Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 22. juli 2023

We Might Be Strangers: Kosmisk, eksperimenterende pop

We Might Be Strangers var egentlig tittelen på en låt jeg skrev. Men den ble aldri noe av, så jeg valgte å bruke tittelen til prosjektet da den både resonnerer og oppsummerer så mye i livet mitt med mye fremmedfølelse til andre mennesker og miljøer, verden vi lever i og dens kulturelle utvikling som jeg føler meg veldig liten del av, forteller Egil Arntzen, som under artistnavnet We Might Be Strangers er aktuell med det selvtitulerte debutalbumet på Gullbekken Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kjetil Tangen, Egil Arntzen (inkludert bildet øverst), privat

Skogen og naturens mystikk preger We Might Be Strangers sitt album. En søkende, lengselsfull atmosfære og fremmedgjorthet preger de samtidig vakre og stemningsfulle lydbildene. Åpent, fortryllende, men også skummelt og mektig. Som sildrende bekker og gamle, massive grantrær. En ensom sjel vandrer, kjenner på stillheten og lydene i det nære og det fjerne og prøver å forstå, finne trygghet og sin plass i universet. Ser mot stjernene og himmelen.

Foto: Egil Arntzen

Gjenklang av lydsporet til TV-serien Derrick, Amon Düül, psych, proggete krautrock, Spacemen 3 og annet kan man sikkert høre, men først og fremst er dette en egen lavmælt spennende stemme innenfor eksperimentell pop/rock med kosmiske tilbøyeligheter.

We Might Be Strangers/Egil Arntzen. Foto: Kjetil Tangen

Kan du først fortelle folk som ikke kjenner We Might Be Strangers og Egil Arntzen hvem og hva du er i norsk og internasjonalt musikkliv?

We Might Be Strangers er mitt soloprosjekt som er låter og ideer jeg har jobbet med over tid mens jeg har spilt i andre prosjekter, og som jeg tok tak i da jeg begynte å bygge Gullbekken, mitt studio i Finnskogen i 2017.

Finnskogen. Foto: Egil Arntzen

Litt tidlig å si hvem vi er i «musikklivet» allerede nå, men jeg får ofte høre at det ikke er så lett å plassere i sjanger, og at folk nevner veldig mange ulike referanser når de skal sammenligne det med noe. Uten at dette er noe nytt, så mener jeg ihvertfall at jeg har skrevet en ganske kompromissløs og forhåpentligvis en litt tidløs plate. Jeg har uansett hele veien fokusert på å skrive musikken til og for meg selv.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva vil du artikulere med det?

We Might Be Strangers var egentlig tittelen på en låt jeg skrev. Men den ble aldri noe av, så jeg valgte å bruke tittelen til prosjektet da den både resonnerer og oppsummerer så mye i livet mitt med mye fremmedfølelse til andre mennesker og miljøer, verden vi lever i og dens kulturelle utvikling som jeg føler meg veldig liten del av. Måten ting lages på med snarveier og forenklinger slik at alt kan konsumeres og fordøyes på veldig kort tid (selvfølgelig finnes det fortsatt mange unntak, men de blir færre og færre).

Gullbekken om kvelden. Foto: Egil Arntzen

WMBS betyr også en fremmed følelse for meg selv som jeg har kjent på store deler av livet ved å være en slags deltakende tilskuer i mange ulike miljøer. Eller f.eks. balansen mellom meg og livet her ute i naturen, fra å være noe trygt og vakkert til noe grimt, ensomt og bekmørkt. Samtidig betyr det at noe er nærmere enn noe ukjent. Det å få en form for kontakt med noe eller noen uten aktive handlinger. Både spirituelt og fysisk. Jeg har mange personlige eksempler jeg kunne nevnt, men liker at det er litt åpent for at folk finner sin egen plass i den setningen ved å høre på musikken. Jeg lager jo mye instrumental musikk, så jeg ville ha et navn som sier noe og som kommer fra et sted, ikke bare noe som utelukkende høres kult eller eksentrisk ut.

Hvilket forhold har du til Wilco/Jeff Tweedys låt «You and I» på deres selvtitulerte album «Wilco» fra 2009 med de fine tekstlinjene:

You and I

We might be strangers
However close we get sometimes

It’s like we never met
But you and I

I think we can take it

All the good with the bad

Make something that no one else has but

You and I

Den har jeg aldri hørt før. Jeg er veldig lite bevandret i Wilco og Jeff Tweedy.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg betatt av den?

Jeg har fortsatt vinylene fra Karius og Baktus og Dyrene i Hakkebakkeskogen som jeg husker at jeg satt foran platespilleren og hørte på mens jeg betraktet omslagene.

Bestefar Egil Sverre Holm. Foto: Privat

Og min bestefar var jazzpianist. En streng bankmann fra Røa med kammet hår, alltid i dress og med sigar, og som spilte mye Oscar Peterson og Erroll Garner på piano. Og han spilte alltid plater av The Mills Brothers. Jeg kunne de låtene utenat ved å mime etter ordene, før jeg kunne engelsk. «Up a Lazy River», «Yellow Bird», «Till Then», «Paper Doll»… Jeg tok pianotimer fra jeg var 8 til 14 år gammel, og jeg måtte noen ganger spille det jeg hadde lært foran ham. Han var dritstreng og satt og gryntet og snøftet når jeg spilte feil. Jeg kan aldri huske å ha fått noe ros av han. For noen kunne det ha fjernet all selvfølelse og interesse, men jeg husker at det trigget meg at musikk betydde så mye for noen, og at jeg hadde veldig respekt for han.

Så hadde jeg på den andre siden min mor som elsket å høre på platene sine høyt på anlegget. Hun blæsta ofte sine 7”-tommere av bl.a. Brenda Lee. «Lonely, Lonely, Lonely Me», «Wee Wee Willies», «I’m Sorry» og «Sweet Nothin’s». Jeg husker henne danse hemningsløst til musikken og bryte ut i latter da hun oppdaget at jeg stod og så på henne og gliste. Min mor og far hadde ofte middagsselskaper og jeg husker veldig godt lukt av sigarer og lyden av høye hæler og pensko på tregulvet da de danset swing til høy musikk og latter.

Min nabo, som var litt eldre enn meg, hadde to platespillere og spilte utelukkende hip-hop mens han scratcha. Public Enemy, Wu Tang Clan, Dr. Dre, N.W.A… Og så øvde Møykjerring (som senere ble Trashcan Darlings) i kjellern på barnehagen som lå rett ved siden av huset mitt. Jeg hørte på dem gjennom ventilasjonsanlegget og når jeg ble lei skreik jeg «sædpikk» (et ord jeg hadde lært meg) helt til de kom ut og løp etter meg mens jeg prøvde å stikke av på trehjulssykkelen. Det klarte jeg aldri.

Når begynte du selv å spille og hva får du ut av det?

Jeg begynte, som jeg nevnte, å ta pianotimer fra jeg var sju-åtte. Så jeg spilte alltid på skoleavslutninger og sånt. Og hjemme når vi hadde besøk, på julaften osv. Jeg lagde også et band med noen kompiser på ungdomsskolen, men de var aldri egentlig noe interessert i å spille så mye. Så jeg spilte veldig mye alene. Noen bandkultur var det veldig lite av på den tiden der jeg vokste opp. Så det å spille instrument var en litt ensom greie. Det gjorde også at det føltes så eksklusivt og at det var noe å gå til som bare var mitt. Som å forsvinne, men også være til stede i en drøm. Et eget univers.

Jeg begynte faktisk ikke å spille i et «ordentlig band» før i tjueårene. Det å spille betyr alt for meg. Det er et sted jeg fritt kan uttrykke meg selv og sammen med andre. Og musikken jeg skriver har en såpass fri form der jeg kan spille det jeg føler for, den har ingen regler eller begrensninger. Jeg har jo laget meg noen rammer jeg liker å holde meg innenfor, men de rammene kan jo også alltid flyttes.

Har du hatt noen forbilder, inspirasjonskilder eller mentorer som har vært viktige for egen musikalsk dannelse? I så fall hvem og hvordan?

Min bestefar var absolutt en viktig inspirasjon i en så ung alder. Han gjorde at jeg fikk lyst til å lære å spille. Og min mors behov og kjærlighet for musikk smittet veldig. Jeg hadde nok aldri spilt om det ikke var for henne. Hun kjørte meg en halvtime til pianotimene, satt i bilen og ventet i over en time, og kjørte meg hjem igjen. Og jeg kunne sitte og øve på pianoet i stua mens foreldrene mine prøvde å få med seg nyhetene. Hvordan de taklet det forstår jeg ikke. De var ekstremt kule og tålmodige og ville veldig gjerne at jeg skulle spille. Helt sikkert fordi de aldri fikk muligheten til det selv.

Ellers har jeg jo i de senere år møtt veldig mange som har vært viktige og inspirerende på ulike måter. En som er verdt å nevne er Emil Nikolaisen, som har åpnet mange dører i musikkverden for meg. Vi har vært flere ganger i bl.a. Berlin sammen og gravd i platesjapper. Sammen med hans søster Elvira, er Emil en av veldig få mennesker jeg har møtt der man kan sitte sammen i timesvis og høre på musikk med genuin og åpen nysgjerrighet, og ikke føle at man trenger så mye mer. Jeg har også alltid vært den første til å komme og siste til å gå når jeg har spilt inn hos han i Malabar studio med ulike prosjekter, eller jeg har hengt over skulderen hans når han har jobbet med andre ting. Så han har vært viktig for både min musikk og mitt eget studio – «Gullbekken».

Gullbekken skilt. Foto: Egil Arntzen

Ellers er jeg nok også generelt veldig nysgjerrig og søkende. Jeg reiser mye rundt i verden for å handle plater eller se konserter, og oppsøker alltid mennesker eller miljøer som driver med musikk, gjerne noe helt annet enn det jeg selv driver med. Så jeg har nok plukket opp mye fra mange forskjellige steder.

We Might Be Strangers/Egil Arntzen. Foto: Kjetil Tangen

Du er på mange måter en multiinstrumentalist. Hvorfor det valget?  Hvilke fordeler og konsekvenser det har for selve komposisjonsprosessen?

Det har aldri vært noe mål jeg har hatt. Men jeg føler vel at jeg har kommet dit at jeg ikke trenger så lang tid med noen enkelte instrumenter, for å få til noe jeg synes høres interessant ut og som jeg kan bruke til noe. For min del gir det å først og fremst forstå flere instrumenter meg større muligheter, å kunne tenke helhetlig og se lenger frem i prosessen samtidig som man jobber med de første lagene i en komposisjon. Og ikke minst det å høre at man ikke trenger å brenne alt kruttet på ett instrument, men holde av plass og samtidig høre andre elementer som kan være med å utfylle. Det er viktig både som musiker og produsent.

Å tenke flere instrumenter samtidig når man hører på musikk gjør det jo også lettere å høre hvordan ting henger sammen og hvilken rolle de ulike elementene spiller. Der ligger kanskje en av de største utfordringene for de fleste, å høre hva en låt trenger. Både når det gjelder lydestetikk og instrumentering.

Instrumenter i Gullbekken studio. Foto. Egil Arntzen

Det er en ganske omfattende instrumentpark du har tatt i bruk på skiva. Hvordan har du skaffet til veie alle disse fine instrumentene?

Det er ting jeg har skaffet fortløpende over mange år, og mange av instrumentene var jeg heldig å kjøpe før de havnet i vintage-sekken og ble så sinnssykt dyre. Gamle analoge synther, tapemaskiner og gitarer f.eks. Og så har jeg ofte plukket med meg instrumenter og andre ting når jeg har vært ute og reist, for å slippe toll og frakt. Nå bruker jeg også flere billige instrumenter, som et trekkspill jeg fant på en brukthandel eller et piano jeg fikk gratis her i skogen, som jeg synes låter dødsfint.

Har du noen personlige favoritter. I så fall hvilke og hvorfor?

Det kommer så veldig an på behovet og hva jeg lager. Jeg spiller mye på et par Levin nylongitarer og et Schimmel upright piano som jeg spilte på som liten og som også tilhørte min bestefar, eller dette Adolf(!) Lehman pianoet jeg fikk gratis. Med Roland MRS-2 Promars finner jeg ofte noe interessant og min Richwood Mandola og Kawai EP 608 har jeg brukt mye på plata. Og så tror jeg det hadde vært vanskelig å leve uten min bass, Mosrite Mark ll og elektriske gitar Gibson ES-335 Tobacco Sunburst fra ’78.

Hva er det neste instrumentet du har tenkt å skaffe/lære deg?

Ooooo… Har veldig lyst til å lære å spille cello… Vi får se hva buen sier.

Hvordan har veien fra bandmusiker og musiker på andres prosjekt til å fronte ditt eget band/prosjekt vært?

Man kan ikke sammenligne det å jobbe med andres låter med det å gi ut eller fremføre egen musikk. Det tror jeg alle som har vært på begge sider vil si. Jeg kan føle eierskap og sterk tilknytning når jeg har skrevet en låt eller bidratt med ulike ting til et prosjekt. Men å stå bak alt i musikken (bortsett fra å spille trommer), og å skrive, produsere, arrangere, recorde og mikse alt selv er noe helt annet. Det handler ikke om å være en kontrollfreak eller å ønske oppmerksomhet, men at jeg var veldig klar for å gå kompromissløst til verks for å kunne spille akkurat den musikken jeg føler for. Det har jeg lengtet lenge etter. Som jeg skrev litt innledningsvis har jeg gått litt på siden i mange miljøer, og aldri funnet det bandet som vil spille samme musikk som jeg. Selv om jeg har vært med i flere prosjekter jeg har fått mye ut av.

Flyttelass. Foto: Egil Arntzen

Hvorfor har det tatt så lang tid før du fant veien til sentrum av begivenhetene?

Det er flere grunner til det. For en del år siden skjedde det masse dritt i livet mitt på én gang og som varte over en lengre periode. Jeg var langt nede og hadde ingen selvtillit eller så noen mening i å slippe egen musikk. Og så har det også underveis dukket opp andre prosjekter som jeg har prioritert og investert mye tid i. Etter hvert fant jeg ut at jeg ville skrive ferdig og spille inn et helt album alene, før jeg spurte noen andre om å bli med. Slik at det var veldig lett for folk å høre hva slags musikk jeg vil spille.

Renovering av Gullbekken studio. Foto: Egil Arntzen

Og for å gjøre det valgte jeg å trekke meg ut i skogen for å bygge Gullbekken, for å ha tid og tålmodighet til prosessen. Det har også tatt tid å lære mange tekniske studiogreier og til tider lære å spille ting jeg ikke kunne fra før. Sånt tar tid. Og så har jeg jo jobbet med andre artister og band her i studio underveis.

Gullbekken studio. Foto: Egil Arntzen

Planen var å slippe plata i 2020, men så kom pandemien. Og så har det tatt over ett år å finne de rette folkene som passer inn, som tar seg den tiden som trengs og som ikke bare kan spille seg gjennom låtene, men forstår hvordan de skal spilles. Og ikke minst har det tatt tid å øve oss inn som et band – som funker sammen.

Hva har du tatt med deg fra tidligere spilling med Hilma Nikolaisen, Elvira Nikolaisen, Anton Ruud i Terapi og Anton Ruud & The Wrong Way Home til soloprosjektet?

Alle de prosjektene har vært veldig ulike. Men felles for alle er at jeg er veldig takknemlig for å ha jobbet med dem, og at jeg fikk lov til å uttrykke og utvikle meg på min egen måte gjennom ulike instrumenter og ulike måter å spille på. De er alle veldig dedikerte og seriøse når det kommer til musikken, noe som har vært veldig inspirerende på hver sin måte. Og de er alle fortsatt nære venner av meg.

Jeg var den første som ble med i Hilma sitt soloprosjekt. Først som gitarist og senere som bassist. Litt som meg selv – fra å delta i andres prosjekter gikk hun til å fronte sitt eget soloprosjekt i bandform. Og jeg jobbet jo ganske tett med henne i hennes tilblivelsesprosess. Fra å jobbe med demoene til debutalbumet hjemme hos henne, til å øve inn et band og spille inn i studio og så gjøre mange fine konserter. Vi øvde mye, bare hun og jeg og utviklet oss mye sammen i løpet av de årene. Har mange gode opplevelser av å spille med henne og de andre folkene i bandet.

Elvira var jo allerede en godt etablert og en kjent artist. Vi fremførte en del versjoner av andres låter da hun på den tiden jobbet med en plate med Mathias Eick. Etter hvert spilte vi også en del konserter med hennes egne låter, ofte bare hun og jeg, men også med band og korister. Jeg har aldri spilt med noen som eier en scene og et publikum med en sånn selvtillit og ikke minst en vokal som henne. Det var en helt ny greie for meg. Hun liker også å leke og eksperimentere med det musikalske uttrykket til tross for å være en såpass sofistikert popartist. Jeg lekte bl.a. mye med ulike tuninger på gitaren, som var naturlig å ta med videre. Og konsertene vi gjorde var ofte veldig ulike. Det digga jeg.

Anton var en voldsom bajas på den tiden, men var alltid veldig dedikert til musikken. Hele livet hans dreide seg om disse prosjektene, og vi tilbragte mye tid sammen de årene vi spilte sammen. Vi skrev noen veldig fine ting sammen, men vi var ofte uenige om formen og estetikken på musikken da vi er veldig forskjellige. Men jeg hadde nok aldri skaffet meg min mandola, som jeg har brukt mye i mitt eget prosjekt, og jeg hadde hvertfall aldri skutt på veiskilt med en hagle fra en pickup med Hank Williams på stereoen – om det ikke var for han fyren der!

Fortell om forholdet til følgende begrep og hva de har hatt å si eller kan si om egen musikk.

Psych, barokkpop, kraut, indie.

Jeg synes sånne tagger og båser er litt vanskelige og egentlig ganske uinteressante, samtidig som jeg skjønner at de brukes. Og jeg bruker de jo selv også. Spesielt begrepet «psych» synes jeg sitter litt vel løst hos folk. Bare for at noen f.eks. bruker litt rare effekter eller støyer, så oppfatter jeg det ikke nødvendigvis så fryktelig psykedelisk. Indie virker som noe folk ofte bruker i mangel av et bedre alternativ. Krautrock nevnes så fort det repeteres et riff og et groove over lengre tid, og kommer det noen taktskifter, er det plutselig prog? Krautrock er jo en bevegelse som skjedde i Vest-Tyskland på slutten av 60-70 tallet og er en miks av flere sjangre.

Jeg har lest om og hørt alle de fire sjangrene du nevner i forbindelse med min musikk. Jeg har definitivt sterke referanser til dem alle, og de hører mer hjemme i noen låter enn andre synes jeg. Men jeg er litt usikker på hvor jeg helt hører hjemme. Og jeg har heller ikke noe spesielt behov for å tilhøre en sjanger heller, da jeg har hørt på veldig mye forskjellig gjennom hele livet. Takk og lov så er det ikke min jobb å definere dét. Ole Johannes Åleskjær skrev «kosmisk avant garde pop/rock» som jeg ikke synes høres så fjernt ut.

Kan du fortelle om samarbeidspartnerene dine på albumet? Hvorfor du har valgt å hente dem inn og hva de har bidratt med?

Jeg ønsket å bruke ulike trommeslagere som spiller på ulike måter og som har veldig ulike musikalske bakgrunner. Jeg hadde veldig klare ideer om hva slags trommer jeg ønsket, samtidig som jeg visste at jeg ville få mange positive overraskelser og originale «rantinger» på kjøpet.

Emil Nikolaisen

Emil har jeg jo sagt en del om allerede. Jeg husker jeg så han spille trommer med bl.a. The Loch Ness Mouse og Danielson. Han spilte også trommer med oss (Hilma Nikolaisen) på en konsert på Sub Scene. Han spiller på ingen måte som en vanlig trommis. Jeg tenker alltid på Emanuel Desperado fra «Flåklypa» der han tuter og turer av gårde på uortodoks vis som en apekatt i en lekegrind, og det låter alltid helt fantastisk. Som om han skulle spilt flere instrumenter gjennom trommene. Han har så stor musikalsk forståelse, noe som også gjorde det enkelt å kommunisere i forhold til referanser og hva låta trenger. Emil spiller på «Comfort Sun» og «Gullbekken».

We Might Be Strangers’ singel «Comfort Sun»

Ståle Liavik Solberg

Ståle er en annen kompis jeg kjenner best fra frijazz-scenen, alltid ikledd solskjerm – med eller uten klær. Han er også en jeg har sittet og hørt på mye musikk med, hovedsakelig jazz. Det var veldig inspirerende å jobbe med han i studio og interessant å teste tålmodigheten hans der han skulle spille veldig minimalistiske og repeterende grooves, noe han ikke gjør så ofte på Blow Out! I tillegg til å legge trommer på «Automatic» og «Guilt Trip» fikk han også legge nydelig frijazz-ish flexatone og annen perk så han ikke skulle bli fullstendig gal.

Eirik Kirkemyr

Eirik spilte jeg med da han var med på både trommer og perkusjon på Hilmas første plate og flere konserter. Han har også blitt med som fast medlem i bandet. Det er ikke så lett å lese Eirik som person og hva slags trommis han er, der han vugger opp og ned Thorvald Meyers gate mellom Øvingshotellet, Øveriet og Meyers Bar. Men hans vilje til å forstå musikken og dedikasjonen til låtene er veldig viktig for meg. Vi kommer tettere og tettere for hver konsert vi spiller. Han kom også vuggende inn inn til Finnskogen og la nydelige trommer på «Dream A Dream With Me» og «We Are Stars».

Onny Allegretti

Onny er en fyr jeg møtte langs en elv i Puglia da jeg var i Italia med Emil. Veldig kunnskapsrik når det gjelder musikk, vært med i masse prosjekter, spiller mange forskjellige sjangre og har i tillegg en kul musikksmak – noe som ikke nødvendigvis henger sammen. Vi har hatt en del kontakt siden og han er den første trommisen jeg har samarbeidet med via e-post! I sitt studio i Monopoli la han trommer på åpningslåta – «Under The Weather».

Eivind Schou

Han her trenger vel ingen introduksjon! Eivind har jeg kjent i mange år og spilt med mange ganger, og det var det mest naturlige i verden at han skulle legge på litt naturromantisk fiolin på «Under The Weather», gjennom de putrende, men dysfunksjonelle Tandberg-høytalerne med sin hjemmelagde bue med påhengs-tremolo-motor.

Fortell om albumomslaget og forholdet mellom musikk og omslagskunsten du har laget.

Det coverbildet tok jeg ganske tidlig da jeg kom til Finnskogen. Det er tatt med selvutløser rett utenfor studio, og med mopeden jeg har kjørt her siden jeg var i stand til å klatre opp på den. Jeg ville at bildet skulle vise litt det jeg forklarte som er bakgrunnen til navnet We Might Be Strangers. En slags oppsummering av min reise hit, hvor jo hele plata har skjedd. Og at bildet ble tatt når man har nådd destinasjonen. Bildet tegner også et bilde av musikken, med det muntre og melodiøse, men aldri uten friksjon. Som meg og den skjorta, på en moped. Ikke en fet motorsykkel. Og i granskogen, ikke omringet av palmetrær. Og høyttalerne som jeg manipulerte inn i bakgrunnen har jeg koblet til platespilleren i stua her og bruker alltid som referanse på miksene jeg har gjort. De synes jeg trekker inn de «kosmiske» elementene som jeg har brukt ganske flittig i musikken via synther og andre effekter. De har også blitt et fast visuelt element for prosjektet.

Høytalere i skogen. Foto. Egil Arntzen

Fortell om forholdet ditt til D.I.Y. og om valget å gjøre alt selv i forbindelse med albumslippet.

Jeg har vel forklart over her hvorfor jeg valgte å spille inn musikken selv. Men når det gjelder selve slippet, og alt det andre rundt, så var det egentlig naturlig siden jeg har jobbet med visuelle ting i mange år. Jeg har laget mye video og artwork for stort sett alle jeg har spilt med, i tillegg til andre band og artister som har kommet til meg. Så dét var naturlig å gjøre selv. Ikke minst fordi det ikke finnes penger til at noen andre skulle gjort det. Og det hadde uansett vært vanskelig å legge det visuelle uttrykket på noe jeg har jobbet så mye med alene – i noen andres hender. Og jeg lagde ikke studio her for bare denne plata, men for å ha et sted å skrive og å kunne spille inn musikk resten av livet. Ikke bare for meg, men for å jobbe med andre musikere også.

Gullbekken studio. Foto: Egil Arntzen

Det gis ut så sykt mye musikk hele tiden, og til tider høres det ut som at prosessene er veldig korte og effektive. Det skyldes jo bl.a. at studioprisene har skutt i været og at streamingtjenestene tok over, så musikere har mindre å rutte med. Spesielt om man ikke har sugerøret godt nedi støttekassa, så har ikke folk råd til å gå i et studio som låter kult mer enn i toppen 3-4 dager. Om det i det hele tatt. Jeg tror musikken trenger noen alternativer der man ikke trenger å sitte med høye skuldre mens taksameteret dundrer av gårde. Og kan ta seg tid til å ta de ekstra rundene for at ting skal bli fett. Så det er også noe jeg forsøker å skape her.

Slik så det ut før byggingen av Gullbekken studio. Foto: Egil Arntzen

Og i samme slengen valgte jeg å starte mitt eget Gullbekken Records label, så jeg kan gi ut hva slags musikk jeg vil akkurat når jeg føler for det. Planen er jo å forhåpentligvis «signe» noen få band på sikt, som jeg har lyst til å jobbe sammen med, og som har lyst til å jobbe med meg.

Ole Johannes Åleskjær har skrevet liner notes.

Ole Johannes sine tekster og innlegg har jeg fulgt lenge, og er en av få i landet som jeg synes skriver så fritt og uanfektet, og som ikke er en del av flokken på disse hagefestene. Og jeg har jo hørt mye på musikken hans i The Loch Ness Mouse. Jeg har først blitt bedre kjent med han de siste årene. Jeg kan snakke så fritt om musikk med han uten å late som, han er veldig lite opptatt av name dropping og meritter osv, men er oppriktig nysgjerrig og interessert. Derfor spurte jeg i første omgang om han ville hjelpe meg med å skrive et presseskriv. Så jeg dristet meg til å sende han musikken og en ganske muntlig og personlig tekst om prosessen som lå bak, og følte at han forstod meg så godt at jeg ville at han skulle skrive litt på baksiden av plata også. Jeg har ganske mange plater her i studio med liner notes, og digger å lese dem mens jeg hører på musikken!

Kan du til slutt velge ti favorittlåter og si litt om hva du har fått ut av dem?

Jeg hører på så veldig mye forskjellig, og «topp ti» og spillelister er jeg ikke så fan av rett og slett. Men jeg kan nevne ti låter som har inspirert meg på ulike måter. De fantastiske tekstene og vokalene til Kevin Ayers og Robert Wyatt, som ofte bruker sarkasme, men samtidig har et tydelig og seriøst poeng.

Thomas Dinger, Beaver and Krause og Michael Garrison sine instrumentale univers, de kan gå og gå og blir aldri uinteressante da de hele tiden introduserer subtile elementer så låta får en utvikling.

Vannier er en kjent komponist og arrangør for fransk pop og filmscores. Han har jobbet med bl.a. artister som Brigitte Fontaine, Françoise Hardy og Serge Gainsbourg, for å nevne noen. Men har også gitt ut masse fantastisk musikk under eget navn. Et veldig godt eksempel på det jeg nevnte angående dette med å forstå hele bildet av musikken ved å forstå instrumentenes rolle.

Popul Vuh skrev også mye filmmusik, bl.a. jobbet de mye med filmregissøren Werner Herzog. Er veldig inspirert av deres repeterende melodier som vris og vendes gjennom flere «sesonger» i løpet av en låt, og etter hvert går parallelt med ulike figurer, men som hører så naturlige ut sammen.

Milton Nascimento er en av flere bossa artister jeg hører mye på. Han har ganske brede inspirasjonskilder, med alt fra afrikansk perkusjon til europeisk klassisk musikk som gjør at han skiller seg fra den tradisjonelle bossa novaen.

Amon Düül II er nok et band fra kraut-bevegelsen som har veldig stor variasjon i musikken sin. Føles aldri helt trygt med ADll, det er alltid noen piggtråder eller rustne spikere til stede, eller det er litt kjølig, men ikke kaldt, som gjør at du ikke kan slappe helt av. Men samtidig ekstremt fengende riff og låter.

Irmin Schmidt (fra Can) er en av mine aller største musikalske forbilder. Jeg kom aldri over noen av solotingene hans før for 10-15 år siden, men har siden skaffet det meste av det han har gitt ut. Synes han synger dødskult på» Musk At Dusk»-plata fra 87 og i «Villa Wunderbar» gir han en deilig liten finger til «viktige» hagefester. Kan dette være barokkpop, Jan-Olav? (blunkesmilefjes).

Kevin Ayers – «Song For Insane Times»

Robert Wyatt – «Gharbzadegi»

Amon Düül II – «Wie der Wind am Ende einer Strasse»

Beaver & Krause – «Salute to the Vanishing Bald Eagle»

Milton Nascimento – «Itamarandiba» (fra albumet «Maria Maira / Último Trem»)

Thomas Dinger – «Für Dich»

Popul Vuh – «Die Umkehr»

Jean Claude Vannier – «Je M’appelle Geraldine» (Mid tempo)

Michael Garrison  – «The Search»

Irmin Schmidt – «Villa Wunderbar»

 

Sjekk også:

We Might Be Strangers – «Comfort Sun» (Ferske spor uke 20/2023).

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 67 andre abonnenter