Konsertanmeldelse: Bunnsolid og tander Courtney Marie Andrews

Courtney Marie Andrews bød på klokkeklar, ren og bemerkelsesverdig god vokal og utsøkt musikalitet på John Dee i Oslo onsdag 22. mars, sammen med sine tre musikere i det halvannen time lange settet med musikk i skjæringspunktet mellom country og folk, som spente fra det såre og intime i starten til det stadig mer løse, ledige og rocka jo lengre ut vi kom, før hun avsluttet ute i salen alene med kassegitar omringet av publikum.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Det er noe befriende upretensiøst ved stemningen og atmosfæren på country- og americana konserter. De oppmøtte er gjerne kledd i allværsjakker, og med enkel rustikk stil. Samtidig har noen pyntet seg litt ekstra med noen riktig så fine håndlagede skjorter eller bluser. Denne kvelden er snittalderen også bemerkelsesverdig høy. Det er trivelig å være en av folket her. Man kan lett senke skuldrene og gli inn i musikken og historiene som leveres fra scenen.

Aller først var den lokale singer/songwriteren Siv Jakobsens direkte konfrontering av problemer i fortiden, med backing fra Hedda Aronsen, over en slags stillferdig folk. ‘Endelig etter ti år som fan, får jeg spille support for verdens beste artist’, melder hun, og forteller hvor mye musikken til den amerikanske sangerinnen, fra Phoenix, Arizona, har betydd for henne etter at hun fikk en CD stukket til seg av eieren av en platebutikk – der hun selv gjorde en in-store opptreden i 2013.

Hun takker også det auditive, lydhøre publikummet, og inviterer oss til å komme forbi merch-standen etter Andrews er ferdig og si hei. Og det er en fin, betagende og veldig annerledes innledning på kvelden. Anbefaler leserne om å sjekke ut Jakobsens katalog.

Tittelkuttet på 2022-albumet «Loose Future» åpner ballet, og americana-artisten engasjerer med en gang. Utstrålingen og oppførselen til den 32 år gamle amerikanske kvinnen Courtney Marie Andrews er stillferdig og sjarmerende, samtidig selvsikker. I blant  fniser eller smiler hun litt skakt. Hun vet akkurat hvordan hun skal spille på de riktige trådene for å få oss i sin hule hånd, og engasjerer på en varm, følelsesladd måte.

Musikken befinner seg i brakkvannet mellom country og folk, men overskrider. Enkelte partier er nesten jazz – hun har for øvrig bakgrunn som hjelper for Jimmy Eat World da hun bidro live og på fem låter med keyboard og backing vokal på albumet «Invented» (2010). Medmusikerne har det også morsomt der oppe på scenen fra første stund. Spesielt når de kommer tilbake fra pausen, da Andrews midtveis drar noen låter alene med kassegitaren, runger latteren og fnisingen dem i mellom.

Lydbildet er detaljrikt og uanstrengt og ofte overlesset med effekter. Bassisten Ole Kirkeng spiller trippende eller dansend i joggesko, gitaristen Gerard Bernhardt drar noen mesterlige gitarsoloer som bemøtes med applaus, og fyller inn med Wurlitzer keyboard på noen låter. Batteristen Dominic Billett spiller også med stort overskudd, kontroll og lekenhet. Jo lenger ut i settet de kommer, jo mer slipper de seg løs og tillater seg lekne detaljer.

Settet er i stor grad basert på de to siste albumene «Old Flowers» og «Loose Future», de spiller også fire låter fra «Honest Life» og «Near You» fra «Leuven Letters» (2014) samt ferske «Is It Love?». «How Quickly Your Heart Mends» fra gjennombruddsalbumet «Honest Life» (2016) er et eksempel på mer tradisjonell country og demonstrerer kraften i røsten.

Courtney Marie Andrew på John Dee i Oslo onsdag 22. mars. Foto: Jan-Olav Glette

Tilhørerne vet akkurat hva de har kommet for, og hva de skal få. Det føles som det eksisterer en dyp forståelse mellom sal og scene. Som folk er ett. Mange synger med eller svaier litt, aller mest er det et publikum som lytter konsentrert og aktivt til musikken.

Det er kjærlighet, attraksjon og familieforhold som står på programmet, både av den brysomme arten og den mer lykkelige. Det innbefatter anger, skuffelser, tap og ensomhet. Hun forteller om erfaringen ved å vokse opp, og tenke at man er veldig forskjellig fra sine foreldre, for så å oppdage at man er akkurat som de og ønsker å gjøre noe med det, uten nødvendigvis å lykkes.

Oslo har en helt spesiell betydning for henne hevder hun flere ganger i løpet av konserten. Om det er genuint eller noe hun sier de fleste steder hun kommer vet man ikke, men hun virker ihvertfall å trives der oppe på scenen. Når sangerinnen setter seg bak pianoet for å spille «Old Flowers» sent i settet er stemningen til å ta og føle på. Musikerne lever seg mer og mer inn i musikken, og har et enormt nærvær. «Carnival Dream» er et høydepunkt i så måte.

På publikums forespørsel fremføres «Table for One» akustisk ute blant publikum i salen samlet rundt henne i sirkel, som et siste ekstranummer etter at hele bandet først har dratt en låt sammen etter grunnsettet.

Dette er en aften med innsiktsfulle fortellinger og bekjennelser fulle av empati, og avrundes på beste vis. Jeg skjønner at jeg skal trenge dypere ned i materialet til denne dyktige musikeren, og vurdere å skaffe flere skiver enn «Old Flowers» som allerede trygt befinner seg i samlingen.

Sjekk også:

Courtney Marie Andrews: «Old Flowers» (Deichman: Årets album 2020, Jan-Olav Glette).

‘Lyssnar på «Rookie Dreaming» nästan varje dag’. (Fra intervjuet: I’m Kingfisher: Luftig indiefolk med americana kolør).

‘Beste LP? Det er jo så mye bra. Akkurat i dag har jeg dilla på Courtney Marie Andrews’ «Old Flowers». Det er et så nydelig album». (Fra intervjuet: Siv Jakobsen: Vakker lindrende indiefolk).

‘Årets beste i genren så langt mener jeg nok er Courtney Marie Andrews’ «Old Flowers»’. (Fra intervjuet: Eric Palmqwist: Skilsmissebekjennelser).

Courtney Marie Andrews – «Honest Life» (5 plater som har inspirert Louien).

Sjekk også relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog