Konsertanmeldelse: Melody’s Echo Chamber: Fortryllende fransk psychpop på Parkteatret

Melody Prochet og kumpanene Reine Fiske, Fredrik Swahn, Johan Holmegard og Jérôme Pichon i hennes nåværende utgave av Melody’s Echo Chamber forførte og sjarmerte et nesten fullt Parkteatret i Oslo tirsdag 6. juni med sommerlige vibrasjoner. Prochets milde, sensuelle vokal kom enda bedre frem i en livesetting, og vi lot oss rive med av den frodige musikaliteten til hennes svenske venner som utgjorde bandet.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Prochets har skinnende skjørt, glitrende sko, hvit bluse og et flaksende hår som ofte skjuler ansiktet. Det musikalske samarbeidet med Dungens Reine Fiske og Fredrik Swahn fra The Amazing som de selv spøkefullt har titulert «The ‘Bermuda Triangle»— på grunn av deres evne til å fortape seg i musikken de spiller – har blitt flyttet ut fra de to albumene på noen få utvalgte konsertscener også. Med seg har de Johan Holmegard, også fra Dungen, på trommer og Jérôme Pichon (som har vært med i Echo Chamber helt siden starten) på gitar.

Det er en utsøkt glede å endelig få oppleve bandet på en norsk konsertscene. Bandets frontfigur uttrykker også selv flere ganger stor glede over endelig å være i, og å spille i, Oslo etter 13 år som artist. Svenskene har vi som kjent hatt besøk av titt og ofte med andre prosjekter. Det være seg moderbandene The Amazing og Dungen eller Motorpsycho, Fire! Orchestra, Elephant 9 eller lignende.

Melody’s Echo Chamber utstråler sol og farger med sin svøpende, psykedeliske og søtladne poppa lydspor til hennes drømmer og lengsler. Det gløder svulmende og besynderlig. Det er en behagelig mild kraft i den sirupaktige stemmen til Melody Prochet og de flytende melodilinjene. Vokalen er luftig, pustende og pasjonert og lyden av frasene på vekselsvis engelsk og fransk kan noen ganger synes vel så viktig som hvilken mening de bærer frem.

Minst like fortryllende er det åpne, frittflytende frodige musikalske universet hun tar oss med til av shoegaze, anatolisk psykedelia og svensk prog. Tålmodig og suggererende bygger de et sonisk kaleidoskop inn i tapt kjærlighet med frodig, varm og kandiserte melodier. En rytmisk form for shoegaze, som senere åpner opp til et større musikalsk palett. Broadcast, Stereolab, My Bloody Valentine, Blonde Redhead og noe Tame Impala sammenføyd til noe eget.

Røttene i Serge Gainsbourg og annen smektende og forførende fransk yé-yé musikk og chansons trer også frem. Følelser som etter hvert kommer i skyggen av musikkens euforiske kraft. Romklang og nærmest endeløse hooks blomstrer med mangfoldig velde. De nyere låtene er mildere i uttrykket, mer jordnære og utstråler en sikkerhet og selvtillit. Den drømmende «Personal Message» er vemodige og sveiper innom country, klassisk musikk og prog. Ganske så eventyrlig flott, spør du meg.

Musikerne i bandet gis plass til lange soloer hvor de virkelig får briljere og groove på, mens Prochet danser på en måte som gir assosiasjoner til San Francisco og flower power-bevegelsen. Eller så vifter hun med hendene, rister frekt på rumpa eller slenger håret fra side til side. Noen ganger går hun også ned i knestående. Det bor en god skuespiller i henne som klarer både å visualisere musikken og lage god stemning ute i lokalet. Avslutningsvis drar hun også i gang klapping blant publikum.

Det var et herlig varieté av låter publikum ble servert denne aftenen, og det er vanskelig å plukke ut et enkelt høydepunkt ettersom låtene er så ulike av karakter. Mange ganger endrer de tone, tempo og karakter underveis. Nettopp denne pluraliteten er også med og hever opplevelsen de nitti minuttene kvintetten holder på.

«Where the Water Clears the Illusion» er sublim, der den kiler alle sansene på sjarmerende innadvendt vis , «Crystallized» er besnærende drømmepop. «Unfold» – tittelsporet på den nylig utgitte, i utgangspunktet forkastede, andreplata – er suggererende. «Quand Les Larmes Dùn Ange Font Danser La Neige» avslutter med freaka utskeielser fra de eminente musikerne i bandet. Prochet oppildner stemningen før hun smyger seg bak scenen for en kort pause før de obligatoriske bonuslåtene.

Første ekstranummer er deres største slager «I Follow You», og er full av glupsk higen. Sukkersøt melodi og fuzza synkoperte riff.  Så fremføres også svært populære «Cross My Heart», og alle kan smilende dra tidlig hjem etter halvannen time fortryllende psykedelisk pop.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog</