Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 23. mars 2023

The Loch Ness Mouse: Sofistikert pop på frislupne jazz- og soulvinger

– Etter hvert fant vi ut at det vi lagde kom ut som popmelodi, nesten samme hvordan vi vrei på det, og da smalna det fort til, bevisstheten økte og det ble både lett å koble det til spesifikke britiske band og sound vi leste om og digga, forteller bandleder i The Loch Ness Mouse Ole Johannes Åleskjær om bandets genuine melodi-sterke uttrykk. I siste del av 2022 slapp de det forseggjorte albumet «III» på Voices Of Wonder.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Javier Berrocal

The Loch Ness Mouses album «III» forener jazz og soul med indie på delikat vis. I sentrum er alltid låtene, men også en frilynt, løssluppen atmosfære gjennomsyrer uttrykket denne gangen. Vi lar oss som vanlig besnære av de fine låtene med like mye røtter i Beach Boys som Aztec Camera og Prefab Sprout.

I dette intervjuet med Deichman musikk kan du bli litt bedre kjent med gruppen og låtskriver-samarbeidet mellom brødrene Åleskjær.

Når startet deres interesse for musikk og når begynte dere selv å spille og lage låter? Og hva var det som fikk dere inn på denne veien?

På ett plan er nok svaret punk, fordi da jeg og broren min, Jørn, begynte å spille som tenåringer på sent 80-tall, hadde vi ingen videre formelle ferdigheter, målet var bare å gjøre noe selv, spille høyt og bråkete, dyrke våre nyfunne interesser og alt det som kunne skille oss fra generasjonen før: underground-tegneserier, fanziner, bøker og plater. Og siden vi ikke kunne noe, gikk vi rett i egen låtskriving. Men etter hvert fant vi ut at det vi lagde kom ut som popmelodi, nesten samme hvordan vi vrei på det, og da smalna det fort til, bevisstheten økte og det ble både lett å koble det til spesifikke britiske band og sound vi leste om og digga.

Men dette er jo sikkert ikke halve historien en gang. For selv om det kjentes enormt stort å forfølge interessene sine som tenåring, slik det sikkert gjør for mange, ligger det meste av forklaringen på hvorfor vi driver med musikk nok i at vi fra start var omgitt av mennesker som responderte på verden og uttrykte seg om hvordan de opplevde den. I det lavkirkelige arbeiderklassemiljøet vi vokste opp i nede i Østfold, var det en stor åpenhet og frihet for det, nesten forventa, der vi var omgitt av bestemødre som sendte inn romanmanus, familievenner som gav ut diktsamlinger, det ble spilt inn ting på bånd, folk leste, spilte og sang eller uttrykte sine opplevelser på annet vis. Det var vel egentlig det vanlige i haugianerland i Tune i Østfold. Da vi var unger der nede, lekte vi cowboy og haugianer hele dagen lang. Neida. Men det var også mye komikk, tull og tøys og «jangling», som man sa.

Har dere noen spesifikke favorittgitar, bass, trommer, keyboards? Hvor viktig er det med spesifikke instrumentmerker eller ikke?

Ådne spiller vel helst på konfirmasjonsbassen sin, en Ibanez. Men ellers kan du godt si at de tre siste platene er tenkt ut med et litt begrensa sett med virkemidler før vi eventuelt bygger ut videre. For eksempel får en Fender Strat ute i ene høyttaleren i miksen og en Martin kassegitar i den andre oss fort i retning av opptempo-sidene våre. Og et utvalg av synth vi liker, DX7, Juno-106, Jupiter eller Roland D-50. Det kan være mange spor med detaljer eller variasjoner utover det, men det er gjerne basis for å skape et slags transparent og cleant popsound vi er ute etter. Men så har man selvfølgelig sanger som krever noe helt annet, for eksempel flygel og jazzboksgitar, eller… hva som helst. Jeg tror vi kan si at ingen i bandet er så opptatt av «vintage» utstyr eller merker, og vi bruker gjerne alle virkemidler, gamle som nye, dersom det får oss til å oppnå det vi vil ha.

Kan du fortelle om hverandres musikalske styrker og hva de tilfører til The Loch Ness Mouse?

Bassist Ådne Hovda er en lugn type som tenker ting godt gjennom og bringer inn mye ro og avspenning av menneskelige og musikalske nerver. Alt Ådner seg, som vi pleier å si. Samtidig er det alltid mulig å komme til ham med de sprøeste ideer, og han er nok den i bandet som kan slippe seg aller mest løs fra manus på konserter. Trommis Kristoffer Solvang har også en ryddig og konsentrert spillestil, og Ådne og Kristoffer klikker godt, slik at de utgjør en veldig tydelig rytmeseksjon. Keyboardist Svein Bergsaune er også en del av et triangel her, vil jeg si. Han har vært viktig gjennom alle disse tre siste platene, men kanskje aldri så mye som på den nye plata, ettersom han har vært temmelig dypt inne i jobben med voicinger og valg, og faktisk også skrevet noen instrumentale linjer. Alle de tre er mer musikalsk skolerte, eller i alle fall mer håndverkskyndige i det musikkteoretiske enn jeg er, noe som hjelper oss to ukyndige brødrene fra låtskriverkanten mye, og som også gjør at låtene kommer fort opp og stå etter at de kommer fra skrivebordet. Gitarist Ingar Sandvær kommer kanskje fra en litt annen vinkel musikalsk og tilfører en råere overside som ikke er mindre viktig for uttrykket vårt. Christina Høgetveit har jo vært vokalist og frontfigur siden ca. 2007 eller 2008, så det sier seg selv at hun er helt essensiell for de vinduene som vender mest ut mot gata i denne butikken, og jeg ønsker, og tror vi har fått til, at det føles som om bandet har to frontfigurer, ganske fifty-fifty fordelt. Noen ganger er hun i front vokalt, noen ganger jeg, og noen ganger begge. Hun har et annet register og en annen type kraft enn meg som kommer med mine mer nøkterne greier. Hun gjør topp ting i studio, men av alle i bandet er vel hun den som helt uttalt elsker liveopplevelsen mye mer enn studioet.

Jørn Åleskjær er fremdeles veldig aktiv bidragsyter som komponist og tekstforfatter , men ikke lengre kreditert som et bandmedlem. Hvilken rolle har han nå kontra tidligere?

Han slutta jo å stå i øvingslokalet og å turnere med oss i 2004, 2005 eller noe sånt, så det er den modusen uten ham som bandmedlem som jo er den klart lengste for oss, eller vanligste om du vil. Jørn som bandmedlem, altså gitarist og korist, er tett knytta til oppstarten da vi var fire venner som starta band. Den lengre fasen som kom etterpå, henger sammen med arbeidsmetoden Jørn og jeg har utvikla som låtskrivere. Og i den forstand er jo Jørn akkurat like viktig for The Loch Ness Mouse som han var i 1992, siden han er involvert i all komponering, akkurat som før. Og jeg er fortsatt like fan av ham og like imponert over låtskriverevnene hans.

Ole Johannes og Jørn skriver låtene sammen, men en bor på Setskog og den andre i Askim. Hvordan jobber dere sammen?

Bortsett fra at vi fullførte den siste The Loch Ness Mouse-plata, var 2022 egentlig det første året siden tidenes morgen vi ikke jobba særlig sammen. Jørn har de siste par åra starta et par nye bandprosjekter med andre og begynt å skrive mye musikk for andre artister. Det gjør det jo muligens også lett for folk å høre forskjellen på det vi gjør når vi er oss to og hvordan det låter når vi er hver for oss. Jeg tror det er rett å si at Jørn er mye bredere i smaken enn meg, og han er enormt produktiv. Han pøser gjerne ut 25 melodier i uka, der jeg er en saktebåt til Kina og bygger strekk for strekk. Og det er vel møtet mellom de to tingene som ligger bak Loch Ness Mouse-låtene, uten at det nødvendigvis er likt i hver sang. Vi kombinerer oss ofte fram fra det utgangspunktet en av oss kom med, enten ved å hente ting fra arkivene eller skrive nytt. I starten satt vi mye fysisk sammen i samme rom og skrev, og det hender fortsatt, men det aller meste foregår via nett, både med skriving for The Loch Ness Mouse, Gary Olson og andre prosjekter vi gjør sammen.

I 2012 slapp Jørn Åleskjær sitt foreløig enesta album «I’m So Glad I Spent This Day With You».

Etter å ha skiftet både personell og uttrykk i starten virker det nå som et bestemt uttrykk og en mer eller mindre permanent besetning har satt seg. Hva har dette har betydd for bandet?

Det er noe av det jeg er mest glad for med albumtrilogien vi har lagd de siste ti åra og konsertvirksomheten rundt, nemlig at vi har vært de samme folka gjennom hele. Jeg tror det gjør at det har vært en fred eller ro i bandet, og mye comic relief i alt også. Vi kjenner hverandre og hverandres roller. Og jeg føler at jeg trygt har kunnet kaste inn ganske grenseløse musikalske forslag, men at det likevel ville høres ut som varianter av oss til slutt. Jeg er fornøyd hvis det er sånn du sier med at vi har landa på et bestemt uttrykk, for tanken med de tre platene har jo vært dét, men at de tre likevel utforsker tre ulike sider innafor det uttrykket, som at den første er den forseggjorte popplata, at «II» er mer moody og stemningsbasert og at «III» er litt gærnere, mer humoristisk muligens, men at det finnes elementer av alt i alle platene. Og jeg tror at en del av grunnen til at det var mulig, kan tilskrives kontinuitet i bandet. Jeg håper de tre platene er det som står igjen etter oss, om det skulle være slutt i morgen.

Som mange andre band, starta vi jo som venner som spilte i band, og i starten var det viktig. Og det var viktig med bevisstheten om at man spilte i band, sto i en slags relasjon til visse Oslo-miljøer, eller for så vidt internasjonale scener også, og så videre. Som ung har man jo kanskje en idé om at «senere dabber det av». I praksis har det vist seg helt motsatt for meg, uten at jeg skal snakke ned starten på noen som helst måte. Men det er jo nå de siste ti åra jeg har jobba sånn jevnt og kjedelig og mye, sånn jeg ønsker, fått lagd den musikken jeg vil i det tempoet og med den kvaliteten jeg vil, og uten å tilhøre noe miljø, men med en fast gjeng med folk i bandet. Det skal ikke stikkes under en stol at signeringa til P-Vine i Japan ble viktig for oss heller, også for det mentale bildet av hvem som var i andre enden av musikken.

The Loch Ness Mouse selvtitulerte album fra 2016 var det første som ble utgitt på P-Vine i Japan.

Dere veksler på vokalen fra låt til låt. Hvordan bestemmer dere hvem som skal synge hvilken låt?

Ofte veksler vi inni låter også, med et vers hver eller alternerende linjer. Det er vel ikke noen regel, egentlig, vi ser an fra sang til sang, men strekker oss kanskje mot et ideal om en slags fordeling gjennom et album. Noen ganger gjør teksten at det er opplagt hvem som skal synge, andre ganger bestemmer forhold ved toneart og stil.

Hvor henter dere tekstlig inspirasjon? Hva kommer først melodi eller tekst?

For å ta det siste først: Jeg prøver alltid å koble tekst til melodi tidlig i prosessen med en sang. Jeg har mange ideer om ting jeg vil skrive om liggende klare, og når det dukker opp et riff eller en melodi begynner å bygge seg opp, prøver jeg å forbinde det musikalske med en overordna tanke om hva teksten skal være, uten at det er noen regel at det alltid må være sånn.

Det med tekstlig inspirasjon er et svært spørsmål. Vi har jo en låt som heter «Stories» på den nye plata som kanskje forklarer i alle fall én ting jeg har tenkt på. Der sier jeg, ganske mye på tøys, at enhver helt vanlig persons historie er som universet selv, at den bare utvider og utvider seg. Det er ikke så pretensiøst som det høres ut. Jeg kan tenke at jeg har én eller maks to hovedhistorier eller felt i livet som jeg føler jeg har lyst til å omsette i tekst. Men når jeg gjør litt research i den ene kanten på ett av dem, reiser, ser noe eller leser noe, legger to ting ved siden av hverandre på en ny måte, så åpner det seg opp fem nye tekstideer derfra, som alle henger sammen med hovedhistorien. Det går litt av seg selv. Jeg vet ikke om jeg trenger å være så inspirert en gang. Selve skrivinga er, som den sikkert er for mange andres del, bygd på research, lesing, sakte jobbing med linje for linje over dager, uker og måneder. Men i bånn for alle tekstene ligger selvsagt noen ting som har forma både hvordan man ser på livet og hva man oppfatter som gode tekster.

Jeg kan nevne Hannah Arendt, og spesielt hennes «Vita Activa», som en tenker som har påvirka hvordan jeg ser på mangt og mye. Når det gjelder stilistisk inspirasjon er det vel Bertolt Brechts lyrikk og noe beat – og omegn – litteratur som er blant de største forbildene.

For en utenforstående kan det virke som om musikken dere selv har lyttet på under tidlig oppvekst, barndom og ungdom, har satt et dypt avstamp i egen musikk.

Fortell om forholdet til musikken fra 1980-tallet kontra musikken nå, og hva dere selv tenker om musikalsk inspirasjon. Hva var deres første viktige møter med musikk/musikklytting og hvordan har det preget dere?

Igjen kunne vi sikkert gått tilbake til haugianer-Tune i barndommen, siden absolutt alle sang hele tida, spilte tre grep på gitar og så videre. Men det er klart at det er musikk som en slags fellesskapsting, og bruddet med oppdagelsen av punken og sånn som jeg snakka om over, var jo også en vending til art for arts sake, musikk som kunstuttrykk, alt sånt som var ukjent for den lavkirkelige felleskapsmusikken. Men, ja, som pur unge, barn og tenåringer, så digga vi vel alt oppsiktsvekkende og nytt, korte perioder av fascinasjon for mange sjangere, men jeg husker at vi allerede før vi ble stilbevisste, hørte på Lloyd Cole på kassett og syntes Dream Academys «Life in a Northern Town» var noe veldig spesielt på radioen.

Det var jo lett å se etterpå, etter hvert som våre egne sanger utvikla seg, at visse poplinjer fantes fra tidlig av. En annen ting som kan sies, er at utover 90-tallet og 2000-tallet, ble jeg personlig lei av mye musikken som fantes rundt meg i miljøene jeg var i. Mye av det vi prøvde på selv, ble derfor nesten gjort i en slags opposisjon, for å erte. Dels var det læreår for oss, musikalsk sett, men dels var det også opposisjon, og det kan man jo se på med blanda følelser i dag. Det er i det hele tatt vanskelig å sette seg inn i den tida nå, for i dag er det en vanvittig frihet musikalsk sammenligna med sånn det var i Oslo den gangen. Løsninga for meg den gang ble soul, jazz og nattlige bilturer mellom Oslo og Høland. Det var et stort rush av glede å høre musikk uten å forstå med de vante og for meg utbrukte skjemaene. Det åpna også opp andre dører, til elektronisk musikk, modernisme, avant garde, folkemusikk og så videre. Jeg var ganske konservativ eller begrensa musikalsk sett fram til jeg ble 25, deretter mye friere. Men nå, etter så lang tid, kan jeg gjerne gå tilbake og nyte mye av den musikken jeg likte som 20-åring igjen også.

Dere har også med dyktige gjester på skiva, fortell om dem og deres musikalske bidrag

Torstein Krogedal

Vel strengt tatt et slags offisielt bandmedlem, siden han har vært med oss på sax siden tidlig 00-tall, både live og i studio. Partiene hans kommer egentlig som konsekvens av uforberedt impro i studio der han får frie tøyler i tildelte strekk. Det er skikkelig gøy å jobbe med en fyr som fikser det motsatte av det jeg fikser selv, ettersom jeg er ganske mye av en skrivebordstype og planlegger. Det andre som må sies om ham, er at han har en lett gjenkjennbar stil, som preger lyden vår mye.

Hilma Nikolaisen

Også et eks-bandmedlem, som spilte bass og trommer for oss på mange konserter (og noen innspillinger) gjennom noen år tidlig på 00-tallet. Og som det var opplagt allerede den gang at hadde så mye i seg av låter og musikalitet at det ville bli en egen markant karriere ut av det. Jeg er veldig glad for at vi kan møtes av og til og plukke opp tråden og ha en slags gjensidig forståelse for hverandres tanker om musikk. Når man kjenner noen og stoler på noen musikalsk sånn som med henne, var det jo for eksempel i forbindelse med soloen hun skulle gjøre på låta «Tune to Green» på den nye plata, bare å si at «det begynner her og slutter der», og så bare levere låta over uten mer instruksjon.

Lars Tormod Jenset

Bassist i Espen Eriksen Trio. Men også bosatt i Aurskog-Høland, noe som var en grunnen til at vi ble kjent, Jeg inviterte ham til å spille på en plate jeg produserte for den amerikanske artisten Tenant From Zero, og dermed ble det også naturlig å invitere ham til å gjøre kontrabass på to spor på den nye plata som vel strekker seg så langt inn i den akustiske jazzen som vi har gjort noen gang. En flott musiker som er veldig åpen for å lytte og spille inn ideer.

Matthew Jones

Sjef i det glitrende walisiske bandet The Hepburns som gav ut ei sterk plate på 80-tallet som het «The Magic of The Hepburns». Vi ble kjent med ham gjennom en felles venn, Estella Rosa, som også er vokalist på et fabelaktig album de gjorde i 2021 på Elefant Records med tittelen «Architechture of the Ages». Jeg og Jørn leverte låta «Lockdown to Liverpool» til denne plata i et samarbeid med Matthew, og da vi skulle gi ut vår plate skrev han låta «The Savignyplatz (Hope and Self-Doubt in Times of Restricted Travel)» sammen med meg og Jørn.

Morten Barrikmo

En strålende musiker som spiller klarinett og saksofon på vår låt «The Innermost Point (Olav Nygard Song)». Morten er en merittert musiker i diverse sammenhenger, med Trondheim Jazzorkester, Oslo Sinfonietta og så videre, og siden den låta det var snakk om utforsker litt andre landskap enn popen og beveger seg langt over mot folketone og jazz, var det interessant å se hva slags klangfarger han kunne tilføre.

Trond Andresen og Anders Underthun

Disse to har blitt en slags blåserseksjon for oss, både live og i studio på de to siste platene, og Anders Underthun har i tillegg arrangert mye av den blåsen som er mer sånn klassisk, britisk popblås for oss. Igjen en ting som har vært en artig og givende utvidelse for oss, og viktig for soundet også.

David Jordhus-Lier

Også en lokal fyr og flott musiker. Står bak introsporet «Short Comical Intro» på den nye plata. Det var egentlig en Broadway- eller teatermusikk-lignende pianosnutt han improviserte fram til et annet prosjekt, vi trenger ikke si hvilket. I mitt hode finnes det på den siste plata et slags semi-selvbiografisk alvor, og det måtte nødvendigvis balanseres med en del humor for at det ikke skulle bli corny. Og dermed passa den introen bra her. David har jeg blitt kjent med de siste fire-fem åra, og det første vi gjorde sammen musikalsk var vel at han spilte keyboards på Tenant From Zero-plata, og siden har vi gjort flere prosjekter sammen og møttes i ulike sammenhenger.

Estella Rosa

Nederlandsk musikkblogger, vokalist, venn og generell nettverksperson som binder sammen mange bekjentskaper. Korer noen linjer på et par av våre låter, men om man vil høre henne skinne som vokalist, anbefaler jeg enda en gang det aldeles nydelige albumet til The Hepburns fra 2021.

Dere lager en musikk fylt av små fiffige detaljer og flotte arrangementer på plate. Hva er den største forskjellen mellom The Loch Ness Mouses i studio og på scenen foran et publikum? Hvor trives dere selv best og hvordan feeder de to forskjellige modusene elller modalitetene av hverandre?

Jeg tror ikke det er veldig langt fra plateuttrykk til liveuttrykk, selv om vi live sikkert er noe mer direkte og destillerte. Jeg vet ikke, jeg tror vi alle sammen liker begge deler, selv om det kanskje nødvendigvis blir slik at studioet er det primære, i betydningen det som kommer først, for de av oss som skriver sanger eller jobber mest intenst med å forme sangene sonisk, harmonisk, rytmisk, og at liveopplevelsen har trekk av både belønning for det, avslapping og ny energi inn i systemet. Når man driver med nisjemusikk i lange strekk alene, kan man jo også av og til lure på om noen bryr seg i det hele tatt. Det betyr at konsertene blir ekstra spesielle, ettersom det faktisk kommer opp ganske mange folk og forteller om sin relasjon til musikken.

Her er noen stikkord. Hva betyr hva ordene, begrepene eller personene for dere og  hvordan har de eventuelt har de påvirket The Loch Ness Mouses musikalske eller tekstlige uttrykk?

Curt & Roland/Tears for Fears

Tears for Fears er et nydelig popband, men siden de også heter Curt og Roland, var det naturlig å lage en slags humoristisk kobling til en svensk duo som foreldra våre spilte mye i bilen i barndommen, nemlig Curt og Roland. Dermed lagde vi en låt som het «Curt & Roland». Den tar utgangspunktet i noe jeg leste om at Curt og Roland i Tears for Fears, etter en lang pause og et slags brudd, etter mange år var nødt til å møtes i hjembyen Bath for å diskutere noe kontraktsgreier, at de spiste en middag og siden begynte å jobbe sammen igjen. I begge tilfellene med Curter og Roland var det snakk om to personer som kjente hverandre godt, og som på et vis var uløselig knytta til en felles historie i det de hadde skapt sammen, noe som selvsagt var relatertbart for oss to som brødre også. Så låta handler om ingen av disse ekte personene eller alle. Selv om det kunne være uoverensstemmelser, at den ene syntes den andre hadde forandra seg, at man hadde fulgt hver sin vei eller hva som helst: det viktigste man hadde gjort, hadde man gjort sammen med en annen person. I teksten sammenligner jeg det med trigonometri (som jeg hadde lest om i en roman av den fabelaktige forfatteren Johannes Bobrowski), at landskapet måles ut av triangler, punkt 1 er en «Curt», punkt 2 er en «Roland», men det som stykker ut feltet, er det tredje punktet, nemlig det man har skapt sammen og punkt 1 og 2 kan ikke åpne opp et felt uten det tredje.

Dee C. Lee

Selvsagt også en person vi beundrer som vokalist/bandmedlem i The Style Council og som soloartist, men som, litt som med Curt og Roland over, ble brukt i en låttittel og som ikke egentlig handler om mennesket Dee C. Lee.

Jangle pop

Utgangspunktet vårt i 1992, med C86-bølgen, en mengde band og plateselskap vi likte fra New Zealand, Flying Nun til Cleaners from Venus, masse Glasgow-band og små Creation Records-band. Mange ting jeg fortsatt elsker.

The Beach Boys

For meg var de nok viktigst sånn i andre halvdel av 90-tallet og viste fort veien videre til Todd Rundgren, Laura Nyro og mye annen amerikansk musikk som jeg fortsatt hører på, og derfra til soulmusikk og ting som har en helt annen harmonikk, rytmikk og andre akkorder enn Perfect Pop Records – og janglegreiene vi starta med. Jørn har vel hørt på dem mer jevnt.

Sofistikert pop (The Blue Nile, Prefab Sprout, The Style Council, China Crisis, Aztec Camera)

Tja, hva skal man si. Vi har jo ikke fått en anmeldelse de siste 10 åra som ikke har påpekt slektskapene musikken vår har med disse banda, så greit! Det er vel bare å si at kjernen vår henger mye sammen med slik musikk, og utvid lista med Virginia Astley, David Sylvian, Everything But The Girl, Lotus Eaters, Lloyd Cole, Thomas Dolby… samtidig kan jeg ikke helt forklare det. Vi kommer fra lavinntekt arbeiderklasse, vi er vant til å jobbe med hardt kroppsarbeid og møkkete klær (og jeg gjør det fortsatt), og det finnes ikke et eneste sofistikert gen i hele kroppen hos meg og Jørn, så hvorfor?

Britisk kultur og britiske kulturuttrykk

Litt det samme som i spørsmålet over. Jeg har ikke så mye forklaring på hvorfor den britiske popen i kjerna samsvarer med det vi føler vi kan og vil musikalsk. Men vi er i alle fall ganske vanlige her, for denne fascinasjonen gjelder jo for veldig mange andre som ble fanga av populærmusikken også. Også den britiske popen er jo kompleks og sammensatt i seg selv av mange impulser og ikke-britiske uttrykk. Men jeg tenker ikke på meg selv som en retrotype eller en med et nostalgisk syn på livet, så jeg håper interessen kanaliseres på andre vis enn mimring om den nære pophistorien, og i stedet inngår i noe anvendbart og nytt.

Te

Da jeg og Jørn var 10 og 11 flytta vi fra Tune i Østfold til Høland, rett ved endestasjonen til den smalspora jernbanen som ofte bare kalles Tertitten. Vi fant ut at Darjeeling oppe i Himalaja, Indias mest kjente tedyrkningsdistrikt, også var endestasjon for en smalspora jernbane. Det er jo også sånt som åpner opp et felt som kan brukes, to ting man bare kan legge ved siden av hverandre. Og i vårt tilfelle ble det da at lille Skulerud i Høland, det lokale, ble satt i relieff til den store verdenen der ute og at man kanskje så hjemstedet mer tydelig på grunn av det. Så det er noe som ble brukt til tittelen på det første albumet vårt og som assosiasjonsfelt for det, og også senere låter som «Small Scale (3000ft High and Still Rising)», og «Hayland» fra «II».

 

Darjeeling-teen er jo litt gressaktig i lukta, og stavelsen «Hø» i Høland kommer vel etymologisk fra «høy», altså som i gress til dyra. Dermed «Hayland». Og så videre. Jeg husker at Guri Solberg hadde ordna med et tesmakingsopplegg for oss, med tekommentering direkte på lufta, i Trondheim da vi gjesta programmet hennes på NRK. Men, men, alle disse tinga vi snakker om handler jo ikke så mye om oss som privatpersoner, det er om det funker i en oppdikta, kunstnerisk og/eller humoristisk sammenheng som eventuelt gjør det interessant.

Det tettere samarbeidet med Gary Olson, som foreløpig kuliminerte med hans soloalbum, startet allerede med hans deltakelse på låta «Hayland» på «II» etter mange års personlig vennskap og at han tidligere hadde produsert EP-en «Friends & Fenders» for dere i 2004. Med dette kom dere også i gang med en annen musikalsk innretning eller tilnærming som komponister og produsenter for andre. Dere har også jobbet med Tenant From Zero.

Hvorfor dette valget? Og hva dere har tatt med tilbake/videre til The Loch Ness Mouse? Hva har vært den største forskjellen på dette kontra det å fullt og helt selv være ansvarlig for sluttresultatet som utgivende artist?

Tja, igjen er det ulike grunner bak og ulike dynamikker i hvert samarbeid, så det er vanskelig å si noe generelt, men det er helt riktig at vi har jobba mer og mer med andre, og det henger kanskje til og med sammen med den modusen jeg har allerede har nevnt. At vi er blitt mye mer produktive med tida og føler vi har kapasitet. Gary er jo en nær venn som vi hadde kjent i over tjue år, jeg hadde gjort en masse konserter som gitaristen hans rundt i Europa, og det kjentes som om et samarbeidsalbum var tingen å gjøre på et tidspunkt. Det var en egen prosess å gå inn i det, justere seg og bli vant til hva han syntes funka og så videre, men en givende prosess, med alle besøkene hans over fra USA under innspillingen, samt at vi fikk med noen gamle venner/bandkollegaer (Emil Nikolaisen og Håvard Krogedal). I ettertid har det jo vært dobbelt rewarding siden plata førte til mye turnering i 2022. Jeg og han gjorde noen og tjue konserter, i fire land og på noen av konsertene her i Norge var vi utvida med Håvard på bass eller Arne Kjelsrud Mathisen på trommer.

 


I platesamarbeidet med Gary landa vi etter hvert i en slags fordeling der Jørn tok seg av enda mer av akkorder, riff og melodiskisser enn han gjør i The Loch Ness Mouse, Gary utvikla og fastla de endelige melodiene, tok avgjørelser og skrev tekster, mens jeg ble mer ei slags studiokatte som kombinerte demo-deler i forkant og til slutt lagde gitardetaljer, produserte og skrudde lyd i det ferdige produktet. Det er mer Jørn i de låtkonstruksjonene enn meg, sånn i bånn. I The Loch Ness Mouse styrer jeg på en annen måte, og skriver mer og holder i regien. Så det handler om å slippe opp eller ta tak, føle seg fram, alt ettersom prosjektet tilsier og hvem sin visjon det dreier seg om.

 

Tenant From Zero, som er Paul Darrah, også fra New York, kjente jeg i prinsippet ikke før han sto på trappa her. Musikken hans ligger veldig nær min egen smak og for meg som produsent var det virkelig en anledning til å gå i dybden, siden noen av sangene besto av enkle demo-reisverk da han kom. Så jobba jo geografien litt mot oss, siden han måtte dra hjem og gjøre ferdig en del der borte, så det ble en prosess med å la ting fare og fange dem igjen og gi slipp igjen og så videre. Men jeg fikk en kjær venn ut av det hele, og en del av musikken på den plata er noe av det jeg er mest stolt av å ha vært med på også. Siden Tears for Fears er nevnt, kan jeg si at et godt minne fra innspillingene var da Paul minna meg på deres «Advice for the Young at Heart» og vi satt og lytta, blåst bakover av hvor flott pop det er.

 

Dere har tidligere også hatt fornemme norske gjester som for eksempel Anne Lise Frøkedal, Sondre Lerche, Ole Børud og Magnus Hængsle. Hvor viktig er det å hente inn krefter utenfra for å friske opp uttrykket, fornye seg selv og finne ny inspirasjon?

Det kan jo faktisk være ganske forskjellige grunner til slike samarbeider, alt fra at det gir mening med lange linjer og samarbeider med folk man har kjent lenge, til at man blir kjent med noen og sier «det hadde vært gøy å gjøre noe sammen og se hva som skjer», til det mer konkrete i at man vet at akkurat den personen kan utføre akkurat den oppaven. Men jo, det er jo akkurat som du sier, at det alltid er interessant å høre en annens vinkel på det man driver med og at det utvider med ting man ikke hadde tenkt på selv.

Kan Ole Johannes velge ti definerende låter for egen musikalsk utvikling og si hva han har blitt bevisst gjennom disse?

Virginia Astley: «Some Small Hope»

En artist som er helt unik i ordets rette forstand: ligner ikke helt på noe annet. Har man fulgt litt med på karrierene til Ryuichi Sakamoto (som produserer her på albumet «Hope In a Darkened Heart») og David Sylvian og digga dem, men i tillegg får dem som trigonometriske punkter for et helt nytt og helt annerledes felt, nemlig musikken til Virginia Astley, da er det full klaff. Anbefaler dett albumet og ikke minst «From Gardens Where We Feel Secure». Hva man har blitt bevisst gjennom denne, handler vel kanskje om at hundreårig tradisjon (her britisk folk) er en positiv kraft når man skal lage noe nytt, som når den her blandes med programmering og fin synthpark og en artist singularitet, og at det derfor er viktig å ikke tenke for smått eller i for korte perspektiver eller moter i musikken.David Sylvian: «Nostalgia»

Sylvian lagde nok enda bedre ting etterpå, men jeg tok med en representant for albumet «Brilliant Trees» her likevel, for akkurat som med Talk Talks «Colour of Spring», synes jeg det er noe fascinerende med overgangsalbumet der man merker at artisten er på vei fra et popformat over i noe annet. Jeg har vel forresten hørt minst like mye på trompetisten Jon Hassell som deltar på dette albumet som på Sylvian, men jeg har konsentrert denne lista litt om popmusikk siden du spør om låter, og dermed kutta en del annen musikk jeg hører like mye på.John Cage: «In a Landscape»

Greit, her kommer vi kanskje allerede i konflikt med låtbegrepet, siden det er et stykke, muligens? Fred i musikkform. Jeg vet ikke om man kan merke så mye direkte avtrykk av slik musikk som dette i vår egen, men på en indirekte måte kan man vel kanskje si at vi har søkt oss mot en slags fred i enkelte av våre egne ting, selv om uttrykket og formspråket er helt annerledes enn dette. Men da kommer jeg jo også på Bill Evans, som også burde ha vært på denne lista, siden han også har en fred i voicingene sine som kan holde alt oppe og reparere ører.The Blue Nile: «Tinseltown in the Rain»

Igjen et popband som ikke ligner helt på noe annet. Det går jo historier om debutalbumet denne er fra som demonstrasjon for mulighetene som lå i elektronikfirmaet Linns studiobord, men uansett hva som er sant og ikke, er det et merkelig, oppdelt popsound, men likevel helt nydelig, med nydelige sanger, instrumentering og ikke minst vokal. Neste plate, «Hats», er enda bedre, men på et litt annet vis, og var for eksempel en viktig inspirasjonskilde bak stemninga i «Hayland» på vårt album «II».

Hilma Nikolaisen: «Brighter Soon»

Den beste norske popsangen skrevet etter år 2000? Det er enormt inspirerende å se noen man kjenner lykkes.

Everything But the Girl: «Politics Aside»

En låt fra et album som på langt nær er deres beste, men på noen dager er Tracey Thorn verdens fineste vokalist. Hun er smart, vittig og tørr, men jeg lurer på om jeg ikke føler at jeg kan inspireres av henne på det viset at hun er enkel forstadsoppvekst og ikke noe fancy, men likevel så sjelfull og elegant. Undertrykt soul, på et vis, som er noe vi ofte snakker om i Loch Ness-sammenheng. Det er jo morsomt hvordan hun i selvbiografien sin beskriver at hun jobba med Anita Bakers musikere i USA på «The Language of Life» (som nok er mitt favorittalbum med bandet) og følte hun falt gjennom som wailing soulvokalist i det selskapet der. Men det er jo akkurat dét, det uskolerte og europeiske som gjør henne helt spesiell.

Anita Baker: «Caught up in the Rapture»

En stor inspirasjon for oss gjennom 2000-tallet, og akkurat som jeg snakka om med Tracey Thorn over her, noe vi følte vi ikke kunne etterligne selv, men som måtte omskrives til noe nøkternt og norsk/europeisk hvis det skulle flyte inn i det vi drev med, en utfordring som vi brukte mye tid på å prøve og feile med gjennom hele 00-tallet. Men jeg føler vi landa mye av den tvilen og feilinga da vi ankom den første stasjonen i trilogien vår. Da hadde jeg også vært sjuk et år (rundt 2012-2013) og kom liksom litt til meg selv og tenkte at nå må vi for svingende slutte å rote, og lage den musikken vi kan. Så trilogien kommer som en retur til pop, men der soultrådene helt klart klinger med.

Todd Rundgren: «Compassion»

Det burde være noe uttalt åndelig musikk på lista, siden for eksempel Coltranes «A Love Supreme» eller Aretha Franklins musikk har noe veldig gjenkjennbart i så måte for sånne som oss med vår oppvekst, selv om det er annen tid og form enn bedehuset i Øvre Tune i den musikken. Samma spirit. Men siden Rundgren må med på lista, har jeg valgt en av hans «nesten gospel i uttrykket»-låter. Igjen, tektmessig i et språk jeg synes er for patosfylt til at det er naturlig for oss å bruke det selv, men dermed ekstra inspirerende, kanskje. Sjelfull musikk. Det er egentlig bare å dra på. Tenker man, og holder igjen.

Scritti Politti: «Brushed with Oil, Dusted With Powder»

En perfekt popsang, fordi den er så ukonvensjonell, som hele bandet. Om jeg skal nevne et trekk som gjør at jeg liker denne så godt, og for eksempel mange av Thomas Dolbys låter, og som jeg definitivt søker etter i egen låtskriving, må det være de lange melodilinjene, at refrengtoppen liksom først kommer etter en oppbygging som passerer forbi den ene taktstreken etter den andre før den ankommer.

Prefab Sprout: «Earth, the Story So Far»

Skal ikke legge skjul på at katalogen til Paddy McAloon kanskje er det største som har skjedd popen i mine ører. Men heldigvis begynte anmeldere å sammenligne oss med Prefab Sprout FØR jeg hadde hørt en eneste Prefab Sprout-låt. En ting som kan nevnes er at det metafysiske aspektet som preger så utrolig mange av tekstene hans gir meg mot.

 

The Loch Ness Mouse – «III» (2022, album)

 

 

 

The Loch Ness Mouse – «Tune To Green» (2022, singel)

 

The Loch Ness Mouse – «The Cherry Blossom In Japan»fra albumet «The Loch Ness Mouse» (2016, video)

 

 

Sjekk også:

The Loch Ness Mouse Mouse – «III» (Deichman: Årets album 2022, Victor josefsen).

The Loch Ness Mouse – «II» (Deichman: Årets album 2019, Victor josefsen).

The Loch Ness Mouse – «The Loch Ness Mouse» (Deichman: Årets album 2016, Victor josefsen).

 

The Loch Ness Mouse – «Warm Circuitry» (Årets beste låter 2015, singel, Deichman: Årets album 2015, Victor josefsen).

 

 

The Loch Ness Mouse Mouse – «The Summer at the Sawmill» (Ferske spor uke 28/2022, singel).

 

 

 

The Loch Ness Mouse – «Evelyn» (Ferske spor uke 16/2021).

The Loch Ness Mouse – «Winter Reporter» (Musikalske julespor 2021).

The Loch Ness Mouse – «Unwarranted» (Ferske spor uke 27/2019).

The Loch Ness Mouse – «By Piccadilly Station I Sat Down and Wept» (Ferske spor uke 12/2019, også med i relaterte saker under).

Mer The Loch Ness Mouse.

 

Ole Johannes Åleskjær – «Waterways» (Ferske spor uke 25/2021, singel). 

 

 

Gary Olson: Amerikansk indie-trompet på norsk gårdsbruk.

 

Gary Olson – «The Old Twin» (Ferske spor uke 49/2018).

 

Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 48 andre abonnenter