Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 12. mars 2023

Konsertanmeldelse: Death Cab for Cutie: Med ny giv og glødende kraft

Mitt kjærlighetsforhold til Seattle-bandet Death Cab for Cutie (som ble dannet i Bellingham allerede i 1997) ble gjenvekket av en svært energisk og inspirert fremtreden på Sentrum Scene i Oslo tirsdag 7. mars. Kvikke, melodiøse og overraskende rocka, uten å glemme følsomheten, vant de mange hjerter på ny eller med ennå litt sterkere kraft enn før. Aller mest på de klassiske låtene «Soul meets The Body», «I Will Follow You Into the Dark», «I Will Possess Your Heart» og «Pepper», men publikum begynte også å ane konturene av hvorfor bandet erklærte at de er stolte av sitt tiende album «Asphalt Meadows» fra 2022, skjønt det kunne naturligvis vært trivelig med gjenhør av «Line of Best Fit», «Title Track», «405», «We Laugh Indoors» osv.

Tekst og foto:Jan-Olav Glette

I mine ører høres Death Cab For Cutie – som opprinnelig startet som et soloprosjekt fra Benjamin Gibbard – bedre ut enn noensinne, selv om de aller beste albumene kanskje ligger tilbake i tid. Jeg blir nesten slått i bakken over hvor selvsikre og triumferende det tidligere, sånn jeg husker dem, introverte og noe skranglete indiebandet har blitt. Det lyder klart og storslagent, boblende.

Sprekkfulle av energi og overskudd rocker de hardt og mye, og utstråler samtidig en følsomhet og et nærvær gjerne forbundet med indierock eller emocore. Det er voldsomt, mange ganger nesten bombastisk, på en fin måte. De klinger større og mer samspilt enn hva minnet tilsier at de skal gjøre. Som anthems til å synge med til og gynge i stolen eller på platået.

Den 46-årige amerikaneren  leder troppene og oppfordrer til allsang flere ganger underveis, og får høylytt tilsvar. Frontmann Ben Gibbard hopper, spretter og danser lekent rundt mens han spiller gitar og synger ut med kraft og energi. Han virker rent ut sagt lykkelig der han står og bykser rundt. Med sjelden tilstedeværelse. Han tar seg sjelden tid til mellomsnakk mellom låtene, men passer på å takke Oslo-publikummet og således vise at han setter pris på å være her.

Sentrum Scene sammenligner han med The Korova Milkbar i filmen «A Clockwork Orange». Mannen vi også kjenner fra The Postal Service (som også turnerer igjen etter mange år) bytter jevnlig mellom elektrisk og akustisk gitar når han ikke finner veien bak tangentene. Han opplyser at de som alle andre ikke har vært upåvirket av de siste årene, og har skrevet en sang om det. Han spiller «I Miss Strangers».

Bandet, navngitt etter en Bonzo Dog Doo Dah Band-låt, har fått en fersk slager med «I Don’t Know How I Survive». Den åpner settet. Bombastiske, men ikke like gode «Roman Candles» er andre låt. «The New Year»,  fra «Transatlanticism», følger, og da begynner stemningen ute blant publikum å bli skikkelig god. Alle har forstått hvilken flott kveld dette kommer til å bli.

Kombinasjonen av en slags post-grunge, bittersøt indierock og nynnbare melodier, proppet av glødende gitarer polert gjennom en catchy popkvern, er tidvis uimotståelig. Den nynnbare fine vokalen til Gibbard, og de mange hooksene plukket fra powerpop, utgjør en del av appellen sammen med de følsomme, emosjonelt utforskende tekstene.

Death Cab for Cutie har vunnet flere Grammy-priser og nominasjoner opp igjennom årene, høye plasseringer på Billboards albumlister og en og annen notering på singellisten. Musikalsk befinner gruppen fra områdene nær Stillehavet i nordvestre-USA seg et sted mellom Sunny Day Real Estate, Built to Spill, Lloyd Cole and the Commotions, Big Star, The Posies, The Shins, Low, Red House Painters, The Cure og Matthew Sweet, men med plenty egenart.

Kveldens settliste er sentrert rundt Seattle-gruppens ferskeste album «Asphalt Meadows»,  og innbefatter mange gamle favoritter også. Deriblant hele fem stykker fra «Plans»-skiva. Fans av alle bandets faser får ihvertfall noen av sine melodier fremført med bravur og spilleglede. «Marching Bands Of Manhattan» fremførte de – som forventet – imidlertid ikke. Men de spilte masse annet flott materiale av ny og gammel dato. «Here to Forever» er kanskje den som stikker seg aller mest ut blant låtene fra det nye albumet, der den på beste vis kombinerer arenarocken fra nyere tid med sensitiviteten fra tidligere dager. Låten utforsker meningen med livet og livets flyktighet, og er en omskakende rocker.

Det ultimate tidlige klimakset er en akustisk versjon av «I Will Follow You Into the Dark» med bare Gibbard på scenen. Midtveis stopper han opp og ber oss om å synge refrenget, så skal han belønne oss med å synge en annen versjon på toppen, høylytt gjaller det i lokalet før det blir fulgt av «I Will Possess Your Heart». Tung bassing i starten. Etter hvert setter Gibbard seg ned bak pianoet, bakerst i midten på scenen. Stemningen er elektrisk.

Nykommer Dave Depper spiller gitar, Fano eller Rickenbacker, for å være presis. Eneste andre originalmedlem, Nick Harmer, spiller deilig pumpende basslinjer, Jason McGerr er presis hardtslående batterist og Zac Rae krydrer med gitar og noe keyboard. Noen savner kanskje Chris Walla, som har gjort delvis trønder av seg og som er aktuell som Virkeligprodusent og samarbeid med Flight Mode.

Jeg så Death Cab For Cutie første gang i Leicester i 2002 på klubben The Charlotte. Eneste felleslåt på settlisten nå og da er «A Movie Script Ending» fra albumet «The Photo Album» (2001). De fremførte ingenting fra de to første platene «Something About Airplanes» (1998) og «We Have the Facts and We’re Voting Yes» (2000), som gjorde meg til så stor fan. Men det brydde vel egentlig ikke meg. Det var så mye annet fint, glødende fremført.

Sist gang jeg så de var på Quartfestivalen 6. juli 2006. Etter det har de vært flere ganger i Norge, også her på Sentrum Scene, hvor de spilte sist 12. februar 2019 like før pandemien brøt ut, og 13. juni i 2015, da de også opptrådte i Bergen på Bergenhus festning i forbindelse med Bergenfest 14. juni. De opptrådte også på Garage, Oslo 19. februar i 2004 og på Rockefeller 5. februar 2006.

Denne kalde vårkvelden skiller seg positivt ut. Fordi det var så demonstrativt bra, og at det kom noe overraskende på anmelder, som ikke har fulgt bandet så nøye etter «Narrow Stairs»-albumet. «Foxglove Through the Clearcut» er siste nummer før de kommer tilbake for de obligatoriske ekstralåtene.

Og snakk om hvilken maktdemonstrasjon disse fire siste låtene vi får er. Det starter med «Brothers on a Hotel Bed» til nesegrus beundring hvor jeg enn snur meg, topper seg med «Pepper» og «Soul Meets Body». Da er det virkelig gøy å være på konsert. Med «Transatlanticism» sendes publikum jublende hjem.

Dette var rett og slett skikkelig bra og en reell opptur. Selv om jeg nok fremdeles holder de eldre låtene høyest skal jeg nærme meg de nye med genuin interesse og tålmodighet for å se hva de kan gi med litt møye.

 

Sjekk også:

Death Cab for Cutie – Christmas (Baby Please Come Home) (Musikalske julespor 2022).

Ben Gibbard – Proxima B (Ferske spor uke 33/2020).

 

Sjekk også relaterte saker  under.

 

Her kan du  ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 67 andre abonnenter