en musikk i endring og det var flott å møte musikere på gymsalen som delte referansene mine og spille med dem. Ja.

Hvordan kom Delish til?

Johan og Natali hadde et alternativt popband som het Antler. Av forskjellige årsaker tok det bandet slutt litt før vi kanskje egentlig var ferdig med utforskingen av den musikken. Derfor drodlet vi videre i duoformat en stund, bestemte oss for at vi skulle fortsette å lage musikk i samme alternativ popgate, men denne gangen se på det mer som et kunstprosjekt, hvor vi ikke var så opptatt av å skulle slå an, noe som jo hadde mye å si i begynnelsen av 20-åra. Vi snakket mye om andre kunstformer, bøker, noveller, kortfilm, film – både Johan og Natali er veldig inspirert av film – og snakket om hvordan det på mange måter er så forskjellige retningslinjer innen forskjellige kunstformer. Og så ville vi prøve å ta med det vi likte fra andre kunstformer inn i musikken, og lage… ny musikk. Og da var vi i gang. Magnus kom til etter hvert. Det var så mye vi ville gjøre som vi ikke kunne – og der var Magnus uovertruffen! Fram til da hadde han sittet litt på sidelinja og kommet med masse gode innspill og hjulpet oss masse på veien, så på mange måter kan vi si at han har vært med litt hele veien. Men det var da han ble med på ekte at ting virkelig begynte å skje.

Natali, hvordan har du funnet din vokalstil?

Jeg vet ikke helt om jeg har funnet en vokalstil helt enda. Den endrer seg på en måte hele tiden – men det er kanskje på et detaljnivå som ikke egentlig er så hørbart. Jeg gikk jo en 4-årig utdanning der jeg bare nerdet i eget instrument og egen utøving – og da var jeg innom mange forskjellige måter å synge på. Men jeg har en filosofi om at stemmen har et tydelig utgangspunkt – man har på en måte den stemmen man har og det setter på et vis sine egne rammer. Denne kan man jobbe videre med, prøve å morfe, men man kan egentlig egentlig ikke endre det for mye. Jeg har jo til tider prøvd å ha en annen stemme enn jeg har, men det blir liksom ikke noe særlig bra i lengden. Så jeg har vel mest prøvd å bli kjent med det instrumentet jeg har, finne en slags kjerne og innenfor den rammen, prøvd forskjellige ting og gått for det jeg liker best. Om det gir mening…

Har dere hatt noen musikalske forbilder rollemodeller eller mentorer som har vært viktige underveis? Hva har dere i så fall lært av dem?

Vi har vel ikke egentlig hatt det – annet enn de vi har lært ting av oppgjennom, som er forskjellige folk til forskjellig tid. Men vi lærer jo mye av hverandre. Det er jo i samspillet oss imellom at materialet blir til og endrer seg og lander der det gjør. Så uten å si noen helt spesifikt, er det nok mer at vi hele tiden er åpne for nye uttrykk, ny musikk og nye tanker som vi bevisst eller underbevisst benytter, eller ikke.

Hvordan vil dere si at Delish skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming sammenlignet med andre band og prosjekter dere har vært eller er med i som Torg, Propan, Johan Lindvall Trio, Monkey Plot, Susanna & the Brotherhood of Our Lady, Jenny Hval, Bonanza of Doom?

Delish har et ganske konseptuelt utgangspunkt. Vi tenker at musikken i utgangspunktet kan være ganske forskjellig fra prosjekt til prosjekt, men at prosjektet likevel er ganske helstøpt. Nå har vi jo så langt kun gitt ut en singel, en EP og jobber for tiden med et dobbeltalbum. Det at bandet også er såpass inspirert av andre kunstformer gjør nok også musikken og måten vi jobber på ganske annerledes. Det er tematiske utgangspunkt, masse rammer og tanker om form og lyd og opplevelse, så prøver vi å lage det innenfor det vi opplever at er Delish sitt sound, eller uttrykk.

Delish. Foto: Jenny Berger Myhre

Fortell om hverandres musikalske styrker og roller i Delish.

Natali Abrahamsen Garner

Magnus om Natali:

Prosjektet kretser mye rundt Natalis stemme, tekster, lyder i møte med Johans synthverden, tydelige harmoniske signatur og mine bidrag av mer eller mindre musikalsk karakter.

Natali har ofte en sterk, men likevel ganske abstrakt idé om hvordan hun vil at en låt skal bli eller hvilken effekt musikken skal gi, og det forklares ikke alltid like lett med vanlig musikkterminologi. Det brukes derfor mye tid på å finne lydbildet, instrumentering og tilnærmingen til hver låt. I denne fortolkningsprosessen hvor ideer møtes og testes ut oppstår det på sitt beste noe ingen av oss kunne forestille seg.

Natali er også vært svært involvert i studioproduksjonen og har en tydelig idé om lydbildet, og har hatt god dialog med Lasse Marhaug som gjorde fantastiske mikser på «The Dip».

Når hun jobber med tekst og vokalen på låtene, er hun ganske privat og liker å jobbe alene, så det er alltid veldig spennende å få høre det ferdige resultatet eller få være med på vokalinnspilling. Hun er også en dyktig instrumentalist og bruker stemmen som instrument både med og uten effektpedaler på nye og uventede måter, noe hun har finpusset gjennom årenes løp med duoen Propan og som soloutøver.

Johan om Natali:

Natali og jeg har spilt sammen i ti år i forskjellige konstellasjoner, og det føles som om vi har utviklet oss sammen og nådd et punkt hvor vi har en dyp forståelse for hverandre som gjør det enkelt og hyggelig å jobbe. I tillegg til å være en fantastisk vokalist, skriver hun også veldig fine tekster og er ekstremt flink til å påta seg en produsentrolle når vi lager musikk, hun ser helheter og sammenhenger som jeg ikke gjør, setter sammen ideer og materiale på en veldig inspirerende måte.

 

Johan Lindvall

Natali om Johan: Jeg har spilt med Johan i 10 år nå, og føler at han spiller det jeg enser og leter etter, men ikke klarer å forklare eller spille selv. Vår musikalitet har på en måte utviklet seg sammen, og derfor opplever jeg å ha en total forsåelse for det Johan lager og spiller. Han er jo et unikum og finner alltid de mest inspirerende lydene på synthene sine, og det er ofte de som har vært utgangspunktet for låtene våre. Han lager også finurlige riff som åpner opp en hel verden av muligheter og har en helt fantastisk groove. Han er også saktegående, noe som er veldig fint når vi jobber som vi gjør med komponering osv. Han blir værende i en lyd, eller et riff – et sted en stund – som både er fint for man får virkelig sjekket ut hva det kan være, og fordi det gir meg mulighet til å finne på melodi uten å måtte stresse. Det er ingen over og ingen ved siden av.

Magnus om Johan:

Når jeg tenker på Johan som musiker tenker jeg hovedsakelig på groove og harmoni. Han har en minimalistisk tilnærming til det å lage riff og akkordprogresjoner og har en tydelig musikalsk signatur i alt han gjør. Johan er en dyktig pianist og musiker og har utrolig god kontroll på klangen av instrumentet noe som også kommer frem når han spiller synth eller elpiano med Delish. Han er tålmodig i prosessen med musikken, men kan også være ekstremt kjapp på å komme med ideer. Johan er også en habil trommeslager og spiller trommer på flere av låtene på «The Dip»!

 

Magnus Skavhaug Nergaard

Natali om Magnus: Magnus er jo en unik og særegen musiker, og jeg synes alltid han overrasker med de merkeligste spennende tankene om hvor vi skal gå videre. Han hører de mest underlige ting, som alltid får musikken til å utvikle seg videre, og alltid til ting jeg aldri kunne hørt for meg. Der jeg kan bli utålmodig og savne fremdrift, er han ekstremt tro til prosessen, og har ingen plan å komme i mål, men heller få hvert ledd til å være så bra, eller spennende, som det kan være. Flere ganger har jeg vært ferdig, mens han har hatt en idé som han mener vi må prøve ut. Og så er det den nye ideen som til slutt gjør låta til låta. Han er også veldig god på veldig mye, han spiller ekstremt kult bass, spiller fett gitar, lager superkule groover, lager kule lyder med andre elektroniske insturmenter – ja det vil ingen ende ta. En sånn wildcard burde alle ha!

Johan om Magnus:

Magnus er en perfekt match for Natali og meg. Han bidrar med en annen type energi og kan komme med motstand på en veldig inspirerende måte, da Natali og jeg kan ha en tendens til å være enige, for eksempel om korreksjon eller estetikk. Han er en flott bassist og har en vakker energisk måte å spille på som jeg setter pris på, som på noen måter kontrasterer min litt mer repeterende energi. Natali og Magnus er ekstremt hyggelige mennesker. Jeg anser begge to som to av mine absolutt nærmeste venner.

 

Hvordan blir låtene deres til?

Som oftest møtes vi bare og improviserer sammen – vel vitende om at det er låter vi skal komme fram til til slutt – og tar opp. Så går Natali gjennom materialet og finner det hun mener er bra materiale å fortsette med. Mange av låtene forandrer seg ikke så veldig mye fra den første improvisasjonen. Noen av låtene på neste plate er faktisk bare de opptakene, med pålegg. Om det ikke er tilfellet er det som oftest et veldig viktig, bærende element i det opptaket som også er det i den ferdige sangen.

Så jobber vi videre, utbroderer, komponerer videre, eller setter forskjellige ideer sammen. Og så spiller vi inn, og lager pålegg og holder på. Det er en stor del av den kreative prosessen, og bygge videre og spille inn. Vi har ikke låtene klare for så å gå i studio – de blir til under arbeidet med innspilling, fordi innspilling og improvisasjon er en så stor del av komponeringsprosessen. Miksing av materialet er en veldig stor del av musikkens uttrykket og helheten, mye av stemningen blir til da.

Hvordan benytter dere field recordings?

Feltopptak har en følelse av å sprenge lydrommet (synes Natali) og er noe hun elsker å bruke. Siden vi er så inspirert av film, opplever vi at field recordings har en tendens til å gi den billedlige, historiefortellende tvisten i stor grad. Den setter på et vis musikken i et annet rom, et annet univers – og vi tror publikum hører på musikken på en annen måte når opptak av annen lyd er inkludert i produksjonen.

Hva er bakgrunnen for valget av verktittelen «The Dip» og hva vil dere uttrykke med den?

«The Dip» er litt en hommage til Antler, en av singlene på den eneste plata vi fikk utgitt heter det. Men det peker også på EP’ens tema – et slags intimt innblikk i noens følelser i en livskrise. En dupp – i livet, i humøret. Men nedspilt – usentimentalt, selv om en livskrise kan føles som alt annet.

 

Maja Nilsen står for den  fine layouten og designet og Jenny Berger Myhre har tatt bildet. Fortell om de to kunstnerne, omslaget og forbindelsen mellom musikk og illustrasjoner.

Maja Nilsen lager de mest fantastiske…  alt hun lager egentlig. Natali oppdaget henne som scenograf og kostymedesigner i produksjonene til Lisa Lie. Hun var med som veileder da Natali tok en master i teater og Delish var med på scenen, i prosjektet «Like a Sieve», som også er bandets neste planlagte plate. Derfor var Maja en vi fulgte på Instagram. Der dukket det bildet som nå også er platecoveret opp. Det bare hadde HELT riktig stemning. Det ser på en måte ut som en hånd som strekker seg etter noe… fra noe… fra mørket, eller en undergrunn, eller en underverden, mot noe… bedre – kanskje? Også var det kollasj, noe også plata har mye av. Det at det var så forskjellige teksturer i bildet passet også plata perfekt. Vi har snakket mye om det, tekstur, stofflighet i lyd – det var liksom bare perfekt match.

Jenny tok bilder. Jenny er jo også en fantastisk alt-mulig-kunstner og kreativt menneske. Alt hun lager har en fantastisk opplevelse av å være noe helt nytt. Og det er bare så kult! Vi spurte henne om å ta bilder fordi vi vet at det alltid blir fint når Jenny tar bilder. Location fant vi sammen. Det sto ut til oss fordi også det hadde på en måte forskjellige teksturer i omgivelsene, og lag, og fargene på blomstene passet perfekt til den oransje plata!

Kan dere til slutt velge fem låter hver som på en eller annen måte har vært viktige i forhold til deres musikalske utvikling eller som dere har lyttet mye til i perioden da dere skapte denne skiva, og si hva dere har fått ut av de låtene?

Oj dette er litt vanskelig å svare på egentlig. Det er på en måte mange ting vi hører på og som inspirerer oss hele tiden. Det er på en måte ingen spesifikke låter vi vil trekke frem, men heller at alt vi hører på, alt vi ser og alt vi gjør hele tiden former det vi lager. Litt slapt kanskje, men sant.

 

Delish – The Dip (2022, EP)

The Dip by Delish

 

 

Sjekk også:

Delish – Thought / Dream (Norske spor 2022)

Delish – The Dip (Deichman: Årets album 2022, Jan-Olav Glette)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 30 andre abonnenter