Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 14. januar 2023

Plateanmeldelse: Iggy Pop – «Every Loser»

 

Artist: Iggy Pop

Album: «Every Loser» (2022)

Plateselskap: Gold Tooth Records/Warner Music

 

Tekst: Jan-Olav Glette

 

Årets feteste rockeskive så langt (det har meg bekjent ikke vært så mange, og vi må verdsette de en får) kommer noe overraskende fra veteranen og legenden Iggy Pop. Vulgær, usømmelig, rasende, vill, spydig og sarkastisk, og også tidløs og klassisk gyver han løs på nettroll og karriere-punkrockere og andre douchebags, akkompagnert av hardtslående, raspet rock og erklærer kjærlighet til Miami.

James Newell Osterberg Jr., som han heter, varter opp med noen skikkelige rufsete, rå rockelåter, som gjenoppliver det intense musikalske kjærlighetsforholdet til mannens musikk som ble vekket i tidlige tenår. Selv om «Every Loser» på ingen måte er blant det ypperste den lille mannen har gjort, skiva sikkert vil gå mer i glemmeboken når aktualiteten har lagt seg og det bakoverskuende ved den blir mer åpenbart, men hans nittende album får meg til å trampe takten og lytte ekstra godt. Det veier tyngre enn ønsket om å utfordre musikalsk.

Tekstlinjer som «Got a dick and 2 balls, that’s more than you all» og «God made me a junkie, but Satan told me so» er pur Iggy, og får oss til å le og smile hjertelig med av gjenkjennelse og verdsettelse av hans spesielle blanding av vidd og brodd.

Amerikanerens evne med på enkleste (og smarteste) vis koke ned ting til sin grunnleggende essens gjør ham til en tøffing og skikkelig morsom. Adrenalinet koker i Iggys selskap, som når du ser en bra Tarantino– film. Dette er den «larger than life»-tegneseriefiguren eller karakteren vi har lært oss å elske .

Om han til og med kan bedre, og har gjort det bedre før, blir nesten uvesentlig. Ihvertfall her og nå, mens plata står på. Her er en ny fersk rockeskive som gir en lyst til å drikke øl og dra på konsert. Da er det bare å nyte og leve litt i nuet. Og Iggy Pop figurerer øverst på mange festivalplakater denne sommeren. Bergenfest 15. juni er en av turnédatoene. Trenger en egentlig så veldig mye mer enn det?

Lydbildet, og noe av låtmaterialet, gir nikk til så vel «Fun House» som «Raw Power» og legger denne gangen til side den eksperimenterende distingverte jazzinteresserte herren man har fått møte de siste årene. «Modern Day Rip-Off» gjenkaller «T.V. Eye». Det er en fin kombinasjon av harsk, kvass rock og slick produksjon som gjør at disse låtene kan passe i mange sammenhenger.

Det er kanskje ikke like giftig som Viagra Boys, Sleaford Mods, Chubby & the Gang eller andre samtidige punkrockere – som 75-åringen har overlesset med godord på sine radioprogrammer på BBC 6 – og ihvertfall ikke like musikalsk mangfoldig og utfordrende som hans helter i Sons of Kemet, men han snerrer heftig og låtene har plenty med trøkk og tyngde. Rett ut sagt ganske hardt og taggete låter det.

Jovisst dras tempoet og kvaliteten noe ned etter den monumentale åpningen med de to første singlene «Frenzy» og «Strung Out Johnny», det blir likevel aldri kjedelig eller uinteressant, bare hakket roligere og litt mindre vitalt. Sjelesøkende ballader er stukket inn med nok luft og pauser til at de puster godt på egenhånd. «Morning Show» er egentlig ganske fin den.

Finnes det noe tøffere enn den rå, maskuline, vibrerende stemmen til Pop? Jeg tror knapt det. Detroit-legenden overgår de fleste selv nå som han har slått seg mer eller mindre til ro i bedagelig Florida-eksil.

Innpakningen, det vil si produksjonen og arrangementene, er veldig 2023. Æren eller skylden for det må nok tilskrives produsent Andrew Watt, han har gitt nytt liv til karrierene til Elton John, Ozzy Osbourne og Eddie Vedder med mer eller mindre kunstnerisk suksess ved siden av arbeid med hot shots som Dua Lipa, Post Malone, Ed Sheeran, Miley Cyrus og Justin Bieber. Watt og Osterberg møttes visstnok da Pop bidro som gjesteartist på det kommende Morrissey-albumet (The Smiths).

Det er vel også verdt å dra frem heavy metal-musikerne som spiller på «Every Loser» og sammen med det barbrystede ikonet og hans produsent Watt har skrevet låtene.

Hva sies om Guns N’ RosesDuff McKagan (i tillegg bl.a. The Fastbacks. Walking Papers, Velvet Revolver, Jane’ s Addiction), Jane’s Addictions Dave Navarro (i tillegg Red Hot Chili Peppers med mer), Chris Chaney (i tillegg Methods of Mayhem og Taylor Hawkins & the Coattail Riders) og Eric Avery (i tillegg Polar Bear og Deconstruction), Red Hot Chili Peppers‘ Chad Smith (også Chickenfoot m.m.) og Josh Klinghoffer (i tillegg  Dot Hacker, The Bicycle Thief,  Ataxia, Headless Heroes og Golden Shoulders), Pearl Jams’ Stone Gossard (i tillegg Green River, Mother Love Bone,  Brad,  Citizen Dick,  Temple of the Dog) og nylig avdøde Foo Fighters’ Taylor Hawkins.

Et veritabelt stjernelag, som imponerer og definitivt kan sine saker tross at jeg nok hadde håndplukket litt andre typer om det var mitt valg, har vel i grunnen bare har vært fan av et fåtall av deres tidligere grupper. McKagan har historie med Osterberg fra før, og var sogar med på en annen av de kommersielle Iggy-skivene, Don Was-produserte «Brick by Brick».  Men ja, det kan tidvis bli litt for mye numetal.

Iggy Pop inntar også rollen som lunefull eller sutrete gammel mann, dog med sjarm og humor.

Albumet har gått ganske konstant på spilleren den siste uken, og skjøvet det meste annet, nytt eller gammelt, til side. Den har også fått meg til å vurdere om jeg ikke burde skaffe flere av mannens album fra de siste tiårene, (kanskje først og fremst «Post Pop Depression» fra 2016). Jeg stoppet litt opp med samlingen på tidlig 1990- tall etter å ha samlet både The Stooges og soloskiver med stor iver før det. Noe som vel bare må tyde på at dette er bra saker? «Strung Out Johnny» kommer ihvertfall til å bli spilt mye framover.

Alt i alt låter det ganske så røfft og ikke for finpolert. Iggy nevner selv at han foretrekker Link Wray over Yngwie Malmsteen. Takk og lov, sier vi. Det kan også høres her. Det et nemlig ikke bare i tekstene de tøffer seg. Det låter rimelig bad ass også.

 

 

 

Sjekk også:

Iggy Pop – Soldier (1980 – starten på det gylne tiåret).

Iggy Pop – New Values (1979 – FØRTIÅRINGER MED STIL OG SUBSTANS).

Iggy Pop – Run Like a Villain & Eat or Be Eaten (Ferske spor uke 33/2019).

Iggy Pop & Jarvis Cocker – Red Right Hand (Ferske spor uke 50/2017).

Iggy Pop – et av sine beste album på mange år.

 

Iggy Pop – Post Pop Depression (Deichman: Årets album 2016, Victor Josefsen, Stian Bjørnsson Hope, Tor Åge Naper)

 

Bandnavnet er nettopp en hyllest til The Vaselines’ plate «Dum Dum» og Iggy Pops låt «Dum Dum Boys». (Plateanmeldelse Dum Dum Girls – «Only in Dreams»).

 

«Funtime» – Iggy Pop (en av låtene som har inspirert Gunnar Frick i Psychotic Youth).

 I Got A Right – Iggy Pop (en av låtene som har inspirert Arne Thelin).

Iggy Pop: «The Endless Sea (en av låtene som har inspirert Martin Losvik i Likholmen).

 

I Nico-videoen, regissert av François De Menil, innspilt i en potetåker i Michigan, kan man da også se hennes daværende kjæreste Iggy Pop bærende på et kors. (Ferske spor uke 46/2022).

«Skulle eg gjerne ha vøre til stede da Iggy Pop vart invitert på scena av Bobby Bland for å gjere «St. James Infirmary» som duett». (White Trash Blues Band: Svett garasjesoul fra Oslo-bygda).

«Her en dag på jobben satte jeg på «Nightclubbing» (1981), tenkte jeg skulle sjekke ut hvordan Grace Jones hadde tolket Iggy Pops låt». (Fem pretty boys og et stilikon, Stian Bjørnsson Hope).

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Du kan lese flere relatert til Iggy Pop og The Stooges i Deichman musikk, f.eks. her, ellers bare søk.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 30 andre abonnenter