Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 30. mars 2023

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband

– Jeg er en god forfatter som alltid har lent meg tungt på musikken, og som i Onkel Tukas tekster forsto hvordan jeg selv skulle skrive bøker, på en amerikansk måte, men om Norge, sier Levi Henriksen, som har skrevet boken om Onkel Tuka-albumet «Geriljagress» i Norske albumklassikere-bokserien og i tillegg snart er aktuell med novellesamlingen «Som vi forlater våre skyldnere» på Vigmostad & Bjørke forlag.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jørn Magnar Kristensen (inkludert bilde øverst), Håkon Ohlgren, pressbilde

Levi Henriksen forteller i boken om hvilken åpenbaring Halden-kvintettens Onkel Tukas debutalbum var for en matlei plateanmelder og spirende forfatter. Albumet «Geriljagress» sto umiddelbart ut som en moderne klassiker med sitt brennende engasjement og forseggjorte tekster for glåmdølen. Levi Henriksen berømmer også østfoldingene for deres evne til å føre sammen samtid og musikktradisjon. Her kan du lese hans kritiske blikk på Oslo-pressen, tåpelig intellektualisering av albumklassikere, og om hvordan Onkel Tuka hjalp han med å finne sin litterære stemme og ga grobunn for et dypt vennskap med opphavspersonene. I tillegg får vi vite hva punk, Ramones, The Louvin Brothers og pinsemengheten har hatt å si for hans eget uttrykk.

Kan du først fortelle de som ikke kjenner deg fra før hvem og hva du er og var i norsk musikk-, litteratur- og kulturliv?

Jeg var med på min første plateinnspilling i 1982, en single med Blundertown. «Possibillities»/«Bil uten lys», der jeg skrev-sida. Endte etter hvert i Heart of Mary som vant Ungdommens Radioavis’ rockemønstring – en forløper til Urørt – med «Albert Einstein never lived in my hometown» i 1988. Året etter kom debutplata «Greetings from Stuckville». Jeg har etter hvert gitt ut to album, og til høsten kommer «190 desibel kjærlighet», det fjerde albumet til Levi Henriksen & Babylon Badlands. Som forfatter har jeg skrevet over 30 bøker siden debuten med «Feber» i 2002. Ny bok, «Som vi forlater våre skyldnere», kommer april/mai. Bent Hamers film «Hjem til jul er basert» på min «Bare mjuke pakker under treet». Er oversatt til 15 språk. Har vunnet en rekke priser, b.la. Acerbiprisen i Italia som eneste nordmann,

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte deg så voldsomt med den?

Jeg vokste opp som pinsevenn og ble på den måten klar over musikkens iboende kraft. Byttet til meg «Johnny Cash at San Quentin» på kassett, for en femmer og noen solbriller, i tredje klasse. Han har siden vært min største helt. Så gikk det via Slade, Dylan, Creedence, Springsteen, Costello og Blondie fram til i dag.

Hva gjorde at du fikk lyst til å synge og spille?

Som sagt, vokste opp som en pinsevenn familie der alle spilte og sang, det å skulle skrive bøker og spille i band er noe jeg har ønsket gjøre siden barneskolen. Som 16-åring ble jeg kjent med den tre år eldre, halvt engelske punkeren Denis Kamphaug, da var min skjebne beseglet.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

At jeg er en god forfatter som alltid har lent meg tungt på musikken, og som i Onkel Tukas tekster forsto hvordan jeg selv skulle skrive bøker, på en amerikansk måte, men om Norge.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner? Og hva fascinerte så voldsomt med det?

På ungdomsskolen begynte jeg lese Puls og Nye Takter, og de hjalp meg til å bli bedre kjent med musikere jeg likte, og også å forstå hvorfor de agerte som de gjorde.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg begynte på min første Hardyguttene-bok i tredje, og skrev mine første sanger som 16-åring. Det har gitt livet mål og mening, og ikke minst en karriere. Siden 2005 er det slik jeg har livnært meg.

Fortell om ditt eget forhold til americana og amerikansk tradisjonsmusikk.

Vet ikke om jeg har noe forhold til americana, i hvert fall ikke ny, den finner jeg ofte resirkulert. Jeg har hørt mye på country, The Louvin Brothers, Cash, Dwight Yoakam, Waylon etc. Men er mye mer enn rockefyr. Punken var vel så viktig

Kan du også fortelle om ditt eget forhold til Halden og musikken fra Østfold?

Det var når jeg så The Young Lords i Byparken i Kongsvinger i 1980 jeg virkelig forsto at det var dette jeg skulle drive med. Henning Kvitnes og Håkon Ohlgren er blitt gode venner.

Onkel Tuka, fra Vadet i Tistedal (2019). Foto: Johannes Granseth

Hvorfor Onkel Tuka?

Fordi deres første har en fandenivoldskhet, en forståelse for tradisjon og en evne til å dra dette med seg inn i en norsk samtidig virkelighet ingen andre norske band har vært i nærheten av. Et band som på sin første plate våger å synge ‘Snart blir jeg henta av Gud’ er et band etter mitt hjerte. Og så har de alltid snakket alt som er hipt i Oslo midt imot. Teksta på «Henta av Gud» har noen av de beste linjene ever om å vokse opp på 70-tallet i Norge

Hvilken posisjon har bandet i norsk musikkliv i dag

Jeg synes langt fra de har den posisjonen de fortjener. Onkel Tuka har i grunn alt. De har en sanger som er en naturlig frontmann, så gal og manisk en slik gallionsfigur skal være. Håkon Ohlgren skriver samtidig de beste norske rocketekstene når det kommer til å det å si mye med få ord på norsk. Når han treffer (som han ikke alltid gjør) vet ikke jeg om noen som gjør det bedre på norsk. Resten av bandet består av veldig gode musikere, som også er med på å gi sangene den rette visuelle innpakningen. Onkel Tuka leker ikke band. De er tenkende manns Village People. Helt siden jeg debuterte med Blundertown/Heart of Mary har jeg følt på at det er en veldig framhausing musikk fra Oslo, og jeg er ikke i tvil om at Onkel Tuka hadde vært større som band hadde de kommet derfra, men da ville de ikke vært så bra. Jeg mener, i hvilken syk verden kan det skje at Ila Auto fikk Spellemannprisen i country før Onkel Tuka

Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp debutalbumet «Geriljagress»?

Altså, i fjor skulle jeg konsentrere med om «Som vi forlater våre skyldnere», årets bok som kommer ut på Vigmostad & Bjørke, i stedet endte jeg med å skrive en slags fiksjonell biografi, «La meg få vandre i min sannhet», og så klarte Christer Falck å overtale meg til å skrive om «Geriljagress» også. Og for å være ærlig, så syntes jeg at jeg måtte. Jeg mener seriøst at den plata er på min topp ti, og da mener jeg av all verdens utgivelser og ikke bare norske. Da den plata kom traff den meg midt i solar-plexus. Den hjalp meg å finne min stemme som forfatter, og jeg elsker en plate som klarer å låte som både The Louvin Brothers og Ramones. De oppfant på en måte kruttet på nytt, og for meg er det en gåte at plata ble så lunkent mottatt, og underbygger min konspirasjonsteori om hypen norsk musikkpresse (den gang den fantes) likte å bygge opp under. Plata gjør meg glad den dag i dag, den er modig og har det derre udefinerbare alle store rockealbum har, en blanding av hell, trass og gode låter.

Hva synes du om bandets nyeste album «Lykke til med meg!»?

Jeg synes det er et fint album og den er nok på min topp tre over Onkel Tukas utgivelser, men ingenting (kan i min verden) nå opp mot «Geriljagress».

Boken forteller også mye om det nære vennskapsforholdet som utviklet seg mellom deg og bandet. Hvilke fordeler og ulemper er det med å kjenne studieobjektet så godt?

Håkon Ohlgren og jeg er gode venner, og har mye kontakt. Viser hverandre tekster, ikke bare sangtekster, og gir hverandre input på den måten. Håkon Ohlgren forteller meg alltid hva han mener uten å pakke ting, for meg som musiker og forfatter er det livsviktig å ha en slik fyr å spille ball med. Når det gjelder det å skrive denne boka har dette vennskapet bære vært positivt. Jeg var ute etter å skrive en fans opplevelser av «Geriljagress», og i serien 33 1/3 har jeg lest en rekke skikkelig tåpelige akademiske forsøk på å skrive om musikk. Boka om Tom Petty & the Heartbreakers «Southern accents» handler for eksempel mest om hvilken plate det burde ha vært. Det at jeg kjenner Håkon Ohlgren så godt har gjort at han har vært hundre prosent åpen på alt jeg har spurt ham om, og jeg tror også de andre medlemmene har fortalt meg ting de ikke ville fortalt til andre, rett og slett fordi de stoler på meg. Slik sett mener jeg denne boka gir en unik innføring i hvordan de tenker. Jeg har ikke lest så mange lignende bøker som har lyktes bedre med å presentere et album både utfra forfatterens preferanser, men også ut fra hvordan bandet har jobbet.

Onkel Tuka. Håkon Ohlgren foran vinylen. Foto: Pressebilde (2021)

Du har valgt å legge hovedfokuset på Håkon Ohlgren. I hvor stor grad er han Onkel Tuka? Hva gjør han så fascinerende som tekstforfatter og personlighet?

Onkel Tuka er et band. Jeg klarer ikke å forestille meg ham uten Kjell Pop, Lazy Boy og de andre. Geir Sundstøl sier det veldig bra i boka: ‘I Onkel Tuka virker det som om alle har sin plass. Da vi spilte inn deres siste julesang nylig, slo det meg hvor ulike de er. Ikke bare fysisk, men også som personer. Det er sikkert veldig viktig. Bandet har jo én Bill Wyman, én Rod Stewart og opptil flere Ringo Starr’er’. Samtidig er det jo klart at det er Håkon Ohlgren som er den visjonære, som fronter bandet og har ideen om hvordan de skal ta seg ut og låte. Og som scenepersonlighet er han en mann som klarer å spre mye lykke hos publikum. Jeg tror han er veldig elsket og respektert hos bandets fanskare.

Da Håkon Ohlgren og Levi Henriksen gjorde research til boka «Babylon Badlands». Bildet er fra 2005. Foto: Håkon Ohlgren

Hvordan har din bakgrunn som forfatter preget tilnærmingen til materialet?

Tja, hva skal jeg si? Jeg synes jo boka er veldig bra dramaturgisk bygget opp, og den gir jo også et innblikk i hvilken betydning de har hatt på mitt forfatterskap. Jeg er jo dessuten gammel journalist, og jeg føler jo at dette har vært med på å gjøre «Geriljagress» til et veldig godt stykke håndverk, som igjen er skrevet i min høyst personlige stil.

Utover historien og perspektiver på skiven «Geriljagress», og nærlytting til den, inneholder boken også en rekke bonusspor i form av frontfigur Håkon Ohlgrens oversettelse av Chris Offutt, en kort historie fra antologien «Mannen som ikke var fra Kongsvinger» og deres filmmanus «Julian Johnsen» skrevet sammen med manusforfatter til «Dag»-, «En natt»- og «Exit»-serien Øystein Karlsen. Fortell om disse tekstenes funksjon i denne sammenhengen.

Jeg ønsket å vise en side av Håkon Ohlgren som ikke er så godt kjent – vil jeg anta – blant bandets tilhengere. Han er en veldig god oversetter/tolker av andres tekster, og skriver dessuten veldig bra utover de kort, presise betraktningene som utgjør basisen i Onkel Tukas tekster. Jeg ønsket også å vise en side av ham som kanskje lodder litt dypere enn for eksempel «Er det noen her som skal til Kirkenær».

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

Som jeg selv har sagt mange ganger så er det å skrive om musikk noe av det vanskeligste som finnes, men arbeidet med denne boka viste meg (håper jeg) at det er fullt mulig å skrive godt om noe – altså musikk – som alle har sin subjektive vurdering av. Som forfatter har jeg heller aldri skrevet noe lignende, men det å jobbe med denne boka smittet også over på hvordan jeg skrev «La meg få vandre i min sannhet».

Hva er en god musikkbiografi?

Det er det veldig vanskelig å svare på. Jeg tror mine tre favoritter er Charlie Louvins «Satan is real», Marky Ramones «Punk rock blietzkrieg» og Warren Zanes «Petty the biography». Hvorfor jeg liker disse? Jeg vet ikke helt, men de er godt skrevet og gir god innsikt om de forskjellige artistene. To av dem er jo skrevet av artistene selv, mens Zanes har fått lov til å spørre Petty om akkurat hva han ønsker. Jeg tror jeg liker best musikkbiografier som lar deg bli kjent med artistene, ikke bare skildrer en rekke musikalske opp- og nedturer.

Hva slags forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg synes ideen bak serien er meget god, og viser hvor viktig den kommersielle superidealisten Christer Falch er i musikk-Norge.

Har du lest noen av de andre bøkene? Og hva har du i så fall  fått ut av det?

Jeg har lest Erik Valebrokks bok om The Colors Turned Red, og jeg syntes den var god.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i serien og i så fall om hvilket album?

Akkurat nå er jeg mest opptatt av Levi Henriksen & Babylon Badlands’ fjerde album, «190 desibel kjærlighet» som kommer over sommeren, og jeg har ingen umiddelbare planer om å skrive flere slike bøker. Det måtte i så fall ha vært om Young Lords eneste album. Men jeg er så fornøyd med «Geriljagress», at det fort blir en nedtur å skulle skrive en ny.

Kan du til slutt velge dine ti favorittlåter og ti favorittmusikkbøker og si hva som fascinerte med disse?

Det er jo tilnærmet umulig, fordi det varierer hele tiden, men akkurat i dag – i tilfeldig rekkefølge.

1. Gasolin’ – «Det bedste til mig om mine venner».

2. Thåström – «Bluesen i Malmö».

3. Waylon Jennings – «Amanda».

4. The Louvin Brothers – «Knoxville girl».

5. Patti Smith – «Because the night».

6. Bob Dylan – «Murder most foul».

7. Lynyrd Skynyrd – «Free bird».

8. Slade – «Cum on feel the noize».

9. Ramones – «Rockaway beach».

10. Sigge Hill – «Ett färgfotografi».

 

1. Charlie Louvins «Satan is real».
2. Marky Ramone «Punk rock blietzkrieg».
3. Warren Zanes «Petty the biography».
4. Bob Dylan «The philosophy of modern song».
5. Margotin/Guesdon «Bob Dylan: all the songs».
6. Robert Hilburn «Johnny Cash: the life».
7. Plura Jonsson «Resa genom ensamheten».
8. Robbie Robertson «Testimony».
9. R.J. Smith «The one: the life and music of James Brown».
10. Patti Smith «Just kids».

 

Sjekk mer om Onkel Tuka:

Onkel Tuka: Alternativ country fra andres perspektiv (Er også inkludert under relaterte saker).

‘Har heldigvis klart å lure ungene til å like fantastisk gøyale Onkel Tuka’. (Reidar A. Eik, fra intervjuet Inderlig fortelling om St. Thomas, er også inkludert under relaterte saker ).

Onkel Tuka – «Julaften i Ørkenen Sur» (Deichman: Årets album 2020, Jan-Olav Glette).

 

Sjekk mer om Levi Henriksen:

Litteratur og rock på Ryen T-baneverksted («Kulturell nistepakke» i regi av Deichman med Levi Henriksen, er også inkludert under relaterte saker).

‘Leste nettopp «Harpesang» av Levi Henriksen. Måten han beskriver effekten og betydningen av musikk i den boka får meg til å tenke at det kunne vært fint å spilt med han også’. (Synne Sanden – 5 om bøker og musikk).

 

Sjekk også relaterte saker til Norske albumklassiker-serien med mere under, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle. 

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 🙂

Sjekk her og her.

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 44 andre abonnenter