Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 18. mars 2023

Konsertanmeldelse: Dry Cleaning: Ulmende, teatralsk post-punk på Parkteatret

Uten noen gang virkelig å få taket til å løfte seg imponerte likevel den engelske post-punk kvartetten Dry Cleaning stort på Øya Open på Parkteatret i Oslo torsdag 16. mars. Det gjorde de med skeiv, detaljert post-punk, konsentrert teatralsk kunstferdighet og sprechgesang. En pulserende og besnærende mikstur av ulike sjangerelementer og mennskelige karakterer.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

FKP Scorpio og Øyafestivalen bød på en smakebit fra sommerens festival i Middelalderparken når de hadde invitert South-London kvartetten Dry Cleaning til Øya Open på Parkteatret slik de i fjor bød på Fontaines D.C. på Vulkan Arena. Oslo-publikummet lot seg villig lokke med til den første norske liveopptredenen til et av de mest spennende bandene i den nye bølgen av snakkesyngende post-punkere.

Dry Cleaning på Parkteatret. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Med på kjøpet fikk vi også New Zealandske Dead Finks, som nå er basert i Berlin. De velvet sammen Sonic Youth, Wire, Pavement med mer, dessverre uten å sette veldig varige avtrykk hos de fleste tilhørerne. Anmelder savnet en sterkere vokalist og en mer gjennomtenkt dynamikk.

Dead Finks på Pakteatret. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Det fikk vi når headlinerne Dry Cleaning overtok scenen, selv om taket aldri riktig løftet seg de en timer og tjue minuttene de holdt på. Det var mer enn konstant ulmende stemning enn kokhett, og responsen fra publikum var mer studerende enn deltakende inntil siste halvdel hvor det ble mer stomping og hoderisting  jevnt utover i lokalet.

Derimot fikk vi et djervt og modig musikalsk innhold som våget å være ekspansivt, og til min glede også innbefattet låter fra de flotte EP-ene som kom i forkant av debutplaten «New Long Leg» (2021). Favoritten «Viking Hair» fra «Boundary Road Snacks and Drinks» (2019) kommer som tredjelåt etter at de åpnet noe forsiktig med «Kwenchy Kups» før den fortryllende skilpaddefortellingen «Gary Ashby».  Senere følger både «Goodnight» og «Magic of Meghan» fra «Sweet Princess» (2018).

Ti av de totalt atten låtene er fra bandets ferske album «Stumpwork». Hvilket innebærer at de spiller alle så nær som en; «Icebergs». De kunne gjerne tillatt seg litt mer enn de fire som de spilte fra debuten «New Long Leg». Tittelkuttet og «John Wick» for eksempel.

Dry Cleaning på Parkteatret. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Bandet Dry Cleaning, live utvidet til en kvintett, er også et studie i kontraster. Hvor frontfigur og vokalist Florence Shaw i stor grad står stille eller beveger seg lite og  illustrerer tekstinnholdet med mimikk og håndbevegelser,  er de andre bandmedlemmene intenst tilstedeværende i musikken. Hun har en nesten ugjennomtrengelig kulhet som imponerer og fengsler på en avmålt måte med ordrike tekster kombinert med kunstferdig drama.

Konsentrert stirrer hun rundt seg eller trekker på skuldrene mens hun snakkesynger fragmenterte tekster som veksler mellom eller sammenstiller dagboknotater, surrealistisk poesi og hverdagslige betraktninger. Eller bare er brokker av reklame klippet fra hverandre og satt sammen igjen. Lavmælte monologer. Smått surrealistisk. For enkelte kan nok denne snakke-vokalen bli vanskelig å svelge i lengden. Visuelt kan hun minne om en kunstskole eller dramastudent der hun avleverer avskjermet sprechgesang over en slags drømmepop med elementer av prog eller psykedelia, men grunnfestet i post-punk og britisk indie.

Men helt kald er hun ikke. Når en publikummer komplimenterer skoene hennes, smiler hun, takker for komplimentet og sier at hun ikke trodde vi kunne se skoene hennes (der vi står kan jeg heller ikke spotte dem). Ellers sier hun lite konserten igjennom utover de fortettede verselinjene i låtene.

Dry Cleaning på Parkteatret. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Forsterkerne er impregnert med en bandlogo med gotisk skrift forkortet til DC til hc-fansens fryd. Hardcorepunken er også en del av fundamentet og bakgrunnen til de mannlige medlemmene sammen med thrash metal. Gitarist Tom Dowse har på seg en Power Trip long sleeve T-skjorte, og har en innbitt intens tilstedeværelse der han ivrig beveger seg frem og tilbake og rundt på venstre side av scenen med et bittert, angsbitersk ansiktsuttrykk.

Gitarriffene hans er kantete og skarpe, men noe nedtonet på låtene fra deres ferskeste album «Stumpwork,» som utgjør brorparten av setlisten denne kvelden med sine ti av de atten spilte låtene. Der er det roligere og mer fargerikt eller nyanserte toner. Her får han ofte hjelp fra tilleggs gitar- eller keyboard. På motsatt side står bassist Lewis Maynard og rocker bassen hardt mens han headbanger eller danser som var han medlem i Thin Lizzy. Bak trommene sitter Nicholas Buxton lett trippende i hvit T-skjorte. Live får de assistanse på keyboard og rytmegitar av en femte mann.

Dry Cleaning på Parkteatret. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Sosialrealisme og kunstnerisk ambisjon og prestasjoner i herlig samspill. Sammensuriumet av stilarter som flettes sammen er vakkert og ekspansivt. Røttene er i nevnte Wire, Public Image Ltd., The Fall, og også Annette Peacock, The Clean, The Feelies og Grace Jones. Det er teknisk kompliserte låter som gir lite rom for spontanitet. og vi får en disiplinert leveranse. Det tok aldri heilt av, men det ulmer hele tiden. Bortsett fra under den avsluttende anti rojalistiske «Magic of Meghan» med sitt vanvittig catchy The Cure anno «Fire in Cairo»-aktige riff.

Også under ekstranumrene «Scratchcard Lanyard» og «Anna Calls From the Attic» er det pulserende. De spiller imponerende godt og Florence å leverer lange tekstremser uten så mye som en pustepause. Kanskje derfor hun sier så lite mellom låtene. De lykkes bra med å gjenskape lydbildet og atmosfæren fra skiva forsterket med en ekstra keyboardist som i blant også spiller rytmegitar. «Her Hippo» fremviser ekvilibrismen i full utfoldelse; instrumentale ferdigheter langt utover det gjennomsnittlige. Funky «Hot Penny Day» stikker seg også ut og frem.

Det var fint og endelig få oppleve londonerne i levende live, og vi gleder oss til å se de igjen ved neste anledning. Det kan bli lørdag 12. august under Øyafestivalen.

 

Sjekk relaterte saker  under.

 

Her kan du  ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 64 andre abonnenter