Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 13. august 2023

Øyafestivalen 2023: Skandinavisk rock i revy: The Soundtrack of Our Lives

The Soundtrack of Our Lives påminnet mange publikummere hvorfor de var så glade i bandet på 1990- og 2000-tallet. De var siste akt i teltscenen Sirkus under Øyafestivalens siste dag i Tøyenparken for i år lørdag 12. august. Dry Cleaning forførte med sprechgesang og postpunk av beste merke tidligere på ettermiddagen samme sted, mens Yo La Tengo druknet i publikumsskvalder, men fikk etter hvert formidlet at de var et band med en umiskjennelig egen signatur.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Øyafestivalen/Anna Lerheim Ask/Helge Brekke/Johannes Granseth

Etter elleve års pause var The Soundtrack of Our Lives tilbake. Det er ikke et reelt comeback. Kun tre nøye utvalgte konserter. Aller først Azkena Rock Festival, Vitoria-Gasteiz i Spania 16. juni, så Way Out West i hjembyen Göteborg 11. august og altså avslutningsvis som headliner på den nest største scenen under Øyafestivalen på deres Second Life Replay Reunion 2023.

The Soundtrack of Our Lives på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

The Soundtrack of Our Lives var virkelig lydsporet til mitt liv mens de holdt på. Jeg kan ikke en gang huske hvor mange ganger jeg så dem live under denne tiden, men de var overalt for de som likte klassisk rock med særpreg. Bejublede konserter fra i Norge og Sverige sent 1990- og tidlig 2000-tall.

Nå var de her igjen for å minne oss om Øyafestivalen og klubbene som dannet dens første år. Det var absolutt et trivelig gjenhør og gjensyn selv om spradebassen i front, godeste Torbjörn Lundberg, har rukket å bli gammel og med det mindre aktiv på scenen. Før var han overalt. Nå er det stemmen, innlevelsen og tilstedeværelsen publikum får, og det rekker lenge. Sammen med de flotte låtene blir det en jovial god stemning tross at det på ingen måte er helt fullt i teltet i Oslo denne gangen.

The Soundtrack of Our Lives på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

«Mantra Slider» kjører det hele i gang med en ekstra lang versjon. Deretter kommer låtene som perler på en snor. «Firmament Vacation», «Galaxy Gramophone», «Grand Canaria» aller først. «Bigtime» før selveste «Instant Repeater ’99» fra debutalbumet «Welcome to the Infant» Freebase får frem allsangen.

TSOOL har fått et nytt liv, om kun som en påminnelse om hva de stod for. En ordentlig gjenforening med nye låter og flere konserter er ikke planlagt foreløpig selv om spørsmålene om det allerede har begynt å komme.

The Soundtrack of Our Lives på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

I killed myself today
(I killed myself today)
For legendary fame
(For legendary fame)
I blew myself away

I did it in a crowd

(Killed myself today)
The echo was about
(For second life replay)
The old familiar shame

But somewhere I’ll survive
To make you feel alive
So you could all reload

Your dreams and all your hopes

The Soundtrack of Our Lives på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

Bandet spilte tretten låter som befestet den spesielle kjemien mellom de seks medlemmene i bandet. Publikum fikk akkurat det de var kommet for å oppleve. Det svinger akkurat like godt som før. Låtene har stått seg forbausende bra over tid. Man kan kanskje til og med si at populariteten har økt en smule.

The Soundtrack of Our Lives på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

Ebbot Lundberg har ikledd seg sin velkjente svarte kaftan og tøfler, og eier det hele med kraft og pondus. Kalle Gustafsson Jerneholm med robust og stødig, svingende bass, Ian Persons muskulære, storslagne, heftige riff. Mattias Bärjed byr på splitthopp inspirert av The Who og Pete Townshend. Fredrik Sandsten er bunnsolid bak trommene. Martin Hederos‘ pulserende, virtuose keyboard – og piano-arbeid – er en viktig del av helheten, i blant låter det nærmest som et kirkeorgel.

The Soundtrack of Our Lives på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

Det handler om klassisk rock med en liten dose psykedelia. Nevnte The Who, The Pretty Things, The Rolling Stones, The Stooges, The Velvet Underground, The Zombies og fremfor alt Love. Liker man rock, rock med god melodier, liker man TSOOL.

Storheten ligger i melodisinnet, øret for melodiene. Det er ofte noe anthemisk, episk over bandet og deres låter selv om de strengt tatt ikke har noen virkelige hits. Den multidimensjonale vokalen til Lundberg er i det ene øyeblikket snerrende, intens, i det neste finstemt, øm og full av patos og nerve.

The Soundtrack of Our Lives på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

Samtidig har de tatt med seg noe av rockeinfernoet til forgjengeren Union Carbide Productions. Musikken er vakker, jublende, uhyggelig og stemningsfull, også vimsete, sirkulær, drømmende og angstfylt om hverandre.

Teatralsk. Det er mystiske og majestetiske, klassiske rockeriff, lidenskapelig innlevelse og altså melodisk, slik jeg har opplevd gruppa mange ganger før. Den eneste forskjellen er det fine gjestespillet fra saksofonist Mette Rasmussen og trompetist Goran Kajfeš (begge fra Gard Nilssen‘s Supersonic Orchestra), det gir krydder og litt jazz til det hele. Ja, også måtte vi ikke hoppe opp/bort fra gulvet der vi satt/stod denne gangen, for Ebbot var ikke ute blant publikum som i glansdagene. Han holdt seg stødig i sentrum i midten. Sprellene og bevegelsene var det resten av bandet som sto for.

The Soundtrack of Our Lives på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

Under «Broken Imaginary Time» føles det som göteborgerens vokal skal briste av lidenskap og patos. Det mer stillferdige nummeret er et av høydepunktene, den fulgte majestetiske «Sister Surround» og «21st Century Rip Off». Etter «Nevermore» og «The Passover» var det å bevege seg hjem i Oslonatten høvelig tilfreds med tverrsnittet av bandets karriere som ble servert, og glade for nok en fin festival i Tøyenparken totalt sett.

The Soundtrack of Our Lives på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

 

Samme dag har Bigbang, som spilte på den aller første utgaven på Kalvøya i 1999 – den gang som ganske ukjente – åpnet med en lang rekke gjester, deriblant Tigerstate (spilte eget sett torsdag) og Bislett Barnekor. Barnekoret var surt, men sjarmerende, Øystein Greni, Olaf Olsen og Nikolai Hængsle Eilertsen var akkurat så solide som forventet selv om  Greni faktisk måtte starte om igjen et par av deres låter i den lange slagerrekken.

Bigbang på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Helge Brekke

Ellers var det et eklektisk musikkutvalg denne dagen. Det var modig å sette jazz-supergruppen Gard Nilssen‘s Supersonic Orchestra på hovedscenen Amfiet. Litt vel modig kanskje, med tanke på publikumsinteressen, tross all hype om at dagens ungdom liker jazz og at jazz har blitt hipt. Når det er sagt, må det poengteres at den frie, lekne jazzen til Nilsens mannskap var helt enormt bra. Publikumsoppmøtet kunne vært bedre, men de som var der fikk en briljant blanding av frijazz, afrikanske, brasilianske rytmer og storbandjazz fra noen av landets aller fineste musikere.

Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra å Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Johannes Granseth

Nils Bech rørte folk til tårer. Billy Strings tok bort alle tegn til pretensiøsitet og bragte frem den indre norske bonden med sin bluegrass og Jacob Banks viste rå stemmekraft. Dina Ögon fremstår fremdeles for meg som nye Bo Kaspers Orkestra, og samlet overraskende mye folk. Selvforakt ga ungdommen smak av powerviolence og godhjertet circlepit på Biblioteket-scenen, og det var bare en liten del av det man kunne oppleve.

Nils Bech på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Johannes Granseth

Noe av det jeg hadde gledet meg aller mest i forkant av Øya var gjenhøret med Yo La Tengo. Den konserten ble skravlet ihjel av et publikum med null respekt for de som ville lytte. Bandet var ikke helt i toppslag. Likevel klarte de smått om senn å vise hvilken egensindig signatur de har, og å vinne frem med feedback og støy. De lavmælte låtene ble overdøvet av folkesnakk selv når vi beveget oss helt frem på første rad. Håper på en klubbkonsert og et mer opplagt band neste gang de besøker byen.

Yo La Rengo på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

Dry Cleaning derimot, har tydeligvis fått kjørt seg ordentlig inn med mye festivalkonserter denne sommeren. Deres konsert i Sirkus vant virkelig gehør, både blant nye lyttere og de som allerede har et forhold til bandets musikk. Florence Shaw var forførende med sin sprechgesang og teatralske sceneuttrykk og Tom Dowse (gitar), Lewis Maynard (bass) og Nicholas Buxton (trommer) var tighte og energisk til stede. Deres  instrumentale ferdigheter bærer låtene og gir fornyet vitalitet. Det var vakkert og energisk. Rett ut sagt fengslende.

Dry Cleaning på Øyafestivalen 12. august 2023. Foto: Anna Lerheim Ask

Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs skuffet, de levde ikke helt levde opp til den voldsomme hypen i forkant tross headbanging-skole. Helt grei doom basert på Black Sabbath, masse bevegelse, dog, savnet mer egenart.

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 67 andre abonnenter