Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 9. oktober 2023

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop

– Det er ingen overdrivelse hvis vi sier at alle norske hiphopartister som platedebuterte i 1990-årene, gjorde det som en videreføring eller motreaksjon på hva B.O.L.T. Warhead hadde gjort før, sier Øyvind Holen, som har skrevet boken om B.O.L.T. Warhead, «The Re-Enforcement», i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Christian Bloom, Eirik Linder Aspelund

Norges offisielle hiphophistoriker Øyvind Holen har denne gangen fått muligheten til å gå i dybden på en enkelt artist og med fokus på et spesifikt album. Det at han har valgt karismatiske Leo Fossen og makkeren Pål Espen Johannesen gjør dette til svært interessant og spennende lesning om et Norge i forandring. Holen formidler historien med kraft og nøktern distanse, men også perspektiv. Samtidig gjør han fortellingen svært levende gjennom bruken av direkte sitater.

L.A.W. var forgjengeren til A-Team og BOLT på Spikersuppa, Oslo, 15. april 1989. Konserten var i forbindelse med arrangementet «Fargerik ungdom mot narkotika». Se også bildet øverst. Foto: Christian Bloom

I dette intervjuet med Deichman musikk kan du lære forfatteren bedre å kjenne og få hans innfallsvinkel til dette musikk- og samfunnoppdraget.

Øyvind Holen. Foto: Eirik Linder Aspelund

Kan du først fortelle de som ikke kjenner deg fra før hvem og hva du er og var i norsk musikkliv?

Jeg har skrevet i aviser siden jeg var 17 år gammel, og det ble mye musikkjournalistikk etter at jeg sommeren 1995 var ferdig med førsteåret i journalistikk på Høgskulen i Volda, men ikke fikk noe napp på en god bunke søknader om sommerjobb. Isteden troppet jeg opp i Klassekampens kulturredaksjon og meldte mine tjenester som frilanser i musikkredaksjonen, både fordi dette var en redaksjon jeg beundret – med skribenter som Ivar Orvedal, Roald Helgheim og Trond Kjærstad, men også fordi jeg så et stort hull i dekninga: nemlig hiphop. Jeg hadde på eget initiativ troppet opp på Headon kort tid før, og klart å få bassisten Leonard Hubbard (RIP!) i tale, så dette intervjuet var vel noe av det første jeg fikk på trykk. Deretter tok jeg turen til Hultsfred, hvor jeg intervjua alt fra The Cardigans til Paul Oakenfold, dette var i en tid da man faktisk bare kunne møte opp på festival og få intervju uten noen forhåndsavtaler. Og da jeg vendte tilbake til Volda i august, fortsatte jeg som plateanmelder, med et spesielt blikk mot hiphop. Siden har jeg holdt musikkjournalistikken i livet nesten uansett hvor jeg har jobba, fra VG og Aftenposten til Bergens Tidende og Morgenbladet, men jeg har aldri vært fulltids musikkjournalist noe sted, kanskje med et mulig unntak for et vikariat som redaktør i Ballade.no og i Dagsavisen/Nye Takter tidlig på 2000-tallet. Siden 2007 har jeg jobba i Dagens Næringsliv, men de siste årene er det blitt mindre og mindre tid til å skrive selv, nå holder jeg i lørdagsavisas anmeldtseksjon og D2sLedestjerner-prosjekt.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte deg så voldsomt med den?

Det var gjennom mine foreldres platesamling som ganske liten. Faren min mista sin musikkinteresse før rocken ble født, men han hadde en eklektisk samling med alt fra korpsmusikk til Miles Davis’ klassiske liveplate «In Person: Friday Night at the Blackhawk», mye av det kjøpt i USA. Mora mi var heller ingen flittig platekjøper, men hun hadde to plater som ble bautaer i min spirende musikkinteresse: Soundtracket til filmen «Jesus Christ Superstar» og «Sgt. Pepper«-albumet til The Beatles. Jeg husker jeg ble skuffa da jeg oppdaga Beatles’ tidligere plater i hylla til en kompis, for hvem var disse streitingene med kort hår jeg utelukkende kjente fra Sgt. Pepper-omslaget. Det at vi tidlig fikk kassettspiller med opptaksmuligheter ble også viktig, jeg husker den første kassetten var en samling coverlåter med 50-tallsrock, men jeg begynte å ta opp musikk fra radio og TV. Epokegjørende opptak var en hiphopdokumentar på svensk tv i 1984 (det tok mange år før jeg skjønte at «Planet Rock» av Afrika Bambaataa var en av de mange låtene jeg digga uten å vite hvem det var), en kveld da Radio 7 spilte hele førstesiden av den helt ferske plata «Alt kan repareres» av Jokke & Valentinerne, musikkvideoer fra Sky Channel og senere 120 Minutes og Yo! MTV Raps. Jeg begynte også å kjøpe mine egne plater, og sørgelig nok er nå nesten alle heltene som ga ut mine første tre platekjøp døde: Michael Jacksons «Thriller», The Monroes’ «Sunday People» og «Make it Big» av Wham!

Har du selv spilt, rappet eller synget i band noen gang? 

Med unntak av en fuktig Volda-kveld hvor jeg dannet et band med med andre kommende journalister og animatører, som aldri kom noe videre enn den kvelden, så er svaret nei. Men jeg har slitt mange timer på pianokrakken, og ble etter hvert ganske god. Men dessverre også utålmodig, jeg hadde ikke evnen til å øve lenge nok til å faktisk mestre stykkende, og ble rammet av hybris da jeg klarte Beethovens åttende klaversonate, best kjent som «Pathétique», ganske godt. Dette var jo bare begynnelsen, tenkte jeg, så jeg tok turen til Hoved-Deichman, lånte og kopierte notene fra Beethovens samlede klaversonater og rasket samtidig med meg en plateinnspilling av noen av dem. Så istedenfor å spille stykkene pianolæreren anbefalte, ville jeg prøve meg på disse. DET ble ikke så lett, og det ble ikke noe enklere at det var Glenn Goulds innspillinger jeg hadde fått med meg. Da jeg begynte på allmennfag på Foss videregående, valgte jeg faktisk piano som valgfag, men etter at jeg raskt fikk vite at alt jeg hadde lært meg var feil, ble det brått slutt på den karrieren. Men Glenn Goulds Beethoven-innspillinger er fortsatt blant mine absolutte favoritter, som jeg stadig må spille.

B.O.L.T. Warhead. Demo-innspilling hos PJs. 1988. Foto: Christian Bloom

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

En kombinasjon av nærhet og avstand. Jeg fulgte utviklinga av A-Team og B.O.L.T. Warhead den gang da, men var heller ikke del av noe hiphopmiljø i Oslo, noe som gjør at det er lettere å finne ut av hele historien, uten å være farget av å ha vært en del av historien selv. I tillegg har jeg fulgt norsk hiphop som journalist siden midten av 1990-årene, nettopp fordi det var hiphop som var min inngangsbillett til Klassekampen i 1995. Dette er jo også andre gang jeg forteller historien om gruppa, siden de spiller en viktig del i starten av min aller første bok, «Hiphop-hoder» fra 2004. Så det var en artig anledning til å kunne gå dypere i noe jeg allerede hadde jobbet en del med.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner? Og hva fascinerte så voldsomt med det?

Min andre spisskompetanse er tegneserier, og utgivelsen Serie-Fokus ble viktig allerede da jeg bare var 7 år gammel. Dette var et blad som både rommet tegneserier, men også mer fanzineaktig stoff om tegneserier, og det var fascinerende å se at voksne mennesker behandlet for eksempel Donald Duck-tegneserier med det største alvor. Så jeg fant tidlig gleden av å skrive og lese om ting man var interessert i, og siden faren min var journalist laget vi også en årlig avis/fanzine til slekt og venner istedenfor tradisjonelle julebrev. Lindeberg-posten rommet alt fra historier, skolestiler, reisebrev, vitser, tegninger og etter hvert også oversatte tegneserier, kopiert og stiftet sammen på Bergens Tidendes oslokontor. I tillegg var jeg med å lage Kiss-avisa i samme stil, sammen med noen kompiser i borettslaget, kort etter at jeg begynte på barneskolen. Her var det nok de eldre kompisene som var drivkraften for innholdet, for det eneste jeg visste om Kiss var «I Was Made for Loving You» og samlekort i godteposen Stjernepose. Det er vel fortsatt det eneste jeg veit om Kiss, et band jeg aldri falt for. Jeg leste også musikkstoffet i VG, Dagbladet og Aftenposten, men det var Nye Takter i Arbeiderbladet som jeg likte best, her var det spesielt anmeldelsene, Christopher Nielsens tegneserier og ikke minst den ukentlige oversikten over ukas plateutgivelser som ble viktig. Jeg var på min første konsert i 1987, A-ha i Drammenshallen, og for noen år siden hadde faren gravd fram stilen jeg skrev om opplevelsen. Utdraget viste nok at jeg allerede som fjortis hadde lagt meg på en kritisk linje framfor å være nesegrus fan, mye inspirert av nettopp å lese Nye Takter. Dette skrev jeg:
Avisene var også fornøyd med et hederlig unntak, musikkavisen Nye Takter. De skrev ting som dette: «En stund virket det som A-ha forsøkte seg som heavyrockband. Pål Waaktaar i rollen som fallisk gitarhelt låt tøft nok, men med sine dådyrøyne, innsunkne kinn og spede kropp kan han ikke skremme en paranoid flue, stakkar.» Det var jo litt av en salve, men det var ikke slutt med det. «Det var så en nesten begynte å synge og klappe av ren medlidenhet,» skriver de videre og hele artikkelen slutter med: «Kollega Giæver mumlet at det var det verste han noensinne hadde sett fra en scene, og jeg gadd ikke krangle.» Dette var jo litt sterkt sagt. Det var en bra konsert, men de avisfolkene som skrev artikkelen er jo veldig bortskjemte når det gjelder konserter.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg begynte vel å skrive ikke så lenge etter at jeg begynte å lese, men det viktigste var vel oppdagelsen av at jeg kunne få betalt for å skrive. Som nevnt var faren min journalist ved Bergens Tidendes oslokontor, og i 1980-årene jobbet han spesielt opp mot bokbransjen, på en tid da medieinteressen overfor tegneserier var økende. Så karrieren min begynte med at jeg ghostwritet noen notiser om tegneserier, især Donald Duck & Co, som på denne tiden hadde et opplag på 250.000 eksemplarer og som også fascinerte faren min siden han leste høyt for oss barna og la merke til hvordan det fenget. Selv hadde han ikke lest tegneserier siden han klippet ut Mikke Mus-striper fra Bergens Tidende i 1930-årene, men nå begynte han å skrive litt om det, og så fikk jeg sjansen til å anmelde tegneserier i Bergens Tidende. Det hadde faktisk begynt med et forsøk på en plateanmeldelse, da jeg var 14 år skrev jeg en anmeldelse av Jokke & Valentinerne-singelen «2 fulle menn/Sola skinner» som heldigvis ikke kom på trykk, men daværende kulturredaktør Egil Rafto (RIP) skrev et veldig oppmuntrende avslagsbrev, noe som førte til at jeg våget meg frampå igjen med tegneserier noen år seinere. Det gikk bedre, så bra at jeg anmeldte tegneserier i BT på ukentlig basis fra 1990 helt fram til jeg fikk jobb i Dagens Næringsliv i 2007.

L.A.W./A-Team/B.O.L.T. Warhead ca. 1990. Foto: Christian Bloom

Fortell om ditt eget forhold til hiphop.

