Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 12. oktober 2023

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier

– Wobbler og Thule er vel strengt tatt de to beste progbandene Norge har å by på. Når det gjelder Thule, så har jeg ofte uttalt at deres «Natt «er tidenes beste norske skive. Wobbler er jo en yngre generasjon enn Thule, og er på en måte fullendelsen av den «tredje bølgen» – skandinavisk «retroprog» som bruker mye gamle klaviaturinstrumenter, som Mellotron og Mini-Moog, og blander dette med litt nordiske skogsstemninger. «Skogsprog» er et annet begrep som brukes om den subsjangeren. Og Wobbler er utvilsomt de aller, aller beste på det, forklarer Jacob Holm-Lupo, som er aktuell i Norske albumklassikere-bokserien med hele to bøker om henholdsvis Thules «Natt «og Wobblers «From Silence to Somewhere». I tillegg er han aktuell med bandet Solstein og deres selvtitulerte album på Is It Jazz? Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Teresa K. Aslanian

Bøkene til musiker og produsenten med journalistisk virke på si, Jacob Holm-Lupo, er inspirerte, fortettede tilnærminger, som karakteriseres av både inngående kunnskap om de musikalske verkene og de involverte musikerne. Samtidig er de relativt lettleste. Her det gode muligheter til å tilegne seg dybdekunnskap, og få lyst til å skaffe seg og lytte til albumene. Thules «Natt» er reutgitt på CD i serien Norske albumklassikere i 2023 etter opprinnelig å ha blitt sluppet på LP på plateselskapet Colours  i 1990 og senere på CD på Pan Records i 2004. Wobblers album «From Silence to Somewhere» er sluppet av Karisma Records første gang i 2017, og så i flere nye utgaver hvor LP-en fra 2022 er den nyeste.

Selv ble jeg påminnet disse hullene i samlingen og måtte ty til You Tube inntil videre under lesningen. Vi anbefaler resten av katalogen til Wobbler-fire sterke plater – og opplyser  at det finnes ytterligere fire album med Thule for de som vil gå i dybden – det anbefales også. Her kan dere få vite mer om forfatteren og la dere inspirere til å lese bøker og sjekke musikken til de viktige størrelsene i norsk musikk.

Kan du først fortelle de som ikke kjenner deg fra før hvem og hva du er og var i norsk musikkliv?

Jeg er Jacob Holm-Lupo, låtskriver, musiker, journalist/skribent og lydtekniker. For progrockfans er jeg nok best kjent som mannen bak progrockbandet White Willow, som har holdt på siden midten av nittitallet, og som var en del av den såkalte «tredje bølgen» av progrock som startet her i Skandinavia med band som Änglagård, Anekdoten og altså White Willow. Ellers har jeg en del andre bandprosjekter, kunstpop-orkestret The Opium Cartel, elektronikaprosjektet Donner og nå senest et fusionband som heter Solstein.

Jacob Lupo-Holm. Foto: Teresa K. Aslanian

I tillegg har jeg jobbet som journalist i forskjellige kapasiteter siden 2001, først i den kulørte ukepressen, og så som litt altmuligmann i alt fra KK til Jazznytt. I forlengelse av skrivearbeidet har jeg også de siste årene skrevet noen bøker (som vel dette intervjuet skal handle om), og sist, men ikke minst driver jeg et lydstudio på Sandøya i Porsgrunn der jeg bor, som heter Dude Ranch Studio, og der jeg først og fremst driver med mastering og miksing.

Fortell om din egen karriere som musiker.

Det startet vel for alvor rundt 1992 da vi sakte, men usikkert gikk fra å være en uformell gjeng med venner som pludret med instrumenter, til å bli White Willow. Det var 70-talls progrock som var den store kjærligheten for oss alle, og selv var jeg også opptatt av folkrock som Fairport Convention, Sandy Denny og Nick Drake. Så de inspirasjonene formet soundet til White Willow. Vi slapp første albumet i 1995 på den amerikanske labelen The Laser’s Edge, uten forventninger om salg eller oppmerksomhet, men bare fordi det var artig å få lydfestet noen av låtene våre.

Det vi ikke visste, var at det var en progrock-renessanse rett rundt hjørnet, så plutselig sto vi på scener på internasjonale progrockfestivaler og ble knall-anmeldt fra Tokyo til New York. Hele min musikk-karriere bygger nok på den relative suksessen White Willow gjorde på nittitallet. Ikke noe å bli rik av, og liten ære og berømmelse utenfor det bestemte miljøet, men nok til at jeg har kunnet fortsette og rote rundt med marginal musikk. Etter hvert har jeg også vært heldig å få spille med mange flinke folk utenfor progverdenen, noe som har vært en fantastisk opplevelse.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg tror nok en kombinasjon av lang erfaring med skriving, og en nerdete entusiasme for alt som har med prog å gjøre, har gjort meg i stand til å skrive disse bøkene. Jeg liker å formidle musikk, og jeg tror det at jeg har bakgrunn i den mer «kommerse» enden av journalistikken gjør at jeg kanskje kan bringe en musikksjanger som egentlig er litt obskur, ut til et bredere publikum.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner? Og hva fascinerte så voldsomt med det?

Det var nok på 80-90-tallet. Jeg elsket å lese nisje-fanziner som Audion og Eurock, som tok for seg psykedelia, avant rock og prog på slutten av 80-tallet, når absolutt ingen andre skrev om det. Jeg abonnerte på begge disse bladene, og leste dem religiøst. Musikkbøker kom nok litt senere. Jeg tror den første musikkboken jeg leste som virkelig gjorde inntrykk på meg, var Nick Drake-biografien til Patrick Humphries.

Det var da jeg oppdaget hvor mye en god bok kan berike musikkopplevelsen. Ellers har jeg helt siden skolebiblioteket på ungdomsskolen vært trofast leser av musikkanmeldelser, spesielt i Nye Takter og Yan Friis’ anmeldelser i Det Nye. Senere kom spesielt Rock Furore til å være en viktig kanal for å oppdage ny musikk.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Min aller første journalistjobb var som deskjournalist i Her og Nå – konkurrenten til Se og Hør, i 2001. Jeg var med der fra starten, og jobbet fast i noen år før jeg gikk over til frilans. Det har nok bidratt til at jeg kan skrive fort, og at jeg kan uttrykke meg ganske effektivt når det trengs. Den første boken jeg skrev, var en bok om Blue Öyster Cult for det britiske forlaget Sonicbond, det var vel i 2019.

Hva jeg får ut av det, er vel rett og slett å hente tanker ut fra mitt travle hode og få festet dem på papir, så de ikke tar opp for mye plass oppi topplokket. Også er det en aktivitet jeg liker. Jeg er en ganske introvert type, og liker å jobbe alene, i ro og mak. Da er skriving ganske perfekt.

Hva er ditt eget forhold til progrock og hva det er som fascinerer spesielt med denne genren både som utøver og skribent?

Progrock er hele grunnen til at jeg ble musiker. Planen var først å bli bildesigner, senere religionshistoriker. Men så kom progrocken i veien og gjorde meg til fattig kunstner i stedet. Jeg oppdaget Genesis da jeg var 12 år gammel – en kassett med 1980-albumet deres «Duke». Derfra gikk turen raskt bakover til «Gabriel»-eraen deres, og videre til King Crimson, Yes, og til særere ting som Magma og Henry Cow.

Noe av det fine med progrock er jo at det er en sjanger som favner over så mye: Alt fra fri impro via jazzrock til klassisk-inspirert symforock, progmetal og til og med progfolk. God progrock er musikk som tar deg med på en reise, og som utfordrer deg som lytter. Du tvinges til å engasjere deg, så progrock er en veldig aktiv lytteropplevelse. I tillegg er det jo ofte konseptuelle ting rundt skivene som gjør det litt ekstra spennende – kosmiske konflikter, Roger Dean-covere og slikt …

Hva er det som kjennetegner den norske progrocken?

På syttitallet var ikke Norge veldig produktive på scenen. Både Sverige, Finland og Danmark hadde flere – og bedre – progband. Det beste vi hadde var vel Popol Vuh/Ace, tidvis Junipher Greene og Høst. Vi var bedre i den jazza enden, og band som Ruphus og Moose Loose er jo innom prog, selv om de kanskje lettere klassifiseres som jazz-rock.

Thules «Natt» er reutgitt på CD i serien Norske albumklassikere i 2023 etter opprinnelig å ha blitt sluppet på LP på plateselskapet Colours i 1990 og senere på CD på Pan Records i 2004.

Men for meg kom den første rotnorske progrocken med bandet Thule. De hentet elementer fra samisk musikk og en slags innbilt vikingmusikk, og snodde dette inn i en tung, intens og veldig mørk blanding av prog, punk og hardrock. Stemningene hos Thule strekker seg fra en ganske særnorsk, kanskje nordnorsk, melankoli, til en sint desperasjon man bare kan kjenne på når man bor i sivilisasjonens ytterkant, langt fra begivenhetenes sentrum. Så for meg satte Thule malen for en type prog som ikke først og fremst var en kopi av britisk prog, slik Popol Ace var, men som uttrykte noe spesifikt norsk. Etter dette har norsk prog fått rykte på seg for å være utpreget melankolsk og kanskje litt ettertenksom, og det tenker jeg stemmer ganske bra.

Hvorfor Wobbler og Thule?

Det er vel strengt tatt de to beste progbandene Norge har å by på. Når det gjelder Thule, så har jeg ofte uttalt at deres «Natt» er tidenes beste norske skive, og det var nok litt av grunnen til at jeg fikk den skrivejobben. De er et band jeg har veldig godt under huden.

Wobbler er jo en yngre generasjon enn Thule, og er på en måte fullendelsen av den «tredje bølgen» jeg nevnte – skandinavisk «retroprog» som bruker mye gamle klaviaturinstrumenter, som Mellotron og Mini-moog, og blander dette med litt nordiske skogsstemninger. «Skogsprog» er et annet begrep som brukes om den subsjangeren. Og Wobbler er utvilsomt de aller, aller beste på det. I tillegg er det et band jeg har litt personlig kjennskap til, ettersom deres keyboardist, Lars Fredrik Frøislie, også er keyboardist i White Willow, og en god venn av meg.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp «Natt- albumet og «From Silence to Somewhere»?

Som sagt mener jeg at «Natt» er Norges beste album. Det låter ulikt absolutt alt annet, og er en fantastisk musikalsk beskrivelse av både naturens, sivilisasjonens og sinnets mørketid. Det er en plate som er musikalsk utfordrende, original og gjennomført, i tillegg til at den tekstlig er både psykologisk og politisk dyptgripende. Det er rett og slett en viktig skive, og sånn sett følte jeg et ansvar for å gjøre flere folk oppmerksomme på den.

«From Silence to Somewhere» er på mange måter Wobblers gjennombruddsskive, selv om de egentlig var ganske store i progmiljøet allerede før den. Men her fikk de alt til å stemme, alle de riktige bandmedlemmene var på plass, låtmaterialet var 110% gjennomført, chopsene var ubeskrivelige og den konseptuelle overbygningen var gjennomtenkt og fascinerende. Så det var et åpenbart valg.

Hvilken posisjon har bandene i norsk musikkliv i dag og hvilket ettermæle har disse platene?

Wobbler er sammen med Airbag det bestselgende norske progbandet, og simpelthen et av de viktigste bandene på den internasjonale progscenen i dag. Nordmenn flest klarer nok ikke helt å forstå hvor store Wobbler er – de fleste «velkjente» norske band er ikke i nærheten av deres salgstall.

Thule derimot, er dessverre fortsatt ganske obskure. Det de har, er en svært hengiven tilhengerskare blant profilerte, norske musikere, så de er veldig mye et «musikernes band». «Natt» havnet også på Dagens Næringslivs liste over Norges 100 beste skiver, valgt av kjente musikere. Så de har mye respekt, men nok heller labre salgstall, dessverre.

Hvordan har din bakgrunn som musiker, musikkprodusent og musikkjournalist preget tilnærmingen til materialet?

Det gjør meg nok i stand til å lytte til detaljer i ting som komposisjon, framføring og lydproduksjon som kanskje en ikke-musiker ikke får med seg. Selv om jeg prøver å ikke bli for teknisk, synes jeg det er viktig å fortelle leseren litt om hvordan musikken er satt sammen, hvordan musikkteori og lydteknikk kan fortelle oss noe om hvordan mer abstrakte ting, som følelser og atmosfærer, faktisk formidles. Og som skribent er jeg kanskje godt posisjonert til å dykke litt nedi sangtekster og forstå hva de faktisk kan handle om. Under arbeidet med bøkene går jeg ganske analytisk fram. Jeg sitter for eksempel med et piano eller en gitar og finner ut av akkorder og melodier ettersom jeg hører meg gjennom materialet.

Wobbler har gitt fire sterke plater. Her «From Silence to Somewhere» første gang i 2017, og så i flere nye utgaver hvor LP-en fra 2022 er den nyeste.

Ja, en veldig detaljert gjennomgang av enkeltlåtene kjennetegner din bok om Wobbler. Hvorfor dette valget kontra en sterkere historisk biografisk tilnærming (som i større grad kjennetegner Thule-boken)? 

Vel, når det gjaldt Thule-skiva, så opplever jeg den som en kontinuitet av musikk og tekst, der enkeltlåter mer er faser i et større narrativ, og der musikk og ord er veldig sterkt sammenknyttet. Dermed ga det mening å snakke mye om platen som et narrativ, og hvordan bandets egen eksistens, historie og geografiske posisjon er en del av den fortellingen.

Selv om Wobbler-skiva også har en fin tekstlig overbygning, er låtene der mer enkeltverk, og selve musikken kan enklere løsrives fra tekstene enn på Thule-skiva, noe som tillot en litt mer teknisk tilnærming. Musikken på Wobbler-skiva er også mer kompleks enn Thules, så det fordret litt mer musikologisk dypdykk.

Begge bøkene har også gode nærstudier av tekstene. Fortell om det valget og hvordan tekstene også åpner opp forståelsen av melodier og komposisjonene for oss som lyttere.

Thules skive er som sagt en plate der musikk og tekst henger uløselig sammen. Det er umulig å få maksimalt ut av musikken uten å ha satt seg inn i tekstene. Derfor måtte jeg trenge dypt ned i tekstmaterien for å få med meg så mange meningsnyanser som mulig, og også for å forstå hvordan bandets nordnorske/finnmarkske identitet hang sammen med tekster og musikk. Og for å få has på alt dette, måtte jeg bringe inn både norsk historie, psykologi og geopolitikk. Det var svært givende.

I Wobblers tilfelle var det også naturlig å gå tekstene nærmere etter i sømmene, ettersom platen bygger rundt et alkymisk/hermetisk konsept. Jeg har selv bakgrunn i religionshistorie-studier med nettopp disse temaene som spesialfelt – et temaområde som generelt omtales som esoterika – alternative, ofte kjetterske strømninger i og rundt de store, ortodokse religionene. Ettersom dette er ting jeg både vet litt om, og er personlig engasjert i, var det en glede å gå inn i den materien.

Det er tilfelle med begge platene at tekstene både underbygger og forsterker inntrykket musikken gir, og i begge tilfellene er tekstene også en slags nøkkel som låser opp en mer helhetlig lesning av platene som kunstverk – om man får være så pretensiøs. Begge skivene er noe mer enn «skal vi spelle noen låter, gutta» – de er en realisering av veldig «auteur»-ske visjoner.

Jacob Lupo-Holm. Foto: Teresa K. Aslanian

Hva lærte du selv under arbeidet med disse bøkene?

Det man alltid lærer av å skrive om musikk, er at man får en mye, mye dypere forståelse for, og respekt for, verkene. Man ser hvor mye arbeid og tanke og kjærlighet som er lagt ned i skapelsen av musikk og tekster, og man oppdager forbindelser og detaljer. I tillegg må man også tenke på hvordan musikken plasserer seg i et kulturelt landskap – hvordan den relaterer til annen, samtidig musikk og andre kulturelle strømninger. Og sist, men ikke minst, kommer det biografiske aspektet inn – hvem er det som har laget musikken, og hvordan henger musikk og person sammen? Så man får et mye videre perspektiv på det hele.

Hva er en god musikkbiografi?

En god musikkbiografi er en biografi som får deg til å klø etter å sette på skivene til artisten så snart du har lest ferdig.

Hva slags forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

For å være ærlig har jeg ikke fått lest så mange av de andre bøkene – har vært opptatt av å skrive mine egne. Men Thomas Hylland Eriksens Moose Loose-bok er helt fantastisk. Og selve konseptet bak serien er jo flott – all ære til Albumklassiker-gutta som har dratt dette i gang. Det har vært alt for lite litteratur om norsk rock, og det som har vært, har vært veldig orientert rundt de mest «folkekjære» artistene. Nå kommer også de smalere artistene og bandene fram i lyset.

Du har også gjort andre musikkbiografier om nevnte Blue Öyster Cult -«Every Album, Every Song» og Toto -» Every Album, Every Song». Hva har vært annerledes utover språket og det mer begrensede låt- og -albumutvalget denne gangen?

«Every Album, Every Song»-serien til Sonicbond følger et ganske stringent konsept: Du skal skrive om hver eneste sang på hvert eneste studioalbum – og gjerne noen livealbum også – til artisten/bandet. Det er et mye mer omfattende arbeid enn Albumklassiker-serien. Ulempen er at man ikke får gått så mye i dybden, mens fordelen er at du kan vurdere en artists/bands livsverk i sin helhet, og se større linjer.

Det har nok vært litt «koseligere» å jobbe med Albumklassiker-bøkene – de er jo korte og konsise, så man vet at man bare jobber med dem i en kort periode. Da nyter man øyeblikkene litt mer. Sonicbond-bøkene tar gjerne et års tid å bli ferdig med, så det er liksom et skikkelig løft, som man må vurdere om man orker. Man må være ganske sikker på at man synes det er spennende å skrive om hvert bidige album. Når det gjaldt Blue Öyster Cult og Toto, så var det ikke tvil. Men jeg har fått spørsmål om andre band, der jobben ikke har virket helt verdt det.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i serien og i så fall om hvilket album?

Det har vært snakk om en Finn Coren-bok for Albumklassiker-serien, som jeg håper det kan bli noe av. Og for Sonicbond har jeg lenge skullet skrive en Steely Dan-bok som spesifikt tar for seg 70-tallsperioden deres, men det ble satt litt på vent av de norske bøkene. Må komme tilbake på sporet der!

Du er også aktuell med et nytt, flott album med bandet Solstein, som du har sammen med Keith Carlock og Stian Larsen med flere. Fortell om om dette prosjektet og den nye platen deres.

Takk! Ja, det har vært et utrolig morsomt album å lage. Jeg jobbet litt med Steely Dan-trommis Keith Carlock på albumet jeg ga ut med Donner-prosjektet mitt, og det ga veldig mersmak. Så vi bestemte oss for å lage en hel skive med litt groovy, fusion-aktig musikk. Jeg ble tipset om Stian, som jo viste seg å være en helt stratosfærisk begavet gitarist, og i tillegg jobbet jeg med et par synthister jeg vet er bankers gode – Brynjar Dambo og amerikanske Bill Bressler. Det hele var en skikkelig feelgood-opplevelse som jeg tror resulterte i et feelgood-album. Mottagelsen har vært veldig god også, så jeg tipper det kommer en oppfølger.

Inspirasjonen til skiva er hentet mye fra sensyttitalls melodisk/groove-orientert fusion, som The Crusaders og Herbie Hancock, samtidig som jeg også har dratt veksler på den mer jazza delen av progsamlingen min, ting som Happy the Man og Bruford.

Kan du til slutt velge dine fem/ti favorittlåter og fem/ ti favorittmusikkbøker og si hva som fascinerte med disse?

Musikkbøker:

Patrick Humphries – «Nick Drake: The Biography«

Som nevnt over, den første musikkboken som virkelig gjorde inntrykk. Et trist men innsiktsfullt portrett av en nesten stereotypisk lidende kunstner, men veldig sobert gjennomført.

Christopher J. McDonald – «Rush, Rock Music, and the Middle Class: Dreaming in Middletown»

 

En fantastisk studie av Rush-fans og progfans generelt, der jeg virkelig møtte meg selv i døra, som klassisk hvit middelklassegutt med nerdete interesser. Anbefales for de som ønsker et mer sosiologisk perspektiv på progen.

Don & Jeff Breithaupt – «Night Moves: Pop Music in the Late Seventies» 

En ekstremt velskrevet, innsiktsfull og ganske morsom bok om en gyllen tidsalder i popmusikken, der det meste var lov og kommers og kunst gikk hånd-i-hånd en stakket stund. Breithaupt-brødrene er selv musikere, og skriver på en smart og tilgjengelig måte.

Don Breithaupt – «Aja», i serien 33 1/3

En bitteliten bok om et enormt album, Steely Dans «Aja». Selve malen for hvordan man gjør en dybdeanalyse, både musikalsk og tekstlig, av et album. Breithaupt viser et virtuost grep om materialet sitt som alle musikkskribenter burde aspirere mot.

Trevor Horn «Adventures in Modern Recording«

Selvbiografien til min favoritt-produsent, populært kjent som «The man who invented the 80s». En ydmyk og jordnær berettelse om en fyr som kom fra enkle kår, men som absolutt visste hva han ville. Og interessant nok en produsent hvis uvilje til å inngå kompromisser, gjorde ham til en internasjonal suksess og et produsent-ikon.

 

Favorittlåter:

Vanskelig å velge, men…

Virginia Astley – «Some Small Hope«

Jeg pleier å kalle dette for verdens vakreste låt. Og det synes jeg den er. Ultramelankolsk, nesten håpløs men litt håpefull allikevel, og sykt velklingende, med Virginia og David Sylvians nydelige stemmer og Ryuichi Sakamotos magiske synther.

The Blue Nile – «Saturday Night»

Den andre vakreste låten i verden, mye av samme grunner som ovenfor. En nydelig vise om kjærlighet, ensomhet og bynetter. Paul Buchanan er en av få vokalister som kan lure fram en tåre hos meg.

Genesis «One for the Vine»

Genesis’ mest fullendte komposisjon i mine ører. Sofistikert, lyrisk, dramatisk, småfilosofisk, og med heidundrandes prestasjoner spesielt fra Phil Collins og Tony Banks. Låta summerer på en måte bandets progressive periode.

Wayne Shorter – «Infant Eyes»

En helt perfekt jazzballade, et under av luftig harmonikk og finslipt meldiøsitet som ingen andre enn Wayne hverken kunne skrevet eller spilt.

Blue Öyster Cult – «Flaming Telepaths»

Alkymi, okkultisme, dop – alt blandes sammen i Sandy Pearlmans tekstlige sementblander, og det funker som bare det til en av BÖCs flotteste komposisjoner, der tyngden fra deres «sort-hvite» periode parres med litt progtendenser.

Steely Dan – «Your Gold Teeth II»

Ganske vanskelig å velge én Dan-låt, men dette er en personlig favoritt. En ganske kompleks låt, selv til dem å være, som grenser mot fusion, men tekstmessig er langt over i det sorte og absurde. Må spesielt nevne Denny Dias’ aldeles fantastiske solospill her, og Jeff Porcaros jagende trommer.

Rainbow – «Stargazer»

Må få med noe ordentlig hardrock her også. Den episke, orientalistiske hardrocklåta er jo blitt en slags trope, som vel begynte med Zeps «Kashmir». Men dette er låta som virkelig setter skapet på plass – seig, eksotisk, småskummel og totalt over the top. Blackmore var best i Rainbow, og Dio var jo … gud.

Det er visst ingen låter her fra etter åttitallet. Så gammel er jeg.

 

Sjekk også:

Wobbler – «Dwellers of the Deep» (Deichman: Årets album 2020, Jan-Olav Glette).

Wobbler – «Dwellers of the Deep» (Da musikken stilnet, Arvid Skancke-Knutsen).

 

Wobbler – «From Silence to Somewhere» (Vi har gravd litt til i CD-arkivet vårt).

 

Sjekk også relaterte saker til Norske albumklassiker-serien m.m. nederst , klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om  Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’kommer også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 11/2023).

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 🙂

Sjekk her og her.

 

Du kan låne musikk av Thule på Deichman.

Du kan låne musikk av Wobbler på Deichman.

Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman.

Du kan låne musikk og bøker av Jacob Holm-Lupo på Deichman.

 

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 48 andre abonnenter