Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 5. september 2023

Finn Coren: Romantisk tonesetter og låtskriver

– Jeg skriver sanger fortsatt, så jeg er fortsatt opptatt av å forløse min egen musikk, se om jeg fortsatt greier å komme opp med noe av verdi. Jeg har skrevet sanger i over 40 år nå, forteller Finn Coren, som er aktuell med hele fire utgivelser på  Norske albumklassikere på LP. Albumene «Mitt Hjerte» – Dikt Av Jens Bjørneboe (2011), «I Draumar Fær Du – Dikt Av Olav H. Hauge» (2008), «Lovecloud» (1999) og «The Blake Project»(1997) har alle kommet på vinyl for alle første gang med en rekke ekstraspor som ikke var med på de opprinnelige CD-utgivelsene. Nå jobber han med å tonesette Tor Jonsson.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jo Michael copyright Bard Records 1997 (bilde øverst), Stein J. Øvre copyright Bard Records 2015

Fosnavågingen Finn Coren har en lang og sammensatt karrriere; både egenskrevet og tonesetting av andres dikt – deriblant poeter som William Blake, William Butler Yeats, Olav H. Hauge med flere. Musikken er gjerne, som nevnt, en form for kunstpop med elementer av både folk og progrock, med melodisk tilsnitt, og har et særegent, gjenkjennelig uttrykk selv om den kan ta mange ulike former.

David Bowie, The Beatles og Robert Wyatt er alle relevante referanser, men vestlendingen har egenart som gjør at disse ekkoene aldri blir mer enn musikalske slektninger. Ambisiøs popmusikk med mange lag og dypsindige tekster. Et viktig skille kom da han i 2008 gikk over til å synge på norsk og benytte norsk poesi som utgangspunkt.

Her kan du lese litt om hans musikalske oppvekst, endringen av språk, arbeid med nytt materiale og hans inspirasjonskilder.

Fortell hvem og hva du er i norsk musikkliv for de som ikke kjenner deg.

Jeg gav ut min første singel i 1987, og har gitt ut totalt 8 album i perioden 1989 – 2015 (inkl. «A Full Moon in March») og 13 singler og EPer. Platene har generelt fått mye gode kritikker helt i fra starten, bl.a. flere seksere, og de fleste av albumene ble i sin tid tatt inn av innkjøpsordningen. Er nok mest kjent som tonesetter av lyrikk, spesielt mitt album «I draumar fær du – dikt av Olav H. Hauge »fikk mye ros i pressen.

Finn Coren. Foto: Stein J. Øvre copyright Bard Records 2015

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte?

Musikk begynte jeg å lytte til fra åtte-ni års alder, og fra jeg var ca. 13 begynte jeg å samle på vinyl og lytte aktivt til alle typer musikk. Hadde en deltidsjobb etter skolen, for disse pengene begynte jeg å kjøpe plater via postordre. Husker jeg hadde fått tak i et rockeleksikon der jeg leste om spennende plater, så forundringspakkene fra England med Hendrix, Bowie, Beatles og you name it endret livet mitt. Den lokale Narvesen hadde også Melody Maker og NME, så verden var ikke så langt borte. Min mor hadde en bra samling med klassiske plater, så jeg har lyttet på en del klassisk fra jeg var barn, men det var pop-rock som berørte meg mest, det var ‘min musikk’. Jeg følte at det angikk meg personlig på et vis, gav meg en veldig frihetsfølelse, at det var viktigere enn alt annet.

Hvilken funksjon har musikk i livet ditt i dag?

Musikken vil alltid være der, det var min store kjærlighet og jeg prøver å følge litt med på nye ting, og blir også oppriktig glad når artister som har berørt meg gjennom livet fortsatt gir ut noe fint som Bob Dylan «Rough and Rowdy Ways», John Cale «Mercy» og Paul Simon «Sevens Psalms». Elvis Costello er også en artist jeg følger, en som alltid har tatt sjanser og er nysgjerrig på å utfordre seg selv.
Jeg skriver sanger fortsatt, så jeg er fortsatt opptatt av å forløse min egen musikk, se om jeg fortsatt greier å komme opp med noe av verdi. Jeg har skrevet sanger i over 40 år nå.

Når begynte du selv å spille og synge og hva får du ut av det?

Jeg begynte å klimpre på en gitar når jeg var 13-14, så begynte jeg å synge omtrent samtidig, lære andres sanger. Hadde forsøkt å lære meg både gitar og piano før det, men fikk det ikke til. Jeg fikk det til når musikkinteressen virkelig tok tak i meg, og det føltes viktig å lære å spille et instrument.

Hvorfor gitar og vokal?

Ble inspirert av plater som jeg kjøpte, så jeg begynte å lære meg noen akkorder, så utviklet det seg naturlig. Lærte meg akustiske sanger av artister som Cat Stevens, Simon & Garfunkel, husker jeg hadde en Beatles-bok med akkorder, og en sangbok til den første soloplata til Lennon, og lærte meg da sanger som «Morning Has Broken», «Blackbird» og «Isolation».

Har du hatt noen inspirasjonskilder, forbilder eller mentorer opp igjennom? I så fall hvem og hva har du lært av de?

Ingen mentorer utover artister og band jeg beundret i tenåra. Fikk lyst å prøve å spille og synge litt som de. Hadde en gitarlærer på ungdomsskolen som lærte meg å spille fingerspillgitar, og som oppmuntret meg til å fortsette med musikk. Utover det er jeg selvlært både som musiker, sanger og låtskriver.

Hvordan utviklet du din sangstil?

Intuitivt ved å lytte til plater i ungdommen og lære meg sanger som jeg likte og kunne greie å spille og synge. Jeg likte godt sangere som brukte stemmen som et instrument som, Robert Wyatt, David Bowie, Joni Mitchell, Radka Toneff, for å nevne noen. Jeg har ikke alltid en konkret idé om hvordan jeg skal angripe en sang når jeg går i studio, jeg jobber intuitivt, tester ut hva jeg føler kler sangene der og da når de begynner å ta form, enten det er ‘normal’ synging, hviskesynging eller primalskriking, alt er spontant, du må føle deg frem, tune inn.

Har du noen favoritt gitar, forsterker, eller pedal? I så fall hvilken og hvorfor?

Jeg spiller for det meste akustisk. Har en K.Yairi nylonstrengs gitar 1977-modell som jeg kjøpte for konfirmasjonspengene mine. Det er denne jeg skriver nesten alle mine sanger på, og har vært med meg på min reise, og en Martin D-35 1983-modell. Disse to gitarene har jeg brukt på de fleste av mine plater. Jeg har også en god Fylde Goodfellow gitar jeg brukte mye på Bjørneboe-plata. I tillegg har jeg en god elektrisk gitar, en Rickenbacker 330JG 1987-modell og to gode rørforsterkere som matcher denne gitaren, en VOX AC30 og en Epiphone Pathfinder fra 1968. Med disse kan du f.eks. oppnå ‘Revolver-soundet’ som jeg ønsket på enkelte sanger på «Spring» og «Lovecloud». Når jeg inviterer inn dyktige el-gitarister på platene mine, så ber jeg de ofte bruke mitt utstyr i tillegg til deres eget, fordi jeg ofte ønsker dette soundet som det gir.

Hvor viktig er det tekniske utstyret for å få det til å låte slik du vil?
Soundet er viktig og jeg ønsker en gjennkjennelse som går igjen på platene mine. Jeg lette lenge etter en god sangmikrofon som jeg følte kledde akkurat min stemme. Jeg investerte i en AKG C12 rørmikrofon som jeg har brukt på alle platene fra og med «The Blake Project» som ble påbegynt i 1993. Den er veldig viktig, og gitarene/forsterkerne nevnt ovenfor. Jeg har også alltid likt og fått brukt keyboards fra 60- og 70- tallet, som Mellotron, Chamberlin, Hammond, Moog. Jeg eier ikke sånne selv, men kjenner folk som gjør.

Hva slags forhold har du til poesi og litteratur spesielt? Hvilken rolle og funksjon fyller det i livet ditt?

Har lest mye poesi gjennom livet, kanskje mer en romaner. Jeg leser mye biografier om mennesker som har berørt meg, nå sist en fin biografi om Nick Drake. Angående lyrikk så jeg en dypere forståelse for diktet når jeg tonesetter det, enn når jeg bare leser det. Jeg kommer lenger inn til både diktet og til dikteren på den måten.

Hvordan er det å sette melodi til andres tekst kontra det å lydsette egne melodier eller finne ord til egne sanger?

Låtskriving er veldig vanskelig å forklare, det er en intuitiv prosess. Ofte kan et feilslag eller noe uventet sette i gang en helt ny prosess. Med egne sanger/tekster så kommer som regel musikken først, så kommer det ord som passer til akkordene/stemningene, deretter begynner en liten historie å ta form. Med dikt så ligger det allerede mye stemninger i diktet som jeg prøver å henge meg på, jeg tenker på om diktet går i moll eller i dur, eller begge deler, noen ganger kommer melodien fort, andre ganger er det en lengre prosess. Jeg får som regel tanker om instrumentering, om det er best for sangen med et band, eller best akustisk, om det er en pianosang eller en gitarsang, sånne ting, som regel stemmer den første intuisjonen.

Hvor viktig del av ditt kunstneriske uttrykk er teksten?

Veldig viktig. Har blitt kjent for mine dikt-musikk prosjekter, å tonesette dikt kom veldig naturlig for meg tidlig, så det har blitt en stor og viktig del av mitt uttrykk. Prøver hele tiden å komme dypere inn i diktene, at diktene og musikken smelter sammen, blir ett verk til slutt, det er ihvertfall målet. Der må være et eller annet i et dikt som angår meg og mitt liv på et vis for at jeg skal kunne greie å gå inn. Det har beriket mitt liv veldig det å bli dybdekjent med disse dikterne jeg har jobbet med, Blake, Yeats, Hauge, Bjørneboe og nå i det siste Tor Jonsson.

Hvordan var overgangen fra det å synge på engelsk til å synge på norsk? Og hva gjorde det med ditt musikalske uttrykk og evnen til å nå ut og kommunisere?

Med albumet «Lovecloud» så hadde jeg avsluttet en fase i livet mitt. Jeg hadde kommet til et punkt i karrieren der jeg nå ønsket å synge på mitt eget morsmål. Husker jeg satt mye på Deichmanske og pløyde meg gjennom en hel haug med nordisk lyrikk. Jeg plukket og printet ut enkeltdikt som pirret fantasien og som jeg ville prøve å gå inn i, dikt av Olav H. Hauge, Tor Jonsson, Jens Bjørneboe, Hans Børli, Rolf Jacobsen, Inger Hagerup, Pär Lagerkvist, Karin Boye mfl. Det var en prosess som pågikk noen år, og jeg fant etter hvert ut at det var Olav H. Hauge jeg ville begynne med. Jeg prøvde å gå inn i hans dialekt-nynorsk, syntes det var interessant og lærerikt.
Stemmen min låter annerledes når jeg synger på norsk, og også annerledes når jeg synger på riksmål og på nynorsk, jeg synes disse valørene er interessante, tenker ikke positivt eller negativt, bare at det ligger mye klang og farger i et språk. Jeg hviskesynger en del dikt fordi jeg ønsker å oppnå en slags blanding av resitasjon og synging.

Fortell om ditt forhold til:

William Blake

William Blake var den første dikteren jeg tonesatte. Allerede som 22-åring tonesatte jeg dikt som «The Sick Rose» og «The Echoing Green». Der var en umiddelbar kontakt, noe jeg ikke kan forklare. Det en intuitiv prosess som jeg sammenligner med å male abstrakte bilder, som jeg også gjør i perioder. Wiliam Blake var en fascinerende skikkelse, en multikunstner langt forut sin tid, poet, maler, profet. Jeg fortsatte å tonesette dikt av Blake gjennom hele 80-tallet og litt ut på 90-tallet, mest fra diktsamlingene «Songs of Innocence» og «Songs of Experience». Jeg begynte å spille inn disse sangene i 1993 sammen med en gjeng musikere jeg hadde stor kunstnerisk respekt for.
Jeg pleier alltid å stikke innom gravstedet Bunnhill Fields, der han ligger, når jeg er i London, og ha en stille stund der. I heftet som fulgte med CDene og nå også LPen, så fikk vi tillatelse fra et forlag til å bruke Blake sine egne illustrasjoner til diktene. Disse er viktige for å få kontakt med diktene. Det ligger mye detaljinformasjon om diktene i disse illustrasjonene. Den visuelle presentasjonen har alltid vært viktig for meg, at lytteren får en totalopplevelse med dikt, musikk og bilder når de går inn i mine plater.

William Butler Yeats

Etter å ha tonesatt mye av William Blake på 80-tallet, føltes det naturlig på et vis å fortsette med irske W.B. Yeats, og jeg tonesatte mye av han på 90 tallet. Yeats var veldig opptatt Blake, og skrev også en tidlig biografi om han, så det er en slags naturlig connection. På samme måte som med Blake så følte jeg et umiddelbart slektskap til ham, det føltes lett å komme inn til deres verden, og Yeats gjorde meg nysgjerrig på b.la. irsk mytologi og historie. Jeg pleier å besøke steder der forfattere jeg er opptatt bodde, så jeg har også reist i Yeats sine fotspor i Irland, besøkt hans grav i Sligo, der han hadde sine barndoms sommere. Har besøkt hans Thor Ballylee ved Gort utenfor Galway, der han bl.a. skrev samlingen «Words for Music Perhaps» med alle «Crazy Jane»-diktene, og som ligger i nærheten av Coole Park der hans mentor Lady Gregory hadde sitt hjem. Yeats hadde et usedvanlig rikt språk og rike bilder, om du begynner å vandre i hans litterære landskap, så finner du mye å fordype deg i. Håper en gang å kunne fullføre mitt «Yeats Project», der jeg har tonesatt dikt fra mange av hans samlinger.

Olav H. Hauge

Jeg begynte å tonesette Olav H. Hauge i 1997. Husker jeg tonesatte diktene «Det er den draumen» og «Din veg» på samme dag. De grep meg veldig, og kanskje enda dypere enn Blake fordi det var på mitt eget språk. Jeg er som Olav H. Hauge også vestlending, fra et annet fylke, men det er mye som er gjenkjennbart hos Hauge. Det er noe veldig vestlandsk over diktene. Mye stein, hav, regn og fjell. Liker veldig godt hvordan han bruker naturen som metafor for å beskrive livet og livsreisen. I perioden 1997-2001 tonesatte jeg nesten 40 dikt av Hauge. Han var søkende som dikter, var innom mange diktsjangere, alt fra tradisjonelle dikt på rim til mer Haiku-inspirerte ting. Han var også en dyktig gjendikter av utenlandske lyrikere han var fascinert av. Han gjendiktet for å komme enda nærmere diktene og dikterne. Å tonesette er mitt verktøy for å komme lenger inn.
Jeg begynte å tonesette dikt på en annen måte enn før med Hauge, halvt resitering halvt synging på enkelte. De fleste av diktene hans hadde ikke rim, som var nytt og utfordrende for meg som komponist. Ofte tenkte jeg at jeg ikke ville kunne greie å gjøre noe musikalsk her, men så åpnet det seg opp en idé og jeg kom inn allikevel, overrasket meg selv som tonesetter. Albumet som jeg kalte «I draumar fær du» ble tidkrevende av mange komplekse grunner. Jeg ble alvorlig syk midtveis med plata, og plutselig handlet mange av disse eksistensielle diktene også om mitt eget liv på et vis, og jeg bare fortsatte og skrive og spille inn etter sykdommen. Det føltes befriende å synge på et mål som var ganske nær min egen dialekt.

Jens Bjørneboe

Jeg leste romanene til Jens Bjørneboe i min ungdom, men det var diktene som virkelig berørte meg. Bjørneboe var en sammensatt og spennende kunstner. Han var maler, romanforfatter, skrev skuespill, var veldig engasjert i samfunnsdebattene, en uredd stemme i sin samtid, med en ektefølt medfølelse for de svakerestilte i samfunnet. Han skrev også flere diktsamlinger på 50-tallet, og la også inn dikt i skuespillene sine på 60-tallet. Jeg prøvde på min plate å vise flere sider hos Bjørneboe, både den vare, lyriske siden, og den mer rå, refsende siden. Tonesatte nøkkeldiktet «Mitt hjerte» tidlig, et sterkt dikt om dyp ensomhetsfølelse, om det å ikke høre til. Ved siden av Tor Jonsson er det for meg få som har greidd å skrive så sterkt om ensomhet som Jens Bjørneboe. Rent teknisk hadde jeg litt problem med å gå fra nynorsk til riksmål, men riksmålet var en like viktig del av hans uttrykk som dialektnynorsken var for Hauges uttrykk, så jeg måtte prøve å jobbe meg inn i det.

David Bowie

Annerledes, alltid søkende, multikunstner, grensesprengende. Det meste han gjorde fra «Space Oddity» til og med «Scary Monsters» var pioneerarbeide, også albumene han produserte for Lou Reed og Iggy Pop i samme periode var sterke og viktige plater i rocken. Hans død var et stort sjokk, fikk det samme sjokket som når Lennon døde. Husker jeg hadde sett de to videoene han lagde fra «Blackstar» og tenkte ‘wow- han er tilbake for fullt’. Så kom plutselig nyheten om at han var død. Husker det var en uvirkelig følelse. Der var kanskje perioder der jeg ikke ble så berørt av alt han skapte, men han var alltid en spennende og annerledes kunstner, og med «The Next Day» og «Blackstar» var han tilbake for fullt, annerledes enn før, men like spennende og nyskapende som på 70-tallet. «Blackstar» har jeg nesten ikke greidd å lytte til etter hans død, jeg blir for trist, men den er sterk, og en fantastisk avslutning. Jeg var i Berlin noen få dager etter hans død og la ned en rose utenfor hans leilighet i Schöneberg.

Robert Wyatt

Liker det meste av Robert Wyatt sine soloplater, men det er først og fremst albumet «Rock Bottom» som har berørt meg dypt. Har hørt på dette albumet siden jeg var 17 år og det føles fortsatt like magisk nå som da. Et eventyr av et album, om en dyp livskrise, så annerledes enn alt annet at det er ikke mulig å beskrive den. Quarky og vakkert. Det er sangene, måten han synger på, spiller keyboards, trommer. Han laget også sitt eget private språk på enkelte sanger. Av andre ting så er jeg også veldig glad i hans versjon av Elvis Costellos «Shipbuilding».

Platene dine, i hvert fall fire foreløpig, har de siste årene blitt reutgitt i serien Norske albumklassikere på LP – med en rekke ekstraspor, en del på vinyl for første gang. Hva har det betydd for deg å få ut platene i dette formatet og å være med i denne serien?

Hyggelig å bli spurt og bli verdsatt. De var i utgangspunktet interessert i Hauge-plata da det hadde vært en del vinyl-etterspørsel etter denne på Big Dipper, og så ble det crowdfunding av 3 til. Jeg benyttet anledningen til å legge inn noen bonuslåter på to av albumene, spesielt på «Lovecloud» der det finnes mye i arkivet. Det er stor stas for meg personlig å få disse på et stort format. Jeg og designer Stein Øvre har ofte snakket om det opp gjennom åra. Alle platene har et omfattende coverkonsept og gjør seg godt i dette formatet. Har opp igjennom årene fått en del henvendelser fra folk som ønsket vinyl av katalogen, og fått mange fine tilbakemeldinger fra folk på alle fire.

Har det hatt noe påvirkning på karrieren?

Flere har nok oppdaget min musikk, og ble kanskje overrasket over at jeg har gjort såpass mye forskjellige ting, og at platene er veldig omfattende. Vanskelig akkurat nå å si om det har noen stor påvirkning. For en indieartist så er det nok begrenset hvor mange vinylplater som selger i Norge, men har hørt at de har planer om å teste NALP-albumene også i utlandet, det hadde vært interessant.

Hvilket forhold har du ellers til Norske albumklassikere på LP, CD og bok? Har du lest eller kjøpt noe av det andre?

Har kjøpt noen av de andre på LP, f.eks When «Trippy Happy» og Moose Loose «Elgen er løs», kanskje ca. 10 album, og også noen CDer.

Hva betyr et slikt prosjekt for å beholde og opprettholde interesse for den norske kulturarven og å holde ting tilgjengelig i fysisk format?

Der må du nok spørre musikkvitere, men det er et kjempeprosjekt dette. For oss som liker vinyl så er det stas å få gode plater på vinyl, men tror det spesielt betyr mye at så mange utgåtte LPer nå for først gang kan fåes på CD. All ære til Christer Falck og Big Dipper for dette prosjektet, det er er bragd! Vinylprisene er høye nå, og de har nok gått i minus på LP-prosjektet. De burde ha fått litt støttemidler fra et eller annet fond for dette flotte arbeidet.

Hva gjør du i øyeblikket musikalsk?

Holder på nå og da med en ny plate, men vet ikke når den blir ferdig. Den er akustiskbasert, med noen bandlåter innimellom. Det er snakk om tonesatte dikt av Tor Jonsson. En sterk dikter jeg har vært opptatt av like lenge som Olav H. Hauge. Det er de etterlatte diktene fra hans siste leveår som har berørt meg mest, og som utgjør mesteparten av materiale som er innspilt.

I og med den nye interessen for musikken din har flere spurt om muligheten for å oppleve konserter med deg. Er det noen planer om noe slikt en gang i fremtiden eller har du sluttet med den biten?

Desverre ingen liveplaner pr. i dag. Ser på meg selv som en studioartist.

Kan du til slutt velge ti favorittlåter og si hva du har likt ved disse?

Det varierer med dagsformen, men her er 10 sanger som har gjort sterk inntrykk på meg, for det meste sanger jeg hørte første gang når jeg var i de tidlige tenåra – i tilfeldig rekkefølge.

Beatles «Because»

En av mine første minner om musikk. Hadde aldri hørt noe så vakkert før. Frihet, drømmer, mystikk. Hadde den på kassett når jeg var 9-10 år. Det er Lennon sin sang inspirert av akkordene til Beethovens «Moonlight Sonata». Veldig annerledes enn alt de hadde gjort før. George Martin på elektrisk spinett, og trestemt sang dubbet flere ganger gir dette mektige vokalsoundet. Å høre den tar meg rett tilbake til gutterommet.

George Harrison – «Be Here Now»

Harrisons spirituelle søken etter en mening med livet fascinerte meg. På et tidspunkt var han for meg kanskje den meste interessante av de fire. Nydelig gitarspill og veldig sensitivt sunget. Indisk inspirert, inderlig og vakker.

David Bowie – «Wild Is the Wind»

Bowie eier denne låta, selv om Nina Simones versjon også er mystisk, vakker og sår. Liker måten han bruker hele sitt stemmeregister her. Han synger om selve livet. Utrolig vakker og elegant tolkning.

Velvet Underground – «Venus in Furs»

Mørk, suggerende, mystisk. Lou Reed og John Cale på sitt beste. Liker det rå, nesten brutale soundet her.

Robert Wyatt – «Sea Song»

Drømmende, quarky og annerledes. Hele «Rock Bottom» er en reise. «Sea Song» er åpningslåta, abstrakte tekster. Har hørt på dette albumet siden jeg var ca. 17 år, fortsatt for meg et av de mest fascinerede album jeg vet om, satte i gang mye hos meg da. Flere låter på mitt debutalbum er inspirert av dette albumet.

The Rolling Stones – «Moonlight Mile»

En av mange sterke låter fra «Sticky Fingers». Liker det esoteriske, mystiske og drømmeaktige. Liker artister/band som eksperimenterer og prøver ut nye ting. Strykerne som kommer inn forsterker det drømmeaktige. I hovedsak Jaggers låt dette, som også spiller akkustisk gitar sammen med Mick Taylor. Liker spesielt godt Stones i perioden 1968-1972.

Nirvana – «All Apologies»

Fra siste albumet, «In Utero». Cobains død var et sjokk. Han hadde dette gjennomtrengende, direkte som Lennon hadde, rett inn, du slipper ikke unna. Liker også nylig avdødes Sinéad O’Connors versjon av denne, også en artist jeg kunne hatt med her.

John Martyn – «Couldn’t Love You More»

For meg en av de vakreste kjærlighetssanger som er skrevet, måten han bruker stemmen på er unik, og måten han spiller gitar på. Fikk aldri den suksessen han hadde fortjent.

Van Morrison – «Streets of Arklow»

Er glad i Van Morrison. Kunne tatt noe fra «Astral Weeks», men det albumet er mer et fullt verk, tar den litt mystiske «Streets of Arklow» fra «Veedon Fleece». Fascinerede hvordan Van Morrison bruker stemmen sin, litt det samme som med John Martyn, veldig fysisk, bruker hele kroppen når han synger. Stemmen hans er full av irsk mytologi. Liker hvordan denne sangen bygger seg opp, fint strykarrangement.

Bob Dylan – «Aint Dark Yet»

Kunne ha valgt mye Dylan, liker eksistensielle sanger, og det finnes mange av de i hos Dylan. Liker det triste og det vakre hånd i hånd her.

 

 

Finn Coren – «The Blake Project : Spring» (Album, 1997)

 

Finn Coren – «The Blake Project. Spring: The Appendix» (Album, 1998)

 

Finn Coren – «Lovecloud» (Album, 1999)

 

Finn Coren – «I Draumar Fær Du – Dikt Av Olav H. Hauge» (Album, 2008)

 

Finn Coren – «Mitt Hjerte – Dikt av Jens Bjørneboe» (Album, 2008)

Se resten av diskografien Finn Cores hjemmeside og på Discogs.

 

Sjekk også:

Finn Coren – «Dette lyt du bera» (1 av Ronnie Le Tekrøs favorittlåter, fra intervjuet: Glødende Ronnie Le Tekrø i samarbeid med Ledfoot.

 

Sjekk også relaterte saker til Norske albumklassiker-serien m.m. nederst , klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om  Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’kommer også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 11/2023).

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

Maria Kjos Fonn skriver bok om DumDum Boys‘ «Splitter pine» (2021) i serien Norske albumklassikere (fra Lytt til vår podkast ‘Utlånt til …).

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 🙂

Sjekk her og her.

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 68 andre abonnenter