Jeg var en av de mange som falt pladask for hiphop i 1984, men også en av de mange som raskt falt fra. Jeg var nok litt for liten og litt for pysete, så aldri Beat Street på kino og begynte verken å danse eller male graffiti. Jeg falt derimot tungt for musikken, via TV-dokumentarer, radio og musikkvideoer, alt fra pionerer som Afrika Bambaata og Grandmaster Flash til alt mulig rart som hev seg på trenden, fra Break Machine og Malcolm McLaren til Rap Master Ronnie. Det var vanskelig å skille ekte vare fra opportunister, men i sum handlet det nok om en utvidelse av hva musikk kunne være, det som den gang ble kalt breakemusikk rommet jo dessuten alt fra elektro og synthpop som Paul Hardcastle og Video Kids til funk, soul og r&b. Jeg hang med en stund, men mista interessen etter gjennombruddene til Run-DMC og Beastie Boys, og brukte noen år til å begrave meg i mer støvete platesamlerrock, typ Bruce Springsteen og The Pogues tidlig ZZ Top, Dire Straits og Genesis – og Prince. Det oppsummerer vel situasjonen at jeg ønska meg elgitar til konfirmasjonen, men måtte nøye med plater av Stevie Ray Vaughan OG Janet Jackson. Min første Rockefeller-konsert var ikke LL Cool J og Public Enemy, men Texas-bluesrockerne Omar & The Howlers. Men i løpet av videregående kom hiphopinteressen gradvis snikende tilbake, via Public Enemy, Ice-T, Yo! MTV Raps og så videre. Jeg kom vel inn i hiphop igjen samtidig som en ny generasjon falt for gangstarap, og etter N.W.A., Dr. Dre, EPMD, Geto Boys og Wu-Tang Clan var det ingen vei tilbake. Samtidig kom jo da også den første norske hiphopen, med nettopp B.O.L.T. Warhead, mens Warlocks’ «Top Notch»-album fra 1997 også ble veldig viktig, den følelsen av å høre rap Straight Outta Vestli minnet meg om følelsen av å høre Jokke & Valentinerne første gang og lese Christopher Nielsen-tegneserien der Jokke spilte på en hemmelig klubb på Stovner T-banestasjon. Dette var heimstadsdiktning for meg.

Kan du også fortelle om ditt eget forhold til Oslo og musikken fra 1990-tallet?

Jeg har aldri vært del av noe musikkmiljø i Oslo, men jeg ble en ivrig konsertgjenger etter den epokegjørende konserten med Omar & The Howlers på Rockefeller i 1990 – det var nok ikke så mange 17-åringer som prøvde å snike seg inn akkurat der, høydepunktet var da en publikummer vrengte av seg sin svette singlet med sørstatsflagg og kastet den ned fra galleriet foran føttene til Omar. Men det gikk i alt mulig rart, fra Kingmaker og Stephen Ackles (shoutout til Thomas Strzelecki som dro meg med på sisnevnte), begge på Last Train. Jeg begynte å lese mye engelsk musikkpresse, og det var jo en følelse av at alt var nytt og spennende på begynnelsen av 1990-årene. Out with the old, in with the new, så jeg hev meg over indie og grunge med like stor glød som hiphop, dro til Roskilde, og fikk med meg en fantasisk periode på Alaska – med Sonic Youth, Pavement, The Afghan Whigs, Slowdive osv. – og ikke minst Public Enemy med B.O.L.T. Warhead som oppvarmere. Den siste slo meg skikkelig i bakken, det var en fantastisk konsertopplevelse, og ikke minst dette at BOLT var norske. På den tida var jeg ikke så veldig opptatt av norsk musikk, så dette var starten på en gryende nysgjerrighet på hva som foregikk i byen jeg bodde i.

Hvorfor B.O.L.T Warhead? Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp «The Re-Enforcement»-albumet?

Det er jo en udiskutabel norsk klassiker, historien om norsk hiphop både begynner og slutter med B.O.L.T. Warhead. På den tida var det fortsatt mange som regnet med at hiphop bare var en boble, en trend som ville forsvinne, og at A-Team og B.O.L.T. Warhead egentlig kom altfor seint til festen. Og det var jo også slik at bandet selv, ikke minst rapperen Leo Fossen, også var i ferd med å gå lei hiphop, eller rettere sagt musikkens utvikling. Han så med skrekk hvordan undergrunnskulturen han tilhørte ble kommersialisert, men også fordummet. Leo hatet poprap og gangstarap med like stor glød, så BOLT-albumet var både en kulminasjon av alt han brant for, et manifest for hva alt hiphop kunne og burde være, og et gigantisk fuck you til alle som ikke var med på notene. Det er nok en av de mest kompromissløse platene som er gitt ut på et multinasjonalt plateselskap i Norge. Det var et selvsagt valg for meg, og jeg hadde drodlet med muligheten om å skrive bok lenge. Plata var inne på Morgenbladets liste over tidenes 100 beste norske album fra 2011, og det var faktisk snakk om at en bok kunne inngå i bokserien som ble utgitt den gang. Det var den eller Opaques «Gourmet Garbage», men den bokserien ble avrundet før det kom så langt. Deretter ble det jo snakk om å gi ut plata på vinyl, og da var det snakk om at jeg skulle skrive liner notes, og da det ble snakk om bokserien Norske albumklassikere hadde vel både utgiver Christer Falck og redaktør Marius Lien «The Re-Enforcement» langt framme i pannebrasken. Og jeg var ikke så vanskelig å be.

Hvilken posisjon har gruppen i norsk musikkliv i dag og hvilket ettermæle har dette albumet?

For å si det litt flåsete: «The Re-Enforcement» er norsk hiphops svar på Velvet Undergrounds debutalbum, det var ikke så mange som kjøpte det, men brorparten begynte selv å lage musikk og gi ut plater. Nå solgte vel Velvet Underground mer enn mytene vil tilsi, men B.O.L.T. Warhead var definitivt ingen kassasuksess. Men den viste en generasjon at det var mulig å lage og gi ut hiphop i Norge, på sine helt egne premisser. I mange andre land var de første lokale hiphopplatene ganske kommerse og lettbente greier, men i Norge var det to kompromissløse hiphopere som fikk lov til å gjøre nesten alt de ville – to ganger – det er ganske unikt. Tommy Tee sa det slik: «Det er vanskelig å spekulere i hvordan norsk hiphop ville ha vært uten B.O.L.T. Warhead. De la grunnlaget, og var i lang tid blant de eneste som faktisk ga ut musikk». Han var jo også med i B.O.L.T. Warhead, både som dj på scenen og observatør og medhjelper i studio, og lærte seg mye han fikk nytte av som kommende produsent, låtskriver og utgiver.

L.A.W./A-Team/B.O.L.T. Warhead på Løkka, Oslo ca. 1990. Foto: Christian Bloom

Det er heller ingen overdrivelse hvis vi sier at alle norske hiphopartister som platedebuterte i 1990-årene, gjorde det som en videreføring eller motreaksjon på hva B.O.L.T. Warhead hadde gjort før. Warlocks videreførte arven, før de vendte seg mer mot New York enn den britiske arven B.O.L.T. Warhead hadde perfeksjonert. Gatas Parlament ville motbevise tesen om at engelsk var det eneste gyldige rapspråket med debuten «Autobahn til union» (1994), mens gruppa Ellers Det brøt bånd til både britcore og New York-inspirasjon på «Ellers takk» (1995). De brøt en rekke uskrevne norske hiphopregler: De rappet på norsk, de var et band, og de hentet inspirasjon fra rock og gangstarap. Rapperen P. Luv og DJ Saber gikk ut av rekkene til kollektivet Dream of Utopia, og brøt enda et norsk hiphop-tabu da de hentet inn AD John fra Nesodden for å synge refrengene. Flava To Da Bone-singelen «Even if the Rain» (1994) ble den første norske raphiten. Norskspråklig rap, kommers hip-pop og B.O.L.T. Warheads kompromissløse undergrunnsstil ble de tre veivalgene alle norske hiphopartister måtte navigere mellom siden.

Hva gjør de i dag?

Pål Espen Johannessen har hele tiden jobbet med musikk, lyd og teknikk, men i hovedsak i kulissene, de siste årene i selskap som Fronlite og Creative Technology. Han drev lenge X-Ray Studios i Sarpsborg, der alt fra metal til soul og hiphop har vært innom. Det er veldig synd at Musikk-Norge ikke klarte å bedre ta vare på hans evner som produsent og låtskriver, for etter B.O.L.T. sto han både for musikken på den glemte norske hiphopklassikeren «4 My Family» av rapperen Anarad og jobbet med det som kunne ha blitt Norges første neosoul-album med Andreas Ihlebæk. Leo Fossen Mlonyeni fortsatte i noen år som vokalist i skabandet The Phantoms, men førtidspensjonerte seg som musiker på tampen av 1990-årene. Men de siste årene har han snust på comeback bak mikrofonen, men det eneste som er sluppet ut i offentligheten er et vers på remiksen av Joddskis «Æ e old school» i 2016.

Øyvind Holen. Foto: Eirik Linder Aspelund

Hvordan har din bakgrunn som musikkjournalist preget tilnærmingen til materialet?

Det er jo blitt et klassisk stykke journalistisk sakprosa, basert på intervjuer med de aller fleste kildene som var der da det skjedde, research og skriftlige kilder, det er ikke en bok der forfatteren tar stor plass med essayistiske utgreininger og personlige anekdoter.

Utover historien om hovedkarakterene og musikken deres gir også boken din litt samtidshistorie om fremmedskepsis og rasisme og ideologisk og politisk kamp i ungdomsmiljøene i Oslo.

Boka er jo historien om historien om et undergrunnsmiljøs vekst, fall og gjenfødelse, men det er også en historie om et norsk samfunn i heftig endring og ikke minst Oslo, en by som forandret seg voldstom i løpet av de årene gruppa var aktive. Jeg tror og håper derfor at dette er en bok som er verdt å lese, også for dem som verken liker hiphop eller har noe forhold til albumet. Gruppa ble unnfanget i en kulturell brytningstid i Norge, både kulturelt og samfunnsmessig. «The Re-Enforcement» er jo en science fiction-dystopi, men ute i samtiden var Pål Espen og Leo aktive Leo fra 1987 til 1994, en periode som sammenfalt med en kraftig oppblomstring for høyrepopulisme i europeisk politikk. En bølge der Norge ledet an. Fremskrittspartiet fikk sitt nasjonale gjennombrudd i kommunevalget i 1987, og i skyggen av denne etablerte partipolitikken ble også grasrota polarisert og radikalisert, spesielt i Oslo. Frontene mellom høyre- og venstresiden ble stadig hardere, med det venstreradikale Blitz-miljøet på den ene siden og et voksende og mer voldelig miljø med nynazister på den andre. Leo hadde sørafrikansk far, aktiv i ANC, og kombinert med innblikket i den antirasistiske amerikanske bevegelsen hiphop ga innblikk i, ble Leo raskt mottatt som en slags talsmann for den norske antirasistiske kampen. Til å begynne med snakket han gjerne om dette, men etter hvert oppfattet han det som ensidig og forutsigbar oppmerksomhet, for ham ble det viktig at hiphop også kunne romme så mye mer. Det førte til en tydelig utvikling i tekstene fra det første A-Team-albumet til B.O.L.T. Warhead, der tekstene ble mer diffuse, innfløkte og innadvendte, mindre eksplisitt politiske og ideologiske, en protest mot at hiphop stadig ble forventet å ta opp samfunnsproblemer

Albumet er dessuten  trykket opp på LP i serien Norske albumklassikere på LP. Hva betyr det å ha denne tilgjengelig i fysisk format 

Ved en kosmisk tilfeldighet endte disse opp med å komme ut samtidig, i desember 2022. Vinylen har vært underveis lenge, men første forsøk på folkefinansiering strandet. Det var da det var snakk om at jeg skulle skrive liner notes, så da måtte jeg skrinlegge planen. Andre forsøk gikk gjennom, men det var så mye Taylor Swift- og Olivia Rodrigo-vinyl som skulle trykkes at utgivelsen ble sterkt forsinka. Det er jo lekkert å endelig få skiva på vinyl, men samtidig er jeg slett ingen formatfantast, og «The Re-Enforcement» er en utgivelse som hører CD-alderen til. Det er som en symfoni, skal lyttes til i et strekk, og det å dele opp verket på fire vinylsider ødelegger faktisk noe av flyten i plata, og samsvarer ikke helt med de to delene plata tematisk består av. Guttas opprinnelige idé var å gjøre som Prince gjorde med «Lovesexy», å gi ut musikken på CD i form av ett spor, slik at du ikke kunne skippe deler eller omprogrammere rekkefølgen. Det er kanskje en idé for Norske albumklassikere på CD.

Fortell om den etablerte musikkscenens skepsis til rap og kulturen som fulgte med da og nå?

Helt siden det globale gjennombruddet i 1984 og til langt ut på 2000-tallet ble hiphop sett på som en døgnflue, en ungdomskultur som bare ungdom var opptatt av, møtt med skepsis fra medier og arrangører. Som Norges første hiphopgruppe fikk A-Team/BOLT Warhead virkelig smake på dette, på den ene siden fikk de voldsomt mye oppmerksomhet og mange anmeldelser, men mye omtalen var eksotifiserende og mer behandlet som en trend enn en gruppe med høye kunstneriske og musikalske ambisjoner. De drev jo heller ikke med publikumsfrieri, så møtene med presse og publikum, var ofte utfordrende. Det er jo også interessant at senere norske rappere møter på mye av det samme, artister fra Tungtvann til Ivan Ave har stadig opplevd å bli sendt til ungdomsklubben, der hiphop spiller rollen som ungdomsalilbi på for eksempel festivaler, artister som lager musikk arrangører ofte ikke kan se for seg kan appellere til et voksent publikum.

 

Du har også tidligere bidratt til andre musikkbøker og ikke minst så skrev du den anerkjente norske hiphophistorien med «Hiphop-hoder: Fra Beat Street til bygde-rap (2004) og oppfølgerne «Hiphop: Graffiti, rap, breaking, dj-ing (2009), «Hiphop faktaløve» (2010) og Nye hiphop-hoder – hvordan Karpe Diem og generasjon 1984 tok en undergrunnskultur til pophimmelen – og endret Norge på veien (2018).

Hva har vært annerledes denne gangen?

Bøkene du nevner er jo forsøk på å fange en hel sjanger mellom to permer, mens jeg har fått anledningen til å gå i dybden med én artist. Med «Hiphop-hoder» ga det mening å skrive om en hel sjangers 20 år gamle historie i Norge, men jeg merket at det med oppfølgeren fra 2018 hadde blitt mye vanskeligere å feste fenomenet «norsk hiphop» mellom to permer. Der den norske hiphopkulturen i 2004 fortsatt var ganske oversiktlig og med litt godvilje kunne kalles ett miljø, har norsk hiphop vokst seg mye større siden. Det gir ikke lenger mening å snakke om ett norsk hiphopmiljø, men flere, og hiphop er i 2023 i større grad en del av et musikkliv og en musikkbransje enn en subkultur som rommer mer enn musikk.

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

Jeg kjente jo til hovedlinjene i historien fra før, men mye var nytt. Den største kontrasten til dagens musikkvirkelighet er jo hvor mye høyere terskelen var for å gi ut musikk for 30 år siden, og spesielt i en såpass fersk sjanger som hiphop. Gutta i BOLT har jo lenge likt å fortelle at de laget og ga ut «The Re-Enforcement» i trass mot plateselskapets ønsker om å gå i en noe mer kommersiell retning, men i ettertid fortjerner Polygram ved Petter Singsaas også en del av æren for at starten på norsk hiphophistorie ble såpass sterkt og egenartet som den ble. Selskapet ga to unggutter mye tillit og ganske frie tøyler i det som var en viktig musikalsk brytningstid, selv om de kanskje ikke fulgte opp utgivelsen med alle sine muskler, men alle skjønte vel raskt at dette uansett aldri ville bli noen bestselger.

Hva er en god musikkbiografi?

En god musikkbiografi skal fortelle historien om en artist og hens samtid, og i tillegg også klare å trekke linjer framover og bakover. Jeg legger også merke til at historien fram til – og eventuelt etter – gjennombrudd og suksess ofte er langt mer interessant enn suksessårene. Det er ikke fordi suksess er uinteressant, men dette er nok ekstra krevende å skrive godt om. Personlig har jeg hatt mest glede av selvbiografier fra musikere som ikke oppnådde voldsom stor suksess i det siste, for eksempel Viv Albertine, Steve Hanley i The Fall og Miki Berenyi i Lush. Vi har hatt for få slike biografier her hjemme, men jeg ser fram til høstens bok fra rapperen Klish (boka er ute nå. red.anm.).

Hva slags forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg har overlatt interessen for musikk i fysisk format til min 16 år gamle datter, og bruker nå tid på å finne og bestille plater til henne. Taylor Swift er favoritten, og jeg er fornøyd med at jeg klarte å få tak i «Glue Song» av Beabadoobee på sjutommer, en plate i så begrensa opplag at den ble utsolgt på ti minutter. Så jeg strømmer musikk, men bøker foretrekker jeg fortsatt på papir, og der har jeg hatt stor glede av Norske albumklassikere. Jeg likte godt Falck forlags forrige bokserie og er også svak for 33 1/3-serien, og synes det er moro at det med den strie strømmen av bøker som nå utgis fra en norsk musikkhistorie som ignoreres av resten av forlagsbransjen. I mørkere stunder tenker jeg derimot at det kanskje er her musikkjournalistikken drar for å dø, å skrive bøker for et dedikert, men knøttlite publikum på noen hundre sjeler.

Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du fått ut av det?

Det som kanskje er mest moro med bokserien er at det er de i utgangspunktet smaleste platene som går gjennom. Åge Aleksandersen «Levva livet» og «Eldorado» fant ikke nok interesserte, mens det blir utgitt fine bøker om Lasse Marhaug, Side Brok, Irie Darlings og St. Thomas, for å nevne noen jeg har lest. Oppgaven er jo å skrive om ett album, men vel så ofte blir dette minibiografier om artister som kanskje ikke er store nok til å få Den offisielle biografien. Jeg opplevde selv at det var vanskelig, for ikke å si umulig, å skrive om B.O.L.T. Warhead uten å også skrive om forløperne L.A.W. og A-Team, jeg følte ikke at det ble rett å spare dette til en eventuell bok om A-Teams «Rage». Det er kanskje derfor det er lettere å skrive om debutalbum og artister med en liten katalog enn for eksempel store navn med en lang rekke utgivelser. Men her må jeg trekke fram mine gamle kollegaer i Nye Takter, Bernt Erik Pedersen om Biospheres «Patashnik» og Geir Rakvaag om deLillos‘ «Hjernen er alene», som klarer å være tilfredsstillende lesning om ett kapittel i karrieren til artister som fortsatt holder koken.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i serien og i så fall om hvilket album?

Ingen planer om ny NAK-bok, men jeg hadde som nevnt en gang en idé om å skrive bok om Opaque-klassikeren «Gourmet Garbage». Jeg merker også en dragning mot å skrive om Equicez eller Jesse Jones, men det krever at artistene selv blir med på notene.

Men jeg har jo egentlig nesten skrevet en NAK-bok til, da CD-serien startet i 2021 gjorde jeg en grundig sak i D2 om den kronglete historien om Kristin Berglunds «Long Distance Love» fra 1979, som den gang var norgeshistoriens dyreste plateinnspilling, med halve Toto, to Steely Dan-gitarister og Dr. John med i studio. Den kan leses på nett, men du må ha DN-abonnement.

Kan du til slutt velge dine fem/ti favorittlåter og fem/ ti favorittmusikkbøker og si hva som fascinerer med disse?

Jeg er ikke så glad i slike best of-lister, det føles mest begrensende. Spillelista mi med 2022s beste hiphop endte opp på 1398 låter, nesten 70 timer. Og reggae/dancehall-lista for 2022 endte opp med 920 låter.

Hele kapittelet om A-Team/BOLT fra Hiphop-hoder ligger ute på Ballade.

 

Boka er nettopp utgitt som e-bok.

 

Sjekk også relaterte saker til Norske albumklassiker-serien m.m. nederst , klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Inkludert: Litteratur med soundtrack (med tegneserieromanen Drabant Lærerikt på Popsenteret (med Øyvind Holen).

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om  Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’kommer også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 11/2023).

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 🙂

Sjekk her og her.

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 72 andre abonnenter