Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 16. juli 2023

The Other End: Sårbar, lengselsfull folk-americana

– Vi bruker mye tid, setter oss inn i alt, øver mye og endrer på alt hundre ganger før vi er fornøyd. Det er i grunn veldig lite som kommer enkelt og av seg selv uten at vi har snudd og vendt litt på det, forteller Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik i de kritikerroste album-debutantene The Other End, som er ute med deres debutalbum «The Sun Will Do You Good, They Said».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Julie Hrnčířová

Verkende av trang, lyst og lengsel. Finurlig, rikholdig, utstrakt men samtidig direkte og poengtert er The Other End sitt album » The Sun Will Do You Good, They Said», det er en plate som blender og henrykker.

Deichman Musikk fikk noen flere pekere til bergensduoen tekst- og lydunivers i en samtale om musikalsk oppbringing, romantikk, samarbeid og behov for å gjøre ting selv. Her får vi vite hvordan musikalsk kjærlighet til såpass ulike størrelser som Billy Joel, Steely Dan, Joni Mitchell, Patti Smith og Laura Marling kan danne grunnlaget for sanger som oppleves som særegne og usedvanlig gode og betydningen av gode platebutikker og inspirerende foreldre..

The Other End. Foto: Julie Hrnčířová

Kan dere først fortelle om bakgrunnen for bandnavnet The Other End?

Rundt den tiden da vi først begynte å spille musikk sammen i 2016, hadde vi begge akkurat lest «Just Kids» av Patti Smith, og var fascinert av Patti sin opplevelse og romantisering av kunstner-New York på slutten av 60-tallet. Og oppi det kom vi over en anekdote om hvordan Patti Smith og Bob Dylan hadde opptrådt under open mic nights på en plass som het The Other End (senere The Bitter End), og at det var der de møttes og startet sitt livslange vennskap. Det synes vi var et fint symbol, i tillegg til at navnet i seg selv kan tolkes på ulike måter, så da gikk vi for det.

Er dere selv vant med å snu og vende på ting eller å se i andre enden?

Vi er i alle fall veldig glade i å endevende alt, i musikken og ellers. Vi bruker mye tid, setter oss inn i alt, øver mye og endrer på alt hundre ganger før vi er fornøyd. Det er i grunn veldig lite som kommer enkelt og av seg selv uten at vi har snudd og vendt litt på det.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte med den?

Alex: Før jeg ble født bestemte mine foreldre seg for å kjøpe et piano i stedet for parabol, og min far spiller trekkspill og piano, så det er jo et slags musikalsk utgangspunkt. En dag da jeg var seks år gammel kom han hjem med en kassett med Elvis’ «Norske Hits», som jeg ble fullstendig hekta på, og det endte opp med at jeg hørte utelukkende på Elvis i flere år. Kjøpte til og med gospelplatene. Jeg fikk mitt første ordentlige rockesjokk da jeg var 13, da de lokale heltene The Free Electric Band covret «Get It On» på Ungdommens Kulturmønstring, og det føltes som om hele rommet imploderte. Det var som den zoom-effekten i Stanley Kubrick-filmene. Jeg har prøvd å gjenskape den følelsen hele livet. Jeg syntes av og til det var rart å være veldig opptatt av musikk, men ikke spille musikk. Jeg hadde bare lyst å være inne i musikken, og å uttrykke meg selv via musikk.

Ida: Min far drev platebutikk i Bergen i store deler av min barndom. I en periode hadde han en butikk som solgte brukte plater og filmer, Jukebox. Om lørdagene fikk jeg lov til å ta med meg noe fra min egen lille samling og bytte det inn i nye CD-er eller VHS-er fra butikken. Det var et høydepunkt. I barndomshjemmet mitt hadde vi også en kjellerstue med et lite hjemmestudio og min far sin store platesamling. Jeg husker at jeg fikk i oppgave å alfabetisere platene til min far, og at jeg elsket å sitte på vegg-til-vegg-teppet og organisere plater mens mine foreldre hørte på musikk. Jeg vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært, kanskje 8-9 år? Jeg ble altså tidlig fascinert av det fysiske formatet, av vinylplater, CD-er og laserdisc, og begynte å samle på vinyl tidlig i tenårene – en utfordrende hobby for et barn på begynnelsen av 2000-tallet.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere uttrykk for på denne måten?

Vi startet med å sende lydopptak til hverandre, slike du har på telefonen din. Vi fant ut at vi begge satt og jobbet med musikk på hver vår kant, så vi begynte å spille sammen og teste ut låter på puben Trikken106 i Bergen, der de hadde en åpen scene hver tirsdag. Da øvde vi på harmonier og nye låter, og gikk ned på puben som lå 200 meter fra der Ida bodde. Musikken vår føles veldig altoppslukende for oss, og har vært det veldig lenge, og uttrykker på mange måter alt vi går og føler på.

The Other End. Foto: Julie Hrnčířová

Hvorfor duo-formatet?

Duoformatet er utrolig praktisk, sammenlignet med bandformatet i alle fall. Alt får plass bak i en bil, setene kan legges ned, og vi kan fylle den opp med utstyr. Begge har alltid tid til å øve, til å spille konserter, og det er et fint format å lage låter i. Det er fint å spille på hverandres styrker, lage harmonier og maksimalisere hva som er mulig å få ut av kun to personer. Og det er alltid minst én av oss som er gira på å komme i gang med noe, så det går jo i ett.

Har dere hatt noen rollemodeller, forbilder eller inspirasjonskilder opp igjennom. I så fall, hvem og hva har dere lært av dem?

Alex: Vanskelig å velge… Man kan ikke undervurdere hvor bra Bob Dylan er rytmisk, for eksempel. Mener å ha hørt en gang at han skal ha sagt noe sånt som at «ekstra stavelse i én setning i en sang vil kunne ødelegge hele låten». Det tror jeg veldig på. Billy Joel har en måte å skrive på som jeg kan kjenne meg igjen i, fordi det baserer seg så veldig på å jobbe og slite frem låtene, og så har han så mange fullstendig fullkomne, særegne låter. Joni Mitchell er inspirerende i alt hun gjør, og det finnes låter av henne jeg har «lånt» akkordoverganger fra, fordi det har vært så kult å gå fra akkurat den til den akkorden, og få det til å høres naturlig ut. For eksempel «Amelia». Og ikke minst Laura Marling nå nylig, som jeg ble helt oppslukt i mens vi skrev platen. Platen «Song for Our Daughter» ble veldig viktig for meg i starten av 2021, da vi hadde vår mest kreative periode. Og selvsagt Steely Dan, men føler jeg kun snakker om dem for tiden, så lar den ligge her… Og det er egentlig vanskelig å «la seg inspirere» av Steely Dan. Det er noe annet, liksom.

Ida: Jeg var, som nevnt, ganske besatt av Patti Smith i en periode. Hun er kompromissløs, og helt fra hun var veldig ung var det helt klart for henne at hun skulle leve som kunstner, koste hva det koste ville (dog ikke penger, det hadde hun ikke). Det var liksom ikke noe alternativ for henne å ikke være kunstner, selv om det ikke var åpenbart at det var musikk hun skulle drive med. Det er noe veldig inspirerende med den overbevisningen, og det er inspirerende å lese om musikk- og kunstnermiljøet i New York på 60- og 70-tallet, samme hvor romantisert det er. Jeg er romantiker, jeg kjøper det. Ellers må jeg jo nevne Taylor Swift og Dolly Parton, fordi de er bad ass kvinner, musikere og businessfolk, og har laget noen av tidenes beste låter. Og så må jeg dra frem en mindre kjent artist som heter Angie McMahon, som inspirerer meg veldig i måten hun synger og skriver på.

Kan dere fortelle om hverandre som musikere og hvilke roller dere har i The Other End?

Alexander Breidvik

Jeg er kanskje den som er mest opptatt av melodier og rytmer og slikt, og lager ofte låter først helt ferdige uten tekst, med alle sine deler, nynning og akkorder. Jeg har spilt gitar hele livet, men bruker ofte piano, som jeg ikke er så god på, for å komponere. Det kan være fint ikke helt å vite hva man gjør når man skriver musikk. Veldig mange spennende akkordvalg kommer når man spiller feil. Jeg har kun skrevet tekst på et par av låtene på plata, og synes ofte det er helt fint å outsource den jobben til Ida, hehe. Tekst kan føles mer som en arbeidsoppgave for meg, mens musikken kommer litt mer naturlig. Som gitarist brukte jeg mange år på å bli flinkere på fingerspill og ikke spille kun med plekter, og vipps så er det praktisk talt kun det jeg gjør nå. Jeg er også over gjennomsnittet opptatt av harmonier.

Ida Knoph-Solholm

Jeg er definitivt mest opptatt av tekst. Jeg elsker å skrive, og skriver også dagbok og tekster kun for min egen del. Jeg er alltid på jakt etter en skikkelig god penn og en skrivebok med akkurat passe gulbrune sider. Jeg fant en gang en perfekt skrivebok i en liten butikk i Berlin, og kjøpte alle de hadde. Jeg har fortsatt et par igjen som jeg ikke har åpnet, hehe. Jeg liker å jobbe lenge med tekstene, og skrive dem om og om igjen til jeg føler at de sitter. Skrive hver setning mange ganger i ulike formuleringer. Musikalsk har jeg nok en litt enklere smak og tilnærming enn Alex, og tar litt mer naive melodivalg. Jeg tror vi utfyller hverandre godt, og at kombinasjonen av det enkle og det mer komplekse blir “oss”.

Hva gjør at dere fungerer så bra sammen musikalsk?

Vi fungerer jo veldig godt sammen uavhengig av hva det måtte være, og tåler å være ærlige med hverandre i musikken, selv om det av og til kan være tungt, siden det betyr så mye for oss begge. Vi har både veldig lik, og veldig ulik musikksmak, og har nok litt av den samme teften når det kommer til musikk. Selv om vi ikke er skolerte musikere, forestiller vi oss at vi skjønner når noe er bra og når noe er dårlig. Så da er det jo bare å lete og jobbe til låtene kommer, og så håper vi at vi skjønner når de er der. I tillegg sies det at stemmene våre passer fint sammen, så det var jo flaks.

Hvordan har The Other End utviklet seg fra den selvtitulerte EP-en til albumet «The Sun Will Do You Good, They Said»?

Det har skjedd veldig mye fra vi spilte inn og ga ut vår første EP i 2018, og frem til nå. EP-en skulle være dvelende og mørk, tidvis nærmest anti-kommersiell, med et rent og vakkert lydbilde, samtidig som at vi kunne like å skape et ubehag med musikken. En litt rar miks av komponenter, kanskje, men det var veldig gjennomtenkt. Etter det har vi eksperimentert med lyder og timbre, synther, effekter og pedaler, flørtet med tanken om modulære synther og et massivt live-rig, til vi innså at vår styrke var låtskriving på gitar og piano. Så var det å gå tilbake til «røttene» og fokusere på tekst og melodi. Vi lagde over 30 ferdige låter, og har mange ganger så mange uferdige, og endte til slutt opp med 11 låter på albumet som vi er veldige fornøyde med, som passer sammen, som forteller en større historie både tekstlig og musikalsk, og som har den variasjonen vi selv elsker å finne på et album. Samtidig som det gjenspeiler oss og vår smak, i mye større grad enn musikken på EP-en gjorde.

Fortell om forholdet til bandet Low.

Low var først og fremst veldig inspirerende for oss tidlig i karrieren, som fanebærere for en slags subsjanger av rocken som ble kalt for «slowcore». Vi dyrket det en del i starten, og når de ga ut «Double Negative» ble vi helt slått i bakken av hvor vakkert, stygt og mektig det var. Det var da vi snublet ned i det «effekter-synther-og-støy»-hullet, og ble værende der en liten stund. Om ikke annet, var det veldig lærerikt, og vi vet (unødvendig) mye om ulike synther, gitarpedaler og amper nå.

Hva er bakgrunnen for den spissfindige albumtittelen «The Sun Will Do You Good, They Said» og hva ønsker dere å formidle gjennom den?

Rett før vi skulle i studio og spille inn albumet møtte Ida veggen ganske hardt. Det var en vanskelig tid. Alt sa bare stopp, og vi var usikre på om det ville være mulig å i det hele tatt gjennomføre innspillingen. Men vi reiste over fjellet, i studio, og det viste seg å være en gave. Helt på slutten av innspillingsperioden, i den lille hytten vi bodde i ved Oslofjorden, skrev vi låten «Oh, Lord!». Teksten handler om den tiden, og linjen som skulle bli albumtittel er basert på velmente råd om å komme seg ut i solen og fylle på med D-vitamin, når problemene i virkeligheten stikker langt dypere enn vitaminmangel. Og så er det jo en litt artig tittel på en bergensplate laget av to veldig bleike mennesker.

Hvilket forhold har dere selv til sol og varme?

Vi ser lite til det i Bergen, og de gangene det er fint vær er det obligatorisk å være ute. Det kan være litt slitsomt, men umulig å ikke være med på. Det er jo tross alt obligatorisk. Vi liker å sitte inne og jobbe med musikk, men vet at det er nødvendig å komme seg ut. Og så det med albumtittelen da.

Samtidig er det jo enormt digg i Bergen når det er fint vær. Så lenge vi har husket solfaktor 50.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan fortelle om The Other End og/eller «The Sun Will Do You Good, They Said».

Julia Jacklin: Kul og inspirerende musiker, spesielt når det kommer til tekst, men også det visuelle rundt utgivelsene.

Weyes Blood: Vi oppdaget Weyes Blood litt sent, da hun ga ut «Titanic Rising», men herregud for et album. «Andromeda» er topp-5 beste låter gitt ut de siste ti årene.

Jackson Browne: Hørte «Late for the Sky» i «Taxi Driver» og ble forelsket. Albumet «Late for the Sky» er kanskje helt perfekt.

The Band: Den selvtitulerte plata fra 1969 gikk på repeat i månedene før og under albuminnspillingen, sammen med «Harvest» og mye annet i den sjangeren. Har hatt mye å si for vibben, eller «wintage wibes» som det endte opp med å hete mens vi spilte inn.

Americana: Vid sjanger, vanskelig å definere. Lett å hive alt mulig inni der virker det som. Har lest at det omfatter både Bruce Springsteen og Tom Petty, mens «Car Wheels on a Gravel Road» av Lucinda Williams skal visstnok skal ha vært en definerende plate for sjangeren. Og så har du den nordiske varianten nordicana. Tror vår musikk ligger et sted mellom americana, rock og alt det andre man skulle føle for å kalle det. Vanskelig med sjangre.

Cosmic American Music: Denne måtte vi google, så kan ikke påstå at Gram Parsons har vært førende for oss rent musikalsk. Men skal sjekke ut plata!

Folk: Vi lente oss veldig mot folk i typ 2021, og tenkte lenge at det ville være mer definerende for oss enn det endte opp med å bli. Har laget inspirasjons-spillelisten «Folky» og hører mye på amerikansk folk, men ender ikke opp med å lage så mye folk.

Prog: Hørte mer på prog før enn nå. Det er ikke direkte prog, men kan anbefale bandet Knekklectric om du liker odde akkordprogresjoner og mange melodier.

Lengsel: Det var mye lengsel i den tiden albumet ble skrevet.

Sårbarhet: Å være ærlig og gjøre seg sårbar kan være en gave til både en selv og til musikken. Du kan senke skuldrene hvis du ikke er redd for å bli «avslørt» hele tiden.

Styrke: Det er en styrke å være kompromissløs, ærlig og å tørre å gjøre seg selv sårbar. Jo mer som står på spill, jo høyere er den potensielle gevinsten.

South by Southwest: Syk opplevelse der vi «spilte for» CeeLo Green i en hotellrestaurant og måtte styre vår egen lyd, hadde Bob Boilen (Tiny Desk-general og grunnlegger av All Songs Considered) på første rad på vår siste gig, og ble til og med anbefalt av NPR Music før festivalen. Dyr tur, men veldig gøy. Anbefales!

Berlin: Vi bodde i Berlin fra desember 2019 til midten av mars 2020 for «skrive albumet». Vi satt inne bortimot hver dag og jobbet fra morgen til kveld, og kunne i grunn vært hvor som helst i verden. Flere av låtene på albumet stammer fra denne tiden, og vi ble mye bedre på selve låtskrivingen i løpet av denne perioden. Fikk skrevet av oss en del dårlige låter også.

Cato «Salsa» Thomassen har produsert albumet. Fortell om valget av ham, samarbeidet og hva som kjennetegner han som produsent.

Vi valgte Cato både fordi vi vet at han er en dyktig produsent og fordi vi begge var store fans av Cato Salsa Experience da vi var yngre (og fortsatt). Cato er en helt fantastisk fyr. Vi kjente ikke hverandre fra før, så vi var alle litt lettet etter de første dagene sammen, over at vi kom så godt overens, også utenom det rent musikalske. Nå regner vi Cato som en nær venn, og kjører langdistanse-dates over FaceTime med jevne mellomrom, hehe. Som produsent er han tro mot visjonen om at musikken vår skal være organisk og levende, han er også kompromissløs og uredd. Han har utrolig mye bra utstyr i studioet sitt, og har alltid en kul effektpedal i siktet. Cato er også en veldig bra prosjektleder, han kjenner alle, og alle liker Cato. Det åpnet jo noen uvurderlige dører for oss når vi skulle sette sammen et band til albuminnspillingen.

Dere har også mange andre flinke gjester på albumet.

Chris Holm: Chris er en helt sinnsykt dyktig musiker. Han er så flink til å finne fine melodilinjer, spiller så enormt rytmisk og kult og er samtidig en utrolig fin fyr. Han har veldig mye signatur i spillingen sin, slik at du hører med en gang at det er han. Sjekk ut bandet hans Orions Belte, om du ikke allerede har gjort det. 10/10 band.

Olaf Olsen: Hva kan man si. En av Norges beste trommiser. Da Cato foreslo Olaf var det ingen tvil. Vi visste at han ville passe perfekt til det materialet vi hadde laget. Har løfter alle låtene han er med på, er tydelig og melder seg på under innspillingen og viser virkelig at han bryr seg om at det skal bli bra. Virkelig en bra fyr å jobbe med.

Morten Qvenild: For en trivelig fyr! Vi spilte inn låten «I Disappear» i studioet hjemme hos han i Notodden, Ugla Lyd. Vilt dyktig, spiller smakfullt og akkurat så eksperimentelt og «jazzete» som vi ønsket for låta. Tror ikke noen kunne spilt den bedre enn han gjorde. Prøvde ulike tilnærminger, den ene vakrere enn den andre, helt til det satt. Hadde en veldig fin dag hos ham, og håper å kunne jobbe med han igjen ved en senere anledning.

Thea Glenton Raknes: Thea er samboeren til Cato, og vi bodde jo nærmest sammen med dem i fem uker under innspillingen, så vi fikk bli godt kjent på kort tid. Thea er en nydelig person og en dyktig musiker og vokalist, så det var utrolig kjekt at hun ville bidra på «Do We Really Need Another Song About Heartbreak». Hun overrasket oss med nystekte vafler i studio, og vi hadde mange fine «familiemiddager» sammen under innspillings- og påleggsperiodene på Filtvet. Vi gleder oss alltid til å komme på besøk til Cato og Thea! Og så skriver hun utrolig bra musikk da, «Deadheading» har gått på repeat siden det kom ut.

Erik Johannessen: Erik kom på besøk i studioet til Cato for å legge på trombone på låtene «Legacy» og «Late Night Calling». En av de aller beste, veldig proff, tar alt veldig fort, og var veldig klar for å improvisere noe over «Late Night Calling», da vi foreslo det i siste liten. Synes det han gjør er så nydelig, så en ære å få han med på platen. Helt essensiell i de to låtene han spiller på, og kunne ikke forestilt oss dem uten hans bidrag. Bra fyr!

Oslo Strings: Norges beste strykekvartett, på alle måter? Lise besøkte oss i studioet til Cato, og vi laget sammen en slags plan for hvordan stryket skulle være på låtene, men da vi kom på innspillingsdagen i Kolben Kulturhus og hørte hva hun hadde skrevet, ble vi helt slått i bakken av hvor fint det var. Det var rett og slett utrolig rørende å høre strykearrangement til våre sanger. Tenk at det de spilte var våre sanger, liksom. Det var veldig spesielt og fint. Tårene rant.

Dere valgene å slippe albumet selv.

Vi er veldig glade i gjøre selv det vi kan gjøre selv. Da vi ga ut EP-en i 2018 bestilte vi vinyler selv og opprettet et eget label, og fant ut hva alt innebærer. Når det så var tid for å gi ut albumet tenkte vi at om vi skulle jobbe med noen, og gi vekk eierskap til masterne, så måtte det ha en verdi utover at noen gjorde administrasjonen. Det er en del jobb med slikt, men det skal mye til for at det er verdt 50%. Noen labler hadde nok helt sikkert vært fantastiske å jobbe med, men for akkurat denne utgivelsen valgte vi å gjøre det selv. Vi jobber med Diger Distro for fysisk og digital distribusjon, har forlagsavtale med Ninja Tune (Just Isn’t Music), og får PR via Indianer. Det har vært et bra setup for oss. Selv om vi akkurat nå merker at det er mye jobb…

Kan dere til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har inspirert dere som musikere og si litt om de låtene.

Tar 5 hver:

Alex:

Kate Bush – «Wuthering Heights»

Helt sykt at dette var en hit. For en enorm låt. Hadde en periode der jeg kun hørte på «Wuthering Heights». Rar tid.

Billy Joel – «Scenes from an Italian Restaurant»

10/10 låt. Er over gjennomsnittet fan av Billy Joel, og denne er jo en klassiker, samtidig som den ikke er blant de aller mest kjente. Liveversjonen på YouTube fra Long Island er koselig, når han sparker seg gjennom den pianosoloen og prøver å riste vekk krampa i venstrehanda.

Steely Dan – «Kid Charlemagne»

Den første Steely Dan-låta jeg likte. Tidenes beste band. Larry Carlton her, på jobb. Topp 3-beste gitarsoloer ever?

Leonard Cohen – «Take this Waltz»

Sto mellom denne og Jazz Police. Komplett låt.

Weyes Blood – «Andromeda»

Må bare ha med denne også. Kunne vært hvilken som helst av låtene på det albumet, men denne har x-faktoren. Prøvde å lage noe à la denne da vi bodde i Berlin, og feilet miserabelt. Lærerikt.

 

Ida:

Spin Doctors – «Two Princes»

Mitt første favorittband som var bare “mitt” (og ikke min far sitt). Jeg har alle platene, og ja, det er mer enn én.

The Beatles – «A Hard Day’s Night»

Min første favoritt-Beatles-låt. Jeg ELSKET filmen. Låten i seg selv har nok ikke inspirert meg direkte, men den bidro til min gryende musikkinteresse som barn.

Angie McMahon – «Soon»

Ganske ny låt og relativt ukjent artist, men hun inspirerer meg så mye. Jeg tiltrekkes av enkle, selvbiografiske, sårbare tekster, og av interessant stemmebruk. Hun har alt dette.

Lucy Dacus – I Don’t Wanna be Funny Anymore»

Denne inspirerte meg også veldig. Jeg er veldig tekstfokusert, og denne har en sånn relaterbar, enkel tekst som jeg liker. Og så liker jeg progresjonen i låten. Ikke “verdens største låt”, men en låt som har inspirert meg til å skrive egne ting.

Billy Joel – «Scenes From an Italian Restaurant»

En av Alex sine favorittlåter gjennom tidene, som han viste til meg helt i starten av vårt vennskap. Jeg følte at det ble litt «vår» låt, og den betyr derfor mye for meg. Kanskje man kan si at den la et slags grunnlag for hele bandet? Hehe. Søkt, men hyggelig tanke.

 

 

The Other End – «The Sun Will Do You Good, They Said» (Album, 2023)

 

The Other End – » Other End» (EP, 2018)

 

 

Sjekk relatert sak under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 67 andre abonnenter