Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 11. juni 2023

Konsertanmeldelse: The Chats: Svett pubpunk

Skranglete punkrock eller shed-rock med bandets egne ord. Sjelden har jeg vært vitne til maken av rå energi, kaos og villskap, som i piten, når den australske shed-rock-trioen The Chats endelig spilte på John Dee i Oslo fredag 9. juni. De formerlig spruter ut punkhits, enkle, slagkraftige låter.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Forventningene har blitt bygd opp lenge til denne nesten umiddelbart utsolgte konserten på den minste scenen i Rockefeller-bygget. En medpublikummer kan knapt tro at han endelig skal få oppleve disse heltene live. Mange vil strømme helt foran scenen. Det er ikke bare for å ta bilder og filme.

Summingen gjennom lokalet og gledesanropene spredte  seg hver gang monitormikser i Corrupted-skjorte eller roadien i Poison idea-genser (som selv ser ut som han kunne vært medlem i Portland-bandet) har gått på scenen for å gjøre klart for punktrioens opptreden.

Hovedvokalist og leder av Eamon Sandwith kaster ikke bort noe unødvendig tid når de endelig går på scenen som planlagt 22.00. Med grønn singlet som matcher bassgitaren, kort jeansbukse, hvite Converse og en mullet hårfrisyre ser han ut som en forvokst rampunge av det sjarmerende slaget.

Med seg på gitar, og ved et tilfelle hovedvokal, har han Josh Hardy med stripete genser, jeans, Converse og en reell ølvom. Bak trommene hamrer Matt Boggis ut stødige, kjappe rytmer, som i like stor grad får meg til å tenke på Ramones som Fidlar.

«Nambored» fra EP-en «Get This in Ya !!» kjører det hele i gang. «Billy Backwash’s Day» følger. Og så strømmer låtene på i kjapp rekkefølge. De tillater seg knapt en pustepause mellom låtene. Og det går unna i rasende tempo. Kort og konsist. Vi får ta del i australsk hverdagsliv og publiv.

Det er like rakt på sak og kontant som ølglassene som kastes ut over publikum i salen og på scenen i forkant av animerte publikummere som vil leve ut rockemyter. Og det spruter og dunster også øl av låtene til australienerne fra Sunshine Coast, Queensland.

The Chats blander pubrock, punk og garasjerock til noe relativt eget. Helt uten dikkedarier eller noe som helst anslag av jåleri. Dette er svært likandes, jordnære karer som bare vil ha det moro. Noe elementer av surf kan kanskje også spores, og ikke bare gejnnom det fremragende supportbandet Guantanamo Baywatch.

Sammen med band som Dune Rats, Skeggs og  Amyl and the Sniffers har de ledet en ny bølge av spennende gitardrevet rock fra andre siden av jordkloden, som har vært et kick ass friskt pust inn i en stadig mer normativ musikkbransje.

The Sharpies-kulturen, Coloured Balls, Cosmic Psychos, AC/DC, falleferdige riff og et driv uten like er oppskriften. Publikum responderer med vill nevehytting, pogoing og hopping der de bykser fra side til side og ramler omkull.

Et par stykker vil også opp på scenen til sine helter. Han første for å dra en luftgitarsolo før han bestemt, men vennlig geleides av scenen av sikkerhetsvakten. så følger ei jente som faktisk tar turen opp to ganger. Hun er litt mindre veltilpass der oppe, men oppildnes av kompisene til å bli litt lengre. Vurderer å stagedive, men trekker seg i siste liten og blir med vakten utenfor scenegitterne.

Det går unna i et forrykende tempo, og det blir svett og intenst både for band og publikum. Det kokte reelt og svetten rant nedover pannen på Sandwith. Publikum egges opp, og bandet skaper bevisst et ferniss ute i folkehavet, men av det vennlige, gøyale slaget. Her finnes ingen spor av illsinne. Bare gøyal bångstyrighet, råskap og pågangsmot.

Det er svært likandes og bringer tilbake minner av de første konsertopplevelsene i ungdomsårene og den dype kjærligheten til punken. Tenåringsangst uttrykt med vidd og humor. Sprudlende og overstrømmende. Upretensiøst og sjarmerende, vulgært, folkelig, nesten tegneserieaktig, samtidig gatesmart og hedonistisk. The Chats liker å leve livet. Det synes og høres godt.

Settlisten er så velfylt at de må ha to ark for å få plass til alle de nesten 30 låtene de spilte. Det er plenty låter fra fullengderne og mini-albumet «Get This In Ya!!». Under «Smoko» kastes det sigaretter opp på scenen. Bandlederen teller 12 stykker når han smilende samler dem opp i etterkant. Det er den låten som mottas aller best.

Men det synges med og hyttes med never, slamdanses og så videre til veldig mange ulike låter. En cover av Kiss-låten «Rock N Roll All Nite» fra deres album «Dressed to Kill» (1975) skaper også god stemning og gjenkjennelse både blant de yngste og de eldre, rutinerte konsertgjengerne.

Samtidig spiller de ikke lenger enn 50 minutter totalt sett uten ekstranummer. Det var nok totalt sett, men vi ser dem gjerne igjen veldig snart også. I blant er det veldig gøy med rock. The Chats er blant de friskeste eksemplene av de som har slått igjennom fra undergrunnsscenen vi kan oppleve i øyeblikket.

 

Sjekk også:

The Chats – «Get Fucked» (Deichman: Årets album 2022, Jan-Olav Glette).

The Chats – «The Clap» (Deichman: Årets album 2020, Jan-Olav).

 

The Chats – «Dead On Site» (Ferske spor uke 35/2022).

The Chats – «AC/DC CD» (Ferske spor uke 48/2020).

The Chats – «Drunk n Disorderly» (Ferske spor uke 14/2020).

 

«I Australia er det dog band på band som spiller rock and roll i 2022. Amyl and the Sniffers, Stiff Richards, Civic, Dune Rats, Skeggs, Disco Junk, The Chats, og Cosmic Psychos lever, og lista fortsetter» (fra intervjuet: Kosmik Boogie Tribe: Boogierock med løssnipp). «The Chats f.eks. er fryktelig gøy» (fra intervjuet: Gringo Bandido: Gunk Punk fra Halden)

Mer The Chats.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter