Ærlig om pop og politikk med Razika

– Jeg tror de vil stå igjen som et viktig band både nasjonalt og lokalt. De har etterlatt seg fire solide utgivelser, men vil også bli husket som et band som turte å tenke og snakke om politikk. De revitaliserte kombinasjonen av pop og politikk rett og slett, forteller musikkjournalist Charlotte Myrbråten, som er aktuell i Norske albumklassikere-bokserien med bok om Razika og albumet «Program 91».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Linn Heidi Stokkedal (bilde øverst), Helge Kvamme, Silje Sandnes Punkebjartes Punkeplaten, Privat

 

Fagboken om Razikas «Program 91» er et nært og inngående portrett med de fire jentene som utgjorde Razika og byr på noen overraskelser for de som ikke hadde et personlig forhold til musikerne. Morsom lesning om musikkmiljøet i Bergen og feminismens plass i dette byr Myrbråten også på.

Deichman musikk snakket med forfatteren om boka og det kule bandet.

Har du selv spilt eller sunget i band noen gang?

Tja og mja. I klassen var det et band med fokus på Creedence-coverlåter i Krokstadelva der var jeg med å kore, og spilte vel keyboard en gang, på en campingplass i Borre på ungdomsskolen.

Rundt 2008-2010 sang jeg og spilte gitar i bandet Knikken her i Bergen. Når sant skal sies, så var vi mer opptatt av teori enn praksis. Mye lytteøvinger for å finne ut av hvordan vi ville høres ut. Men vi har jammen spilt på Garage, dessverre ⅔ av besetningen med black out. Men vi har en låt som heter «Melketenner» som har blitt et slags nachspielnummer, selv i moderne tid, som vi spilte live på Studentradioen i gammel tid. Den handler om å trøste et barn som mister tenner.

“Melketenner, melketenner.

Kan jeg slå ut dine melketenner?

Jeg kan bruke hammer eller slegge.

En knytteneve eller begge.

Det gjør ingenting lille venn

for tenna vokser ut igjen.

Åh melketenner.”

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg har vært bekjent med Razika siden de var små skjønne drittunger, booket konserter med de før de ble myndige, fulgt utviklingen deres og opererte i samme miljø. Også har både Razika og jeg vært opptatt av kjønn og skjønn i musikkbransjen.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magasiner? Og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av det?

Som mange andre begynte det med å lage egne aviser på barneskolen. Gjøre seg flid, klippe og lime. Og da vi var ferdig med første eksemplar brått komme på at vi ikke har tilgang på kopimaskin, sukk, og må lage alle utgavene for hånd. Da jeg var redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett var jeg spesielt opptatt av tidsskriftkultur, og trykte magasin. Savner musikkmagasinet ENO!

Har også forresten nylig intervjuet forfatteren Erlend O. Nødtvedt til den nye fanzinen Bækkalok i Bergen. Jeg nevner det her for å legge vennlig press på initiativtakeren om å få fanzinen ut. Hehehe.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg har alltid skrevet dagbok og gjør fortsatt det. Har avtalt et dagbokbrennebål med bestevenninnen min på nyåret. Vi så gjennom dagbøkene fra videregående her i høst og dette tåler ikke tidens tann. Ingen kan lese dette når vi dør. Skulle ønske det var sånn litt mer verdig dagbøker som de hadde i gamle dager, men her er bare frekke vitser, kødd og gris. Skriver fortsatt dagbok, men da med en mer bevisst stil. Som Edvard Grieg skrev sine brev til Ibsen og Nina Grieg.

Jeg begynte å skrive teater- og musikkanmeldelser etter masteren i 2007 i aviser. Og har bare fortsatt med det.

Fortell om ditt eget forhold til musikkscenen i Bergen.

Det er en klisjé av dimensjoner at Bergen er en unik musikkby, men det det er en sann klisjé. Bare i høst har det kommet en haug med glimrende debutplater fra Bergen, som Romskip, Kropp, Nix & the Nothings, (bergensassosierte) Fangst, Egge osv. Det er spesielt sprudlende miljø for både rap og rock. Årene jeg skriver om i boken, 2006-2011, betyr noe ekstra for meg. Da dukket A-laget, Lars Vaular, John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby! og Razika opp. Og puben jeg jobbet og spilte plater på var et slags episenter for mye av det spennende som skjedde rundt disse bandene. Det føles som en formativ tid, både for musikk på norsk, og for meg personlig.

Hvorfor Razika?

Fordi de er et fantastisk band med nydelige referanser og impulser. De blander pop, rock, ska og nyveiv uanstrengt, og skrev fantastiske tekster om ungt levd liv.

