Øyafestivalen 2023: Magisk Boygenius

Det var en trygg og sikker utfoldelse av vennskap og gjensidig beundring fra den kvinnelige supergruppen. Boygenius er kanskje vår tids Crosby, Stills, Nash & Young med solide solokarrierer bak seg alle som en. Kvinnelig samhold, og behovet for rom fri av mannlig tilstedeværelse, er en del av tematikken, og noe av den gode kjemien de tre i mellom bygger på forståelsen av at de alle er kvinnelige og queer.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Øyafestivalen/Anna Lerheim Ask

Det starter nesten eksplosivt, effektivt, men også intimt for de fire ekstra bandmedlemmene som live-danser seg inn på scenen til tonene av Thin Lizzys «The Boys Are Back in Town», før fokuset byttes til de tre hovedpersonene – Phoebe Bridgers, Lucy Dacus og Julien Baker – sammenkrøpet foran en mikrofon fra trappa opp til scenen i en gruppeklem med acapella-hyllesten, «Without You Without Them», til vennskapet deres.

Vi får se det hele på storskjerm før de entrer scenen. «Det er live», utbryter jenta ved siden av idet de kommer inn på scenen og hun kjenner igjen Vindfruen-scenen, og skjønner at dette skjer her og nå, det er ikke et opptak de bruker hver gang. Det føles veldig intimt, som om kameraene er slått på litt for tidlig og at vi får en titt backstage. Alle sju er ikledd en slags grå skoleuniformer med svart slips og hvit skjorte, som får frem noe kollektivt i fellesskapet de har sammen på siden av Patriarkatet.

Den påfølgende opptredenen på scenen er full av fysisk samhandling og bytting av instrumenter, delvis koreografert og delvis ekte. Totalt sett føles det så genuint og ekte at vi slås i bakken av denne menneskelige varmen mellom de tre individene (og for så vidt også deres fire hjelpere). Det er så kraftfullt og effektivt at jeg er helt ute av stand til å ta med meg mer musikk i etterkant, selv om jeg prøver febrilsk å bli del av stadionrockeren Håkan Hellströms helproffe storband-opptreden på Amfiet.

Det er bare det. Det går ikke. Jeg er uansett fremdeles i ferd med å prosessere og ta inn over meg storheten den amerikanske trioen har levert. Da hjelper det ikke at göteborgeren har med seg mange av Sveriges aller dyktigste musikere på scenen og har et helproft sceneshow som er gjennomprøvd og solid. Det er ikke på grunn av at stemmen hans virker noe utslitt i starten eller lydproblemene innledningsvis.

Boygenius var bare for bra. De gjorde for sterkt inntrykk. Den konserten føyer seg inn i rekken blant det aller ypperste man har sett i Øyafestivalens historie. Blur, Devo og dere andre må ha meg unnskyldt. Dette var årets høydepunkt. Selv om Bridgers er den største stjernen solo, er det Julien Baker som er i midten, og i sentrum, mesteparten av tiden; headbangende og kastende med håret frem og tilbake.

Egentlig så handler det ikke om enkeltpersoner. Snarere fellesskapet, samholdet dem i mellom. Og det føles klart og tydelig ut til oss publikummere. Kollektivet gjør dem sterkere, og får selvtilliten enkeltvis til å vokse og bli sterkere. Samarbeidet mellom  Phoebe  Bridgers og Conor  Oberst var også bra, men dette er noe helt annet. Her har de noe helt spesielt verd å ta vare på. Alle får  imidlertid plass til å skinne som individer underveis. Lucy Dacus’ øyeblikk er «True Blue».

De drar på i rockerne «$20» – drevet av Baker – og «Satanist» med en bestemt sikkerhet – og tøffe elektriske gitarer. Dette er kvinner som vet hva de holder på, og responsen fra dem kommer, noe er spontant, og her og nå, som da Bridgers forteller hvor mye hun har gledet seg til denne Europa-turnéen, blant annet fordi det på Øyafestivalen ble dannet en moshpit på hennes relativt rolige låt «I Felt a Funeral, In My Brain» da hun var her i 2017.

Under nevnte «Satanist» får de tre hvert deres vers til å beskrive personlig usikkerhet, og trosse selvidentifiseringer som henholdsvis satanist, anarkist og nihilist. På festivalen kan man kjøpe en totebag der det står: «Will You be a Satanic, Anarchist and Nihilist With Me?». Når de tre stemmene forenes mot slutten av låten, er det for å be om forståelse av frykten og entusiasmen ved det å være berømt.

Musikalsk er det ofte en type bekjennende emofolk de holder på med. Lytternes egne pinsler, deres sinne og usikkerhet forløses ved å titte inn i de tre sterke kvinnenes opplevelser og betroelser. De veksler mellom det rolige, fredfulle og skrikende allsang når de virkelig drar på.

Publikum er musestille, intenst lyttende under deres roligere låter. Bandet får hele oppmerksomhet fra første til siste stund, ettersom denne hovedattraksjonen spilte på en av de minste scenene har publikum ofret halve konserten til Caroline Polachek for å kunne være her. Det var det jaggu verdt også. Makan til musikalsk storhet er det lenge siden vi har fått være med om. De roligere, tungtveiende, skarpt artikulerte låtene bærer en voldsom kraft og tilstedeværelse.

Når Phoebe går for å sette seg på en av monitorene helt forrerst på motsatt side av scenen ber hun oss om å legge bort mobilene. Låten hun skal fremføre er så personlig og sterk. Under «Letters to An Old Poet» går Phoebe ned i fotogropa ut til publikum på første rad. Tematikken pensler innom den parasosiale, kunstige relasjonen mellom artister og deres fans under låten «Bite the Hand». Det er så sterkt at vi får nesten tårer i øynene og gåsehud på kroppen.

«Salt in the Wound» får avslutte. Mens Baker drar på med en ordentlig tøff gitarsolo, og legger seg ned på gulvet, kaster de to andre seg over henne til en deilig, morsom gruppeklem. Boygenius er drevet av deres kjærlighet til hverandre, og den sjeldent gode kjemien dem i mellom. De er så utrolig talentfulle hver for seg, og sammen vokser de til å bli enda sterkere.

Boygenius går av til tonene av 100 gecs «Dumbest Girl Alive» over anlegget. Tidligere på kvelden vurderte vi om det var feil av oss å ikke ta turen til Telenor Arena for å oppleve Depeche Mode en siste gang. Nå var vi i stedet sjeleglade for at vi var her og fikk med oss dette historiske øyeblikket.

Jovisst, det hadde vært gøy å se hvor tighte og drevne Murder Maids har blitt på minste scenen Hagen, og den målrettede driven deres, likens sjansen Aiming for Enrike fikk til å vise frem den heftige instrumentale musikken sin med kul grafikk på den nest største scenen Sirkus, et takknemlig Valkyrien Allstars over endelig å ha made it to Øya. Caroline Polachek imponerte med besnærende kraft og kult koreografert show, som vi håper å få se i sin helhet ved en annen anledning.

Det som uansett for alltid vil sitte sterkest igjen på netthinnene er hvor utrolig magiske Boygenius var. Takk for at vi fikk oppleve dette.

Sjekk også relaterte Øya-saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog