Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 2. februar 2023

Konsertanmeldelse: Weyes Blood: Sakral eleganse og et lerret av følelser

Weyes Blood opptreden på Rockefeller i Oslo på In Holy Flux Tour var overveldende og overjordisk med et rikt velklingende lydbilde. Sårt, sakralt gripende og mektig med en gjennomtenkt overbygning og en stillferdig optimisme. Med stemmeprakt i fokus.

Tekst:Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen (inkludert bilde øverst), Jan-Olav Glette

Singer/songwriter Natalie Mering fra Santa Monica, California spilte i hovedsak låter fra «And in the Darkness, Hearts Aglow » (2022) og «Titanic Rising» (2019) da hun besøkte et forhåndsutsolgt Rockefeller. Også alle de andre konsertene på Europa-turneen er solgt ut, gjerne lang tid i forkant. Det er med andre ord en artist i vinden vi fikk være vitne til.

Weyes Blood på Rockefeller 31. januar 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

– Her er det mye god musikksmak, som en kompis sa mens han studerte publikum komme ut av lokalet. Og ja, vi kunne se musikere, arrangører og andre bransjefolk fra nær og fjern. I Was A King, Beachheads, Øyafestivalen, Apollon Records, Klassekampen, Big Dipper, Revolver og ledelsen på Rockefeller var alle representert. Men også masse ungdom som måtte vise legitimasjon i døren.

I dette tilfellet er hypen berettiget. Weyes Blood er virkelig en av de beste artistene i sitt segment i 2023, og viste på Rockefeller at hun også har lyktes bra med å overføre skjønnheten og kjærligheten til konsertscene. De melodiske låtene beveger. Og ikke bare meg. Da jeg midtveis stikker innom merchandiseboden for å sikre meg nyutgivelsen av albumet «The Innocents» må jeg slukøret konstantere at kvinnen foran meg stikker av med de to siste eksemplarene i sin 1940 kroner tunge effekt-minnehaug.

Weyes Blood på Rockefeller 31. januar 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Så fort support-artisten Sam Burton går av ser vi en av de små tegneseriefigurene som innleder musikkvideoen til «It’s Not Just Me, It’s Everybody» – som et forvarsel om at vi starter der med den låten og forvirringen og ensomheten i pandemiens tid.

Scenen var lekkert dandert med kandelabre. Mering er ikledd en vid og sid monokrom hvit kjole som gir assosiasjoner til en fortidshelgen, engel eller nonne.

De nye sangene er varme og inkluderende. Hun opptrer med en naturlig tilstedeværelse, som også har blitt tillagt erfaring og selvtillit. Hun behersker å være i sentrum for oppmerksomheten vår der hun bretter eller maler ut et lerret av følelser. Den eterisk vakre stemmen kan minne om Karen Carpenter eller Linda Ronstadt. «Wild Time» gir assosiasjoner til Carole King og Joni Mitchell, men mykere. Klassisk låtskriverkunst. Ellers finner vi også spor av Brian Wilson/Beach Boys og ABBA i låtene. Kanskje med et dryss doom.

Weyes Blood på Rockefeller 31. januar 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Hun backes av gitar, bass, trommer og keyboard. «Something to Belive» er full av lengsel. Den tilsynelatende tekstlige åpenheten skaper et slags felleskap mellom lytterne. Hun vitser og spør hva som er den lokale «hot spoten». Vi er usikre på om publikum egentlig forstod hva hun da ville vite.

«Movies» er med sitt svøpende synthdriv et dramaturgisk klimaks i settet.

Lyssettingen er smakfull og bidrar til å understreke stemningene. Det er fint å se hvordan de med lysene fremkaller sjatteringene av «Titanic Rising»-omslaget med Wesley Bluhd, som hun kalte seg i starten, i en tilsvarende kledning som på det coveret.

Weyes Blood på Rockefeller 31. januar 2023. Foto: Jan-Olav Glette

Storparten av publikum bemøter låtene med andektig respekt og beundring. Bare de aller ivrigste svaier, danser eller synger med. Mering selv vil løse opp stemningen, og undrer om vi kan gjøre dette til en soft rave-klubb hvor folk danser, før de drar i gang rytmesterke «Everyday» som første ekstranummer. Men stemningen endrer seg ikke radikalt. Publikumsinnlevelsen blir respektfull mer enn utagerende og deltakende. Musikerne på scenen er mer profesjonelle enn spontane. Men vi var likevel fornøyd og betatt, av de sterke melodiene, måten de fremførte de gjennomførte tekstene og lekkert danderte arrangementene.

Kanskje har fartstiden i støy-eksperimentalistene Jackie-O Motherfucker bidratt til noe av originaliteten, tross at soundet er viden forskjellig.

Ettertenksomme «A Given Thing» avslutter det hele i et håpefullt tegn. Vi har fått vår sjelemeditasjon. En fin, atmosfærisk konsertkveld hvor den overjordisk vakre vokalen og de lekre arrangementene var bærende elementer, og det var enda mer å hente for de som har tatt seg tid til å utforske tekstuniverset i forkant. Jeg ser henne mer enn gjerne igjen så fort det byr seg en ny mulighet.

 

Sjekk også:

Weyes Blood: And in the Darkness, Hearts Aglow (Deichman: Årets album 2022, Jørgen Wiig Salvesen, Jan-Olav Glette)

Tim Heidecker & Weyes Blood – Nothing (Ferske spor uke 35/2020)

Weyes Blood – Titanic Rising (Deichman: Årets album 2019, David Jønsson)

Weyes Blood – Everyday (Ferske spor uke 15/2019)

Drugdealer ft. Weyes Blood – Honey (Ferske spor uke 14/2019)

Weyes Blood – Seven Words og Do You Need My Love (Musikalske sidespor – uke 38/2016)

Drugdealer  The End of Comedy» med Weyes Blood (Musikalske sidespor – uke 37/2016)

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du  ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 67 andre abonnenter