Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 9. august 2023

Plateanmeldelse: Blur – «The Ballad of Darren»

 

Artist: Blur

Album: «The Ballad of Darren» (2023)

Plateselskap: Parlophone/Warner

 

Tekst: Jan-Olav Glette

 

Blur er tilbake med bravur, ettertenksomme og melankolske, men også begeistrede i sin modne voksen-nostalgi. Flust av fine låter vi også gjerne vil høre i spann med slagerne fra fordums storhetstid når bandet nå igjen turnerer festivalene.

14. august 1995 slapp Blur «Country House» –  første forsmak på det fjerde albumet «The Great Escape » – og Oasis «Roll with It» – deres andre singel fra sin andre fullengder «(What’s the Story) Morning Glory?». Det ble snakket om krigen om britpoptronen. Blurs låt gikk til topps på salgslistene, men Oasis ble fort Storbritannias største band, cocky og fulle av attitude. En livlig sammenføying av glamrock og new wave gjorde denne musikken til allemannseie og feide til side grunge som det dominerende musikalske uttrykket.

Selv befant jeg meg midt opp i det hele, som fersk gjestestudent ved The University of East Anglia i Norwich – der jeg den høsten kunne oppleve andre sentrale band som Pulp, Supergrass, Echobelly, og Black Grape blant The Levellers, Manic Street Preachers og Leftfield, på studentscenen The LCR, og nye håp som The Bluetones, Northern Uproar, Gene, Dodgy, Sleeper, Marion, Menswear, Lush, Kenickie, Strangelove, Longpigs, Heavy Stereo, The Auteurs, Catatonia, Kula Shaker, The Boo Radleys, Space, Gorky’s Zygotic Mynci, Super Furry Animals, Powder, Embrace, Cornershop, 60 Ft. Dolls på scenene The Waterfront og Norwich Art Center i regi av The Wilde Club. Nordirske Ash og Mansun fra Chester var overalt, og hele tiden på disse scenene som support og med egne konserter.

Den musikalske kvaliteten varierte naturlig nok mellom det mer kortlevde, gjennomsnittlige til det mer ekstatisk bevegelige, men følelsen av en vitalitet og puls var gjennomgående, og ikke til å ta feil av. Faktumet at jeg fikk minst like mye, og mer, ut av å se konserter med amerikanske artister som Girls Against Boys, Brainiac, The Flaming Lips, Drugstore, og andre britiske artister som Arab Strap, The Delgados, Prolapse, David Devant & His Spirit Wife, forandrer ikke at lydsporet av dette studieåret for alltid vil være britpopen i dens mange former, og at Blur, Pulp og Oasis fort flimrer over netthinnene når jeg tenker tilbake på denne tiden. I London fikk jeg med meg Rialto, Republica, Teenage Fanclub med flere, men begge disse aller største var for store til å besøke studiestedet. De måtte jeg vente med å oppleve live til de kom på Quartfestivalen i Kristiansand flere år senere, 1999 for Blurs del og 2000 for Oasis’.

Likevel var bandene overalt hele tiden på radio, i tabloidaviser, på TV, i aviser og fremfor alt i musikkavisene NME og Melody Maker. Man kan fremdeles høre gatetrubadurer på hele øyriket spille bandenes største slagere, og finne låtene på jukeboxen på lokale puber og barer. Det fikk jeg tydelig bekreftet og demonstrert da jeg bodde i Dublin og Luton noen år tilbake. Nå er Blur tilbake som et av de mest omtalte navnene og på de aller største scenene. Torsdag headliner de Øyafestivalen i Oslo, bare ett år etter at frontmann Damon Albarn var her sist med sitt andre store prosjekt Gorillaz. Vi gleder oss. Det ferske albumet «Ballad of Darren» stadfester nemlig at dette er langt mer enn bare en nostalgitrip.

Allerede på 1990-tallet viste London-kvartetten at de hadde flere musikalske sider og uttrykk. Bak, og etter, de feststemte gladlåtene fant man også mer introverte ting. Blur var kanskje i bunn og grunn et art pop band med rom for psykedeliske- og lofi-svinger like mye som ren britpop, selv om det aldri har vært noe tvil om Albarns øre for melodier og hooks. Det var også XTC, sammen med forkjærligheten for madchester, modrock og linjen tilbake til The Jam og The Kinks. Etter hvert kom det også støyrock, grunge og amerikansk slacker som Pavement i økende grad. Fremfor alt en distinkt melankolsk undertone. Noen av bandets vakreste låter er ballader.

Men hvor har vi dem i 2023? Det er et mer voksent band som møter oss både tekstmessig og uttrykksmessig musikalsk. Joda, de er i det ettertenksomme og melankolske hjørnet. Darren, som får være emblemet til disse historiene, refererer forresten til  sikkerhetsvakt og kompis Darren Smoggy Evans – uten at noen av historiene handler direkte om ham. Det er også ganske så hifi og sofistikert. Singelen «St. Charles Square» er riktignok ganske så uvøren og bråkete, men ellers er det relativt nedtonet og melankolsk. Hva angår tekstene er det mye fin ettertanke og sorg over det som har gått tapt i en mer kompleks nostalgi, uten at det egentlig blir trist av den grunn. Bare mer ærlig, og med flere aspekt inkludert. Ikke bare det overstadige ukritiske tilbakeblikket til henfalne tider. Avbrutte relasjoner og tapte rom.

Blur befinner seg i det postpandemiske her og nå, og viser seg som de middelaldrende modne mennene de har blitt snarere enn de festløvene fra Londons hippeste klubber de ble kjent som i de første årene. Også betraktningene over dagligliv og kjedsomhet kommer nå fra et eldre, middelaldrende perspektiv. Hverdagslig tristesse og ettertanke, men fra nye ståsted. Og tross alt bare litt mer avmålt, ikke egentlig stutt og kjipt av den grunn, selv om det nok er en fare for at vi som var der back in the days også nå kan ha mest glede av disse låtene.

«I just looked into my life. And all I saw was that you’re not coming back,» åpner «The Ballad», hvor protagonisten i album-fortellingen ser tilbake på sitt eget liv. Forsiktig tilbakeholden gitar fra Graham Coxon over subtile perkussive trommeslag fra Dave Rowntree. Vokalen artikulerer en nedtrykt stemning av tap. Men så brytes det opp med nevnte «St. Charles Square», som kan gi assosiasjoner til «Beetlebum» og bandets selvtitulerte album fra 1996. Skrallende gitarer og jublende utrop fra Albarn hensetter oss til en annen tid.

«Barbaric» har også dette varme, gode lydavtrykket, men her er det nok en gang tekstlig refleksjon og ettertanke som bryter. Så er det en hyllest til Leonard Cohen i form av «The Everglades», og ellers mer skeive livsbetraktninger og mer varsomme, beherskede toner som har like mye til felles med soloplatene til Albarn som Blur. «Goodbye Albert» er en mesterklasse i hvordan bandet kan finne styrke og kraft i det taktfulle og diskrete. Et bevis på hvor mye av en bandplate det tross alt er. Hvor alle elementene får det til å vokse til et større hele.

Musikalsk er det mer nyansert og detaljert. Rytmeseksjonen er føyelig og tilpasser seg låtenes stemningsskifter eller nyanser. En vesentlig forskjell ligger nok også i bytte av produsent fra Stephen Street til James Ford, trommis i Simian, for dere som husker dem, og produsenten og/eller lydtekniker til Gorillaz, Arctic Monkeys, Florence and the Machine, Mystery Jets, Depeche Mode, Bloc Party, Foals, Gossip, Jessie Ware, Geese, The Waeve med flere. Man kan lett se for seg at han har noe av æren for det frodige lounge-aktige soundet som gjennomsyrer platen.

Blur er tilbake eldre og visere. Nå gleder vi oss til å få ta del i dette i Tøyenparken. Anmeldelsene fra konsertene hittil har vært overstadig begeistret.

 

 

Sjekk også:

Blur – «The Narcissist» (Ferske spor uke 20/2023).

Blur – «Think Tank» (Platecover: Art imitating art).

Blur – «Parklife» (Dyr på platecoveret).

Blur – «The Magic Whip» (Deichman: Årets album 2015, Stian Bjørnsson Hope).

 

En av Labels favorrittlåter fra 2023: Blur – «The Narcissist» (fordi det er Blur og det er fantastisk).

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 67 andre abonnenter