Lokal rockabillyhistorie fortalt av bandet Hot Rod T selv

– Norsk rockabilly er jo et rimelig smalt emne i seg selv, og når det kun skal dreie seg om én konkret plate av et til dels ukjent rockabillyband tror jeg ikke det finnes veldig mange andre enn oss bandmedlemmene og/eller andre direkte involverte samarbeidspartnere som kunne vært aktuelle. I boka vår har alle bandmedlemmer fått bidra, og historien(e) er så korrekt gjengitt som de kan bli, forteller Henrik Horge, som både var vokalist i Hot Rod T og nå har sluppet bok om bandets plate «Cruisin'» i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pål Vidar Kragstad (bilde øverst, fra møtet med legenden Brian Setzer på Muddy Waters i Oslo. De har like tatoveringer), Andreas Taby, Marit Lomsdalen, M. Berg

Historien om «Cruisin'» og bandet Hot Rod T er både morsom og engasjerende med sine mange anekdoter, og demonstrerer på tydelig vis hvordan minner og historier er personlige utsnitt av hendelser forstått med utgangspunkt i hvem man selv er og var. Samtidig er den etterrettelig, og forteller om en interessant epoke og et spennende miljø i hovedstaden sentrert rundt spillestedet Caven i Oslo. Også er det en slags dannelsesreise for hovedpersonene i fortellingen, og vi får gode forklaringer på begrepet rockabilly og norsk genrehistorikk. I dette intervjuet forteller forfatteren Henrik Horge om identitet og livsstil og hvordan rockabilly gir personene i miljøet og på scenen selvtillit.

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk og kulturliv?

Jeg er vel i utgangspunktet en musikkonsument med sans for analog rytme og en god melodi. Jeg har vokst opp i et hjem fullt av plater, kitch, musikk- og film-memorabilia, og har samlet på årgangsmusikk, humor og popkultur-effekter siden tenårene. Etter hvert har personligheten min blitt så farget av alt dette at jeg selv ble artist, komiker og skuespiller. Jeg er utdannet på Statens teaterhøgskole (KHiO), og har frontet band som Hot Rod T, Brødrene Löwenstierne og Henrik Horge & Calypsokameratene ved siden av skuespillerkarrieren. Jeg har de norske stemmene til tegnefilmfigurene Johnny Bravo, Hulk, Katten med hatten, Rocket Racoon, Spøkelseskladden, Gizmo Duck, Krøsus Sork, Skøyersmurfen, Mike Wazowski, Herr Link, Stan Pines fra «Gravity Falls», Blunke fra «Trolljegerne», Fozzie Bjørn fra «Muppetene», Grisen Leonard fra «Angry Birds», Cyborg fra «Teen Titans», Sea Hawk fra «She-Ra», Plankton og Gary fra «Svampe-Bob», Mikkel fra «Brannmann Sam», Venom og Green Goblin fra «Spider-Man», Bisamrotta fra «Mummidalen», Herr Brun fra «Paddington», Lynn Bulder fra «Bulderhuset,» Plagg fra «Lady Bug & Cat Noir», Professor Kukui fra «Pokemon», Pappa Gris og mange, mange flere. I tillegg vil svorne fans av norsk populærkultur kanskje også kjenne meg igjen fra enten NRK-seriene «Midt i Smørøyet», «Julekongen», «Desken», «Verst når det gjelder» eller podkasten/teaterfenomenet Plutselig Barneteater.

Hva gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Til tross for at denne bokserien heter Norske albumklassikere, er det vel dekning for å påstå at plata «Cruisin’» med Hot Rod T ikke nødvendigvis bør betegnes som en «klassiker». Den er i midlertid én av relativt få norske rockabillyutgivelser fra 90-tallet. Norsk rockabilly er jo et rimelig smalt emne i seg selv, og når det kun skal dreie seg om én konkret plate av et til dels ukjent rockabillyband tror jeg ikke det finnes veldig mange andre enn oss bandmedlemmene og/eller andre direkte involverte samarbeidspartnere som kunne vært aktuelle. I boka vår har alle bandmedlemmer fått bidra, og historien(e) er så korrekt gjengitt som de kan bli.

Jeg tror nok for øvrig at det er mange flere som kunne ha vært med på å fortelle den fulle og sammensatte historien om norsk rockabilly (og beslektede sjangre) i sin enestående generelthet, og den boka håper jeg kommer en dag.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva gjorde deg lidenskapelig opptatt av det?

Barndomshjemmet var som nevnt allerede svært velutstyrt på musikk- og popkulturfronten. Det gjaldt ikke minst musikklektyre, tegneserier, artistbiografier, indexer, medlemsblader og nisjebaserte oppslagsverk. Jeg var allerede rimelig låst på femtitallsmusikk og rock & roll da jeg oppdaget den norske fanzinen R-O-C-K. Bladet ble utgitt av Rock & Roll Society of Scandinavia, og det var veldig gøy å kunne bla seg bakover i tidligere års utgivelser mens jeg ventet på neste nummer. Bladet var ekstremt nyttig både når det kom til å kartlegge tidligere rockeplater, aktuelle artister og kommende konserter. Og i tillegg var bladet en viktig bit av det som utgjorde kjernen til samholdet i rockabilly-miljøet i landet (les Oslo og omegn). Jeg vil anbefale alle å sjekke ut gamle R-O-C-K-magasiner hvis man skulle være så heldig å komme over ett eller flere eksemplarer. Andre «proffere» utenlandske blader som Southern & Rockin og Now Dig This kjøpte jeg hvis det var en kul artist på forsiden.

Gjennom disse bladene og bøkene, samt gjennomsyn av alle tilgjengelige musikkdokumentarer på lineær TV eller VHS, oppdaget jeg hvordan mange låter og melodier fra rock- og pophistorien kan spores tilbake til tidligere tider og eldre innspillinger. Jeg ble svært fascinert av de intrikate og interessante sammenhengene mellom rock ‘n’ roll, jazz, blues, gospel, calypso, folkemusikk og eldgammal fjellcountry.

Jeg husker særlig den uforklarlige gleden jeg kjente av å oppdage at Elvis’ slager «Love Me Tender» kunne følges helt tilbake til den amerikanske borgerkrigen, og til kjærlighetsballaden «Aura Lee». Noe som gjorde at den musikkarkeologiske interessen fikk en tidlig boost. Av andre låter som har vært morsomme å spore bakover i tid kan jeg nevne verdenshiten «The Lion Sleeps Tonight» (gjort kjent av The Tokens i 1961) og melodien «Wimoweh» (innspilt av Karl Denver samme år), som begge kan spores tilbake til låta «Mbube» av sørafrikanske Solomon Linda & The Evening Birds fra 1939(!). Tilfeldige oppdagelser i vinylkassene på loppemarked parret med overdreven interesse for disse morsomme kulturhistoriske sammenhengene har tatt meg med på noen usannsynlige musikalske reiser. Og dette var FØR internett. Jeg måtte selv reise rundt og finne denne informasjonen, kjøpe med meg platene hjem og deretter lytte og la musikken avsløre sine eventuelle hemmeligheter. I dag går selvfølgelig denne historiske opprullingen betydelig raskere, og den arkeologiske jakten blir mer klikkbasert.

Hvorfor Hot Rod T og rockabilly? Hvem var dere i norsk rock ‘n roll og hva er bandets ettermæle?

Hot Rod T, eller «Hot Rod Torgeir & his Rock-a-hulas» som det faktisk het innledningsvis, var et humørfylt og energisk orkester. Bandet ble nok oppfattet som til tider useriøst og tøysete (i hvert fall i starten), men etter hvert som bandet fikk mer erfaring, modnet musikalsk og publikum våknet, ble det mye bedre rockabillymusikere av oss –  dog med humor og humør i behold. I norsk rockhistorie er ikke Hot Rod T viktige, men jeg føler at utgivelsen «Cruisin’» bør nevnes hvis man skal ta for seg den norske rockabillyscenen. Vi ble aldri så store som Danny & The Red Hots, Teencats eller Vidar Busk, men vi både spredte, spilte, misjonerte og eksporterte norsk rockabilly til alle som ville høre. Man kan vel nesten si at bandets ettermæle blir ivaretatt nettopp gjennom denne Norske albumklassikere-boken, og ikke minst reutgivelsen av «Cruisin’» på LP, som også realiseres gjennom Norske albumklassikere. Alt dette gjør at Hot Rod T (og faktisk rockabillysjangeren) inkluderes i den norske musikkarven i mye større grad enn hvis Christer Falck og Co ikke hadde satt i gang prosjektet. Livsviktig kulturkonservering, der altså.

Hva er og var rockabilly for deg?

For meg personlig ble rockabilly en identitet og livsstil. Jeg følte ikke alltid at den gjeldende moderne ungdoms- og samtidskulturen passet for meg, og jeg hadde åpenbart et behov for å finne meg en egen stil. Oppdagelsen av denne gamle «ukjente» musikken som faktisk var grunnlaget for all rock og pop som jevnaldrende hørte på, ble en naturlig og tilfredsstillende retning å bevege seg i, og jeg ble ekspert! Jeg påpekte alltid 50-tallsreferanser i filmer og reklame, og jeg kunne alltid originalartistene bak moderne coverlåter. Som ung blodfan, uansett sjanger eller interesseområde, kan man risikere å gå så opp i kulturen at den fargelegger hele tilværelsen. På et tidspunkt dreide ALT seg om rockabilly og 50-tallsreferanser for meg, og heldigvis var gamle vinylplater og daterte ruteskjorter veldig rimelige på midten av 90-tallet.

Hvor viktig del er dette med stil, image og klær?

Klær, møbler, nips, og bil ble minst like viktig som selve musikken. Frisyre var også essensielt, og siden det var så få av oss rockere i bybildet, ble sveisen en slags identitetsmarkør. Oppdaget vi andre med rockesveis var dét i seg selv nok til å starte en samtale. Det var selvsagt mange rock & roll-entusiaster som så mer normale ut også, men det var utvilsomt mest stas når man var flere som kjørte stil.

Hva har du fått tilbake fra dette miljøet og denne musikken?

Oi! Dette er et veldig bra spørsmål. Hva har jeg fått tilbake? Det er jo selvsagt nærliggende å skrive at jeg har fått timevis med gode musikkopplevelser og en rekke herlige konserter i selskap med likesinnede rockefans. Og det er jo for så vidt sant. Likevel husker man jo miljøet, folka og stemningene minst like godt som de enkelte konsertene i ettertid. Til tross for felles musikkinteresse, er jo ethvert klubb- eller undergunnsmiljø rimelig sammensatt, og det varierte persongalleriet blir jo et slags speilbilde av samfunnet ellers. Et lite minisamfunn med et sammensurium av roller, bånd og meninger. Miljøet på Caven var inkluderende, selvironisk og tverrpolitisk, og kun tuftet på felles musikkinteresse. Jeg var blant de aller yngste i miljøet, ungdommelig observant og ikke spesielt konfliktorientert, men jeg ble vitne til mange «voksne» situasjoner, små kulturelle forskjeller, likheter, diskusjoner, krangler, oppskværinger, samhandlinger, fyll og fester, så man kan kanskje si at jeg rett og slett lærte meg sosialisering. En portal til livet selv – gjennom et filter av gammal rock & roll! Resultatet er utpreget selvinnsikt, et reflektert menneskesyn og et par livslange vennskap. Selve rockabillymusikken, nemlig en smeltedigel av ungdommelig seksualitet, dyrisk råskap, kontrabass, kantslag, tremolo, ekkovokal, fett, svette, hulking, hick-ups, boogie og Bo Diddley-rytmer, har gitt meg ufattelig mye glede og selvtillit – både som artist og privatperson.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg har skrevet sanger, tekster, poesi, rim og regler siden ungdommen. Jeg har blant annet skrevet en god del av de norske tekstene i «Smurfehits»-serien fra 90-tallet, men boken om «Cruisin’» er mitt første oppdrag som samtidsforfatter, og det ville være løgn å påstå at det ikke har gitt mersmak.

Hvorfor «Cruisin'»?

Cruisin’ er som nevnt på ingen måte noen klassiker. I hvertfall ikke i klassisk forstand. Man kunne sikkert tatt for seg andre norske rockabilly-plater også. Både tidligere nevnte Danny & The Red Hots og Teencats har utgivelser som ligger mye nærmere «klassiker»-begrepet enn plata vår. Man trenger bare noen som vil skrive om dem. Jeg håper virkelig at det kommer mer rockabilly i denne bokserien, og at vi snart kan få lese om Toini & The Tomcats, Built For Speed, Big Truck, The Vossa Rebels, Twang Gang, The Beat Tornados og Lucky Bullets også. «Cruisin’» av Hot Rod T ble trykket i rundt 1000 eksemplarer, og ble først og fremst distribuert til rockemenigheten og bekjente av orkesteret. CD’en er for lengst utgått og utsolgt fra alle butikkhyller, og få har fremdeles muligheten til å bla i coverheftet og la seg underholde av alle bildene og de hyperkreative kollasjene. Det at platen får evig liv her i Norske albumlassikere-serien kan bidra til en bredere musikalsk bevissthet, og kanskje et par nye rockabilly-fans. Vi får se.

Du har altså valgt å ta for deg et av dine egne prosjekter. Hva var bakgrunnen for det valget og hvilke fordeler og ulemper har det gitt?

Jeg ble litt overrasket da Christer Falck tok kontakt, men etter alle disse årene med musikkarkeologi og platesamling har jeg for lengst forstått viktigheten av dokumentasjon, katalogisering og konservering. Den største og mest åpenbare grunnen til å si ja til å skrive om et eget prosjekt, er selvsagt å sørge for at musikken jeg selv elsker – og ikke minst mitt eget band – kommer med i historien. Norske albumklassikere-bøkene (og platene) kommer til å bli et ekstremt verdifullt kulturverktøy i fremtiden, og det er ubeskrivelig tilfredsstillende at Hot Rod T har sitt eget katalognummer i den serien. Jeg kan ikke komme på noen umiddelbare ulemper med at vi skriver om oss selv. Falck og redaksjonen hadde vel et innspill som gjaldt at vi til tider skrev litt vel positivt om bandets fortreffelighet, og at et par av de mest forskjønnende ordvalgene nesten bikket over til rent skryt. Vi har prøvd å moderere oss noe.

Helt alene om tekstene har du likevel ikke vært. De andre bandmedlemmene er også med og gir sine perspektiv og minner. Boken tar mange steder form av en samling direkte sitater fra de involverte. Hvordan gir det fortellingen nærhet og autensitet?

Det var helt naturlig å innlemme bandets grunnlegger og opprinnelige vokalist Jørgen da jeg skulle skildre bandets vei til plateutgivelse. Jørgen og jeg hadde et par samtaler, og fant fort ut at det kunne være morsomt å skrive ned alt vi husket, og deretter se om tekstene våre om de to «band-epokene» lot seg sette sammen. Etter hvert fikk vi med oss resten av gjengen, og det var gøy å se at vi stort sett kunne kombinere og komplettere hverandres erindringer etter hvert som nye minner og vinklinger kom på bordet. Likevel var noe av det første som slo meg under arbeidet med å sy disse tekstene sammen, hvor forskjellig vi husket enkelthendelser, og hva vi anså som viktig og mindre viktig i diverse situasjoner. I de tilfellene der flere av oss har beskrevet de samme hendelsene, har jeg måttet ta et par redigeringsvalg noen steder, og følgelig tuklet litt med andres minner der jeg har vært skråsikker på at jeg husker best. Andre steder står det ting som jeg overhodet ikke kan huske at har skjedd. Men i det store og hele er boka relativt sannferdig altså.

I tillegg har du hentet inn ekspertkompetanse for å definere rockabilly fra Tor Arne Petzold og Rune Halland. Fortell  om dem og deres bidrag.

Tor Arne og Rune er to veldig tydelige skikkelser i det norske rock & roll-miljøet. Var man ung søkende femtitallsrocker på 90-tallet var disse gutta to av de første personlighetene man kom borti. Rune Halland hadde holdt på lenge før jeg kom på rockabilly-banen, og var den første dj’en som startet opp rockeklubber i Norge da rock-revival-bølgen skylte over oss på 70-tallet. Han var en ekstremt aktiv platesnurrer med egne klubbkonsepter og radioshow. I tillegg drev han platebutikk med Rockabilly, R&R, doo-wop, blues, surf og country. En ekte norsk rocke-pioner. Tor Arne Petzold var en av grunnleggerne av Rock’n’RollSociety of Scandinavia, som ga ut fanzinen R-O-C-K. (Les korrigerende informasjon om grunnleggelsen av Rock’n’Roll Society of Scandinavia  av Rune Halland her, red.anm.). En svært inkluderende og rocka type med ekstremkunnskap om tidlige norske rockeartister og plateutgivelser fra 50-tallet. Tor Arne hjalp meg masse i starten, og sørget for at jeg kjøpte de «riktige» singlene da platesamlingen min begynte å bli seriøs.

Jeg tenkte selvfølgelig også at vi muligens vil selge et par ekstra bøker når disse folka har bidratt med litt tekst og «godkjent-stempel. I tillegg kontaktet vi psychobilly-ildsjel og Hot Rod T-entusiast Tore Hauge da vi ville ha et levende og engasjerende forord i boka. Heldigvis takket alle tre ja til å bidra, og de har vært med på å sette boka og bandhistorien inn i en større og mer interessant kontekst. Jeg ble veldig glad da Halland svarte at han gjerne bidro med litt selvopplevd rockehistorikk. Hauge ringte og sa han var «beæret» over forespørselen, og Tor Arne leverte inn en helt ferdig tekst under en time etter forespørselen. Det var utrolig gøy å se at proskjektet engasjerte de store gutta også.

Boken er også like mye et oppvekstmiljø og en bandhistorie som et nærstudie av albumet. Hvor viktig er bakgrunnen for å forstå og ta innover seg et album?

Det finnes foreløpig forsvinnende lite litteratur om norsk rockabillymusikk og miljøene rundt. Rock & Roll-litteraturen begrenser seg ofte til mimring om svunnen og uskyldig ungdomstid etter krigen, og diverse nostalgiske «Det glade femtitall»- og «Da rocken kom»-historier. Det er ikke like mye å finne om selve musikken, artistene og undergrunnsmiljøene som ivaretok rock & roll-arven i tiden etter 1958. Selv kjenner jeg naturlig nok best til Oslo-rockerne på 90-tallet, og klubben Caven. Den legendariske underjordiske rockegrotta under Kampenparken på Tøyen er egentlig verdt en bok i seg selv.

Det at boka egentlig «bare» skulle handle om plata ble faktisk en overrumplende stor utfordring. Jeg visste tidlig at jeg ville bruke «Cruisin’»-boka til å fortelle om hele dette rockemiljøet, og jeg oppfordret alle bidragsyterne til å «smøre på» og sende meg alt de kunne komme på av enkelthendelser, bandhistorikk, miljøskildringer, anekdoter, erindringer og røverhistorier. Historien om plata blir jo også med ett mye mer kjøttfull og spennende når man får et skikkelig innblikk i miljø, inspirasjonskilder, bakgrunn og tidens kultur- og musikkscene generelt.

Ønsket om en «bred» og altomfattende rockabillybok ble også et «problem» for meg da jeg skulle levere fra meg mesterverket. Jeg hadde nemlig bare registrert det ønskelige omtrentlige sideantallet, og ikke helt fått med meg forlagets restriksjoner på ordantall og/eller bokstavstørrelse. Jeg gikk derfor for liten skrift og minimal linjeavstand da jeg skrev boka. Jeg engasjerte enda flere gjesteskribenter og bidragsytere fra den gamle tiden, og endte til slutt opp med en tettpakket rockabillybandbiografi SMEKKfull av detaljrike vitnebeskrivelser og mangfoldige betraktninger fra både musikere, barndomsvenner og ildsjeler på tilsammen 62000(!) ord. Boka måtte imidlertid klippes ned til 30000 ord før den passet inn i Norske albumklassikere-formatet, og mye fin og kjøttfull rockabilly-historie endte opp på gulvet i klipperommet (beklager ydmykt til Frank Reiten, Morten Fjeld-Nielsen, Erik Brenna, Paul Schwartzberg, Dan Jass, Anders Westhagen, Martin Kopperud og Bill Troiani som alle svarte positivt og stilte uselvisk opp til bokas første utkast, men som dessverre fikk smake sparekniven).

Hva er en god artistbiografi i dine øyne?

Jeg er nok ikke i posisjon til å uttale meg om hvordan man bør skrive artistbiografier. I tillegg må vi rockabillies egentlig bare ta til takke med de bøkene som faktisk finnes om de artistene vi er interessert i. Det er ikke alltid man kan velge seg «gode» biografier. Man må ta de man får. På ungdomskolen husker jeg at jeg leste «Historien om Elvis Presley» (i Eliteserien), der man fikk presentert høydepunktene og vendepunktene i Presleys karriere, og samtidig ble fortalt litt om forholdene i samfunnet rundt. Egentlig en ganske overfladisk bok, men jeg syntes det var superinteressant, og boken var perfekt som en introduksjon til Elvis og musikken hans. En svært god biografi i mine 14 år gamle øyne. I dag hadde den samme boken vært altfor grunn, og totalt uinteressant for meg.

Til sammenligning leste jeg for noen år siden Peter Guralnicks forseggjorte Elvis-biografi «Last Train to Memphis», full av detaljer og vitnebeskrivelser av så godt som alt Elvis foretok seg fra dag til dag på 1950-tallet. Her har forfatteren reist rundt i Elvis’ fotspor og snakket med alle som kunne ha noe å fortelle, samt samlet inn tidligere intervjuer og beskrivelser fra folk som sto rockekongen nær på ett eller flere tidspunkt i livet, og vi får belyst en rekke omstendigheter på det personlige plan. Vi får vite hvilke artister Elvis selv hørte på, hvem han så live, hvem han likte å henge med, og man får nesten følelsen av å ha vært til stede i stua til Elvis selv. Utrolig interessant! Dette hadde i midlertid blitt litt for omfattende for meg i 7. klasse på ungdomskolen, så her er det flere faktorer som spiller inn.

En god biograf bør altså kjenne sitt publikum. Det er mitt beste råd til alle som vil skrive. Det finnes helt sikkert en haug med supergode, velskrevne og omstendelige biografier om mange artister innenfor mange forskjellige sjangre, men jeg tror nok ikke jeg personlig hadde orket å lese en dag-til-dag-gjennomgang av så veldig mange andre artister. Poenget mitt er vel at når man skriver så snevert som jeg har gjort om «Cruisin’» og Hot Rod T, så må man nesten ta høyde for at leseren har en del kunnskap om emnet fra før, i hvertfall at hen er over gjennomsnittlig interessert i faget og sjangeren før boka åpnes. Jo mer nerdete og smalt det blir, jo mer interessant blir det for kjernemålgruppa, men skal man nå de store uinformerte massene, bør man kanskje skrive med bredere penn. Det er kompliserte greier.

Jeg fikk forresten boka «The Dirt», biografien om Mötley Crüe, til jul en gang på 2000-tallet. Den er, uten sammenligning for øvrig, ganske likt satt sammen som min bok «Cruisin’». Her skriver bandmedlemmene hver sine tekster, og ofte kommer de individuelle fortellerne inn på de samme hendelsene, og selv om de har forskjellige versjoner og hver sine oppfatninger av hva som egentlig skjedde, får alle versjoner stå på trykk – i all sin selvmotsigelse. Dette var en bok om et band jeg ikke har noe forhold til, men som likevel appellerte til meg på sin måte, og det ble interessant å følge de forskjellige bandmedlemmenes opplevelser og tanker – særlig historien(e) om da de møttes og «the early years».

Har du hatt noen rollemodeller, inspirasjonskilder eller mentorer som har vært viktige under arbeidet med denne boken? I såfall hvem og hva har du lært av dem?

Som nevnt har jeg jo samlet inn tekster og skildringer fra både bandmedlemmer og flere andre fra miljøene rundt. Jeg kontaktet mange av de folka som introduserte meg for rockabilly-musikken, og jeg fikk tak i flere av de som har vært viktige inspirasjonskilder for meg personlig. Ole Martin Dalen var gitarist i mitt første band, og fungerte som rockabillymentor og uansvarlig guide inn i voksenlivet da jeg var tenåring. Hans små tekstbidrag ble kjempefine i boka, og det var både opplysende og underholdende for meg å lese hans versjoner av et par tidlige hendelser. Vokalist og frontmann i Rockin’ Rhythm Bandits, Rejects og Big Truck, Geir Ruud, sa også ja til å skrive litt, og jeg synes at de forskjellige stemmene i boka lager en fin skildring av rockeklubben Caven og miljøet rundt.

Da jeg trodde at jeg nærmet meg ferdigstillelse av boka, og den store ordantallfadesen ble oppdaget, var forfatter, språkvasker og forlagsmann Pål Hetland til uvurderlig hjelp. Han var på mitt parti, og jeg kunne ringe ham når som helst, og han var raus og støttende – både saklig, faglig og mentalt. Hetland gjorde meg også oppmerksom på et par språklige (u)vaner jeg har, og var med som språkteknisk følgesvenn hele veien. Takk Pål.

Hvilket forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Da Norske albumklassikere på CD ble lansert, tenkte jeg at dette blir for spesielt interesserte, men at det også kunne være en super anledning til å få tak i en del musikk jeg ikke hadde. Jeg er jo tross alt spesielt interessert selv. Jeg har kjøpt et par plater i albumklassiker-serien, både med musikk jeg aldri hadde fått tak i ellers og faktisk et par plater jeg allerede hadde på vinyl. Favorittutgivelsene så langt er Tom Mathisen, SNU, blueskassetten til Steinar Albrigtsen og soundtracket til «Himmel og Helvete».

Har du lest noen av de andre bøkene i serien og hva gar du i så fall fått ut av det?

Jeg hadde ikke rukket å lese noen av de andre bøkene, men tok en liten research-runde da jeg fikk vite at jeg skulle skrive en selv. Jeg liker veldig godt når forfatterne blir personlige, og at man får litt mer enn bare en tidslinje med datoer for enkelthendelser. Jeg tror faktisk at det kunne vært gøy om flere forfattere skrev bok om den samme plata. Da kunne man sammenlignet synspunkter, lett etter likheter og forskjeller, og satt meninger opp mot hverandre. Nerding på høyt plan selvfølgelig, og muligens kun for en liten gubbeskare, men det er vel også litt av den underforståtte forutsetningen for hele Norske albumklassikere-prosjektet. Jeg følger også med på prosjektet på Facebook, og flirte litt i skjegget da jeg så at både Petter Aagaard og Reidar Eek tidlig beklaget seg over at de hadde skrevet for mye i sine bøker om henholdsvis D’sound og St. Thomas. Den problematikken skulle i hvertfall ikke jeg komme borti med den snevre lille rockabilly-boka mi, tenkte jeg… Jeg tok feil.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i serien? I så fall om hvilken skive?

Det foreligger ingen naturlig oppfølgerplate med Hot Rod T å skrive om, men det er fortsatt en god del plater der ute som fortjener ny oppmerksomhet. Neste bok måtte nødvendigvis blitt om en plate av en annen artist, og både research og skriveprosess ville artet seg annerledes.

Kan du til slutt velge dine ti favorittrockabillylåter og fem favorittartistbiografier og si hva du har likt ved disse?

What! Bare 10 favorittrockabillylåter!? Jeg får plukke ut noen som er litt forskjellige da. Jeg liker så mange av flere ulike grunner, men her kommer ca. ti stk. i tilfeldig rekkefølge og variert stil og orden. Her finner du alt fra grytidlig amerikansk ståbass-rockabilly, via britisk 70-talls teddyboykjør, til 80-tallets synth- og trommemaskin og tilbake igjen gjennom sydende retro-blues-a-billy og ny-puristisk dogme-femtitallspuristrock. Alt under den stadig ekspanderende rockabilly-paraplyen! Nyt!

«My Baby Left Me» – Elvis Presley

«Red Cadillac and a Black Moustache» – Robert Gordon / Colin Winski

«Alimony» – Frankie Ford

«The Mill» – Johnny Bach & The Moonshine Boozers

«Rip It Up» – Little Richard

«Rock the Bop» – Brenda Lee

«Black Cat’s Bone» – Hot Boogie Chillun

«The Train Kept A Rollin'» – Johnny Burnette & the Rock ‘n’ Roll Trio

«Bop-A-Lena» – Ronnie Self

«Stray Cat Strut» – Stray Cats

«Forever’s Much Too Long» – Go Cat Go / Chris Girton

«Funnel of Love» – Wanda Jackson / Southern Culture on the Skids

«I Got Burned» – Ral Donner / Shakin’ Stevens

«My Girl Josephine» – Fats Domino / Super Cat

«Turn My Back On You» – Billy Fury

«One Cup of Coffee and a Cigarette» – Glen Glenn

Teddy Boy Rock’n’Roll – Crazy Cavan & The Rhythm Rockers

«Midnight Shift» – Buddy Holly / Lee Rocker

Det ble 18 låter… Det kunne lett blitt maaaange fler 🙂

Når det kommer til artistbiografier blir det verre. Jeg har lest mye om musikk, men kanskje ikke så mange rene biografier. Blant bunkevis av Elvis-bøker, vil jeg i hvertfall trekke frem Peter Guralnicks biografi(er) om Elvis; «Last Train To Memphis» og «Careless Love». Dette er to bøker som henger sammen, men jeg har foreløpig kun gjort meg ferdig med den første.

«Country» – The Twisted Roots of Rock & Roll» av Nick Tosches beskriver populærmusikkens historie og platebransjen på en interessant og opprørende måte.

«The Dirt» om Mötley Crüe må jo nevnes. Boka er veldig kult lagt opp, og engasjerende selv for meg, som ennå ikke kan en eneste låttittel av bandet.

«The Life And Times of Little Richard» av Charles White (Dr. Rock) er en ekstremt fascinerende, og ikke minst avslørende bok om den unike rocke-pioneren.

Harry Belafontes memoarer «My Song» er neste biografi på lista mi. En utrolig interessant musikkformidler og spennende person.

Jeg har sikkert også lest 10 forskjellige bøker om unge Beatles i Hamburg, og her innrømmer jeg gladelig at tematikk, bilder og kvantitet har vært minst like viktig som kvalitet i tekstlig innhold.

Hva lærte du selv under arbeidet med denne boken?

Jeg har i hvertfall lært at historie er subjektivt, og at jo flere stemmer og medforfattere som samhandler, jo større blir behovet for grundig faktasjekk og nitidige kalendergjennomganger for å finne ut av hvilke årstall, dato, sitater, omstendigheter og tilstedeværende som faktisk stemmer. Det som i midlertid var overraskende tilfredsstillende og morsomt var å grave i gamle bunker med avisartikler, konsertanmeldelser, presseskriv, notater og intervjusitater på jakt etter glemt rockestoff. Plutselig finner man en liten notis eller avisannonse som oppklarer små uenigheter blant motstridende nerder, eller man finner et foto eller en avrevet inngangsbillett som åpner opp for gamle minner som har vært bortgjemt i årevis.

 

Sjekk også relaterte saker til Norske albumklassiker-serien under m.m., klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 

Sjekk her og her.

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog