Av: Victor Josefsen Intervjuer 7. juli 2023

Label: Melodisterk pop

– Stedsnavn i låter er for meg litt todelt. Det kan fort bli litt påtatt, men samtidig kan det skape enormt fine assosiasjoner. I grunn er det ikke så viktig for oss å synge om Oslo, men samtidig så elsker vi byen vår og masse av tekstene er inspirert av og handler om ting i livene våre, forklarer Magnus Jacobsen i Label, som er aktuell med albumet «Midnight Sunburst» på Mother Likes It Records og en helt ny singel «The Radio Song».

Tekst:Jan-Olav Glette / Foto: Alexander Lindbäck, Nils Fredrik Wisløff-Høgestøl (øverst)

Label er kanskje det fineste norske bandet som du ikke har hørt om, feinschmeckere på undergrunnscenen i Oslo med bakgrunn fra flere andre sentrale navn. Ganske mye spilt på radio, likefullt forbeholdt en engere krets og mindre plateopplag. Det som drar oss inn i folden er de finstemte harmoniene. Her kan du bli litt bedre kjent med gjengen bak den fremoverlente, luftige musikken.

Hvem og hva er Label i norsk musikkliv?

For å sitere Totto Mjelde i NRK P13s radioprogram Stjernepose så driver vi med «Lekre gitarer, frekt orgel, og er et av Norges beste band.» Vi lager sommerlig gitarpop inspirert av 70-tallet med mye flerstemte vokalharmonier og blir støtt og stadig spillelistet på radio. Og plutselig kommer det en ny låt fra oss.

Sånn ellers er vi tre glade gutter fra Oslo Øst og en like glad gutt fra Kongsberg. Medlemmene i dagens Label har spilt sammen siden tidlig 2000-tall, men bandet har eksistert lenge før den tid, med medlemmer som av ulike grunner gikk andre veier enn Label. Kjernen i Label har allikevel alltid vært Øyvind, Dag, Daniel og Magnus.

Hvorfor valget av bandnavnet og hva vil dere si med det?

Historien er slik at vi tenker at det en gang var en mening bak det, uten at jeg helt husker hva. Det fantes en vag link til Oasis og hele den britbølgen der et sted.

Faktum er vel derimot så kjedelig at Øyvind skatet på et skateboard fra Black Label og i et anfall for å finne et bandnavn før en konsert ble bandnavnet Label stående (vi vurderte også Lesbian Dinosaurs, men det ble visst ikke det). Dette var også på et tidspunkt hvor flere av oss spilte innenfor sjangre som holdt dogmer høyt, og vi tenkte at dette motstridende navnet som handler om å kategorisere ting var ganske funny.

Vi har flere ganger vurdert å bytte, men vi kommer aldri på noe bedre navn, og de gangene vi har gjort det har det kommet plateselskap og andre samarbeidspartnere og bedt oss holde oss til det gamle. Dessuten, for hver forståsegpåer som tipser oss om å bytte, jo bedre låter faktisk navnet. Så vi har bare slått oss til ro med det. Jeg synes det klinger bedre og bedre for hvert år som går. (Magnus).

Label. Foto: Alexander Lindbäck

Hvilket forhold har dere selv til ulike etiketter og plateselskap?

Etiketten/labeler er noe vi selv den dag i dag tenker vi er i opposisjon mot. Det kan høres barnslig ut, men selv i godt voksen alder tenker vi fremdeles at vi er tre-fire punk dudes som later som de lager popmusikk og tradisjonell rock for vår foreldregenerasjon.

Men det er heldigvis nytteløst å være i opposisjon når vi jobber med så fine folk som Anne Mette Hårdnes og plateselskapet Mother Likes It. Å gi ut musikken vår der er litt som å få en ekstra stor familie hvor folk er med på hverandres sanger og bandprosjekter, og hvor alle genuint elsker musikk og hjelper hverandre. Og det samme kan vi si om vårt første plateselskap Safe & Sound Recordings som drives av verdens beste Alexander Lindbäck. Vi er sjukt takknemlige for at så flinke folk har hatt lyst til å jobbe med oss!

Når det kommer til større plateselskap er det vel en markør som har blitt mindre viktig de siste tiårene. Vi har alltid hatt sans for å følge spesifikke plateselskap i spesifikke perioder, hvor de har hatt suksess, men også teft for å finne de virkelige gode artistene. På mange måter kan du si at plateselskapene var våre fyrtårn, eller det man i dag kaller strømmetjenestenes algoritmer(sic!) til fet musikk.

Eksempler er:

– Motown fra sekstitallet (Temptations, Marvin, ledet til 4 tops, Isley Brothers osv.). Hei Stax.

– Warner Bros., fra søttitallet (Fleetwood, Zeppelin som leder til Alice Coopers «Billion Dollar Babies», men også Neil Young, Joni Mitchell <3 og Van Morrison).

– Creation på nittitallet. Oasis og Teenage Fanclub ledet til Primal Scream, Jesus and Mary Chain og My Bloody Valentine.

– Subpop: fra Nirvana til Beach House.

– For ikke å glemme plateselskap her hjemme som Rec 90 (ga ut store ting som sugde, men også store ting som vi elsket: Sister Sonny, Poor Rich Ones). Tellé Records (Torske, Kings of Convenience, Annie ledet til Frederik Saroea og Loch Ness Mouse osv. Og ikke minst klubben So What! sitt eminente Racing Junior med favoritter som St. Thomas, White Birch, Salvatore og Ai Phoenix.

– Og fantastiske norske labeler som Fysisk Format, Jansen, Hubro, Furuberget, Rune Grammofon osv.

– Og selv om ikke alle de gamle indieselskaper alltid er like viktig lenger så leser vi fortsatt nyhetsbrevene til Warp Records, Drag City, Jagjaguwar, City Slang, Secretly Canadian og Asthmatic Kitty med oppdagelsestrang og glede!Det var da voldsomt til babling om plateselskaper… så her kommer litt mer. Vi er veldig lei oss for at norske selskaper som Rune Grammofon, Grappa (Curling Legs og Hubro) m.m. nå har nedskalert virksomheten med færre årlige utgivelser. Dette er selskaper som har løftet frem spennende ny norsk musikk og ofte gitt det ut på vinyl, så dersom ikke andre vil gjøre den jobben så er det et stort tap for alle oss musikkelskere. Men med økte priser på vinyltrykk og minimale strømmeinntekter så blir det sånn. Dessverre.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i Label?

Dag Clausen – Bass. Dag har den mest allsidige smaken i bandet og er den som er mest oppdatert om det som rører seg i musikkverdenen. Han er den som utfordrer den klassiske rocken du har hørt hundre ganger før når låter blir til, men er også veldig fokusert på dynamikk når vi tester ut arrangementer på en låt.Når det kommer til studio og konserter handler det om å prøve ut alt for å få det beste resultatet. Man trenger bare å høre «Stick To Me» for å få essensen av Dags bass. I tillegg designer han cover både for Label og drøssevis av andre artister i Norge.

Daniel Wakim – Trommer. Daniels bakgrunn innen musikk er variert, fra punkrock (Haraball etc.) til dronerock, og mye annet innimellom. I sum gjør dette at trommespillet i Label består av trommefigurer med små detaljer hentet fra ulike steder i musikkverdenen. De er catchy og interessante (for de som hører etter på slikt, og det bør du gjøre), og passer godt inn med vibben i låtene. Som regel strippes trommene ganske mye ned fra hvordan låtene er ved unnfangelse. Vi prøver å skape en stødig groove i bunn som driver vokalen og gitarene fremover og så legger Daniel på magien akkurat der det passer.

Øyvind G Svendsen – Gitar / Vokal. Er bandets utadvendte bajas og selvsagt den som prater og lager god stemning mellom låtene når vi spiller konsert. Øyvind har et fantastisk øre for gode refrenger og gitarhooks og skriver og synger hovedvokal på mange av låtene i bandet. Han har også spilt i alt fra punklegendene Team Spirit og For Pete’s Sake og i livebandet til Euroboys, og har derfor en veldig bred bakgrunn som preger lyden av Label helt perfekt.

Magnus Jacobsen – Gitar / Vokal. Magnus er et musikkgeni. Enkelt og greit. Han spiller gitar, skriver de fleste låtene og synger som regel hovedvokalen. I tillegg til gitar spiller han imponerende bra piano/orgel, trommer, perkusjon og bass. Rå type!Magnus utforsker og leker mye med vokalharmoniene vi er så kjent for, og mens han skriver låter sender han ofte demoer med helt fantastiske harmonier. De harmoniene og falsettvokalen hører du også i den norske Kiss-tribute-låta «Black Diamond» med fine folk som Torgny Amdam fra Amulet, Knut Schreiner og Sigurd Wongraven fra henholdsvis Turboneger og Satyricon, trommeslager Tarjei Strøm fra Datarock og bassist Billy Gould fra Faith No More. Magnus og Øyvind synger også bakgrunnsvokal på Paperboys sin landeplage «Lonesome Traveller». Og som om det ikke er nok synger og spiller Magnus nå med våre gode venner i det norske bandet Lady Friend som ga ut debutalbumet sitt på slutten av 2022.Magnus elsker å reise og spesielt til New York og Los Angeles. Det hjelper tydeligvis på kreativiteten og inspirasjonen for da skriver han alltid masse låter som plutselig handler om et fuktig kjærestepar som krangler på flyturen til LA («Dayflight»), eller hun han møtte i Athen («Help Me, Athena»), og da han møtte ABBA-gjengen i Stockholm («Summer Went Wrong»).

Hvordan har veien fra albumet «Oslo So Slow» og «All City» til «Midnight Sunburst» vært?

«Oslo So Slow» ble til under rare omstendigheter i Crystal Canyon på Grünerløkka i hine hårde dager. Halvveis i innspillingen sluttet Daniel, og Anders Møller måtte steppe inn for å legge trommer på låtene som sto igjen. Grunnen til at han sluttet kan ingen gi et godt svar på, ikke engang ham selv. Albumet er en sammensetning av daværende nye låter, og låter som var spilt inn tidligere, men som ikke var utgitt på et eget album. Hele albumet ble spilt på analoge bånd på gamlemåten. Etter innspillingen i CC ble låtene liggende før de til slutt ble ferdigstilt i 2016, dvs. mikset på nytt og mastret. Endelig ble debutalbumet sluppet til stor begeistring i musikknorge. Studioet Crystal Canyon var også et sted hvor veldig mange fine band spilte inn i samme periode og hvor folk bare hang sammen og hjalp hverandre. Et magisk sted og en magisk periode.

All City» gikk noe raskere å få laget og utgitt. Allerede i 2018 hadde vi nok låter til å produsere enda et album. Vi spilte inn albumet med hjelp av Trond Mjøen (Euroboys) bak spakene som det så fint heter. Her var vi også heldige og fikk med oss både Einar Fadnes (Jim Stärk, Fadnes) og Kristine Marie Aasvang (The Secret Sound Of Dreamwalkers, Krissy Mary) og Bendik Brænne.

Etter utgivelsen av «All City» fortsatte vi «som før» med å lage låter og flere av disse ble gitt ut som spredte singler, før de ble utgitt på albumet «Midnight Sunburst» i 2023. Låtene på dette albumet er spilt inn i Subsonic Society med Anders Møller som en hjelpende og stødig hånd. Vibben, litt av utstyret og stemningen fra Crystal Canyon er der fremdeles, og innspillingen av «Midnight Sunburst» var nesten som å komme full circle tilbake til gamle dager.

Anders er sjukt rytmisk god, supermusikalsk og en fantastisk fin fyr å jobbe med. Han ser du fort på scenen når vi spiller live også.

Hva vil dere si er den viktigste forskjellen mellom bandet den gangen og nå?

Vi spiller fletta av gamle Label.

Hva betyr lytting til andres musikk for dere?

Det betyr enormt mye. Vi elsker musikk! Det er ikke så lett å forklare hvorfor man liker å høre på musikk, men det er noe med at god musikk er en slags tjuvkobling til sterke følelser og opplevelser. Tenk første gangen du hørte Coltranes «A Love Supreme» liksom. Om det er oppdagelsesferd etter ny god musikk eller gamle favoritter så er det som å gå inn i en egen liten verden. I oppveksten hørte vi masse ny musikk på P3s Roxrevyen og der har jo favorittene Kristin Winsents og Thomas Feldberg gått videre til NRK P13. Radio har alltid vært viktig for oss og det er det fortsatt.

Vi prøver alle å dra mye på konserter og har vel i perioder nesten bodd på Blå, So What, Last Train, Mono og Rockefeller. Fjorårets livefavoritter var nok The Smile på Sentrum Scene, Big Thief og Atomic (når er det reunion? Det holder med pause nå) og selvsagt masse godsaker på Øyafestivalen.

Magnus har jo også en dyp forkjærlighet for film og snapper opp utrolig mye rar og fin filmmusikk fra både nye og eldre ting. Hei Joe Walsh/The Warriors og Koyaanisquatsi/Phillip Glass.

Hvordan foredler dere musikk dere lytter til og henter inspirasjon fra til noe nytt og eget?

Det henger jo veldig tett sammen med svaret på forrige spørsmål. Vi elsker musikk og bruker tullete mye tid på å høre, lete etter, kjøpe, lese omtaler og intervjuer og bibliografier, og det er klart det inspirerer oss. Ofte legger vi inn bevisste referanser og nikk til låter og band vi liker som gjerne har dukket opp mens vi øver på låtene før vi går i studio. Det kan være en liten melodi, eller selve gitarlyden, eller et ekko på vokalen på ett bestemt ord.

Faste gjengangere på bevisste referanser som dukker opp på øvingslokale er Stones, tidlig Steely Dan, Fleetwood Mac, Thin Lizzy, Big Star, McCartney, Todd Rundgren og CSNY.

Mens andre ganger kommer folk og sier at låta vår ligner på dittenogdatten og på ting vi aldri har hørt om engang. Det er kjempegøy!

Label sin nye singel «The Radio Song. Coverart: Dag Erik Clausen

Hvordan kommer bandets låter til?

Hjemme i sofaen med kassegitaren og på ferieturer. Jeg (Magnus) elsker å lage demoer i Garageband og sende til de andre for å få en reaksjon. Så spiller vi litt på dem og prøver ut forskjellige ideer før vi ender opp med noe vi føler vi kan ta med inn i studio.

For min del var det to ting som hadde en utløsende effekt for låtskrivingen. For det første så kjøpte Øyvind en Fostex 8-spors opptaker som vi hadde stående på øvingslokalet i Brenneriveien, og for det andre så sluttet bandets trommeslager. Plutselig hadde vi masse tid på å spille inn ideer uten at meteret gikk. Hvor vi før kastet ut låter på øving og fremførte dem på neste konsert hadde vi nå muligheten til å teste ut ting og la låtene marinere.

Jeg har alltid likt å spille nye låter for de andre, og så er det alltid kult å tracke det sammen. Når det kommer på radio er det en ekstra bonus, men det er først og fremst de andre i Label jeg ønsker å få respons fra. (Magnus).

(Bandets kommentar, we love you Magnus! Og fortsett å kom med nye låter nesten hver gang vi øver!)

Hva kommer først tekst eller melodi og hvordan forholder de seg til hverandre?

Melodi kommer stort sett alltid først. Eller kanskje aller først et gitarriff. Eller to. Noen ganger en og annen tekstlinje, men det er musikken som er fundamentet. Så skjer det ofte at det kommer noen tekstlinjer mens man spiller låta, men tekst er vanskelig. «China in Your Hand on the radio» i andre vers av «Saturday» fikk jeg levert i baksetet av en taxi i Hausmanns gate på vei til studio. Den gikk på radioen akkurat i det bilen svingte inn Calmeyers gate. Jeg hadde skrytt på meg at teksten var ferdig og klar til opptak og begynte å bli rimelig stresset, så den var som sendt fra oven.

Jeg (Magnus) synger bare gibberish (aka Ullevi-svensk) på tidlige stadier, og det er bare noe jeg begynte med av ren nødvendighet. Det er visst vanlig å gjøre det på den måten. Veldig gøy å se Macca og Beatles når han nynner og plutselig lager låta «Get Back».

På de første låtene vi lagde brydde vi oss kun om melodi. I tillegg hadde vi en slags Oasis-inspirert holdning om at så lenge melodilinjen er god og «how rimer på cow», så blir låta bra.

Men da vi startet å skrive den første LP’en gjorde vi en endring. Vi begynte å skive inn historier i låttekstene, som små noveller hvor man skulle kunne lytte seg frem til en historie bli fortalt. Vi mener fremdeles at det viktigste i en vokallinje er hvordan melodien går – og at plow rimer på frau, men det gir det en ekstra dimensjon når tekstene forteller en liten historie. Som en kortfilm du enten kan gruble på manuset til; eller bare se på bildene og være happy med dét. (Magnus og Øyvind).

Hvorfor valget av albumtittelen «Midnight Sunburst» og hva vil dere uttrykke med den?

Det er viktig for oss at albumtittelen sier noe om stemningen og musikken på albumet, så vi bruker alltid masse tid på å lande en tittel. Sikkert altfor mye tid, men det er gøy da! Det er som et puslespill hvor alle bitene må på plass.

For oss betyr «Midnight Sunburst» blant annet de magiske sommernettene i Oslo som aldri blir helt mørke. Og det betyr uventede overraskelser når du plutselig møter et menneske som stråler mot deg på en døll kveld på byen. Lys i mørke.

Sunburst er også en betegnelse på teknikken/fargen som brukes på gitarer, basser m.m. hvor fargen går fra mørkt til f.eks lys rødbrun. Albumet har helt klart en nattlig Oslosommer-vibe både musikalsk og tekstlig så da måtte det jo bli nettopp Midnight Sunburst.

Dere har valgt å produsere skiva selv denne gangen mens Anders Møller står for innspilling og miks. Fortell om det valget.

Når alt kommer til alt og siste hånd er lagt på verket så er det veldig få av menneskene som har vært med på innspillingen som ikke har tatt en produsentrolle underveis. Så for oss er det litt flytende. Slik vi ser det så vil det å produsere innebære å være delaktig i prosessen rundt arrangement, lydbilde og hvordan ting henger sammen. Men vi har skjønt at vi trenger folk vi kan stole på som ikke har stått på øvingslokalet og spilt låta med oss, og der er det fint å ha Anders Møller som er veldig ærlig på hvordan ting låter.

Oslo figurerer og har figurert i bandets tekster. Hvor viktig er dette med lokal koloritt? Og hva gjør det med stemningen og atmosfæren i låtene?

Stedsnavn i låter er for meg (Magnus) litt todelt. Det kan fort bli litt påtatt, men samtidig kan det skape enormt fine assosiasjoner. I grunn er det ikke så viktig for oss å synge om Oslo, men samtidig så elsker vi byen vår og masse av tekstene er inspirert av og handler om ting i livene våre. Vi er jo født og oppvokst her. Så da har man vel egentlig frihet til å male det bildet man vil. Man må muligens like suset fra Ring 3 for å skrive om Oslo på den måten vi gjør.

Hva er den viktigste forskjellen mellom Label live og på plate?

Live har vi ofte med oss noen av Oslos råeste folk. Både Anne Mette Hårdnes (Lady Friend, Sweetheart), Christer Engen (Lady Friend, Turbonegro, Bigbang) og Anders Møller (Euroboys, Ulver, Torgeir Waldemar) er nesten å se på scenen hver gang vi spiller live. Vi gjør vårt beste for å reprodusere det som er lagt på plate, men liveshows lever sitt eget liv og det er det som gjør det så gøy. På plate får man heller ikke med seg rocktalken til Øyvind mellom låtene.

Kan dere til slutt velge deres favorittlåter fra 2023 så langt og si hva dere liker ved disse låtene?

Susanne Sundfør sin «Leikara ljóð» er vakker og modig. Nydelig låt og gåsehudvokal som alltid fra Susanne og den har en veldig kul produksjon.

Fadnes sin «Blue Farewell» fordi han synger såå bra og fordi han har laget et fantastisk album og har med seg fine folk som Lars Horntvedt, Kenneth Ishak og Thea (& the wild) (Glenton Raknes, red.anm.)

Bendik Brænne sin «Coming Up Again» er en strøken poplåt med perfekt refreng som på en merkelig måte minner om Lukestar.

Krissy Mary sin «Don’t Lead My Legs» fordi hun er Norges sterkeste kvinnelige vokalist.

Boygenius sin «$20» er en supernice gitarpoplåt som kunne vært skrevet av Pavement og sunget av tre damer som kan synge harmonier.

Bonnie Light Horseman sin «Once on Another Day» passer perfekt mens vi venter på ny musikk fra Fleet Foxes.

Håkon Kornstad sin låt «Oslo» er flytende og åpen med den sakrale saxen han er så rå på.

2022 var også et fantastisk år! Med skiver fra Alvvays, The Smile, Spielbergs, young guv, Tony Molina, Sarah Klang, Drugdealer og selveste Harry Styles hehe. Og norske Lady Friend sin deilige radiohit «Get Down», og ikke bare fordi Magnus er med i bandet og synger og spiller gitar på den :).

Christian Wallumrød sin «Haksong» er forundelig og magisk. Anbefales om du har en hang til norsk jazz og det burde du ha. Eller hva med Thom Hell og Andreas Ulvo sin tolkning av «Walking in the Air» fra tegneserieklassikeren på julaften?

Og «Blankofullmakt» fordi det er med selveste Mae, Tommy Tee og Unge Obi. Og hele albumet «You Belong Here» til Grizzly Bears store geni, Daniel Rossen er sterkt! Og alt fra Big Thief. Alltid.

2023: Blur: «The Narcissist» ( fordi det er Blur og det er fantastisk).

Andy Shouf: «Wasted On You». Litt enerverende med et band som lager musikk som softis, men her er låtskrivingen så stor at man bare må glemme det. Pluss at produksjonen er top notch fra et popståsted.