Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 4. mai 2023

Draken: Tordenskrall riff og groove

– Ulike groover er utrolig viktig med tanke på helheten i et album også. Vi kom et stykke på veien med det på «Book…», men jeg tror vi har enda et stykke å gå på til neste album. Jeg kan helt klart si at arbeidet med denne siste Draken-skiva, samt de par siste Spidergawd-platene har åpnet øynene mine i alle fall for hvor viktig groove er, og at et album har variasjon på den fronten, forteller bassist og vokalist Hallvard Gaardløs i
Draken, som er aktuelle med «Book of Black» på Majestic Mountain Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Frida Roland

Drakens «Book of Black» er enda råere og tøffere enn den selvtitulerte debutplaten. Tordenskrall av noen riff som slår deg i bakken og er in your face, med et heseblesende, tight lokomotiv-groove som holder det hele sammen. Her forklarer bassist og vokalist Hallvard Gaardløs den nye skiven.

Draken: Foto: Frida Roland

Hva er det som gjør doom og tungrock så spennende?

For meg var det nok energien, lyden av en vegg av forvrengt gitar og hardtslående trommer som fikk meg hekta på tungrock. Det kicket man får når en hører «Sabbath Bloody Sabbath» for første gang, trommeintroen og Halfords hyling på «Painkiller»… Hvordan kan man toppe det, liksom? Det er der den kule kontrasten med doom kommer inn også. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg digger kjappe sanger. Jeg blir intuitivt veldig fort utålmodig med seige riff og tunge trommeslag, jeg vil instinktivt underdele mye mer. Der er Even helt motsatt av meg; han elsker laaaaange, seige riff og blytunge trommegroover. Det har vært utrolig frustrerende, inspirerende og læringsrikt for meg å jobbe med de mer doom-aktige låtene Even har kommet med til «Book of Black».

Hva er bakgrunnen for albumtittelen «Book of Black» og hva vil dere formidle med den?

Selv om tittelen kan dreie tankene mot svartebøker, Aleister Crowley og lignende, legger jeg nok selv noe litt annet i tittelen. Jeg liker at lytteren selv kan legge sin mening inn i musikken og teksta, uten for store føringer fra forfatteren, men her har du mine egne subjektive tanker om tittelen: Jeg hadde selv en kristen oppvekst, klassisk bygdetro, søndagsskole og full pakke. Jo eldre jeg blir, jo mer har jeg forsont meg med det og jo flere positive sider finner jeg med det, men det var helt klart en tid som ungdom der jeg hadde en stor trang til å stå i opposisjon til det. Inngangen min i ateistiske tankegang var; «Hvordan kan en bok som skal være så god, selve Guds ord, volde så mye skade?». Og det er vel denne tanken jeg utforsker litt på flere låter på «Book of Black», som tittelkuttet og «Devotees of the Faith». Hvordan klarer mennesker å forvrenge tekster som er laget for å gjøre godt, til noe så mannevondt som for eksempel de gamle kristne korstogene, den spanske inkvisisjon, eller muslimsk Jihad? Er det tekstene det er noe galt med, eller er det oss mennesker?

Hvilket forhold har dere til andre svartebøker, magi og mystikere som nevnte Aleister Crowley?

Crowley var jeg noe fascinert av som ung, men jeg har alltid slitt med å forholde meg til magi, svartekunster og mystikere. Det er vel bonden i meg som stopper det, det er noe med det jordnære som møter det overnaturlige der som ikke glir helt.

Draken: Foto: Frida Roland

Hvilket forhold har dere til jazzen og den progressive rocken og hvordan har disse uttrykkene har påvirket «Book of Black»?

Vi er jo alle tre jazzhuer, og spesielt trommeslager Andre har mye progrock i årene. Gitarist Even er jo kanskje mest kjent som jazzgitarist (eller en musiker i krysningen mellom rock og jazz), og jeg har jo også fartstid fra jazzlinja i Trondheim. En kan prate lenge om likheten i energi mellom rock (for eksempel Jimi Hendrix) og jazz (for eksempel John Coltrane), men på «Book of Black» gjør vi faktisk et mer eller mindre bevisst forsøk på å låte enda mer tungrock enn på debuten vår, enda mer metall. Alle tre ville tone ned de mer progressive og «jammete» elementene som debuten har mer av, og lage et mer rett fram tungrocksalbum. Det synes jeg vi fikk til fint, men allikevel kommer vi oss nok aldri unna jazz og prog, uansett hvor mye vi vil og prøver. Det er heller ikke poenget, for det er i DNA’et vårt, og det er noe som er med på å gjøre oss til oss.

Hvordan jobber dere med groove?

Både jeg og Even har klare tanker om groove når vi kommer med låtideer, og på flere låter har vi testa ut forskjellige ting sammen med Andre for å se hva som blir best. En groove kan forandre en låt helt. Ulike groover er utrolig viktig med tanke på helheten i et album også. Vi kom et stykke på veien med det på «Book…», men jeg tror vi har enda et stykke å gå på til neste album. Jeg kan helt klart si at arbeidet med denne siste Draken-skiva, samt de par siste Spidergawdplatene har åpnet øynene mine i alle fall for hvor viktig groove er, og at et album har variasjon på den fronten.

Hvordan oppstår et Draken-riff?

Det kan komme spontant, jeg veit med meg sjøl at jeg kan plukke opp en gitar og begynne å klimpre, uten større mål og mening, og plutselig kommer et riff som «Symbiote» ut av (tilsynelatende) ingenting. Andre ganger sitter jeg meg ned med en konkret tanke om at «ila. en time nå skal jeg ha laget ett riff, et vers og et refreng til ei ny låt». Jeg trur Even har det på litt samme måte. Ved et par anledninger har jeg våkna midt på natta av at jeg har et riff i hodet jeg bare må få tatt opptak av også, men det skjer ikke veldig ofte.

Draken: Foto: Frida Roland

Hva kommer først melodiene eller tekstene/historiene?

For meg er det som oftest melodiene ja. Jeg pleier bare å synge gibberish-tekster med låtene når vi øver dem inn, for å teste ut ulike melodier etc. Men som oftest dukker det opp ord eller setninger i hodet mitt, som jeg vet jeg vil ha med videre. Det er ofte sånn jeg får titler på låter, som «We Deserve to Suffer» fra «Book…». Jeg synes bare det hørtes så tøft ut, refrenget måtte bare begynne sånn, og det la grunnlaget for resten av teksta også. Jeg opplever «Book of Black» enda mer direkte og in your face enn den selvtitulerte forgjengeren.

Er det bevisst og hvordan har dere i såfall jobbet med å få frem denne aggresjonen og tyngden i uttrykket?

Det er veldig bevisst, ja. Alle tre ville gå i den retningen, etter å ha testa ut litt forskjellige utrykk på debuten. Det er flere valg vi bevisst tok for å få det til: alt fra utstyret vi spilte på, forsterkerne vi brukte, til måten vi spiller på og sjølve komponeringa av låtene. Vi har litt mindre slengbukse på denne gangen, og selv har jeg nok en litt strammere måte å spille bass på, med litt mindre improvisering rundt riffene og akkordene. Litt mer Jason Newsted, litt mindre Geezer Butler kan du vel si. Synginga er vel også hakket mer brutal denne gangen, med mer vokalbidrag fra Even.

Hvilken rolle spiller punk og thrash metall som kilder til inspirasjon på det området?

En stor rolle, helt klart. Even kommer fra punk, og har en forståelse for amerikansk punk og hardcore-musikk som er beundringsverdig. Han verdsetter musikken på en måte som nok jeg aldri helt klarer å få til, selv om jeg også kan sette pris på det. Det er vel i den amerikanske thrash metallen at vi møtes. Alle tre av oss digger Slayer, Exodus, Megadeth og Metallica. Den første plata til Megadeth, «Killing iIs My Business…», er enorm. Blandinga disse banda (i ulikt styrkeforhold) har av rå aggresjon, kirurgisk presisjon og brutalt utrykk og låtskriving er helt uslåelig, det er nok utvilsomt et utrykk vi kommer til å utforske mer på neste album.

Kan dere til slutt velge deres fem favorittlåter fra fjoråret og si litt om hva dere likte ved dem?

Draken topp 5 låter 2022:

1. Bloodbath – «Carved»

Bare teksta gjør dette til fjorårets låt. Brutalt som faen!

2. Cave In – «Searchers of Hell»

Helvete for en produksjon og miks da…! Det her låter enormt, og ei råbra låt også.

3. Megadeth – «We’ll be Back»

Megadeths siste er deres sterkeste på lenge, og det her er jo unektelig steintøft.

4. Strigoi – «Hollow»

Det her er så tungt at det nesten er litt skummelt. Musikk som gjør en redd… sterkt!

5. Abbath – «Myrmidon»

Vi er evig svake for Abbath, og evig glade når svartmetall møter rock ‘n roll. Det er det
her som er festmusikk!

 

Draken – «Book of Black» (2023, album)

 

 

Draken – «Draken» (2021, album)

 

 

Draken – «symbiote» (2022, singel)

 

Draken – «Bastard» (2021, singel)

 

Sjekk relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter