Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 28. januar 2023

Per Ole Hagen og Arvid Skancke-Knutsen om musikalsk oppvåkning etter pandemien

– Veldig mange har fortalt åpent og ærlig om sin situasjon, om økonomiske konsekvenser og om negative erfaringer med det offentlige. Men også om samhold, støtte og kompensasjon som har kommet veldig godt med. Til sammen gir det nok et ganske balansert uttrykk for hva mange føler, sier Arvid Skancke- Knutsen som sammen med Per Ole Hagen er aktuell med boken «Da musikken våknet» på Absolutt Forlag.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per Ole Hagen, Bente Kristin Aarskog

Boken er en slags oppfølger til suksessen «Da musikken stilnet», som solgte ut i to opplag og fikk prisen for Årets musikkjournalistikk 2021 og et arbeidsstipend på 10 000 kroner fra Musikkindustriens Næringsråd under by:Larm det året.

Nå har de forsket videre, snakket mer med noen av de samme og andre artister og bransjefolk om den påfølgende tiden. Boken «Da musikken våknet» bringer på banen en rekke interessante, diskusjonsverdige representative tanker og holdninger som vi har drøftet med de to forfatterne.

Per Ole Hagen og Arvid Skancke-Knutsen. Foto: Bente Kristin Aarskog

Hva var det som gjorde at dere fikk lyst til eller følte et behov for å følge opp «Da musikken stilnet?

PO: – Da musikken stilnet handlet om livemusikken da alt stengte ned – og frem til høsten 2020. Da den kom ut bestemte vi oss tidlig for å følge situasjonen videre, og gi ut en ny bok når pandemien var over.

– Unntakstilstanden fortsatte lengre enn i hvert fall jeg hadde trodd, men sommeren 2021 var det gode tegn til at pandemien nærmet seg slutten. Da forberedte vi oss på å skulle gi ut boka senhøsten samme år. Men så kom Omicron, slik at alt stengte igjen. Dermed bestemte vi oss for å utsette boka til vi var helt sikre på at pandemien var over.

ASK: – Selv om begge bøkene er frittstående, og gjerne kan leses for seg selv, trengte vi en oppfølger for å fortelle historien til ende. Nå går vi helt frem til november 2022, og har dermed fulgt pandemien gjennom drøyt to og et halvt år. Som skribent er det fint å kunne fokusere på et prosjekt over såpass lang tid.

Cocktail Slippers på Notodden Bluesfestival 2022. Foto: Per Ole Hagen

Dere er begge særdeles aktive konsertgjengere som privatpersoner, journalist og fotograf i tillegg til å ha snakket med mange utøvere og bransjefolk til denne boken. Hva preger konsertscener nå?

PO: – Mye er tilbake til sånn det var før mars 2020, men vi er langt fra over pandemien, eller effekten av pandemien. NTB skrev om at musikklivet har senskader etter pandemien i omtalen av boka vår, som er en god beskrivelse av situasjonen. Det er mangel på lyd- og lysteknikere og også andre viktige funksjoner for livebransjen.

– Sammen med et mye dårligere forhåndssalg, og en kø av utsatte konserter som skulle avholdes i høst, har dette vært slitsomt for både artister og arrangører, selv om publikum har hatt det bra. Det blir spennende å se hvordan situasjonen blir i 2023.

Hva har endret seg siden før pandemien?

PO: – Som nevnt er det dårligere forhåndssalg, noe som gir mindre forutsigbarhet for arrangørene. Ca. 20-25% av lyd- og lysteknikere har blitt borte fra bransjen under pandemien, der de som er igjen ofte må jobbe mye mer. Det virker også som at større artister selger ut, mens de litt mindre kjente sliter mer med å fylle salene. Fortsatt er det mange som er skeptiske til å gå på konsert, og være sammen med mye folk.

Claudia Scott på Nidaros Bluesfestival 2021. Foto: Per Ole Hagen

Hva har strømmekonserter og tvungen hjemmesitting gjort med den allmenne musikkinteresserte, konsertengasjementet, kulturen og etiketten på liveshow?

PO: – Jeg trodde strømmekonsertene skulle «leve» lengre, men der tok jeg feil. De fikk en effektiv varighet på 4-5 måneder. Det jeg obeserverte i sommer, var at to alderskull ungdommer har mistet mulighetene til å gå på byen, på konserter og festivaler. Mange trenger rett og slett sosial trening i å gå ut. Folk prater med hverandre på konserter og skjønner åpnebart ikke at de forstyrrer.

Lasse Marhaug hevder i «Da musikken våknet» at vi har hoppet 10 – 15 år frem i tid i og med pandemien – i en utvikling som uansett ville kommet. Hva tenker dere rundt det?

ASK: – Jeg synes det er et interessant perspektiv. Kanskje pandemien og alle tiltakene rundt den forsterket tendenser som hadde materialisert seg, uansett. Samtidig har denne tiden synliggjort noen av de mindre solide sidene ved musikkbransjen. Det betyr også at man forhåpentlig kan sette inn gode tiltak, gjennom et samarbeid mellom myndighetene og musikkorganisasjonene, arrangørene og de kreative kreftene.

Djerv på Parkteatret 2021. Foto: Per Ole Hagen

I «Da musikken våknet» lar dere musikerne og musikkbransjen snakke ganske fritt uimotsagt uten noe krav om å belegge sine påstander og synspunkter. Fortell om det valget og fokus på mer generelle trender enn enkeltsaker.

ASK: – Vi har ønsket at folk skal snakke fritt ut fra sine erfaringer og vurderinger. Veldig mange har fortalt åpent og ærlig om sin situasjon, om økonomiske konsekvenser og om negative erfaringer med det offentlige. Men også om samhold, støtte og kompensasjon som har kommet veldig godt med. Til sammen gir det nok et ganske balansert uttrykk for hva mange føler.

Mange gir uttrykk for at musikkeksporten og artistene med marked utenfor landets grenser har vært mest skadelidende eller ekskludert fra støtteordningene. Er det noe dere kjenner igjen?

ASK: – Absolutt. Som Jørn Stubberud fra Mayhem sier det i et større intervju jeg har gjort med ham i boken: – Vi fikk beskjed om at de ikke støttet norske band i utlandet. Men jeg betaler jo skatt til Norge, også for de pengene jeg tjener i utlandet. Dét var en stor glipp i kompensasjonsordningen.

Publikum på DDE-konsert på Canal Street 2021. Foto: Per Ole Hagen

Anders Odden beskylder administrasjonene til festivaler for å ha stukket av med brorparten av kompensasjonene, mens musikerne alltid er aller nederst på rangstigen. Er det noe hold i en slik påstand?

ASK: – Det var i hvert fall store forskjeller i hva slags apparat folk hadde rundt seg, når det gjaldt å orientere seg i påbud og støtteordninger som kunne endre seg fra uke til uke. Det var vanskelig nok selv for de mest profesjonelle artistene, managementene og arrangørene. Noen musikere ble veldig slått ut av det yrkesforbudet som i praksis ble tredd ned over hodene deres. Andre klarte å forbli kreative, og forberede seg på at ting forhåpentlig skulle normaliseres.

Guro Moe snakker om «pengedyktig statistikkmusikk» og en transparens av hvordan pengestrømmen ferdes. Og Hans Martin Rundberg Austestad påstår at «Gud og hvermannsen» plutselig hadde en lang juleturné de ville tape penger på uten støtte. Hvordan klinger de kommentarene i forfatternes ører?

ASK: – Som ærlige svar og analyser på hvordan de har opplevd denne tiden fra sitt ståsted. Derfor har det også vært viktig for oss å snakke med folk fra forskjellige deler av musikklivet. Vi har sluppet til stemmer fra undergrunnen, men også godt etablerte navn som Bjørn Eidsvåg, Aslag Haugen og Svein Dag Hauge fra Lava. Forhåpentlig har vi malt et bredt og engasjerende bilde av en sammensatt situasjon.

Ketil Stokkan på Lægreidfest i Sogndal 2021. Foto: Per Ole Hagen

Det snakkes også en del om skjev fordeling av støtten. Noen undres hvorfor midlene ble fordelt slik de gjorde. Men en takknemlighet og motivasjon kommer også til orde. Anne Mette Hårdnes fra Lady Friend, Sweetheart med flere mener at stimuleringsordningen holdt henne oppe denne vanskelige tiden.

ASK: – Ja, det tror jeg kommer godt frem. Det var mye bra som ble gjort, men også noe som kunne vært ordnet smidigere og mer rettferdig for alle. Samtidig var dette nytt og ukjent terreng, både for musikklivet, byråkrater og politikere. Som Steinar Vikan formulerer det i «Da musikken våknet»: – Vi kom godt utav støtteordningene, men mange freelancere trakk taperloddet.

Hvordan opplevde dere de ulike støtteordningene. Hvilke fungerte bra og dårlig slik dere opplevde det og hvorfor?

PO: – Generelt har vi vært heldige som har en nasjonal økonomi som gjorde det mulig å bruke såpass mange penger på de forskjellige støtteordningene. Så var kanskje premissene for noen av ordningene ikke godt nok utarbeidet. Dessuten favoriserte også enkelte ordninger de som hadde råd til å hyre revisor og advokat før de søkte.

– Det skal også sies at uten innsatsen fra sentrale personer i musiker- og arrangørorganisasjoner, samt store aktører som Virke, hadde støtteordningene antagelig tatt en annen retning – og ikke truffet like godt som de tross alt gjorde.

Maja Ratkje snakker i sin tekst om et vakuum og en endret tidsopplevelse. Gir det mening som en analyse også for dere?

ASK: – Ja, det synes jeg nok. Det er pussig å tenke tilbake på hvor mye samfunnet ble snudd på hodet av koronapandemien. For mange virker nok dette litt fjernt nå, selv om det ikke er lenge siden. Det er på en måte noe drømmeaktig over det hele. Men det er viktig at vi husker hva som skjedde – og ikke minst reflekterer hva vi gjorde som var bra, og det som kanskje var mindre bra. Det tror jeg nok bøkene våre kan hjelpe til med.

Brygga på Notodden Bluesfestival 2021. Foto:Per Ole Hagen

Er det annet som stikker ut i refleksjonene over fortiden?

ASK: – Vi er ikke tilbake til normalen ennå, slik den artet seg i 2019. Livebransjen mistet rundt fire milliarder kroner i inntekter under pandemien. Så sent som i høst hadde landets kulturhus fremdeles mistet to av tre publikummere, sammenlignet med situasjonen før nedstengningen. Det er tall vi bør ta alvor, i tillegg til de fysiske og psykiske sidene ved pandemien.

Mange artister og noen bransjefolk gir i boken tilkjenne et behov for et oppgjør eller en analyse av støtteordningene og det offentliges involvering i musikk og kultur under pandemien. Er dette berettigede krav eller forventninger?

PO: – Jeg tror absolutt vi alle er tjent med forskning på denne perioden, hvordan støtteordningene har fungert, hvordan pandemien har påvirket musikerne og artistene, også hvorvidt den har forårsaket endringer i oppfatninger og bruk av levende kultur blant folk. Siden det ikke er jeg som har skrevet tekstene, vil jeg mene at det burde være mye i boka som forskere kan gripe fatt i. Dette har jo tross alt vært den største unntakstilstanden i landet, og verden for øvrig, siden andre verdenskrig.

Hva burde/ bør komme nå for å legge bak seg denne tiden og få musikklivet tilbake i gjenge?

ASK: – Det bør og må nok de kreative kreftene, organisasjonene og myndighetene snakke mye om i tiden fremover. Jeg håper at vi kan stimulere mindre musikkarenaer, skjerme både tradisjon og nytenkning, og beholde mye av bredden som har gjort norsk musikk så god de siste tiårene. Det er forhåpentlig alltid noe å lære av en krise. Når en dør lukker seg, åpner det seg gjerne en ny.

Dumdum Boys på Union Scene i Drammen 2021. Foto: Per Ole Hagen

Dere sier at covid ennå ikke er et avsluttet kapittel i norsk musikk. Kommer det også en tredje bok?

PO: – Det kommer nok ikke noen ny bok om pandemien fra oss. Men samarbeidet mellom Arvid og meg, og også med Erland i Absolutt Forlag, har vært helt strøkent. Så det kan godt hende vi fortsetter samarbeidet med et annet prosjekt.

ASK: – Det holder med disse to bøkene, som til sammen forteller en ganske komplett historie om musikkbransjen og pandemien. Og som forhåpentlig vil bli stående som et utfyllende dokument over en helt spesiell periode.

– Denne boken er jo et samspill mellom Per Ole og jeg, akkurat som aktørene i musikklivet måtte lære seg å spille sammen i forhold til pandemien. Bildene til Per Ole løfter boken betraktelig, og blir stående som unike tidsdokumenter fra en tid som rommet alt fra stengte dører til jublende folkehav. Og som Per Ole sier – vi samarbeider så godt at vi absolutt bør finne på noe nytt sammen.

Hva er de fineste konsertopplevelsene dere hadde nå post- covid og under epidemien?

PO: Festivalsommeren 2022 var deilig, følelsen av en slags ny normalitet. Det har vært så mange flotte opplevelser: 25 000 mennesker på Tons of Rock, Nick CaveØya, Youssou N’Dour på Oslo World, Madrugada på Månefestivalen og Zeal & Ardor, et nyoppdaget band for meg som jeg fått sett to ganger, på Midgardsblot og Rockefeller.

ASK: – Jeg hadde også en veldig aktiv festivalsommer. Jeg var på Prima Vera i Barcelona, og på Loaded og Øya i Oslo, Slottsfjell i Tønsberg og Månefestivalen i Fredikstad. Det var fine opplevelser etter en altfor lang nedstengning. Forhåpentlig kommer vi ikke tilbake dit igjen.

 

Sjekk også relaterte saker under,  klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du  ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 46 andre abonnenter