Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 21. oktober 2023

Konsertanmeldelse: Overbevisende Swans-seremoni

Med overveldende kraft og glødende tilstedeværelse, kompromissløs musikk, refsende volum og mye dynamikk skapte den amerikanske sekstetten Swans gåsehud-steming på Blå i Oslo torsdag 19. oktober – den første av to kvelder på samme sted på deres pågående The Beggar Europa-turné.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Michael Gira og bandkollegene i det opprinnelig New York-baserte bandet Swans står for et samrøre av eksperimentell støy og kaotisk folklore. En mørk og klaustrofobisk atmosfære av oppløsing, renselse og fornyelse gjennomsyrer det hele. Tematikken er alvorstung og innbefatter liv og død, sex/kjærlighet, makt, religion og filosofi. Både musikalsk og tekstmessig strippes alt ned til det grunnleggende og essensielle. Musikken har med årene blitt mer intrikat og mangfoldig, men besitter likevel en basal, minimalistisk grunnidé som gjennomføres planmessig med kløkt og hamrende kraft

Den intense, massive musikken og det  konfronterende høye volumet gjør at man kjenner konserten i hele kroppen på en god måte. Jeg får også gåsehud. Det er vakkert og suggestivt inntagende, nesten blendene, der Gira maner frem musikerne som en gal dirigent eller besatt vekkelsespredikant. De oppnår en forheksende manisk stemning. Det er som selveste låtformen tygges og spyttes ut igjen. Monolittisk og solid, stramt og planlagt, samtidig i evig endring og evolusjon. Improvisert og her og nå.

Når Michael Gira innledningsvis klamrer gitaren mot brystet – en akustisk gitar – spennes forventningene i lokalet og forsiktig hvisking sprer seg. Den 69 år gamle mannen – blir 70 i februar –  med den grå hestehalen har oss i sin hule hånd fra første stund. En slags chanting eller bønnerepetisjon setter det i gang. Tilstedeværelsen er ruvende og enorm. En delirisk stemning sprer seg i lokalet, i størst grad av alvorlige, morske menn og noen få av deres likekvinner. Det er som et purgativt rituale hvor man må overgi seg til å delta i en slags hellig koreografert seanse av overgivelse og gjenfødelse.

Den i dag New Mexico-baserte mannen er som en hellig seremonimester. Som regel sitter han i front, messende og gitarplukkende. Noen ganger reiser han seg opp og hengir seg til en sjamanistisk dans i midten av scenen mens han forsiktig gestikulerer, og på denne måten dirigerer musikerne hva angår intensitet og detaljer i lydbildet som han ønsker, og skiftninger. Harsk, hardtslående musikk utspiller seg fra de tre seneste Swans-albumene «leaving meaning.» (2019), «The Glowing Man» (2016) og «The Beggar» (2023), sistnevnte er bandets sekstende album.

Over ti minutter lange låter som ‘Cloud of Unknowing’ og ‘Birthing’ drar oss lenger og lenger inn i musikkens repetitive kraft. Det føles som om vi er til stede på en religiøs/åndelig messe. Folk nikker med hodene, og går helt og fullt inn i musikken. Mange er innbitte fans, som kjenner materialet godt fra før. Gira er selv så inne i musikken og fremførelsen at han ikke godtar noen form for forstyrrelser, distraksjoner eller manglende tilstedeværelse. En av byens ivrigste konsertgjengere får raskt beskjed om å legge bort mobilen i starten. Når en annen ivrig tilhenger av mørk musikk –  vi ofte treffer på konserter – prøver å filme fra andre rad avbryter amerikaneren det han holder på med og slår med den akustiske gitaren i hans retning.

Det er nesten forståelig. 70-åringen nøster opp menneskehetens eksistensgrunnlag og stoff foran oss med støy og tårefylt intensitet. Uorden og følelser i sjelen vår og ondsinnede tendenser og tilbøyeligheter i vårt indre får sitt katarsis. Dette er ikke til å spøke med. Det hele med et forbløffende sterkt energinivå.

Det er sterke, eksperimenterende musikere som er med. Kristof Hahn – var supportartist sist Gira var i byen for å opptre solo i Kulturkirken Jakob – spiller pedal steel som om det er en theremin, mer ortodokst, men lekent – eller er det luringen Larry Mullins bak perkusjon og noe tromming som står for disse rare lydene? Dana Schechter overbeviser med sit nærvær på bass og pedal steel. Christopher Pravdica har bassen i sin makt, og bidrar med støyeffekter. Phil Puleo bak trommene slår bastant og presist fra seg når han ikke gir seg ut på eventyrlystne passasjer i samkvem med Mullins etter Giras direksjon.

Lydinfernoet er unisont. Gira dirigerer med armene, som en hjemsøkt orkesterdirigent,  eventuelt frelst predikant – eller gudstjeneste-deltaker i et kvekersamfunn som har kommer i kontakt med Gud. Frenetiske, kontrollerte lydbølger svulmer, skyller og flommer over publikum til nesten uutholdelige nivåer. Spenningen bygges før den til slutt hengir seg til hypnotiske, skjelvende rytmer eller tas helt ned.

Musikken gir fysisk, følelsesmessig healing. Post-no wave-kultbandet leverer paganistisk, seremoniell humming og mykere folkloristisk inngang i dødeligheten like gjerne som buldrende, gjennomborrende drømmelandskap i kontrast med klaustrofobisk i kontrollert kakofoni. Melodiene stråler og lokker publikum inn til de overgir seg til de massive undertrykkende, brutale tonene og omsvøpes. Norman Westberg stod for stemningsfulle gitarharmonier og droner i forkant. Det var en aften som vil gå inn i historien blant årets sterkeste konsertopplevelser for min del.

 

Sjekk også:

Konserter: Michael Gira, Kulturkirken Jacob (Deichman: Årets album 2022, Jan-Olav Glette).

Swans – «The Seer» (Deichman: Årets album 2012, Victor Josefsen).

‘Jeg har sett Michael Gira spille «God Damn the Sun» live tre ganger og grått hver gang’ (Eirik Kjøs Usterud fra intervjuet: Fugl eller fisk med Trist Pike).

 

Swans – «Blind» (‘Denne mørke balladen er noe av de vakreste jeg har hørt, og vokalen til Michael Gira får vel ta hovedæren for det’. Trond Fagernes fra intervjuet: Mayflower Madame: Psych-noir med skimrende støy).

Swans – «Sunfucker» (‘Hvis en låt er TEATER så er det denne. En god låt å sette på rett før man sovner. Den er rett og slett en garanti på rare drømmer’. Annika Verdal Homme fra intervjuet: Daufødt: Kraftfullt autoritetsoppgjør).

‘En inngangsport til så mange nivåer av musikk og sonisk intensitet som er mulige å skape. Kort sagt ja, jeg har hørt mye på Swans gjennom årene. Jeg antar at gamle Swans har påvirket noen brikker på det forrige albumet og nye Swans noen brikker på det siste’. (James Welburn fra intervjuet: Sleeper in the Void).

‘Veldig glad i den litt gotiske vibben, også litt seinere band som Dead Can Dance, samt no wave-band som Swans, om man kan nevne de i sammenhengen…’ (Jørgen Nordeng fra intervju med Polardegos).

‘Ellers må jeg nevne det enorme inntrykket Swans hadde på oss alle’. (Pedro Carmona-Alvarez fra intervjuet: Sister Sonny: Ekspansiv indie nå også på vinyl).

‘Liker fortsatt Do Make Say Think, Three Silver Mt. Zion, Rachel’s, June of 44, Fly Pan Am, Swans, Slint og Disco Inferno’. (Benjamin Finger fra intervjuet: Melankolsk tonal utforskning).

‘Jeg ble snytt for å se Swans i Nidarosdomen’ (Linn Halvorsrød fra intervjuet: Påskeaften 1996 – et stykke norsk musikkhistorie).

 

Crippled Black Phoenix – «The Golden Boy That Was Swallowed by the Sea» (Ferske spor uke 2/2018, Swans-cover).

Thor & Friends – «Mystery Train» (Ferske spor uke 35/2020, Thor Harris er nok mest kjent for sin tid fra Swans og The Angels of Light. Michael Gira bidrar ).

Årabrot – «The World Must Be Destroyed» (Ferske spor uke 4/2021, en av musikerne som bidrar er Dana Schechter (Insect Ark / Swans), Andrew Liles (Current 93 / Nurse With Wound).

Etter Cows startet Selberg bandet The Heorine Sheiks, sammen med blant andre Norman Westberg (Swans). (Cows – et av undergrunnsbandene som vokste fremst via Amphetamine Reptile Records).

 

Sjekk også relatert sak under

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 68 andre abonnenter