Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 3. april 2023

Konsertanmeldelse: Martha Wainwright: Bohemisk selvbekjennende folk

Betraktninger om kjærlighet, sorg og å være mor, eller del av en kjent familie, preget de nitti minuttene med sang og bokopplesning som Martha Wainwright ga det sittende publikummet i Kulturkirken Jacob 1. april. Oscillerende mellom bohemsk teatralsk show-musikalitet og oppriktige folkbekjennelser underholdt hun oss på veien inn i påskehøytiden.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Can you hear my heart, it’s calling out your name?
Can you hear my heart, it’s dying in your flame?
The city’s gone, it’s no longer there
The walls have fallen down everywhere
And love will be reborn
And love will be reborn
And from the ruins there will come
A new moon, a new born son
We’ll drink the dew from the flower’s hands
And ride on winged back to the new land

Slik starter konserten med Martha Wainwright i Kulturkirken Jacob 1. april i den flotte kirken i Oslo sentrum med avskjed, tapt kjærlighet og tro og håp om ny som skal komme. Det er låten «Low Will Be Reborn» fra hennes album med samme navn fra 2021; hennes foreløpig seneste, og sammen med det selvtitulerte albumet fra 2005 opphavet til de fleste låtene på kveldens program.

Wainwright forklarer oss etter hvert hvordan låter blir som gamle venner som forandrer mening og substans med hennes eget liv og omstendigheter, slik også huset hun har arvet fra moren Anna McGarrigle over tid endrer karakter og preg. Sorgen og karakteren fra mor erstattes av hennes eget liv og hennes barns liv.

Konserten blander nytt og gammelt, eget og andres materiale. Og er samtidig kanskje aller mest sentrert om hennes selvbiografi «Stories I Might Regret Telling You». Visstnok en gripende fortelling om det dysfunksjonelle musikk-dynastiet hun stammer fra, dop, vanskelige fødsler, kjærlighet og rivalisering.

Å avfinne seg med at man har kortere igjen å leve enn man kan se tilbake på av levd liv, og finne ut at man tross alt har det bra eller bedre enn før, var noe av budskapet den snart 47-årige canadiske damens budskap formidlet i Kulturkirken Jacob.

Det er noe tilgjort kaotisk over fremtreden der hun liksom tilfeldig slenger rundt noteark eller later som hun har glemt hva hun skal si eller spille. Datteren til Loudon Wainwright III og Anna McGarrigle virker noe utilpass der oppe.

En blanding av noe smått nervøst eller nevrotisk og en underlig sjarm preger den første delen av konserten, før hun løsner litt opp. Et skjelmsk smil. Den nå Montreal-baserte singer/songwriteren kombinerer bohemsk drama og jordnær folk på forunderlig vis.

Vi får personlige bekjennelser både mellom snakk og bruddstykkene fra selvbiografien hun leser opp og sangtekstene. Med disse historiene vinner hun oppmerksomheten og hjertet vårt sakte, men sikkert, og vi lar oss overbevise om musikaliteten og folkpoesien også.

Både faren Loudon Wainwright III og moren Kate McGarrigle figurerer. Hun virker mer forklarende og tilgivende ovenfor faren der hun før har vært veldig kritisk. Nå er hun også selvkritisk i forhold til hvorfor hun alltid kom 15-30 minutter for sent til middager med faren.

Vi får også vite at faren røpet at han hadde bedt Kate om å ta abort da hun selv ble født, og om en sjalusi i forhold til hverandres musikalske talent mellom foreldrene. Om låten «Martha» som han skrev om/til henne. Om «When You Leave» hvor han klandrer seg selv for å ha valgt karrieren over barna.

Sangerinnen og skuespillerinnen avslører hvordan hun, da hun skulle føde, i London oppdaget at de hadde et søsken til hun ikke visste om som døde like etter fødselen, og hvor dypt dette hadde berørt moren – som sporenstreks slang seg på flyet for å støtte henne under fødselen.

Broren Rufus nevnes også ofte, selv om snakket om ham er mindre personlig, mer allment kjent. Om hvordan de begge bodde hjemme hos moren i hennes store hus før han skrev en stor platekontrakt og flyttet til New York. Så spiller hun «Dinner at Eight», skrevet av storebror Rufus om det problematiske forholdet til faren, og Anna McGarrigles «Go Leave»

På de aller fleste sangene backes hun av den unge nederlandske pianisten Edwin de Goeij, mens hun selv spiller kassegitar. De har et fint kameratslig multigenerasjonelt vennskap som får henne til å meddele en anekdote fra deres besøk på Van Gogh-museet i Amsterdam: «Så fint å se at du kjøper billetter til din mor», sier museumsvakten. Hvorpå hun sier hun hadde lyst til å gå bort å kline med ham for å demonstrere at det ikke var den typen relasjon. Smått beskjemmet over å ha blitt påminnet sin egen alder?

Noen ganger konsentrerer hun seg utelukkende om vokalen. Enkelte låter har også rytmisk backing på bånd igangsatt av pianisten. Vokalen er litt sånn knurrende rå, men funksjonell. Pianotonene klangfulle. På et par låter fremtrer hun alene.

De avslutter med en Tom Waits-låt «Take It With Me» før de kommer tilbake for et enkeltstående ekstranummer: «Body and Soul». Når hun starter den den ryker en streng.

De mange kulturtantene og -onklene i salen virket mer enn fornøyde og lyttet og kjøpte bøker. Vi ble også nysgjerrige nok til å ville lese «Stories I Might Regret Telling You» på et tidspunkt, og skal sjekke om den dukker opp i bibliotekenes utvalg etter hvert.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 69 andre abonnenter