Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 7. juni 2023

El Caco: Tap og energifylt rock

– «Uncelebreation» er kanskje et ord som forklarer en god del av hva vi har opplevd de siste årene, og som passet fint med tekstmaterialet på platen. Vi har absolutt hatt vår del av tap og andre situasjoner gjennom de siste årene, og det alle var igjennom de to siste årene satte egentlig bare prikken over i’en, forteller vokalist og bassist Øyvind Osa i El Caco, som er aktuell med nytt album på Indie Recordings etter et lengre plateopphold.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:Jørn Veberg

El Cacos album «Uncelebreation» låter forbausende friskt. Preget av en intuitiv, naturlig kraft bergtar de catchy riffene lytterne fra første stund. Dynamisk og foroverlent. Dette er rock en har lyst til å oppleve fra en konsertscene, og som passer til å klirre i ølglass til. Melodiene sitter løst, og de rocker både hardt og godt. Rockelyrikken er mørkere, og rommer tyngre materiale. Vokalisten forteller her litt bandhistorikk om nokså tilfeldig valg av bandnavn, kjærlighet til rocken fra 1970-tallet, Josh Homme og fremfor alt Black Sabbath, og tider preget av motgang og tap.

El Caco. Foto: Jørn Veberg

Kan der først fortelle om bakgrunnen for bandnavnet og hva dere ønsket å formidle med det?

Bakgrunnen var at vi hadde en periode hvor vi het Cake, men trengte en litt mer eksotisk vri, så vi klemte til meg litt spansk i stedet. Vi hadde egentlig ikke noe vi ønsket å formidle annet enn at det hørtes kult ut, og det var ikke før en spansk flyvert fortalte oss at det betydde «en liten kjeltring».

Hvem og hva er El Caco i norsk og internasjonal rock?

Vi er vel et av de første bandene som var først kjent i utlandet før folk visste vi var norske. Vi er ofte nevnt som en av pionerene innen europeisk stoner rock, og dro land og strand i hele Europa. Vi fikk også med oss en USA-tur, og Kina og India som de mest underlige stedene vi har spilt.

I Norge var det vel egentlig «Substitute» som åpnet dørene for oss sammen med en video laget av Qvisten Animation. El Caco står seg fremdeles som et band å regne med, stoner eller ikke.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig i forhold til den?

Som mange andre oppdaget vi vel musikk i hjemmene våre, og vi har vel alle tre drevet med en eller annen form for musikk fra tidlig alder. Jeg kan kun snakke for min egen del, men det som formet meg som lidenskapelig musiker var nok rocken som kom på 70-tallet i første omgang. Det å starte band gjorder vel at man tok det til et annet nivå da egne låter kom og vi ville presentere det for andre.

El Caco. Foto: Foto: Jørn Veberg

Når begynte dere selv å spille og hva får dere igjen for å uttrykke dere på den måten?

Som nevnt tidligere, å starte band i 14-15-årsalderen gjorde mye med interessen, og uttrykket gjenspeiler seg jo ofte etter hva man har hørt på opp gjennom årene. For Anders og meg var det helt klart rock og metal til å begynne med.

Hvorfor akkurat denne besetningen og disse instrumentene for de enkelte bandmedlemmene?

Å Være trio er det mest ekte man kan være, og med 3 stk. er det fullstendig demokratisk da det alltid er 2 mot en. Det er ingenting å gjemme seg bak og uttrykket vil bli særegent ettersom man utvikler en egen spillemåte i trioformat, mye for å utfylle hverandre i mest mulig grad.

El Caco. Foto: Foto: Jørn Veberg

Har dere noen favorittgitar, bass, trommesett, forsterker, pedal eller cymbaler? I så fall hvilke og hvorfor?

Favoritter kommer og går, men vi har et ganske tradisjonelt oppsett, men Fender P-bass, Gibson Les Paul og Fredriks litt enklere trommesett av nydelig kvalitet, det være seg Premier, Gretsch eller noe annet Han finner for godt der og da. Vi bruker også noen ganger to gitarer eller bariton.

Hvor viktig er slike tekniske ting, og en fast lydmann, for å få det til å låte som El Caco?

Vi er veldig glade i crewert vårt, som har vært med oss i mange år, og alle vil jo forme lydbildet på sin måte, men vi har merket at om vi bytter instrumenter eller merker på forsterkere eller gitarer, så låter det like mye El Caco uansett, så det er i bunn og grunn oss som musikere som former lydbildet.

El Caco. Foto: Foto: Jørn Veberg

Har dere hatt noen musikalske mentorer, forbilder eller inspirasjonskilder som har vært viktige opp igjennom. I så fall hvem og hva har dere lært av dem?

Egentlig ikke, vi har vel seilt vår egen sjø og hørt på masse forskjellig musikk. Den nærmeste vi kan komme en fjerde mann i bandet er vel Daniel Bergstrand, som har vært med på produsentsiden fra andrealbumet vårt i 2003.

Hva er forskjellen på El Caco i dag og bandet som albumdebuterte i 2001 med «Viva»?

Vi har blitt eldre og klokere selvfølgelig, og utenom det er vi fremdeles like glade i å lage musikk, bare at det tar litt lengre tid enn før, hehe.

Det er sju år siden dere slapp detvforrige albumet «7». Hva har dere brukt denne tiden til og hva ga gnisten til å komme tilbake?

Vi kan trekke fra to år pandemi, så da er det bare 5 år, men gnisten var vel et par spillejobber, litt prat med plateselskapet og en deadline vi tenkte kunne bli tricky, men som virket. Jeg gav ut et album for et par år siden og Fredrik har vært opptatt med Jarle Bernhoft blant annet. Anders har sittet i hjemmestudioet sitt og laget intrikate planer for hvordan gitaren kan bli enda mer en del av sin egen kropp. Det er jo også slik at vi kan kalle oss kreative, så før eller siden må det jo komme ut noe når tiden er inne.

Hvorfor valget av albumtittelen «Uncelebration»? 

Det er kanskje et ord som forklarer en god del av hva vi har opplevd de siste årene, og som passet fint med tekstmaterialet på platen. Vi har absolutt hatt vår del av tap og andre situasjoner gjennom de siste årene, og det alle var igjennom de to siste årene satte egentlig bare prikken over i’en.

Fortell noe mer detaljert om låten «Uncelebreate» og den triste teksten.

Jeg har som regel ikke forklart tekster tidligere da jeg syns alle får gjøre seg opp en mening selv om hva de leser, for hva du får igjen kan fort være noe helt annet for en annen. Om du syns den er trist, kan en annen føle seg forbannet og en tredje bare anerkjenne. Jeg hadde mine demoner da den ble skrevet, så mer enn det vil jeg helst unnlate å svare.

El Caco. Foto: Foto: Jørn Veberg

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de har betydd for El Caco og/eller «Uncelebreation».

Stoner rock – Vi ble først satt i denne båsen gjennom «Viva», og det har fulgt oss siden. Vi har ingenting i mot det og vi har forsøkt å strekke uttrykket til det lengste. Den kategorien har blitt veldig stor.

Metal – Vi digger metal i alle sjangre, kanskje bortsett fra det mest pompøse.

Tool – Rått band, og de satte en ny standard da de varmet opp for Rage Against the Machine i 1993. De har vi fulgt siden, og ikke minst har vi blitt like flinke til å bruke tid på album.

Queens of the Stoneage/Kyuss – Litt det samme her, vi var tidlig ute med Kyuss, og vi så den spede begynnelsen til Josh Homme, første gang som split-plate med Kyuss. De var også pionerer på sin måte da de gjorde sin egen vri på band som Black Sabbath osv.

Black Sabbath – Tidenes rocke-band.

Deftones – Anders og jeg hørte en god del på det på nittitallet og vi vokste med de på et vis. De ble vel ansett for å være et slags nu metal-band, men utviklet seg til å være et slags indie-metalband. Det  beste med bandet er jo særegenhet.

Melodier – Er totalt sucker for melodier.

Riff – Alltid.

Refreng – Må være gode.

Musikalsk flyt – Kommer an på hva man er ute etter. Flyt er ikke alltid rått, og det er noen ganger heller ødeleggende.

Dyster – Beskjeder man helst vil unngå.

El Caco. Foto: Foto: Jørn Veberg

Hvordan er musikkmiljøet i Lillestrøm. Hva er bra og hva kan forbedres?

Før i tiden var det helt utrolig bra, men tror ikke den neste generasjonen har klart å følge opp. Det mangler ett sted hvor bare musikere henger, som tidligere.

Er det noen andre band fra distriktet som dere vil anbefale leserne å sjekke ut?

Ja, The Last Fuzz.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som på en eller annen måte har vært viktige for deres musikalske utvikling og si litt om hva dere har fått ut av dem?

Siden det bare en undertegnede som svarer her kan jeg gi deg 5 kule låter, men blir litt mye å forklare hvorfor de er det og om de er viktige for vår musikalske utvikling. Disse 5 har i det minste fulgt meg opp gjennom årene som noe nydelig og inspirerende:

Kiss – «Strutter»

Beatles – A Day In the Life

Black Sabbath – «Sweet Leaf»

Metallica – «Hit the Lights»

Nine Inch Nails – «Piggy»

 

El Caco – «Uncelebration» (2023, album)

 

 

El Caco – «7» (2016, album)

 

 

El Caco – «Hatred, Love and Diagrams» (2012, album)

 

 

Se resten av diskografien på Discogs.

 

Sjekk også:

El Caco – «The Taste Of Wine» (Ferske spor uke 20/2023).

El Caco – «All in Favour» (Ferske spor uke 11/2023).

El Caco på Rockefeller. Tons of Rock 2016 i bilder – Del 2 (inkludert El Caco).

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter