Drømmelandskap

Jeg tror drømmen som fenomen er oversett, man skal så mye hele tiden. Det er alltid noe å bekymre seg over og dovenskapsøyeblikkene forsvinner – selv om de kan gi uventet vekst og nye ideer. Dette er en liten liste over musikk som ikke bare er vakker og interessant, men som man kan bruke til å ta seg en velfortjent pause i alt som skjer.

Av: K Linnea Backe / Foto: K Linnea Backe

Schubert lagde i løpet av sitt korte liv mengder av musikk. Som hos alle store komponister, kan man høre at det er nettopp ham som har laget denne musikken. Han karakteriseres gjerne som en klassisistisk romantiker. For meg er han komponisten som har alt; innsikt, poesi, kunnskap om faget, tilbakeholdenhet som skaper en perfekt form i uttrykket han skaper – og så fantasi – som han bruker til å minne oss om at det også finnes en dyp skjønnhet i verden.

Pianisten K. Zimerman er en ihuga klassisist, elegant og med en gjennomtenkt klangbehandling. Se ellers på ham når han spiller, hvor lite han beveger seg; som utøver hører man seg selv mye bedre hvis man sitter på det man kanskje kan kalle en dynamisk stille måte. Man må gjøre bevegelsene man trenger, kroppen er ikke stiv eller hengt opp, men man gjør ikke unødige bevegelser. Pedalbruken hans er også nydelig. Når man tester et piano, tester man også pedalene, for å finne ut hvor dypt man må trykke disse ned for at de skal «ta»/fungere. Trikset er å ikke trykke pedalene for langt ned. Det lager dunkelyder som publikum hører helt bak i salen. Det er virkelig en grunn til at musikere gjerne kalles «sitting athletes» og at man å øve mye over tid for å bli skikkelig flink til å spille et instrument.

Krystian Zimerman spiller Schuberts Impromptus Op. 90/D899

Visste du forresten at Op. forkortelsen er et nummereringssystem for en komponists verk? Op. står for Opus. Når man har riktig opus-nummer vet man at man har riktig musikkstykke. Hos Schubert brukes også D nummer, Deutch nummer – et alternativt system. Noen komponister har sitt eget nummereringssystem.

Lieder er på sitt beste en intim samtale mellom sanger og pianist. Den er nedtonet, slank, ofte stillferdig, så gjennomsiktig noen ganger at det kan føles som den nesten brister. Fotografer snakker ofte om visuell historiefortelling, lieder kan kanskje beskrives som musikalsk fortellerkunst.

Man finner lieder tilbake til Haydn og Mozart, men her har jeg valgt Ian Bostridge og Julius Drake i Schumanns Dichterliebe; her dikterens drømmer om den vidunderlige måneden mai. Tekstene til denne sangsyklusen er av poeten Henrich Heine.

En annen vakker duett mellom da sanger og barokkfiolin med orkesteret som akkompagnatør, finner man i J.S.Bachs Matthäuspassion. Når man spiller sammen med andre, handler det om den musikalske samtalen man har med sine kolleger. Man gir melodilinjen frem og tilbake mellom den som er «solist» i øyeblikket. Musikere i dette opptaket er Delphine Galou, kontra-alt, François-Marie Drieux, solo fiolin og Les Siècles, dirigert av François-Xavier Roth.

Utdrag fra J.S.Bachs Matthäuspassion

Benjamin Britten var komponist, men også en svært interessant pianist. Pianoet er arbeidshesten av instrumentene, et viktig redskap for komponister, men Britten er som utøver så interessant; gjennomtenkt, full av intensjon (spør du meg, er det dette som lager stor kunst; intensjon, kunnskap og teknikk til å kunne få dette ut), et varmt hjerte og en god del moro forsiktig bakt inn – for så å la det ekstra gode humøret virkelig slå ut i tredje sats. Hans medpianist er her, den legendariske S. Richter, som tidvis også var berømt for å kunne slå masse feil, men det spilte liksom ingen rolle, det han gjør er bare innmari interessant. I denne liveinnspillingen høres det ut som de har det rett og slett gøy. Man hører også at dette ikke er en innspilling fra 2023, men er ikke det litt deilig egentlig?

Britten og Richter spiller Mozart

For å finne mer musikk  – å være låner hos Deichman gir deg tilgang til hele Naxos biblioteket med innspillinger av klassisk, jazz -og verdensmusikk – søk her.