Helge Kaasin om svartmetallens raseri og opposisjon

– Jeg viser hvordan svartmetallens raseri og opposisjon har en dypt menneskelig forankring, og jeg viser hvordan raseriet får et nettopp nasjonalromantisk uttrykk gjennom samtidens behov for å finne tilbake til grunnleggende norske verdier, slik vi også gjorde det under nasjonalromantikken på 1800-tallet for å kunne fremstå som en selvstendig stat, sier Helge Kaasin, som er aktuell med boken Snø og granskog. Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall. Utgitt av Nasjonalbiblioteket.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kim Erlandsen / NRK (Inkludert bilde øverst), Foto: Helge Kaasin / Nasjonalbiblioteket, Håvard Gjelseth.

Helge Kaasins bok Snø og granskog. Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall gir et fint dypdykk i svartmetallens symboler, tanker, språklige formuleringer og kontekst. Den både utfordrer og summerer opp viktige tendenser, og gir et ambisiøst forsøk på å forsøke å forstå musikkens røtter og funksjon. I intervjuet med Deichman musikk både forklarer forfatteren Helge Kaasin sin egen bakgrunn og inngang i materien, og hvor fascinasjonen og lidenskapen hans kom fra. Du kan også lese om hans forhold til genren i dag.

Kan du først fortelle de som ikke kjenner deg fra før, hvem og hva du er i norsk musikk-, litteratur- og kulturliv?

Mitt navn er Helge Kaasin. Jeg er født i 1971 og oppvokst på Kongsberg. Jeg jobber som leder for designerne i NRK, er utdannet filosof med støttefagene psykologi og litteraturvitenskap, og har i år kommet med boken Snø og granskog. Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall. Boken ble utgitt i april i år av Nasjonalbiblioteket i forbindelse med deres utstilling Dårlig stemning, om den norske svartmetallens historie.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte deg så voldsomt med den?

Da jeg vokste opp merket jeg raskt at musikk ble oppfattet av de fleste rundt meg som et anheng, noe man kunne underholde seg med. Og kanskje ikke bare musikk, men alle kunstuttrykk. Jeg var skrudd sammen slik at jeg søkte dybden i kulturuttrykkene på jakt etter innsikt og inderlighet.

At noe skulle være inderlig for meg kan man kjenne igjen i svartmetallens begrep om «TRVE» eller hiphopens «real». Mitt ungdomsopprør i arbeiderklassefamilien på Kongsberg var å ta kulturen på alvor, både den klassiske høykulturen ved at jeg faktisk leste klassikerne (som f.eks. Homer, Dante, Platon, Dostojevskij, og alle de store norske), men jeg fant meg også til rette i opprørets uttrykk, både i skjønnlitteraturen (som f.eks. Perec, Vian), innen filosofien (som f.eks. Wittgenstein, Spengler, Nietzsche, Weininger), kunsten (som f.eks. Dali, Marinetti), men også innen musikken med avantgardismen, jazzen, rocken, punken og metallen.

I musikken har jeg nok hele tiden søkt meg vekk fra det strømlinjeformede og til det som er annerledes, fullt av energi og fandenivoldskhet. Metallen står for meg som den sjangeren med mest av dette, med punken som en god nummer to. Men det skal mer til nå for å trollbinde meg med musikk enn før. Nå har jeg liksom hørt det meste og kan alle triksene. Noen ganger kan jeg likevel bli revet med, som da jeg hørte de siste to skivene til Wolves In The Throne Room, eller fant noen virkelig fete riff hos Kadavar og Monolord, eller helt i den andre enden av skalaen som da jeg nylig lyttet meg gjennom katalogen til ørkenblues-bandet Tinariwen.

Fortell om egen spilling.

Jeg har en drøm om en gang å forstå toner og bli i stand til å sette sammen toner til musikk. Dette er med andre ord ikke noe som faller meg naturlig. Rytmer derimot er noe som faller meg naturlig, og jeg har siden ungdommen hamret løs på trommer. Jeg har spilt i flere band opp gjennom, men ikke de siste 15 årene, da har det for det meste blitt noen runder på el-trommene i kjelleren uten publikum. Men jeg har hatt gleden av å spille for publikum ved en rekke anledninger, noe som både er skummelt og svært energigivende! Om jeg får tid en gang så hadde det vært spennende å få bli med på en plateutgivelse. Det står nemlig på lista over ting jeg har lyst til å gjøre.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg er en dypdykker som stadig spør videre. Jeg lytter, leser og ser sammenhenger. Jeg har stor interesse for og kunnskap om filosofi, historie, kulturuttrykk og språk, og jeg har lyttet svært mye til musikk, også svartmetall. Så var det en på Facebook som skrev at jeg var ydmyk i møtet med svartmetallen, noe jeg ble veldig glad for, fordi jeg ønsker å lære og forstå, ikke belære.

Fortell om radioprogrammet «Mørke meditasjoner».

Mørke meditasjoner gikk på NRK P2 i perioden 2019–2020 i tre ulike pulser. I alt er det blitt 32 programmer med forelesninger om musikk, krydret med musikalske innslag. Min produsent Paul Arvid Jørgensen og jeg tok 25 tidligere innslag jeg hadde laget fra blant annet Limbo med Gro Narvestad på NRK P13, og Spillerom fra NRK P2, utvidet dem til 27 minutter hver og sendte dem som en føljetong under tittelen Mørke meditasjoner sommeren 2019. Dette ble godt mottatt og da pandemien kom over oss laget jeg tre timelange pandemi-episoder våren 2020 hvor jeg utdypet sammenhengen mellom metallens bruk av sykdom som allegori for utenforskap og invertert mimesis, altså omvending av overtatte symboler. Høsten 2020 kom de foreløpig siste fire episodene som omhandlet norsk svartmetall. Dette stoffet dannet utgangspunktet for deler av boken min.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magasiner? Og hva fascinerte så voldsomt med det?

Jeg leste aldri fanziner. De nådde aldri frem til meg. Men jeg leste metallblader fra kiosker. Det var sjelden interessant, kanskje bortsett fra anmeldelsene og plakatene jeg kunne henge på veggene på gutterommet. Intervjuer med utøvere gir sjelden stor innsikt. De blir sjelden spurt om det jeg egentlig lurer på.

Musikklitteraturen er også oftest ganske så skjematisk. Den ramser opp et bands historie mer eller mindre sannferdig, eller aggregerer en rekke fortellinger fra samtidige band innen en sjanger, og avdekker gjerne overfladiske sannheter. Det er nyttig stoff, men gir sjelden de store innsiktene. Det er først når man teoretiserer over de kulturelle uttrykkene at det blir spennende etter min mening. Det er først da man kan avsløre sammenhenger som gir innsikt om kulturelle uttrykks utvikling, og kunnskap om menneskesjelen.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg har vært glad i å skrive hele livet. Jeg var glad i norsk på skolen og skrev gode skolestiler. Jeg skrev dikt og stemnings-stykker, noen få sære fortellinger. Så ble det fagarbeid på universitetet, og jeg skrev en del foredrag. På jobb har jeg også arbeidet mye med tekst. Men det var turbeskrivelsene jeg startet med å skrive for min egen nettside kaasin.no i 2001 som gjorde at jeg kunne øve på det å formidle. Tekstene mine der tok stadig mer form av filosofiske stykker som jeg vevet turbeskrivelsene inn i. Det var lærerikt og interessant.

Det var likevel arbeidet med de knappe musikkanmeldelsene i Metal Hammer Norway fra 2012 til 2017 som ga meg støtet til å jobbe mer aktivt med tekster. Jeg likte de strenge rammene på 740, og noen ganger 1740 eller 2000 tegn. Det gjorde meg mer kreativ.

I 2016 ble jeg utfordret til å skrive tekster til et kunstfotoprosjekt av en kamerat av meg. Dette med å skulle skrive tekster som ikke lukket, men snarere åpnet opp tolkningsrommet til observatøren av fotografiene var noe som var en stor og spennende utfordring. Det måtte bli tekster som klarte denne hårfine balansen samtidig som de på et vis skulle være koblet opp mot fotografiene. Dette arbeidet resulterte i utstillingen «Red Sector» på NRKs hovedkontor i Oslo. Seks av bildene med påtrykte tekster ble kjøpt opp til NRKs kunstsamling og henger der den dag i dag. Det ble også laget en bok med fotografiene og tekstene side om side.

Jeg gjorde noen flere tekstjobber for kunstprosjektet, og begynte å jobbe med en cut-up-teknikk som tok utgangspunkt i andres tekster. Ved å hente ut tekstutdrag og kjøre dem gjennom en digital kuttemaskin som også setter ordene sammen på nye og ikke minst overraskende måter, så tilfører jeg kreativitet og spenst i tekstene som jeg ikke klarer å tilføre på egen hånd. Det er et svært nitidig arbeid, og fordrer mye av den skrivende som samtidig blir en leser og fortolker av de oppståtte tekstene. Denne kreative etter-prosessen er helt essensiell fordi råmaterialet som oftest ikke gir særlig mening.

Denne teknikken har – sammen med 20 års arbeid med å skrive ned interessante og morsomme boktitler jeg har kommet på – har resultert i et notatbok-prosjekt jeg har kalt Ufullendte skrifter. Jeg har planlagt nesten 80 bøker med unike boktitler og ulike forfattere – alle anagrammer av mitt navn. Notatbøkene skal som navnet tilsier være ufullendte skrifter. De skal ha et skikkelig omslag, aller helst et mykt paperback-omslag, uten smussomslag, men med tittelblad, sitat, og ikke minst starten på innholdet, gjerne kun førstesiden, eller maksimalt to sider. Tekstene er rare, morsomme eller foruroligende, og peker fremover mot noe som kunne vært en roman, men som avbrytes. De er laget ved hjelp av cut-up-teknikk med utgangspunkt i 8–10 førstesider i bøker hentet fra mine mange bokhyller, og behandlet i et nitidig etterarbeid, noe som gjør at de etter min mening fremstår som selvstendige skjønnlitterære tekster.

Bøkene er ment å skape latter og undring, være til inspirasjon i hverdagen, og samtidig være visuelt tiltalende. De er ment å være notatbøker, og selges som det, men de er samtidig ment å være små kunstverk som det kan være stas å ha hele serien av. Men jeg mangler noen som tror på prosjektet og har lyst til å trykke og distribuere disse bøkene. Jeg tror det finnes et marked for det.

Det var først da jeg oppdaget gleden over å skrive om tekstene mine at jeg virkelig kunne omfavne det å være et skrivende menneske. Det å elte og kna slik at uttrykket blir så godt jeg klarer gir en egen tilfredsstillelse. Men jeg føler meg ofte håpløs, og intenst på jakt etter det riktige ordet eller den gode formuleringen. Å skrive er en livslang læringsprosess.

Hvordan er ditt eget forhold til black metal?

Jeg er jo svært glad i svartmetall. Eller, det er nok riktigere å si at jeg er svært glad i noe svartmetall. Som innen alle andre sjangere så lages det mye som ikke er godt nok spør du meg. Heldigvis er folk forskjellige, og mange får mye ut av låter eller band jeg ikke forstår poenget med.

Jeg kom egentlig litt sent til svartmetallen. Da den dukket opp på starten av 1990-tallet var jeg mer inne i norsk rock og nyveiv som Holy Toy, De Press, Kjøtt, Raga Rockers, Sister Rain og Mercury Motors, samt utenlandsk indierock som Pixies f.eks. Jeg hadde lagt metallen mer eller mindre på hylla i det jeg startet på universitetet. Men etter hvert kom metallen tilbake til meg, og jeg begynte å interessere meg for det sære og ekstreme i metallen. Da var det naturlig å oppsøke svartmetallen. Etter hvert ble det en integrert del av meg. Siden jeg begynte å arbeide med svartmetall – spesielt tidlig norsk svartmetall – så har jo forholdet blitt mer av profesjonell art, men det finnes mange låter jeg fortsatt ikke klarer å stoppe meg selv fra å bevege hodet rytmisk til.

Jeg skal være ærlig på at jeg aldri helt har forstått dette med at lydbildet skal være så skittent. Jeg vet jo de historiske og ideologiske grunnene for dette – som et opprør mot kommersialiseringen av death metal – men jeg mener jo at det å kunne lytte til et lydbilde i god oppløsning gir meg mer som lytter. Det er de låtene som har ok lyd jeg stadig vender tilbake til. Men forstå meg rett, det kan skrangle mye før jeg ikke orker høre på altså.

For meg er svartmetall en av flere musikksjangere jeg lytter til, men det er en del krav jeg setter til all musikk jeg lytter til, og det er inderlighet, nerve og trøkk. Å sette på en beinhard svartmetallåt som f.eks. Djevels tittellåt på Besatt av Maane Og Natt (2013) kan være ren medisinering etter å lest en artikkel om den djevelske nyvinningen dansebandgudstjeneste for eksempel.

Så skal det jo sies at jeg også sympatiserer en del med svartmetallens holdninger, uansett om jeg rasjonelt vil eller ei. Jeg lar meg irritere av tankeløshet og sauementalitet, og tenderer litt motstrebende mot en mild form for elitisme. Jeg kjenner på sterk motstand mot det konforme og liker bevisste overskridelser, selv om jeg på mange måter er veldig A4 selv. Jeg mener at religion er et hendig politisk middel for undertrykkelse, og bør avskaffes. Det finnes nok av vidunderlige mirakler å skue i den virkeligheten vi lever i. Man må bare gidde å undersøke det.

Samtidig er det en hel del ved svartmetallens ideologi jeg ikke støtter. Den er fundamentalistisk slik religion er det, og fundamentalisme er selvsagt roten til religion og den egentlige fienden. Svartmetallen har også en romantisk-nostalgisk tilbakeskuende forståelse av fortidens storhet jeg ikke deler – selv om jeg er så interessert i vikingtiden at jeg designet vikingklokken Eykt (som betyr «økt») for et par år siden. Verden er altfor kompleks for enkle løsninger.

Hvorfor Snø og granskog. Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall?

Jeg er glad i poetiske boktitler og lange beskrivende undertitler. «Snø og granskog» fordi det er et dikt av Tarjei Vesaas som Darkthrone benytter seg av i sin låt «Snø og granskog (Utferd)» på skiva Panzerfaust (1995). Boktittelen viser tydelig lånene fra den norske diktekunsten som jeg skriver om i boken, samtidig som den peker på to viktige aspekter ved svartmetallen: bruken av den norske naturen som et nasjonalromantisk symbol og som et uttrykk for det å stå utenfor samfunnet, sammen med snøens kulde (avstandstagen og utenforskap), og granskogens mørke som speiler svartmetallens mørke og fremmedgjorte sjel.

Undertittelen beskriver de temaene jeg befatter meg med, nemlig svartmetallens språklige uttrykk og lån fra litteraturen i arbeidet med å skaffe seg et språk som kunne uttrykke tankene deres, de ideologiske strømningene som ligger til grunn for svartmetallens uttrykk, og dette raseriet mot det bestående som svartmetallen oppviser, og som får et nasjonalromantisk uttrykk.

Snø og granskog er en reise ikke i den tidlige norske svartmetallhistorien, men en reise som følger sporene i kulturhistorien og viser hva den tidlige norske svartmetallen drar med seg av kulturelle uttrykk og ballast i sin symbol- og språkbruk og ideologi.

Jeg viser hvordan svartmetallens raseri og opposisjon har en dypt menneskelig forankring, og jeg viser hvordan raseriet får et nettopp nasjonalromantisk uttrykk gjennom samtidens behov for å finne tilbake til grunnleggende norske verdier, slik vi også gjorde det under nasjonalromantikken på 1800-tallet for å kunne fremstå som en selvstendig stat. Dette kulminerte i hvordan vi viste de norske verdiene for verden under OL på Lillehammer, men som for svartmetallen fremsto som en ufarlig lek med opprinnelig mørke og farlige krefter.

Jeg viser at aktørene i den tidlige norske svartmetallen opplevde seg fremmedgjorte i en norsk virkelighet som var forflatet og kjedelig, uten blod og kraftige følelser. I dette lå det også en kritikk av hvordan den kommersielle musikkindustrien forflatet og ufarliggjorde uttrykket til den musikken disse musikerne vokste opp med. Boken er en reise i de kulturelle røttene til en interessant undergrunnskultur som klarer å skape gjenklang i hjertene til flere generasjoner av ungdom som ikke helt passer inn og som søker seg til noe annet.

Hvilken posisjon har norsk black metal og disse musikerne i dag?

De fleste vet jo hvilken voldsom verdensomspennende påvirkningskraft disse unge musikerne som på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet skapte den norske svartmetallen har hatt på ekstrem-metall. De er med rette svartmetallens forfedre (det var få kvinner) og bør hedres for det. Det er de færreste forunt å skape en helt ny musikalsk sjanger – selv om også absolutt de sto på andres skuldre.

En del av disse musikerne og bandene fra den tiden har til en viss grad også klart å utvikle seg videre på spennende måter, slik som Satyricon, Darkthrone, Enslaved og Emperors Ihsahn, for å nevne noen. Mange har omfavnet den kommersielle musikkindustrien nå, men jeg opplever den som mer åpen nå enn før, slik at artistene i større grad styrer sitt eget uttrykk. Det er som en følge av den digitale revolusjonen blitt plass til langt flere uttrykk og flere plattformer for å vise seg frem på. Antallet konserter og festivaler har jo også eksplodert, så det er fortsatt mulig å tjene noe penger på musikk, selv om mange jobber hardt for en liten biinntekt.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp dette temaet?

Jeg elsker (og tidvis hater naturlig nok) metall. Metallen tok meg med storm i unge dager, og selv om jeg også er glad i en lang rekke andre sjangere, så kommer jeg alltid tilbake til metallen. Jeg elsker mørket den formidler, og tyngden den formidler det med. Metallen er – gjort riktig – opprør i kondensert form, og opprøret mot det bestående har jeg et uatskillelig personlig forhold til. Det interesserer meg også som fenomen, særlig ungdomsopprøret fordi det er så oppskriftsmessig, dogmatisk, naivt og lite bærekraftig. Hvordan kan vi bygge et sunt samfunn på krig og sodomi f.eks.?

Svartmetallen er et opprør mot det bestående, ikke bare musikalsk, men også ideologisk. Den klarer å peke ut en ny vei for musikken, men er katastrofalt dårlig til å peke på en alternativ samfunnsorden. Kanskje er, som jeg også hevder i boken, svartmetallen apolitisk. Den handler mindre om en alternativ samfunnsorden og mer om et personlig forhold til omverdenen: om hvilke verdier man skal underholde for egen del. Derfor snakker jeg i boken om at svartmetallen omfavner aktiv nihilisme. Men mens Nietzsche nok tenker at dette er første skritt på veien til å skape nye egne verdier i verden etter Guds død og dermed kunne bygge fundamentet for en ny samfunnsstruktur, så er svartmetallen mer interessert i å bøte på eget meningstap i en verden som virker fremmedgjort og lite fortryllende.

Samtidig er metallen en kulturell snylter: den finner sine temaer i særlig den mørke populærkulturen, og lefler med filosofi, litteratur og billedkunst, ja selv filmer. Den sitter ikke med kassegitaren på gutterommet og fortvilet roper ut om tapt kjærlighet som et genuint (om enn forslitt) personlig uttrykk: den roper ut om livslede og manglende inderlighet og åpenhet for det mørke, rå og mystiske i verden. På den måten blir svartmetallen et kulturelt fenomen som både sier noe dypt menneskelig, men som også har dype kulturhistoriske røtter. Og disse røttene er interessante å følge etter min mening.

Hvordan har din bakgrunn som journalist og filosof preget tilnærmingen til materialet?

Jeg kan ikke påberope meg å være journalist, men det er klart at i mitt arbeid med å utvikle NRKs digitale tjenester så ligger det en sterk drivkraft til å ønske å formidle innsikter om verden. NRK er en viktig forvalter og formidler av meninger og verdier for folk i Norge. Min viktigste misjon i livet er kanskje at jeg ønsker at folk skal legge vekk telefonen for et øyeblikk og åpne øynene for alt det fantastiske og komplekse som verden virkelig har å by på. At folk søker å se sammenhenger i verden som man må grave litt for å finne, ikke bare lar overflate flimre forbi øynene.

Jeg pleier å si at man kan gå gjennom verden på to måter: enten ved å se verden rundt seg som den er på overflaten, eller å dykke under overflaten og se på all den ideologien, historien, biologien, fysikken, kjemien, etc. som ligger der og venter på å bli oppdaget. En tur i skogen blir langt mer berikende om man ser ask, lind og eik, enn om man bare ser trær, og mer berikende om man forstår tørrmuring og husmannsvesenet når man ser gamle hustufter i en lysning i skogen, enn om man kun ser en ringmur.

Jeg opplever at om jeg deler en tekst jeg har arbeidet mye med f.eks. på Facebook, så genererer den langt færre likes enn om jeg deler et søtt bilde av katten vår. Det tar tid og energi i å investere i seriøst innhold, så da er det enklere å skrape i overflaten. Det er jo folks tid vi i NRK også kjemper om. Mye innhold og begrenset tid krever at man velger bort noe.

Jeg har jobbet med å forstå svartmetallen i snart ti år. Og det tar så lang tid, i alle fall for meg, for å kunne si noe essensielt og nytt om emnet. Denne drivkraften til å komme med noe nytt er viktig for meg. Å repetere andre er kun interessant der jeg kan være en døråpner for å kunne fordype seg videre, eller se nye sammenhenger.

Hvilken rolle har skogen og forestillinger om den spilt i black metal?

Skogen representerer samfunnets vrengebilde. Skogen er samfunnets antitese. Den er alt det vi ikke vil at samfunnet skal være. Den er mørk, vill, nådeløs og ensom. For en som ikke finner seg til rette i samfunnet er det et åpenbart sted å søke tilflukt. Skogen har også gjennom kulturhistorien blitt ansett som et sted man forviste de utenforstående til. Man satte misdannede barn og gale ut i skogen, og fredløse forbrytere fant tilflukt der.

Skogen har også alltid vært et sted man kan søke ensomheten og sine egne tankers selskap, og er derfor også den naturlige scenen for åndelige kriser og møter med nattmennesket i seg selv. Når man som svartmetallen befolker skogen med troll, hulder, vampyrer og andre skremmende vesener fra folketroen, samt gotiske slott og ødegårder fra svartedauden, så gis det mange anledninger til møter med det gotiske Andre, som jeg skriver om i boken. Slike møter er drevet av frykten for egen frykt, og viser dermed svartmetallens oppfordring til å ta inn over seg også livets ubehag og smerte ved å slippe inn det negative.

Svartmetallen søker seg til speilbildet av mennesket slik vi fremstår i samfunnet ved å vise frem vårt mørke Andre, nattmennesket. Døden representerer også denne antitesen av det opplyste samfunnsmennesket. Lyset representerer det opplyste, men som i svartmetallen anses som et falskt lys siden det ikke tar inn over seg mørket. Kristendommens falske lys representerer denne falske opplystheten. Kristendommen maskerer skogens mørke, et mørke svartmetallen forsøker å demaskere gjennom bruk av masker som viser det absolutte utenforskapet, nemlig døden.

Skogen representerer også for svartmetallen et landskap de mener har formet nordmenn som mennesker. Som Tarjei Vesaas sier i diktet «Snø og granskog»:

Frå første stund
er det vårt.
Før nokon har fortalt det,
at det er snø og granskog,
har det plass i oss ––
og sidan er det der
heile heile tida.

Denne ideen om at landskapet former oss og gir oss en hjemfølelse er en nasjonalromantisk tankeform som har sitt teoretiske opphav i den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder (1744–1803). Han mente nemlig at hver nasjon har en spesiell nasjonal egenart, en genuin folkeånd (Volksgeist), som man særlig kan finne hos bøndene, de som står nærmest naturen. Dermed oppstår det en speiling av naturen i oss selv, og vi kan søke inn i oss selv eller i naturen etter kontakt med det som er ekte. Det som er TRVE.

Fortell om begrepet millenarisme og dets rolle for denne musikken?

Svartmetallen ønsker å styrte det bestående fordi det har en falskhet i seg. En falskhet som ble innført av kristendommen på bekostning av de norrøne verdiene og forståelse av verden. Det bestående er altså et dekadent samfunn i forfall. Svartmetallen ser tilbake på den førkristne, norrøne fortiden som forbildet til en ny tidsalder som skal avløse denne. En tid som skal kutte kristendommens lenker, føre svartmetallkarakteren ut av forstadsleden og refortrylle verden. En slik refortryllende forestilling om verden kalles gjerne millenarisme.

Tankesettet innebærer troen på en fremtidig og total transformasjon av verden gjennom verdens undergang og en ny tids komme. Den nye verdensordenen skal fri oss fra den nåtidige verdens begrensninger og forfall.

Hva var black metal- opprøret og hvordan utspilte det seg utenfor de store skandalene og medierubrikkene?

Som sagt mobiliserte ikke svartmetallen til annet enn ødeleggelse, og da særlig av kristne symboler som kirker og gravplasser. Svartmetallen demonstrerte ikke i gatene og sloss med meningsmotstandere slik punken gjorde og gjør det. Selv om vennskap og samhold står høyt i kurs hos artistene og fansen, synes svartmetallens elitisme og misantropi å komme i veien for en ny og annerledes statsdannelse.

Svartmetallen er i beste fall et opposisjonsparti, men mest av alt et fuck you til det bestående, og en personlig søken etter nye og mer troverdige verdier å holde seg fast i. Som alle ungdomsopprør så søker svartmetallen etter absolutter i en kaotisk, omskiftelig og etter deres syn forflatet verden. Når man modnes ser man kanskje mer grunner for å opprettholde en del fasader, selv om mange av oss som har en hang til svartmetall nok fortsatt har store problemer med det å late som.

Hva skiller den norske svartmetallen fra den internasjonale?

Jeg tenker at den norske svartmetallen i større grad enn den utenlandske føler på å bevare ur-svartmetallen. Derfor synes jeg den i stor grad er tilbakeskuende, eksperimenterer lite, og ofte ikke har så mye nytt å fare med. Det finnes selvsagt hederlige unntak, men jeg tenker at utviklingen av svartmetallen i stor grad snarere skjer andre steder enn i Norge dessverre. Her håper jeg at noen reagerer med irritasjon og vantro og sender meg en liste med nyskapende svartmetall fra Norge. Adressen er helge@morkemeditasjoner.no.

Hvor kunstnerisk interessant er den i dag?

Musikalsk har metallen og svartmetallen krøpet inn i en rekke ulike sjangere. Som et genuint uttrykk for opprør, opposisjon og raseri, har den fortsatt mye å fare med. Melankolien og nostalgien har vært en sterk drivkraft i svartmetallen hele tiden, men den har funnet en varmere form enn før mener jeg, noe som kanskje har gjort den mer inderlig og ekte. Kulden og avstandstagen synes kanskje nå mer påklistret. Men sjangeren er blitt mangfoldig, og den innehar det meste på verdensbasis.

Noen har trukket den mer i en miljøpolitisk retning, slik som for eksempel amerikanske Panopticon og Wolves in the Throne Room, og svenske Grift. Felles for disse tre artistene er nærheten til landskapet, dets historie og mytologiske kraft. Fortsatt besynges et savn av noe fortidig som nå er tapt, men det tapte er kommet nærmere i tid. Savnet etter nærheten til naturen og de gamle dydene har med tiden myknet noe, og kanskje har desperasjonen og alvoret dermed også økt.

At en rekke av de tidligste svartmetallartistene er blitt eldre og at det viser seg i musikken synes jeg også er en spennende utvikling. Jeg blir jo rent rørt når Dødheimsgard synger om et opprør som er på hell på låta «Et smelter» på den nye, ganske så spennende skiva Black Medium Current (2023):

En gammel gutt
Vilje mot fornuft
Stunden er over
Natten har svunnet hen for oss
Vi er tegn på gamle faner
Fra da vi lo og da vi sloss

Når verden smuldrer opp
For ulven og hans saueflokk

Det at Satyricon kuraterer og setter musikk til en kunstutstilling med Munch-bilder er også spennende, selv om jeg kunne tenke meg at svartmetallen i alt sitt opprør valgte andre, mindre hyllede kunstnere å samhandle med. Det er også en kritikk jeg har i boken, at svartmetallen valgte enkleste vei til målet ved å gå i gamle nasjonalromantiske stier som allerede var nyopptråkket av samfunnet på 1990-tallet. Og vi ser det samme mønsteret når artistene modner. Musikken mykner typisk i romantisk retning og blir sjelden mer avantgardistisk.

Vi ser også en bevegelse i svartmetallen hvor nåtidens overskridelser tolkes inn, og hvor svartmetallen åpner opp et pluralistisk rom for annerledeshet som er mer inkluderende enn før. Kjønnsfluiditet er definitivt grenseoverskridende, og tydeligvis er fortsatt også feminisme og homofili det. At dette nå finner nye uttrykk i svartmetallens desperasjon synes jeg er fint. Jeg tenker på band som norske Witch Club Satan og amerikanske Feminazgul – selv om jeg personlig ikke finner musikken så spennende. TRVE skal kanskje ikke lenger defineres som sjangertro, men som formørket og pluralistisk inderlighet.

Det har de siste 10–15 årene også kommet opp en akademisk sjanger med et kunstnerisk tilsnitt som går under samlebetegnelsen black metal theory som jeg synes er interessant, og som jeg benytter noe av i boken min. Mitt inntrykk er at black metal theory arbeider med svartsynets perspektiv på verden, nærmest uavhengig av svartmetallens historiske aner, og ser hva som kan komme ut av dette. Den nylig utgitte boken Black metal rainbows er en utgivelse i denne sjangeren som også tar inn over seg feminisme og LHBT-perspektiver.

Hvilke band og artister er verdt å følge med på?

I og med at jeg er opptatt av opprøret og det å bryte med det bestående, så er jeg lite interessert i den konserverende musikken. Jeg er interessert i at den utvikler seg. Likevel er det krefter i meg som gyser når jeg lytter til en del moderne metallband som forener elementer fra pop med metall-elementer f.eks., fordi det sjelden virker inderlig, selv om det nok er ment sånn. Man får jo sine sjangermessige kjepphester med årene. Men de artistene jeg synes det er verdt å følge med på er artister som tør å utvikle sjangeren uten at det fremstår som et sammenrasket lappeteppe.

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

Alt jeg leser og skriver er for å lære mer, dykke dypere ned i ting, se nye sammenhenger. Det jeg kanskje lærte mest om i arbeidet med boken var omfanget av hvor mye den tidlige norske svartmetallen lånte av den norske diktningen og billedkunsten fra nasjonalromantikken særlig, men også av mer moderne diktere.

Hvor viktig rolle spiller teksten i denne typen musikk?

Teksten er en del av det musikalske uttrykket. Skal man lage hard, ond og mørk musikk som skal gjøre vondt i ørene og vekke oss opp til en åpenhet for de mørkeste delene av menneskets sinnsliv, så kan ikke tekstene handle om ungdomskjærlighet og lyse sommernetter. Svartmetallen består av folk som interesserer seg for mørke fortellinger, kampen mellom det gode og det onde, og verdens falmende mystikk. Den bygger i så måte på en lang tradisjon innen rocken. Blandet med en følelse av utenforskap og falskhet, og et sterkt ønske om hele tiden å flytte grensene for det ekstreme i uttrykket, så hardner også tekstene til.

Tekstenes viktighet tror jeg er varierende fra band til band. Det benyttes fortsatt mange klisjeer og det er stor gjenbruk av for eksempel gotiske stemningsbeskrivelser med tåke, kulde, ensomhet, død, vold og møter med frykt eller heroisme. Men vi ser at melankolien og raseriet også får mer personlige uttrykk, og at tekstene ikke er så sjablongaktige som de var i den tidligste tiden.

Hvilken rolle har romantikk og mystikk hatt?

Romantikken som åndsbevegelse var en reaksjon på opplysningstidens dyrking av fornuft, vitenskap og det allmennmenneskelige. Som romantikken legger svartmetallen vekt på naturen, følelsene, individet og det originale, og skuer tilbake i tid på leting etter en genuin naturtilstand for mennesket. Romantikken gjeninnførte mystikken i naturen og verden som sådan. Det er ikke uten grunn at eventyrene ble samlet inn under nasjonalromantikkens påvirkning. 1980-tallets Norge var et ganske så ordnet, kulturfattig og grått samfunn, mente svartmetallen, og ønsket seg mystikken og pulsen tilbake. Det er dette jeg skriver om som svartmetallens ønske om å refortrylle verden ved å putte trollene tilbake i skogen.

Hva har Theodor Kittelsen og norske folkeeventyr hatt å si?

Theodor Kittelsen representerer den norske nasjonalromantikkens dyrking av den norske naturen, men han forskjønner den ikke kun, han avdekker også det mørke og mystiske. Hos Kittelsen fremstår de underjordiske som farlige krefter, iboende i naturen, som ligger som en dirrende streng vi kan velge å lytte til eller ikke.

Svartmetallen ønsker å fremheve dette mørke i naturen som speiler vår egen dualistiske natur, hvor vi undertrykker nattmennesket i den strukturerte lyse og tildekkende samfunnshverdagen. Når natten kommer står ikke bare trollene og huldrene ute på den disige myra, men svartmetallkarakteren trekker i maske for å stå på scenen for å vise samfunnsborgerne at det farlige finnes både i skogen, rett utenfor bygrensen, men også inne i oss. Det å slippe dette mørke og farlige løs er frigjørende.

Jeg viser i boken at det ikke bare er Kittelsens illustrasjoner som er brukt på omslag på svartmetallutgivelser, men at også tekstene og hans formørkede forståelse av naturen er integrert i en rekke svartmetalltekster, og i svartmetallens ideologi.

Kittelsens bok Svartedauen (1900) med tekster og tegninger fikk stor betydning for svartmetallen fordi svartmetallen satte likhetstegn mellom kristendommens og svartedaudens inntreden i Norge, trass i at det er noen hundre år som skiller de to hendelsene. Svartmetallen mener at kristendommen er en åndepest. Slik personifiserer Kittelsens karakter Pesta kristendommen. Etter henne ligger det åndelig død og fordervelse.

Hvorfor låner svartmetallen så mye fra andre skrifter?

Svartmetallen søker seg tilbake i tid til en fortid hvor mennesket etter sigende var mer i kontakt med naturen og seg selv, uttrykt gjennom gamle norske verdier som stolthet, ære etc. Ved å søke tilbake til uttrykk og setninger som representerer og uttrykker dette gamle verdisettet, så finner svartmetallen et språk som bygger bro mellom den følte, subjektive virkeligheten og den virkelige verden utenfor. Ved å benytte gamle allerede eksisterende uttrykk og setninger kan svartmetallen med overbevisning og autentisitet mane frem en refortryllet arkaisk verden og et verdisett som kan erstatte det bestående.

Hvorfor kan det for et utrent øre være vanskelig både å tyde bandlogoer og å høre hva som faktisk synges eller gryntes?

Svartmetallen krever mye av lytteren. Man må dedikere seg til lyttingen og bruke tid på å forstå. Bandlogoer og vokal uttrykker nettopp det uryddige (og dermed ekte) som svartmetallen søker å vise frem. At man absolutt skal være i stand til å forstå hva som sies eller står er en forventning svartmetallen på linje med annen ekstrem-metall ikke anerkjenner. Helhetsuttrykket og -budskapet, og gjerne desperasjonen i uttrykket, trumfer et slikt konvensjonelt krav til tydelighet. Slik er det forresten også som oftest med opera. Den synges gjerne på italiensk på en måte som er vanskelig å forstå også for italienere.

Hva er forskjellen mellom svartmetallidentitet i 2023 og i 1991 eller 1997?

Jeg synes dette er vanskelig å svare på. Identiteten er mer mangfoldig enn den kanskje fremstår for oss i dag enn på begynnelsen av 1990-tallet. Samtidig er det lettere å se fortidens klare linjer enn nåtidens. Den største forskjellen er nok kanskje at utøverne på 90-tallet måtte være musikkpoliti for å klare å skape en helt ny musikalsk sjanger. Nåtidens artister hermer og vedlikeholder, men står likevel friere i sin omgang med sjangeren.

Også ungdomsopprøret har antatt nye former enn dengang. Men formen på det, hvordan det hermer, inverterer og låner uttrykk, det består. Det egentlige slaget om ungdommen står kanskje et annet sted. I dag er svartmetallen vel mest et trygt sted å være for ungdom som ikke finner seg til rette andre steder, og voksne som falt i den sorte gryte som ungdommer.

Er svartmetalpersonen mistilpasset i det kulturelle felleskapet og samtiden? Hvordan kompanserer han eller hun for dette?

Mistilpasshet og fremmedgjorthet er sentrale ingredienser i ethvert ungdomsopprør og forer ønske om forandring. Opposisjonens kilde er det jeg skriver om i boken min som den store fornektelsen, det at individet ikke finner mening i det bestående, ikke finner igjen sin egen identitet, seg selv og sine muligheter for å uttrykke seg i sin egen tid og sine omgivelser. Det bestående blir et tomt speil som ikke stemmer overens med de subjektive forventningene til eget liv. Dermed er den stadig gjentakende fortellingen om individet i det moderne en fortelling om å oppdage seg selv gjennom å overskride og bryte med den konvensjonelle kulturen. Vi er noe bare i den grad vi er forskjellige fra omgivelsene.

Det at man ikke kjenner seg hjemme et sted er urovekkende og skummelt. Et ønske om tilhørighet og en hjemstavn ligger dypt i oss mennesker, og når man opplever at verdiene, språket og omgangsformen i det bestående ikke stemmer overens med ens egen opplevelse av verden og ønske om hvordan den burde være, så reagerer eller resignerer man. Svartmetallen reagerer med grenseoverskridelser, inverteringer og vold på symboler, både i samfunnet og i musikken.

Hva betyr overskridelse?

Jeg skriver mye om overskridelse i boken. Det speiler ønsket om stadig å utfordre musikksjangeren og gjøre den mer ekstrem. Men overskridelser er også en måte å søke seg ut av det bestående på. Det å trå over grensen mellom samfunnet og skogen er i svartmetallen et bilde på det som skjer inne i kroppen på svartmetallartisten når vedkommende tar på seg masken, henter frem det mørkeste i seg selv, og stiller seg på scenen for rope ut om sitt utenforskap og sjeleliv i ubalanse, på søken etter nye verdier.

I overskridelsen ligger kimen til en redefinering av seg selv. Jeg skriver i boken om liminalfaser, altså faser hvor man går over en grense. I sosialantropologien snakker man om tradisjoner knyttet til liminalfaser i oppveksten. Overgangen fra barn til voksen markeres for eksempel. Ungdomsopprøret er knyttet til en slik overgang, hvor man går fra noe til noe annet. I overgangen er man sårbar og søkende, og må gå til det ekstreme for å være tydelig i utformingen av sin nye identitet. Svartmetallen dyrker overskridelsene nettopp fordi de ønsker å utfordre og vise frem det udefinerte og annerledes.

Hva er en god musikkbiografi?

Jeg tenker at en god musikkbiografi er som en god historiebok. Den beskriver ikke kun hendelser, men trekker lange linjer og bretter ut konteksten slik at leseren oppnår ny innsikt. Den bør kunne gi leseren innsikter ikke bare om de faktiske hendelser og artefakter, men også om intenderte eller skjulte beveggrunner og kilder for musikkuttrykket.

Kan du til slutt velge dine ti favorittlåter og ti favorittmusikkbøker og si hva som fascinerte med disse?

Jeg synes det er vanskelig å velge ti favorittlåter. Jeg synes musikk kan være spennende på ulike måter, og liker mange sjangere og uttrykk. Derfor velger jeg å tolke spørsmålet dithen at jeg lister opp ti norske svartmetallåter som har vært viktige for meg:

Satyricon (1994). «Hvite krists død». The Shadowthrone.

Denne låta synes jeg er den den mest fullendte svartmetallåta fra den tidlige perioden fordi den innehar de aller fleste svartmetall-elementene, både tekstlig og musikalsk. Musikalsk har den både blast beats og tremolo-gitarer, men den har også rolige sugende partier fylt av synthesizer. Folketonene er absolutt til stede, men løper godt sammen med den røffe og rå metallen. Tekstlig dekker den oskoreia, kampen mot kristendommen, de gotiske naturbeskrivelsene, millenarismen, allmaktsfantasiene og døden.

Darkthrone (1995). «En vind av sorg». Panzerfaust.

Panzerfaust er jo en fantastisk skive, og denne låta har sterke musikalske kvaliteter med en helt sinnsyk vokal, samtidig som teksten er definisjonen av svartmetallens ideologi.

Burzum (1996). «Dunkelheit». Filosofem.

Denne låta viser Varg Vikernes’ kvaliteter som komponist. Det er en suggererende låt som har de skarpe, stikkende svartmetallgitarene og gjentakelsene i seg uten at det er en hurtig låt. Den minner om en annen favoritt av Burzum, «Jeg faller» fra Fallen (2011) som også viser virkelig musikalske kvaliteter.

Mayhem (2000). «A Grand Declaration of War». Grand Declaration of War.

Hele Grand Declaration of War er bygget på ideene til den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (1844–1900). Den er spesiell i svartmetall-sammenheng ved at det religiøse samfunnet i første halvdel av utgivelsen brytes ned før det i andre halvdel bygges opp igjen uten religion. Tittelen på andre del av albumet er «Il Principe», tittelen på Niccolò Machiavellis (1469–1527) bok som på norsk har fått navnet Fyrsten (1532). Her skriver Machiavelli at fysisk vold er all makts opphav, og at makten bare har ett virkelig middel, nemlig vold. Omveltningene til en refortryllet tid i annen del av Mayhems Grand Declaration of War skjer etter at en stor kamp har funnet sted, en kamp som albumtittelen og tittellåten innevarsler.

Enslaved (1998). «I lenker til Ragnarok (In Chains Until Ragnarok)». Blodhemn.

I tillegg til å være en skikkelig fet låt så uttrykker teksten veldig tydelig det norrøne forbildet til svartmetallen, og kristendommens lenker som skal brytes.

Ulver (1995). «I Troldskog faren vild». Bergtatt – Et Eeventyr i 5 Capitler.

Konseptalbumet Bergtatt – Et Eeventyr i 5 Capitler er jo et eventyr, og førstelåta introduserer fint bergtatt-temaet som Ulver omhandler. Låta har noe folkemusikkaktig over seg uten at det er påtrengende, og tekstlig er det mye lånt gull fra Peter Christen Asbjørnsens (1812–1885) eventyr og Johan Sebastian Welhavens (1807–1873) dikt.

Satyricon (1996). «Mother North». Nemesis Divina.

Dette er en allsangfavoritt det er vanskelig å komme utenom, og på en fantastisk skive. Interessant nok har låta et tekstlig lån fra Midnight Oils hit «Beds Are Burning» fra Diesel And Dust (1986).

Darkthrone (1992). «In the Shadow of the Horns». A Blaze In The Northern Sky.

A Blaze In The Northern Sky regnes av mange som den første svartmetallskiva, og setter dagsorden for mye av det som skjer senere i oppbyggingen av sjangeren. Tittelen på utgivelsen er fantastisk og viser svartmetallens allmaktsfantasi og ønske om å vise en ny vei på en rasende nietzscheansk måte. Låta «In the Shadow of the Horns» er en tung og sugende låt som får håret til å svinge. Tekstlig setter den scenen for svartmetallen.

Windir (2001). «Todeswalzer». 1184.

Windir kan være litt for lystig i uttrykket for meg, men bandet viser en veldig følsomhet for folketonene og denne låten klarer jeg ikke la være å digge. Låta tematiserer også svartmetallens befatning med døden som den endelige overskridelsen og veien til den dypeste kunnskapen. Samtidig står låta som et minnesmerke over en fin musiker som dessverre døde altfor ung.

Carpathian Forest (2002). «Bloodlust and Perversion». We’re Going To Hell For This – Over A Decade Of Perversion.

Carpathian Forest er blant de få tidlige svartmetallbandene som befattet seg med sex, og da den perverterte sexen. Kvinner og sex er jo merkelig fraværende i svartmetallen. Denne låta er vill og fengende på alle måter, og viser frem en annen side av svartmetallen enn den «vanlige».

 

Når det gjelder musikkbøker så har jeg ikke lest supermange egentlig. Litt fordi de ofte ikke gir den innsikten jeg ønsker. Men det finnes noen hederlige unntak:

 

Berkaak, O.A. (1993). Erfaringer fra risikosonen: Opplevelse og stilutvikling i rock.

 

Bossius, T. (2003). Med framtiden i backspegeln: Black metal- och transkulturen. Ungdomar, musik och religion i en senmodern värld.

 

Thompson, C. (2018). Norges Våpen: Cultural Memory and Uses of History in Norwegian Black Metal.

 

Kahn-Harris, K. (2007). Extreme Metal: Music and Culture on the Edge.

 

Espedal, T.E. & Ulver (2020). Wolves Evolve: The Ulver Story.

 

Stubberud, J. (2015). Dødsarkiv: Mayhem 1984–1994.

 

Fischer, T.G. & Ain, M.E. (2010). Only Death Is Real: An Illustrated History of Hellhammer and Early Celtic Frost 1981–1985.

 

Patterson, D. (2013). Black Metal: Evolution of the Cult.

 

Wilson, S. (Red.) (2014). Melancology. Black Metal Theory and Ecology.

 

Kristiansen, J. (2021). Metalion. The Slayer Mag Diaries.

Alle disse bøkene undersøker svartmetallen på ulike vis. Berkaaks bok vil jeg anbefale alle å lese som ønsker å forstå ungdomskultur og sjangerdannelse i musikken. Bossius’ bok er også veldig god, som sammen med bøkene til Kahn-Harris og Thompson gir innsikt og gode verktøy for å forstå svartmetallen teoretisk. Ulver-boka, Mayhem-boka og Hellhammer-boka er gode førstepersons musikkbøker, som sammen med Pattersons bok og Kristiansens samling av Slayer-fanzinene gir en god historisk oversikt. Wilsons bok er et eksemel på black metal theory-bevegelsen og er også interessant om man lurer på hvor man kan ta svartmetallens svartsyn.

 

Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Sjekk også bok-saker/intervjuer undererelaterte saker til B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog