Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 1. september 2023

Plateanmeldelse: Neil Young – «Chrome Dreams»

 

Artist: Neil Young

Album: «Chrome Dreams» (2023)

Plateselskap: Reprise Records/Warner Music

 

Tekst: Jan-Olav Glette

Enkelte forståsegpåere hevder med en viss rette at Neil Young på 1970-tallet gjemte unna mange av sine beste låter, og lot det gå mange år før vi fikk høre dem. «Chrome Dreams»-albumet er et godt eksempel på akkurat dette.

Kanskje måtte han finne riktig kontekst, plassering og sammensetning for å gi hver enkelt sang maksimal effekt. I hvert fall fikk vi det feirede albumet «Homegrown» først i 2020, selv om opptakene var fra 1974-1975, og mer relevant i denne sammenheng, i 2017 kom «Hitchhiker».

«Chrome Dreams» er et av de ikke utgitte albumene som har kommet i flest bootleg-versjoner. Albumet var først tenkt utgitt i 1977, før det ble trukket tilbake før utgivelse. Det er et av de mest kjente lost albums i musikkhistorien. Nå foreligger endelig originalen, som en tre sides vinylutgivelse. Platen har merkelig nok ingen sammenheng med «Chrome Dreams II» fra 2007, som vel har mer til felles med «Freedom»-albumet.

Det handler om tolv låter innspilt i årene 1974 til 1977. Eller ble de alle spilt inn 16. mars 1977? Denne datoen står trykket på innleggsheftene.. Visstnok kan håndverkeren Carole King ha spilt en avgjørende rolle for at Young ditchet disse innspillingene til fordel for «American Stars ’N Bars». Hun skal ha vært alt annet enn overbevist da canadieren lot henne få høre opptakene han hadde tenkt å utgi, og proklamert at dette er ikke noe album.

Om det var en lur avgjørelse kan nok diskuteres, og meningene vil være delte. Personlig er vi i Deichman musikk ihvertfall glade for å nå ha de tilgjengelige for avspilling. Selve låtmaterialet er vi allerede godt kjent med i andre versjoner. Fire av innspillingene ble benyttet til «American Stars ’N Bars», og en ble spilt inn på ny. «Pocahontas» og «Powderfinger» havnet på «Rust Never Sleeps», «Captain Kennedy» dukket opp på «Hawks & Doves» og en ny versjon av «Too Far Gone» ble med på 1989-albumet «Freedom».

I 2017 lanserte de hele innspillingene som ble til «Pocahontas» og «Captain Kennedy» på albumet «Hitchhiker». Disse opptakene begynte å dukke opp under disken hos platebutikker, og hos platebutikker som ikke var så nøye med om de formidlet offisielle utgivelser eller ikke, lenge før Neil Young Archives satte i gang sitt omfattende arkivutgivelsesprogram av liveopptak og album som aldri ble utgitt.

Det er altså på ingen måte en egentlig nyhet vi får formidlet. Leter man etter det blir man skuffet. Vil man ha riktig god musikk og et stykke viktig musikkhistorie, er saken en annen. Dette handler nemlig om noen av canadierens aller mest kjente og kjære låter. Flere av våre absolutte favoritter er med her. «Pocahontas», «Like a Hurricane» og «Powderfinger» kommer alle veldig høyt oppe når vi skal kåre den snart 78 år gamle mannen fra Winnipegs kanon. Her kommer de med en rufsete sjarm

Helt fritt fra nye opptak er det likevel ikke. Vi får to tidligere ikke utgitte versjoner av henholdsvis «Hold Back the Tears» og «Sedan Deliver». Sistnevnte er en rolig, slentrende, eller skal vi si snublende, versjon, som skiller seg sterkt fra den heftige versjonen på «Rust Never Sleeps».

Mye av dette er ganske sparsommelige opptak av Young alene med gitar uten noe særlig bruk av harmonier eller perkussivt krydder. «Stringman» er en myk, fin hyllest til hans tidligere makker i Crosby, Stills, Nash & Young, Stephen Stills. Den var i en annen versjon på 1993s «Unplugged». Unntaket er «Like a Hurricane», hvor Crazy Horse får dra på ordentlig. Kontrastert med det andre materialet her blir det rimelig voldsomt.

Samlet gir disse opptakene et kraftfullt og sterkt inntrykk. Dette er lett et av Youngs beste album. Lytter man ekstra nøye kan man fange opp små subtile forskjeller fra de tidligere utgitte versjonene av en del av disse låtene. Nevnte «Like a Hurricane» låter dog identisk til versjonen jeg har på samleskiva «Decade».

 

 

Sjekk også:

Neil Young – «Harvest» (Du holder deg jammen godt til å være 50 år!).

Neil Young & Crazy Horse – «Rust Never Sleeps» (1979 – førtiåringer med stil og substans).

 

«Shakey: Neil Young’s Biography» – Jimmy McDonough (30 glimrende musikkbøker).

 

Neil Young & Crazy Horse – «Don’t Cry No Tears» (Ferske spor uke 11/2021).

 

Albumet «Homegrown» er en miks av låter som er utgitt i andre versjoner og låter som aldri før har vært utgitt. Låten «White Line» her i klassisk leirbålformat.

Neil Young – «White Line» (Ferske spor uke 26/2020).

 

Crosby, Stills, Nash & Young – «The Lee Shore» (1969 Outtake) (Ferske spor uke 21/2021).

 

Tindersticks – «A Man needs a Maid» (Ferske spor uke 8/2021).

Hand Habits – «i believe in you» (Ferske spor uke 6/2021).

Steve Gunn – «Motion Pictures (For Carrie)» (Ferske spor uke 17/2020).

 

‘På mange måter kan du si at plateselskapene var våre fyrtårn, eller det man i dag kaller strømmetjenestenes algoritmer(sic!) til fet musikk: Warner Bros., fra søttitallet (Fleetwood, Zeppelin som leder til Alice Coopers «Billion Dollar Babies», men også Neil Young, Joni Mitchell <3 og Van Morrison’). (Label: Melodisterk pop).

 

Scott McCaughey: ‘ Neil Young has always encouraged me to find the right path – the one you have to take!’ (The No Ones: Lystig panatlantisk melodisk håndverkspop). (Scott og Peter er aktuelle med The Minus 5s tredje Neil Young-fokuserte album «The Minus 5 – Calling Cortez: Neil (Vol. 3)», red.anm.).

 

Asbjørn  Lerheim: ‘Neil Young har jeg hørt mye på! På albumet «Country of Lost Borders» spiller vi «Dead Man Theme» fra filmen «Dead Man», og låta var lenge med oss på en åpningslåt på mange av våre konserter. Fint og rått på en gang også det!’ (Chrome Hill: Jazz Rock Noir på Japan-tur).

 

‘Blant låtskrivere innenfor engelskspråklig populærmusikk av de mest kjente som jeg setter særlig høyt, har vi: Joni Mitchell, Neil Young, David Crosby, Kate Bush, Neil Innes, George Harrison, Lou Reed, David Bowie, Frank Black, Kim Deal, Kurt Cobain, Jim O’Rourke…’ (Se flere utøvere her: Auden Prey: Nevrotisk og melodisk FM-pop).

‘Når jeg spiller solo handler det ofte om å trekke inn pusten, ta sats og gi gitaren juling. Litt sånn Neil Young-approach’. ‘Sammen med Beatles og britisk psykedelia er dette (Cosmic American Music / countryrock, red.anm.) kanskje en av de sjangrene som har formet meg mest som låtskriver. Byrds, Gene Clark, Grateful Dead, Neil Young… ja her kan jeg holde på’. (Øyvind Holm: Feinschmecker-pop med beatleske undertoner).

 

‘Vinduet til bror min var nemlig rett innafor vedskjulet så om jeg kjappa meg rakk jeg å sette på «Rockin’ In The Free World», løpe opp og knyte på meg skoan og så løpe ut for å fylle opp vedsekken før Neil sang på siste refrenget. Musikken har liksom alltid vært der og betydd så mye helt fra starten’. (Johan Berggren: – Hvis det ikke funker med kassegitar og sang er det ikke ei god nok låt).

 

Per Borten: ‘En artist (Neil Young red.anm.) som Brynjar Takle Ohr kommer til å kverke meg for å antyde at kan ha vært litt oppskrytt. Enestående soloartist. Bortimot uforståelig med Crazy Horse…’ (Moving Oos: Overskuddspreget soulbasert rock).

‘Oppdaget ikke Neil Young før i tjueåra. Da han spilte på Roskilde i starten av 90-tallet satt jeg i teltet og hørte på garagerock. Det har jeg jo angret på seinere’. (Frode Fivel: Inderlig harmonipop).

‘Selv om jeg har tatovert albumet «Rust Never Sleeps» av Neil Young på armen, er ikke det favoritten. Men det er et annet album av samme artist: «After the Gold Rush»’. (Kaja Gunnufsen – 5 om bøker og musikk). (Sjekk også: Au da, Kaja).

 

‘Neil Youngs «Harvest» – og «Harvest Moon», for så vidt – er umulig å høre uten at stemningen minner om den første sommeren hvor det føltes som alt var mulig’. (Min platesamling: Ruben Gran).

 

‘Jeg blir nok aldri ferdig med noe som helst. Går litt lei Neil Young av og til, men vi finner alltid sammen igjen’. (Min platesamling: Jacob Krogvold).

 

Og tekstmessig er jeg veldig inspirert av «After the Gold Rush» av Neil Young, sier Anna Melkild i Sassybeat (Sassybeaten går!).

 

En av låtene Mathias Nøtsund Sagedal lyttet til under innspillingen av Mats Wavas album «Rock Omelette» er «Give Me Strength» Av Neil Young. (Mats Wawa: Jovial referanserock).

 

Et av favorittalbumene til Johannes Maaseid i Knekklectric er «On the Beach» av Neil Young. (Knekklectric – 5 om bøker og musikk).

Tellef Raabe svar på spørsmål om hans favorittalbum: Det er et urettferdig spørsmål. Kanskje «Blissard» av Motorpsycho, eller «On the Beach» av Neil Young? (Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk).

 

En av Lars Lønning i Black Debbath sin favoritt-politiske-låt er Crosby, Stills, Nash & Young: «Ohio» (Black Debbath: Endetidshardrock).

 

Sett på første sporet, så er vi i gang. «Big wheels keep on turning…». Lynyrd Skynyrds tilsynelatende tilsvar til Neil Youngs «Alabama» og «Southern Man», good ole boy-låta «Sweet Home Alabama», var nok mer tongue-in-cheek enn de fleste rødnakkene i pickup-truckene ante. (Lynyrd Skynyrd – «Second Helping»).

 

I 1992 satset gruppa friskt, og bestemte seg for å slippe én singel den første mandagen i hver måned, med originallåter på a-siden og coverlåter på b-siden, bl.a. Neil Youngs «Don’t Cry No Tears» (The Wedding Present – et lite tilbakeblikk).

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Lån Neil Young-plater hos oss.

 

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 68 andre abonnenter