Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 6. mars 2023

Weight: Metallisk hardcore punk

– Man har endt opp med er samfunn der mennesker som tar til orde for kvinnehat og innbilt alfahann-kultur gjennom sosiale medier har fått posisjon som forbilder for unge menn. Vi har fått kvasiintellektuelle som uttaler seg bastant om ting de ikke har greie på og som får passere uten at kritiske stemmer blir hørt. Arbeidslivet blir hardere, rettighetene våre tas fra oss til fordel for økt profitt til de som har mest fra før, forteller vokalist Andreas Forbergskog i Weight, som er aktuelle med EP-en «Violence of the Divine» på Control Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilde

Weights EP fra i fjor, «Violence of the Divine», treffer deg hardt både hva gjelder melodier, riff og tekstlinjer. Slagsikkert slår de deg kjapt i mellomgulvet med groove og melodier. Samtidig gir de hjernebarken noe å bryne seg på.

I intervjuet med Deichman musikk kan du lese om sxe, thrash metal, spoken word-aktuelle Henry Rollins, uttrykksbehov, hvordan hardcore punk kan utøve påvirknikning i forhold til makten og et sinne mot en stadig mer hierarkisk samfunnsstruktur.

Kan dere først fortelle de som ikke kjenner det kule bandet deres, hvem og hva er Weight i norsk og internasjonal hardcore punk?

Weight består av meg (Andreas), Petter, Jonas, Daniel og Chris. Tidligere har vi spilt i en drøss med band, bl.a. Damage Control, Insurance Risk, Heksed, Giant, Common Cause, Shot At Dawn… Daniel er jo mer internasjonal og spilte i diverse tyske band på 90-tallet, bl.a. Spawn og Eyeball. Chris er seriøs musiker og spiller i The Carburetors.

Hvordan kom bandet til?

Daniel ble etter Common Cause stående uten band, men hadde fremdeles behov for å få utløp for sine musikalske impulser. Etter å ha forsøkt å få stabla sammen en line-up et par år endte han opp med meg, Petter og Jon A. fra Common Cause og Shipwrecked. Jeg kobla inn Anders som spilte trommer i Giant, og med den besetningen spilte vi inn fem låter i Endless Tinnitus Studio. Tre av låtene havnet på en sjutommer gitt ut av The Essence Records fra England, én låt endte opp på en samler gitt ut av Reaper Records i USA og den siste blei ikke gitt ut før vi spilte den inn på nytt til 12-tommeren som kom ut på slutten av 2022 (gitt ut av The Essence/Control Records). Etter hvert blei Jon A. og Anders bytta ut med henholdsvis Jonas og Chris, og det er den line-upen vi spiller med i dag.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og deres eget forhold til vekt?

Bakgrunnen for navnet var vel at vi ville ha noe som reflekterte sounden vår og som også kunne ses i sammenheng med tematikken i tekstene. Daniel hadde tenkt på navnet Weight på et tidligere stadium og navnet funka bra fremdeles. I tillegg er det en bra Rollins Band-referanse. Mitt eget forhold til vekt er et sjukt personlig spørsmål å spørre om i et intervju! Neida. Jeg driver med kampsport og så lenge jeg klarer å nå vektklassen min til kamp og dressen min passer til 17. mai så er jeg fornøyd.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte så voldsomt?

Tror vi alle oppdaget og begynte å engasjere oss i musikk på et tidlig stadium. Jeg likte tidlig tyngre musikk, som f.eks. Black Sabbath og Metallica. I tenåra ble jeg mer opptatt av hiphop, og gjennom grafitti- og skatefilmer og magasiner plukka jeg opp hardcore/punk og begynte å dra på konserter. Etter hvert endte jeg opp i straight edge-miljøet og begynte å reise rundt på konserter i Oslo, Kongsberg og Stavanger. For min del handla det nok som tenåring på slutten av 90-/tidlig 00-tallet mye om det å finne tilhørighet og identitet. Jeg hadde mye uro, frustrasjon og usikkerhet i meg og følte aldri helt at jeg passa inn med resten av mine jevnaldrende, samtidig som jeg var nysgjerrig og spenningssøkende og antiautoritær.

Når begynte dere selv å spille og synge/skrike og hva får dere ut av det?

De fleste av oss har spilt i band siden tenårene. Jeg var vel rundt 18-19, så jeg er nok den av oss som var senest ute med det å selv lage musikk. Vi er alle kreative folk, og det å spille musikk og konserter gir oss utløp for noe av det vi sitter inne med. I tillegg er det også en fin måte å holde kontakten med kompiser i en hverdag med jobb og familie som hovedprioritet.

Har dere hatt noen forbilder, rollemodeller eller mentorer langs veien og hva har dere lært av dem?

Vi har vel alle på et tidspunkt hatt rollemodeller og inspirasjonskilder vi har søkt mot, sammenlignet oss med og fantasert om å være som. For min del har den viktigste læringen vært det å på et eller annet tidspunkt innse at idolene mine bare er mennesker med feil og mangler som resten av oss. Jeg har møtt tidligere helter som har vist seg å være rasshøl og mennesker jeg tidligere tok for gitt har vist seg å være viktigere inspirasjonskilder for meg i voksen alder.

Fortell om inspirasjon til tekster og om veien fra nyheter og observasjoner i gatebildet til en Weight-tekst. Hvordan fødes og næres engasjementet?

Mye av tematikken i tekstene jeg skriver omhandler det mørke og tunge i samfunnet og verden rundt oss. Rasisme, religion, psykiske lidelser, krig, hvordan vi mennesker hensynsløst utnytter hverandre og stadig beveger oss lenger og lenger unna medmenneskelighet og det å skulle ta vare på hverandre er tema som går igjen. Man har endt opp med samfunn der mennesker som tar til orde for kvinnehat og innbilt alfahann-kultur gjennom sosiale medier har fått posisjon som forbilder for unge menn. Vi har fått kvasiintellektuelle som uttaler seg bastant om ting de ikke har greie på og som får passere uten at kritiske stemmer blir hørt. Arbeidslivet blir hardere, rettighetene våre tas fra oss til fordel for økt profitt til de som har mest fra før. Naturen og miljøet må vike for utbygging og multinasjonale selskaper. Nazister marsjerer uniformert i gatene og de som protesterer blir møtt med at selv nazister må få ha ytringsfrihet. Å finne inspirasjon og engasjement er ikke verre enn å ta en titt på hva som skjer i verden rundt oss og stille seg spørsmålet om det er dette vi egentlig ønsker for kommende generasjoner.

Kan et hardcore punk band påvirke samfunn og nærmiljø og i så fall hvordan og til hvilken grad?

Jeg tror at et hardcoreband i seg selv har lite påvirkning på samfunn og nærmiljø, men gjennom engasjement og positiv tilstedeværelse i miljøet/scena kan man derimot inspirere andre i miljøet som kanskje på et eller annet tidspunkt vil kunne ha en påvirkning.

Hvorfor hardcore punk?

Fordi vi ikke er flinke nok til å spille death metal og ikke unge nok til å lage raplåter som treffer kidsa.

Hva er hardcore punk for dere?

Dette blir et skikkelig klisjé-svar, men jeg vil si at hardcore punk er mer enn bare musikk (selv om musikken er sentral), det handler om verdier, en innstilling til verden rundt der man i stor grad baserer seg på å gjøre ting selv fremfor å la markedskrefter bestemme. Det handler mye om idealisme og engasjement, om å ha rom for de som er annerledes og vise motstand mot krefter som rasisme, homofobi og kvinnehat. Hardcore punk skal være et motsvar til mainstreamkulturen der alt av holdninger tolereres så lenge det er profitt i dem. Bare se på det at Pantera skal spille i Oslo i sommer, Phil Anselmo roper white power og spiller med naziskjorter og folk bare driter i det fordi de syns Pantera har kule låter.

Hva har dere selv fått tilbake fra scenen på et personlig plan?

Har vel stort sett fått noen ekstra utgifter og mindre tid hjemme med familien, men å spille konsert er jo gøy da.

Hvordan skiller Weight seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre musikalske band og prosjekter dere er og har vært med i som f.eks. Damage Control, Shipwrecked, Common Cause, Giant og Insurance Risk?

Sounden er definitivt tyngre og nærmere metal enn de banda du nevner. Vi har jo fremdeles et utgangspunkt i hardcore punk, men har nok i større grad denne gangen latt oss inspirere av thrash metal og tyngre NYHC-band fra slutten av 80-tallet til midten av 90-tallet. Når det gjelder bandkjemi så har vi landa på en ganske solid line-up som fungerer godt sammen.

Hva er bakgrunnen for albumtittelen «Violence of the Divine»?

«Violence of the Divine» var en tittel som tidligere gitarist Jon A. kom opp med. I gresk/romersk mytologi er vold, drap og sex sentrale tema og det passa også bra med artworken vi hadde valgt. Vi er på ingen måte et religiøst band eller noe sånt, men i mytologi og religion terroriserer gudene menneskeheten konstant gjennom katastrofer, krig og manipulasjon og med tanke på alt det grusomme som skjer i verden i dag så passer dette godt inn i narrativet.

Fortell om albumillustrasjonene som Jon A. Gaasland og Eloi Selles Colome står for og forholdet mellom musikk og kunst?

Eloi Selles Colome er bare en random fyr som tok bilde av oss da vi spilte live i Barcelona i 2020, vet ikke hvor mye det er å si om det annet enn at det var vår første gig utenlands og vi fikk god respons. Har spilt i Spania noen ganger nå og det har alltid vært en bra opplevelse. Selve artworken på coveret er et bilde som Jon A. fant av en statue av Merkur og Psyche foran Nasjonalgalleriet i Berlin. Vi ville fortsette med noe i samme gata som artworken vi hadde på sjuern vi ga ut i 2019 og det vi endte opp med passa veldig bra. Personlig har jeg et litt ambivalent forhold til møtet mellom kunst og hardcore. Noen vil jo si at musikk er kunst, men samtidig føler jeg at hardcore er en sjanger der jeg personlig raskt støtes bort dersom noe blir for artsy, påtatt og pretensiøst. Jeg drar ikke på hardcore shows for å se performance art.

Ruben Willem har spilt inn og mikset i Amper Tone i Oslo. Fortell om hans bidrag til sluttresultatet og hvordan selve lokalet og atmosfæren der påvirket lyduttrykket på skiva.

Vi valgte Ruben da Jonas tidligere hadde spilt inn hos ham med Heksed og det hørtes bra ut. Vi er svært fornøyde med sluttresultatet, Ruben er en dyktig og fin fyr. Hvorvidt lokalet og atmosfæren påvirket lyduttrykket på skiva aner jeg ikke. Hadde kanskje vært lettere å si noe som høres lurt ut dersom vi hadde gjort innspillinga i en gammel bunker eller nedlagt fengsel eller noe, haha. At de døde fangenes sjel skreik gjennom gitaren til Daniel eller noe sånt.

Weight er et band som spiller vel så mye utenlands som hjemme og har minst like stort publikum utenfor landegrensene. Hvorfor har det har blitt slik og hva er forskjellen mellom det norske og internasjonale miljøet? Hvem identifiserer dere selv dere med?

Jeg tror det har blitt litt slik gjennom at vi kjenner mye folk i det internasjonale hardcoremiljøet, folk som driver plateselskap og driver med booking og sånn, og da blir det også mye enklere å få ordnet spilling og bli invitert med på ting. Miljøet i Norge er ganske lite og sammenlignet med resten Europa har nok vår scene en ganske mye høyere gjennomsnittsalder på de som engasjerer seg. Spiller vi i Sverige eller Spania ser vi med en gang at publikum har noe av den mer ungdommelige hardcoreentusiasmen over seg, flere lokale band, folk gir ut fanziner og identifiserer seg som hardcore kids. Vanskelig å si noe om hvem vi identifiserer oss med, men vi kommer alltid til å reppe Oslo-området selv om vi har en sound og et uttrykk som appellerer til en internasjonal crowd.

Den siste tiden har det kommet bøker om Life… But How To Live It?, og Onward og en annen om «Molde Punx»-samleren. Hva har denne formen for aksept og omfavnelse av scenen og noen av pilarene i den å si for tilveksten til musikken og miljøet?

Jeg syns det er kult. Både Torgny Amdam og Fredrik Bakkemo har gjort viktig arbeid i form av å samle sammen og bevare mye av den kunnskapen og dokumentasjonen som ellers ville ha gått tapt. Både LBHTLI og Onward er såpass viktige band innen norsk punk og hardcore at det å gjøre denne informasjonen lettere tilgjengelig både er spennende og interessant for de som har vært en del av miljøet, men det kan også bidra til økt kunnskap og forståelse av kontekst hos nye og fremtidige hardcore kids.

Kan dere til slutt velge fem/ti låter hver som har vært viktige for deres musikalske dannelse og si litt hva dere har fått ut av de?

Tror vi holder oss til fem av mine, here goes:

Første sporet på første Black Sabbath-skiva introduserte meg for heavy musikk.

Factions «Skate & Destroy» kobla skatinga mi opp mot punk og hardcore.

Warlocks’ «After Dark Wallhitters» var den første låta jeg hørte som virkelig beskrev en subkultur jeg identifiserte meg med. I de tidlige tenåra var det stort sett skating, grafitti og hiphop som betydde noe for meg.

Youth of Todays «Youth of Today» beskrev noe av det jeg følte som en av tre straight edge kids i et miljø bestående av crustere, drunk punks og andre freaks i miljøet rundt UFFA i Trondheim på 2000-tallet. «Live fast, die young was just a fad for a bunch of losers who didn’t care».

Rage Against the Machines «Bulls on Parade» så jeg på VTV eller noe og det var vel den første låta jeg hørte av et band med tilknytning til hardcore. Zack de la Rocha er fremdeles en av mine favorittvokalister.

 

Weight – «Violence of the Divine» (2022, EP)

 

 

 

Sjekk også:

Weight – «War on your Mind» og «Animals» (Deichman: Årets album 2022, Victor Josefsen, Jan-Olav Glette).

Weight – Kill until Killed (Ferske spor uke 9/2022).

Weight – War on your Mind (Ferske spor uke 4/2022).

Først fikk vi oppvarming fra Oslos nye old school hardcore orkester Weight som viste at det kan være grunn til å glede seg til albumet de har sendt av gårde i trykken. (Fra: Konsertanmeldelse – Slapshot: Trivelig hardcorenostalgi).

 

Sjekk også relaterte saker  under (inkludert de over), klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og du må sikkert klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du  ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 48 andre abonnenter