Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 11. august 2023

Øyafestivalen 2023: Devolusjon og skarp samtidselektronika: Devo, Jockstrap, Shygirl, Moderat, Ayra Starr

Aller skarpest skinte relativt ferske britiske Jockstrap under Øyafestivalens første dag onsdag 9. august i Tøyenparken i Oslo, men konserten med de amerikanske new wave-pionerene Devo var ordentlig bra, litt kort og en begivenhet i og med at det var bandets andre og siste opptreden på norsk jord. Devolusjonen pågår og høyreradikale forum er i ferd med å bli maktsentre, meldte de, og vartet opp med stakkato og catchy musikk i et Greatest Hits-sett.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen, Øyafestivalen/Anna Lerheim Ask

Allerede på første dag under årets utgave av Øyafestivalen i Tøyenparken var det klart for den konserten som jeg hadde mest forventninger til i forkant. Ingen mindre enn de amerikanske kultheltene Devo fra Akron, Ohio var ute på sin 50 YEARS OF DEVolution- Farewell Tour. Det var bandets første opptreden på norsk jord på nesten 33 år. De spilte første gang på Chateau Neuf i Oslo 20. september 1990 i lokalet som ble kalt The Voice. En konsert det går gjetord om. Noen av de gamle publikummerne var der igjen også denne gangen. Ikke alle de opprinnelige medlemmene.

Devo på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Rytmegitarist, keyboardist og låtskriver Robert Casale døde i 2014 av hjertefeil. Josh Hagar overtok plassen hans live. Mye å leve opp til med andre ord. Kjernemedlemmene Mark Mothersbaugh, vokal, gitar, keyboard og låtskriver er nå 72 år, hoved- gitar, vokal og låtskriver Bob Mothersbaugh er 71, bass, vokal, bass synthesizer og låtskriver Gerald Casale hele 75 år. Eldre enn mine foreldre, men likevel musikalsk skjellsettende og dansbare nok til at de har figurert på så og si hvert eneste DJ-sett jeg har spilt med fokus på rock, punk eller new wave, og ofte hentet frem til hjemmestereoen også. Bak trommene finner vi nå Josh Freese, som har spilt med såpass forskjellige artister som A Perfect Circle, Dwarves, Magnapop, The Replacements, Foo Fighters, Nine Inch Nails og Guns N ‘Roses.

Devo på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Devo leverte ordentlig bra, selv om jeg ikke ble helt ekstatisk slik de aller ivrigste ble det. Lyden var noe halvveis, litt lavt og kanskje noe datert, men autentisk. De er, og var, på mange måter fenomenalt enestående med sitt snodige, men skarpe, treffende konsept og fengende, enkle melodier. De fleste forlot lokalet svært tilfredse, de andre hadde ruslet videre, hjem eller til Wizkid borte på Amfiet. For det tyntes en del ut i rekkene underveis. Devo er fremdeles ikke for alle og enhver. Dette var aller mest nerding for gamlinger i de forreste rekkene, tross at det også var mye av et Greatest Hits-sett, som nok også kan ses som regressiv nostalgi av de aller mest kritiske. Nyhetene om dødsfallene til Robbie Robertson  (The Band) og Rodriguez samme kveld påminner oss om viktigheten av å se ens helter mens en fortsatt har sjansen.

Devo på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Helt perfekt var det imidlertid ikke, verken opptredenen eller repertoaret. Den mest åpenbare mangelen var nok låten «Freedom of Choice», som sammen med «Gut Feeling»/(Slap Your Mammy) og «Beautiful World» måtte vike fra den regulære settlisten under Oslo-konserten, som varte tjue minutter kortere enn dagen i forveien i København i Amager Bio. Folk hadde likevel vanskelig for å tørke bort fliret og kue entusiasmen på T-banen på veien hjem. Gleden over den levende musikken og dette fenomenale amerikanske bandet var noe alle burde få ta del i.

Devo på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Det hele starter med en selvironisk arkiv-forfalsket film, så kalt spoof – av en plateselskap-representant som anklager bandet for å ikke være mer kommersielt anlagte – fulgt av et nyere opptak med samme skuespiller som anklager bandet for å bare spille for allerede konverterte tilhengerne. Kvintetten spaserer så ut på scenen til jubel. Så er showet i gang med en nyere låt, energiske «Don’t Shoot (I’m a Man)» fra 2010-albumet «Something for Everybody». Video-illustrasjoner screenes i bakgrunnen konserten igjennom, og bidrar til å få frem budskapet og essensen i bandets musikk. Så er det over på 1980-tallet med «Peek-A-Boo» fra «Oh No! It’s Devo» (1982). Tett fulgt av en drivende «Going Under» fra «New Traditionalists» (1981) og «That’s Good» med Mark Mothersbaugh på hovedvokal.

Devo på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Det er tight og bra driv konserten igjennom, selv om jeg nok kunne tenkt meg litt mer punch, høyere volum og noe raskere tempo her og der. Stemningen er nærmest upåklagelig. Middelaldrende menn og kvinner som ikke allerede har funnet frem til de første radene før konserten startet, beveger seg fremover. Under en hamrende versjon av «Girl U Want» begynner publikum å fekte med armer og bein. Devo gjør dem nostalgiske, yre og engasjerte. For enkelte som ikke har fulgt nyere musikk så tett, er dette det eneste som fengte og engasjerte denne kvelden.

Devo på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Entusiasmen og innlevelsen blir ikke mindre når selveste «Whip It» er neste låt. Stakkato synthklanger, motorisk driv og høyt tempo gjør dette til en 1980-talls fest for innvidde. Bandet har også fått noen yngre fans gjennom sin medvirkning i amerikanske TV-serier og filmer – «Futurama», «Stranger Things» og «Back to the Future, for å nevne noen få – så noen yngre er det blant alle oss middelaldrende. «Whip It» følges av «Planet Earth» fra «Freedom of Choice» før en fake science fiction-film om Melkeveien av Carl Sagan får overta oppmerksomheten vår og lerretet, mens bandmedlemmene er opptatt med kostyme-bytte.

Devo på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Når de kommer tilbake er de ikledd de kjente gule draktene, og gir seg sin tolkning av «(I Can’t Get No) Satisfaction» av The Rolling Stones i vold. Ett fornøyelig smil brer seg om leppene på de fleste tilstedeværende. En sjelfull tolkning av P.F. Sloans «Secret Agent Man» følger. Deretter kommer en reell slagerparade av noen av bandets mest kjente låter i form av «Uncontrollable Urge», «Mongoloid», «Jocko Homo» og «Smart Patrol/Mr. DNA» (opphavet til navnet på det norske plateselskapet Smart Patrol Records, som blant annet stod bak utgivelser med Manna, Karlsøy Prestegaard, The Spectacle, Magnus Eliassen, Nagel og Tungtvann på 2000-tallet).

Devo på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

De kaster ut hatter, powerdomes som de kalles, fra «Freedom of Choice»-æraen (1980), og avslutningsvis også sine jumpsuit (arbeidsoveraller) fra «Are We Not Men? A: We Are Devo» (1978) noen lykkelige publikummere kan ta disse med seg hjem som livslange minner om denne kvelden. Det siste vi får høre før bandet vinket farvel på filmlerretet er «Gates of Steel». Deichman Musikk var vel ikke helt optimalt fornøyde, men glade for endelig å ha fått oppleve dette bandet og disse låtene i levende live, og i gode versjoner også. De låter like unikt og rart som tidligere. Hva de sier på scenen er begrenset, men de ba oss titte til USA dersom vi ikke trodde noen devolusjon pågår, og pekte på hvordan høyreradikale forum var i ferd med å bli maktsentre. En advarsel å ta ad notam.

Devo på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Settet virket altså noe avkortet, men det er vel prisen man får betale på festival?  Musikalsk og lyrisk pushet Devo grensene for hva som var akseptabelt innenfor rammene av en rockelåt. Instrumentene hadde et ødelagt, knust eller omformet lydbilde. De plukket fra konseptuell kunst, collage og reklame og utvidet vokabularet for populærmusikken i de kommende tiårene. En sjelden artistisk og intellektuell nysgjerrighet preget bandet like mye som forargelsen og opprøret mot et samfunn i forfall. Det var gøy å endelig oppleve dem live.

JockStrap på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Likevel er den aller største musikalske beholdningen fra London med Jockstraps sett på Hagen noe tidligere på kvelden. Deres forunderlige blanding av elegant poplåtskrivning med vakker Beth Gibbons-aktig vokal og skakke, skrudde IDM- Aphex Twin-elektronika lot seg overføre forbausende bra til en scene.

JockStrap på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Unik, uforutsigbar, rå, hard og myk om hverandre. Spenning og frigjørende forløsning av energi. Og utmerket musikalitet. Vokalist, fiolinist og gitarist Georgia Ellery – også kjent fra Black Country, New Road – og Taylor Skye bak knotter, skruer og keyboard veksler mellom happy hardcore-rytmer og tilbakeholdt Portishead-aktig melodisk pop. Pitchen brytes opp og skifter stadig. Bittersøte melodiske hooks og illevarslende, manisk i brytninger. Vokalen bergtar. Det er like surrealistisk, uvørent og diggbart som det er finstemt. De vil jeg høre og se igjen snart. Jockstrap var euforisk, kaotisk orden og latterlig moro.

Shygirl på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Øyafestivalen/Anna Lerheim Ask

Shygirl hadde publikum i sin hule hånd med sin framfusige, kåte RnB-elektronika og magnetiske karisma – lekent, skittent og fertilt eggende. Sexpositivisme i kvinnelig drakt, og musikalsk variert nok til å lyttes litt nærmere til.

Moderat på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Moderat var sedvanlig overbevisende. Gernot Bronsert og Sebastian Szary fra Modeselektor og Sacha Ring fra Apparat leverer basstung elecro dynket i synthpop-atmosfære. Energisk og modig, og med tøff grafikk og lys i bakgrunnen, brakte de frem Berlin-minner fra techno-klubbene, da BPitch Control overtok Mauerpark i Prenzlauer Berg i Berlin. Sammen med deres labelkolleger og bandets fine opptreden på Berlin Festival på Flughagfen Tempelhof.

Deres elektroniske rytmer beveger, og den Radioheadske atmosfæren og vakre vokalen gjør det også følelsesladet og fint. Musikken balanserer ytterpunktene fint mellom hardtslående, tung techno og myk følsomhet, og er passe modig i sin kreative utforskning av sammensmeltningen mellom pop og dansemusikk. Grafikken og lyssettingen er imponerende. Sammen får dette gjennomborende kraft.

Ayra Starr på Øyafestivalen 9. august 2023. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Ayra Starr leverte et snodig sett, som ikke var uten sjarm, og viste at hun nok ikke er vant med de europeiske festivalens krav til scenetider og planlagte sett. Hun skulle vi gjerne sett på en helaftens klubbkveld på Blå i stedet. Den nigerianske rapperen eide scenen og publikum med sitt feststemte repertoar av afrobeat og hiphop, men kunne nok med fordel tatt kontroll over dynamikken og latt den innledende DJ-en, og mellomspill fra denne, vike for mer fokus på eget materiale.

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 68 andre abonnenter