Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 16. september 2023

by:larm 2023: bar italia: Kaotisk, skranglete og besnærende

Kaotisk, skranglete og fortryllende klang av 1990-talls indierock, post-punk og grunge ga god gjenklang på et rimelig fullt Blå fredag 15. september under by:Larm.

Tekst og foto:Jan-Olav Glette

bar italia på Blå i Oslo var den mest imøtesette konserten på årets bransjefestival for vår del – tross at bandet også spilte på festivalen året i forveien uten vår tilstedeværelse (men en snakkis blant kjennere).

I mellomtiden har den mystiske trioen fra London, som live er en kvintett, blitt utropt til et av årets mest spennende navn av den anerkjente britiske avisen The Times, og sluppet en kritikerrost plate på Matador. Gjetordene gikk også om bandets opptreden på Way Out West i Göteborg for bare noen uker siden.

Vi var klare for ny, frisk indierock.

Kvintetten var skikkelig vindskeiv og skranglet fælt til tider, men hadde også en unik sjarm som bragte oss tilbake til indiens glansperiode med sin høyenergiske post-punk deriverte indierock. Noe innslag av grunge og The Cure var det også. Referansen til Joy Division er heller aldri helt fremmed.

Det åpner svært suggererende med temposkifter og swagger i form av nøkkelsporet «Nurse» på bandets Matador-utgitte tredje skive «Tracy Denim». Distortion, klang og støy i et herlig sammensurium. Eksperimentelt og arty med både Pavement og Sonic Youth blant referansene.

«Friends» midtveis får frem bandets melodiske tilsnitt, og har en deilig pulserende energi. Med tre stykker som byttet på vokalen er det også fin variasjon, selv om vel ingen av dem utmerket seg med spesielt enestående stemmer. På deres mest kjente, og kveldens nest siste låt, «Punkt», bytter de tre vokal innbyrdes fra vers til vers. Dette er også blant de låtene som har festet seg sterkest hos oss med fantasifulle, intense gitarer og sprechgesang.

Ellers er det ganske så minimalistisk og enkelt.

Nina Cristante, Jezmi Tarik Fehmi og Sam Fenton. De to sistnevnte med bakgrunn i Double Virgo, og førstnevnte, har sluppet noe solomateriale i forkant av banddannelsen.

Mye av attraksjonen ligger i det at det er så røft og upolert. Fehmi unnskylder seg innledningsvis med en senebetennelse som gjør at han ikke kan spille gitar, men må nøye seg med keyboard. Muligens hemmer det bandet noe. Kraften og tilstedeværelsen blir uansett fort nok for Deichman musikk.

Det er rytmisk, gjennomborende og forførende på sitt vis. Stemningen i de fremste rekker blir stadig mer kokende før de brått gjør sin abrupt avskjed.

Som alle bransjekonserter  var det kort og konsist. I bar italias tilfelle faktisk enda litt kortere enn den tilmålte tiden. 25 minutter var det vi fikk servert. Det snublende, stotrende lydbildet står i fint sammenfall med den eksistensielle angsten som kommer til uttrykk i tekstene. Mangelen på tilhørighet og en egen identitet er et kjernetema.

Bandet bader i rød, dunkel lyssetting konserten igjennom, som gjør det litt vanskelig å få detaljerte, klare tydelige bilder av hovedpersonene.

Mesteparten av låtene hentet fra det relativt ferske albumet «Tracy Denim». «Skylinny» fra debutalbumet» Quarrel» (2020) og «Rage Quit» fra andreplaten Bedhead (2022) er også inkludert. Den enkeltstående singelen «Polly Armour» avrunder det hele.

Det var akkurat så potent og inspirerende som vi hadde håpet på.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 69 andre abonnenter