Hvilken posisjon eller ettermæle har bandet på den lokale, nasjonale og internasjonale musikkscenen?

Jeg tror de vil stå igjen som et viktig band både nasjonalt og lokalt. Siden de valgte å synge på norsk og ikke engelsk, så har de kanskje ikke satt det største avtrykket internasjonalt. Når det er sagt, kom det faktisk fans fra Wales og USA på slippfesten på boken. De satt og hørte på samtalen vår på scenen en time uten å skjønne et kvekk, før de kjøpte seg bøker på norsk.

De har etterlatt seg fire solide utgivelser, men vil også bli husket som et band som turte å tenke og snakke om politikk. De revitaliserte kombinasjonen av pop og politikk rett og slett.

Hvorfor akkurat «Program 91»?

«Program 91» er en sammensatt plate. Den ble spilt inn fra høsten 2009 til vinteren 2010, i en brytningsperiode i bandets liv, da medlemmene gikk på videregående. Det går på engelsk og norsk, det er en cover inni der av The Pussycats og de varierer i sjangere.

Det er åpenbart at platen ikke er lagd for å skape hits eller hadde en konkret målgruppe, men oppleves som skrevet, laget og spilt mest for bandet selv. Som en slags dagbok. Nettopp dette med at det ikke høres ut som den er lagd under press, eller med en overordnet plan, gjør den umiddelbar og leken. Den har en helt spesiell ungdommelig energi.

Hvordan har fortellingen blitt preget av at du hadde et personlig og profesjonelt forhold til bandet, som vokste seg sterkere underveis?

Jeg var redd for at dette skulle bli en glansbilde-bok om «fire sterke jenter» som endret verden. Tjohei, her kommer vi, feministiske heltinner liksom! Men siden vi kjenner hverandre, og at de vet at jeg vet mye om de, hvor de kommer fra, reisen og så videre, har de våget å være ekstra ærlige og åpnet opp. De er veldig åpne om sine dårlige sider, om bruddet til bandet, om at de har vært ufeministiske og rare ting de har gjort. Jeg skulle ønske boken kunne vært enda lengre, for jeg sitter igjen med dobbelt så mye materiale.

Du har valgt å kombinere gamle intervjuer du har gjort med bandet med nye samtaler. Hvordan har det samlet gitt et bedre og bredere bilde av «Program 91»?

Jeg syntes det var morsomt at de kunne få møte sitt gamle jeg i døren, og kommentere endringene sine mentalt. Da får vi flere spenn i historien. Og de har jo sagt utrolig mye merkelig og bråvoksent, så synes det ble ganske morsomt med moderne briller.

Du velger både å gå lengre tilbake til de involvertes musikkhistorie og helt frem til i dag, og forklarer hvorfor de valgte å gi seg. Fortell om det forfattervalget og denne kontekstualuseringen.

Det henger sammen med at jeg selv ikke synes det er så gøy å lese om bassganger, teknikk og innspillingsgreier av selve platen. Jeg liker å skrive om det sosiale og politiske rundt. Derfor syntes jeg det var mer interessant å se hvordan Razika har utviklet seg i bransjen. Hvilke holdninger de kom inn med, og hvordan de gikk ut.

Det feministiske perspektivet er viktig i denne fortellingen. Hva er bakgrunnen for det valget?

Selv om Razika ikke så på seg selv som feminister da de startet bandet, skulle det etter hvert endre seg. Da bandet begynte å reise rundt, møtte de folk som ikke trodde de klarte å plugge inn instrumentene sine selv. De følte seg forskjellsbehandlet og opplevde musikkbransjen som ufeministisk og lite likestilt. Det førte til at de stilte i debatter og var aktive i det offentlige ordskiftet om kjønn og feminisme. Men det ble også omtrent et feministisk statement at fire unge jenter drev med trommer, bass og gitar med nettopp disse tekstene siden de skilte seg sånn ut.

Det er få kvinnelige forfattere i denne serien. Hva tror du at det skyldes og hvordan kan man rekruttere flere?

Hehehe. Christer Falck og jeg har jo hatt en ørliten beef om dette i Klassekampen. Jeg mener jo dette henger sammen med hans blikk og nettverk. Og om dette var min serie skulle det piplet over av mangfold. Tror jeg. Musikkjournalistikken har lenge vært mannsdominert, men de siste årene har dette heldigvis endret seg, men det kan fremdeles bli mye bedre.

Men jeg mener altså at myten om at musikknerden er en voksen mann er nettopp ja, en myte.

Også flertallet av de omtalte artistene er mannlige. Hva tenker du om det?

At fantasien hos skribentene kunne vært bedre.

Hva lærte du selv under arbeidet med denne boken?

At det skal settes oftere komma enn jeg tror selv.

Hva er en god musikkbiografi ifølge deg?

At den er overraskende, og gjerne setter artisten og bandet inn i en større sosial kontekst. Jeg er besatt av å lese om klasse og klassereiser, så om dette også er et sentralt element blir jeg ofte begeistret. Handler det også om subkulturer i Nord-Sverige er jeg solgt.

Hva slags forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg hadde egentlig ikke noe forhold til dette før Christer Falck ringte og spurte om jeg ville være med. Nå står jeg på sidelinjen mektig imponert over hans engasjement for norsk musikk, for ikke å si vilje til å handle. For et tempo og for en produksjon!

Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du i så fall fått ut av det?

Jeg har lest Torgny Amdams bok. Den er så full av hans spretne og energiske personlighet, så det føles omtrent at han personlig hopper ut av boksidene. Veldig morsomt! Bernt Erik Pedersen og Geir Rakvaag har alltid vært mine favoritt-musikkjournalister. To voksne menn, men helt kjemisk fri for gubbete forutsigbare holdninger i det de har skrevet, og skriver, om musikk. Bøkene deres om deLillos og Biosphere er favoritter i serien.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi I serien? Isåfall om hvilket album?

Jeg er programansvarlig på Bergen Offentlige Bibliotek og kritiker i BT og Klassekampen til vanlig, så har nok jobb å ta meg til. Bokprosjektet var bare oppå dette igjen, så nå blir det litt mer fritid. Og mindre dårlig samvittighet for at «jeg burde jobbe med boken» mens jeg gjør noe annet. Men om det trengs flere bøker, så står kanskje A-Lagets «Nokke feita» høyt oppe. Ellers er det jo mange oversette kvinner som venter.

Kan du til slutt velge dine ti favorittlåter og fem favoritt musikkbøker og si hva du har likt ved disse.

Bøker:

Bass Culture: When Reggae Was King av Lloyd Bradley. Velskrevet og informativ av utviklingen ska, rock-steady, dub og reggae.

Black by Design av Pauline Black. En personlig memoarbok fra vokalisten fra blant annet The Selecter.

Kim Gordons Girl in a Band. Full av historier og et oppgjør med spørsmålet «What is it like to be a Girl in a Band?»

En punkbønn: musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika av Susanne Christensen. I en punkbønn forener hun fortellingen om Riot Grrrl-bevegelsen og Pussy Riot med diskusjoner om kropp, musikk, skrift og aktivisme.

Clothes, clothes, clothes, music, music, music, boys, boys, boys av Viv Albertine. En fantastisk tittel på selvbiografien til Viv Albertine fra The Slits, som etter sigende er det moren hennes mente var det eneste som sto i hodet hennes.

 

Favorittlåter. Det er lenge siden jeg har rangert favorittlåter, derfor er låtene også fra en stund siden. Men de er jo helt perfekte.

1. Riding For a Fall – Horace Andy

2. Fu Man Chu – Desmond Dekker

3. D esje meg

4. Sad-Eyed Lady Of The Lowlands – Bob Dylan

5. Ingen kommer undan politiken – Marie Bergman

6. Reservasjonsreggae – Nøkken

7. Jimi Tenor och Kennet Johnsson – Doktor Kosmos

8. Hounds of Love – Kate Bush

9. Otro Trago – Sech

10. Koffee – Toast

 

Om du mente Razikalåter:

1. D esje meg

 

2. Vondt i hjertet

3. Hvem skal tro på deg nå

4. Venter på deg

5. Flyplassen

6. Ingen Kommer Unna Politikken (Complainte Pour Ste. Catherine)

7. Kommando

8. Love Is All About the Timing

9. En sjanse til

10. Alt du føler er feil

 

Sjekk også:

Razika – D esje meg (Øya 2019 – anbefalinger)

Razika – En sjanse til (Ferske spor uke 36/2018)

Razika – Oslo og Vondt i hjertet (Ferske spor uke 35/2018)

Razika – Syndere i sommersol (Ukas tips!)

Kvelden avsluttes av Tre Små Tøser, Razika sitt klubbalibi. (Stemningsrapport fra Gut Feelings!)

Vi har følt oss gærne med Razika (Deichmans musikk på by:Larm)

Øya 2013: Razika

Razika på by:Larm – bilder

Razika signerer med K. Dahl Eftf / Warner Music Norway

Marit Moe fra Razika spiller bass i Slomosa (Les intervju: Slomosa: Groovy riffrock)

 

Sjekk også relaterte saker under, inkludert Norske albumklassikere-bokserien intervju, klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle, og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 

Sjekk her og her.

Her kan du  ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog