Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 7. november 2023

Konsertanmeldelse: Oppslukende PJ Harvey

Vilt, oppslukende, eksponert og tandert var de en time og tre kvarterene vi fikk i selskap med Polly Jean Harvey og hennes fremragende, følsomt musikalske band på Sentrum Scene i Oslo mandag 30. oktober på ‘I Inside the Old Year Dying’-turneen som innbefatter hele 2023-albumet, men også plenty med nostalgi fra en av vår samtids aller fremste.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Da var det endelig klart for høstens største konsertbegivenhet samme dag som den første snøen la seg over Oslo. Selveste Polly Jean Harvey på en såpass intim og liten scene Sentrum Scene tross alt er. Forventningene var spent himmelhøyt.

Som alltid, tør jeg å si, var det utrolig inspirerende å tilbringe tid i selskapet til den 54-årige kvinnen fra Dorset i England. Deichman musikk ble nesten målløs av det spektakulært forseggjorte showet, og nok en gang bergtatt over kraften i musikken hennes.

Man kan virkelig se at musikerne koser seg og liker å være delaktig i dette magiske som blir servert. De åpner opp og vekker til live en menneskelig puls til låtene fra årets album, som ikke lenger fortoner seg som poesi det er satt musikk til, men legemliggjøres og får en form som vitalt nytt arbeide.

En slags følsom, leken tilstedeværelse karakteriserer det hele. Harvey åpner opp og bretter sjelen for våre øyne og ører. Det er ekspansivt samtidig sart og sårbart. Utsatt og eksponert. Det handler om overtredelse og overgang. Transformasjoner. Disseksjon av barndom og oppvekst for den kvinnelige hovedkarakteren med visse likhetstrekk med hennes egen. Tematikken attrå og begjær er også del av både de gamle og nye låtene.

Skoleklokker ringer og spotlysene går til et foreløpig tomt mikrofonstativ. Vi kan skimte PJ Harvey i mørket der i kulissene. «Prayer at the Gate» setter det mørke, grumsete anslaget og tonen for kveldens seanse. Plystrende synther og elegant, slepende tromming.

PJ Harvey på Sentrum Scene i Oslo mandag 30. oktober. Foto: Jan-Olav Glette

Stemmen til kvinnen fra den sør-engelske landsbygda er uhyggelig, tynn og forkynner.

So look behind and look before
At life a-knocking at death’s door
And teake towards your dark haired Lord
Forever bleeding with The Word.
So look before and look behind
At life and death all innertwined

Det er på ingen måte lystelige greier. Fortellingen om ni år gamle Ira-Abel i den imaginære landsbyen Underwhelm er både grim og skremmende fantastisk.

Kvelden åpner altså  på ‘I Inside the Old Year Dying’ med bønnen «Prayer at the Gate», og så kommer alle de tolv låtene fra den ferskeste skiva i så godt som kronologisk rekkefølge. Det er en vakker plate, men også et album jeg har måttet jobbe litt med å trenge ordentlig ned i. Albumartisten PJ Harvey er for alvor tilbake etter å ha konsentrert seg om å lage filmmusikk og skrive dikt en periode. Diktsyklusen «Orlam» ga også opptakten til denne fullengderen.

Amalgamasjonen av skummel folk med elektroniske disige klanger nedsenket i magisk-realistiske metaforer og billedspråk avlevert på gammelmodige Dorset-dialekter er krevende, og dypt og givende å ta inn.

Live er det altoppslukende og hypnotisk fra første stund. Det er et sant privilegium å få være her. De intime, uformelle scenekulissene regissøren Ian Rickson har satt opp, og de gjennomtenkte mer spartanske arrangementene John Parish har beredt, gir scenekraft til musikken.

Synth og keyboard er plassert på antikke bord, spotlight lyser opp scenen mot en massiv backdrop av flassende murverk hvor det i perioder får reflektert skyggene av musikerne. Det hele gir et viktoriansk inntrykk, og en del av bevegelsene til Harvey illustrerer gammelt gresk-romersk teater eller avantgardistisk dans. Mye minner i det hele tatt mer om en teateroppsetning enn en tradisjonell konsert.

«I Inside the Old Year Dying» er rik på stemninger samtidig minimalistisk og stramt utført, med tilstrekkelig staffasje og effekter til å få frem det ønskede mytologiske, pastorale, utenomjordiske universet fra tekstene. Feltopptak bidrar til dette. Det være seg opptak av fuglesang, barneskrik eller kirkeklokker. Lystig, umyndiggjort eller skrallende trist får vi det på Elvis-parafrasen «Lwonesome Tonight», «Autum Term» og «I Inside the Old I Dying». Elvis-referansene er generelt mange i det nye materialet, og lyttere kan underholde seg selv med å påvise disse som et tillegg til den magisk-realistiske fortellingen.

Enten Harvey står stille og svaier eller glir mellom de kunstferdige posisjonerte tremøblene på sceneplatået er Polly Jean det naturlige fokuset, spøkelseslik i sin hvite kappe, som hentet fra en filmatisering av bøkene til Brontë-søstrene eller en tidlig Kate Bush-video der hun elegant og grasiøst spankulerer eller danser som en ballettdanserinne.

PJ Harvey på Sentrum Scene i Oslo mandag 30. oktober. Foto: Jan-Olav Glette

Samtidig trollbinder den ekstraordinære og særpregede vokalkraften i de høye registrene. «The Nether-edge» tar det befriende og fint ned på jorden igjen, og påminner oss røttene i Howlin’ Wolf og den tidlige bluesen. Som også Bob Dylan og Captain Beefheart.

Ellers er vel noe av råskapen tapt, og erstattet med musikalsk finesse i de nyere låtene med masse dekorativt og lekkert perkussivt krydder. Dynamikken i låtene og settlisten er enorm. De som har kommet for å høre den voldsomme, intense råskapen fra de første skivene kan nok finne noe av det nyere materialet noe kjedelig. Det er likevel lite og ingenting å utsette på denne flekkfrie gjennomføringen. Deichman musikk sitter stadig å gisper og koser oss over lekre små detaljer i de musikalske arrangementene og det fine samspillet.

Den magre kvinnen smyger seg bak scenen en stakket stund, og alle de fire mennene i hennes selskap stiger frem og fremfører sjø-sjantien «The Colour of the Earth» fra mesterverket ‘Let England Shake’ (2011) med skarptromme og samsang.

Så er ledestjernen tilbake igjen i front og fremfører «This Glorious Land» fra samme album om striden i Afghanistan og krigens katastrofale konsekvenser. Særdeles passende i denne vanskelige og konfliktfylte tiden vi er inne i. En gitarbasert låt med elektroniske beats og musikalske vink til The Police og militære korpsmarsjer og partisanernes kampsanger og motstandskamp.

James Johnston – fra Gallon Drunk og Nick Cave & the Bad Seeds og Big Sexy Noise og senere utgaver av krautrockerne Faust – på  Fender Rhodes slik Mick Harvey hadde på plateinnspilingen. Ellers bidrar han også med mye fiolin og vokal gjennom konserten. Harveys samarbeidspartner – allerede tilbake til Bristol-bandet Automatic Dlamini som også innbefattet Rob Ellis fra den opprinnelige trioen PJ Harvey fra de første skivene før hun gikk solo – John Parish er her på tangenter og perkusjon. Under opptredenen tillegg på ulike typer gitarer.

Franskmannen Jean-Marc Butty – fra White Hotel og Venus – på trommer og perkusjon. Giovanni Ferrario fra Brescia i Italia på gitarer og tangenter holder seg i bakgrunnen, han er mer fremtredende på andre låter. Selv om Johnston nok er den som får mest scenisk plass kvelden igjennom; ofte i et scenisk skyggespill med kveldens hovedperson.

Oh, America
Oh, England
Oh, America
Oh, England
What is the glorious fruit of our land?
Its fruit is deformed children
What is the glorious fruit of our land?
Its fruit is deformed children

Kolonialismen og ønsket om verdensherredømme får passet påskrevet.

Alle bidrar i tillegg med vokal i ulik grad og varierende mengde fra låt til låt

Folkaktige «The Words That Maketh Murder» introduserer den deilige flotte klangen av autoharpen til kvinnen – også er kjent for sine affærer med Nick Cave, Vincent Gallo, Joe Dilworth, Josh Klinghoffer og Josh Homme, men musikalsk kanskje overgår dem alle? Låten gir tekstlig alitterasjon til Eddie Cochranes ‘Summertime Blues’ som den plukker vers fra, og vender blikket mot striden i Afghanistan samt både første og andre verdenskrig.

Med noen og tredve år med en makeløs musikkatalog å hente fra er det interessant å se hva de velger å hente frem, og det er en tydelig linje mellom de utvalgte låtene. Samtidig variasjon og utvikling. Utvalget er ganske upåklagelig, og den sømløse måten det glir over i ømme vakre «Angelene» fortryller. Den utrolig vakre versjonen gjør meg nesten i himmelfallen.

Hun etterlater dessuten et inntrykk av innlevelse og lidenskap for disse gamle låtene. En slags barnslig glede i fremføringen som kan spottes her og der. Stemmen spenner fra det plagede til det vellystige, frivole eventuelt til det tapre, feberhete eller fryktinngytende. Fiolinen tilfører noe ekstra til gamle låter, som for eksempel «Send His Love to Me’.

PJ Harvey på Sentrum Scene i Oslo mandag 30. oktober. Foto: Jan-Olav Glette

Den minimalistisk, suggererende versjonen av «The Garden» fra ‘Is This Desire?’ er veldig kul med Polly Jean sittende på en stol i midten innledningsvis før hun står opp og veiver med den ene armen mot taket. Og legger seg ned før hun utbryter: «And there was trouble taking place» – med mer fokus på problemene. Når «Man-Size» fra ‘Rid Of Me’ kommer får jeg ilinger langt nedover ryggen og klimakset fortsetter et par låter til i form av «Dress» fra debuten ‘Dry’ – avspilles live for første gang på veldig lenge under denne turneen – og «Down by the Water» fra milepælen ‘To Bring You My Love’ (husker dere konserten hun holdt sammen med Tricky på Rockefeller?). Her er hun akkurat så rå, selvsikker utagerende og punka som da hun kom og sjokkerte en streit platebransje med sin direkte seksualitet, lengsel og begjær.

Det roer seg igjen et lite hakk under avsluttende tittelspor fra selvsamme skive som fremføres i en makaber versjon – til fordel for hennes rumlende overveldende vokalregister, så går de bak scenen gardinene og i garderoben for noe velfortjent drikke, og klappes ut igjen. Ekstranumrene er «C’mon Billy» og «White Chalk». En time og tre kvarter med oppslukende musikalsk perfeksjon var beholdningen.

Jenny Hval, Håvard Volden (Lost Girls, Moon Relay), Susanna Wallumrød, Sivert Høyem, Christer Knutsen, Pål Angelskår, Jacob Krogvold (Big Dipper, Thulsa Doom), Mark Steiner, Kenneth Amundsen (tidligere Izakaya Heartbeat, Handmade Records), spiller for tiden med Alex Rosén, Hanne Eidsvåg Andersen (The Low Frequency in Stereo), Charlotte Jacobsen og Ivar Grydeland (Huntsville). Alle var der for å se og oppleve en av vår samtids viktigste og mest markante musikkunstnere. Hun gir de alle noe å strekke seg etter. Hun er en enestående artist og har med seg et band med musikalsk følsomhet og ferdigheter nok til å formidle visjonene hennes.

Publikum er ellers trofaste kjennere. De har fulgt karrieren tett, og sett henne live tidligere; en del med billetter til begge dagene. Så viktig er kvinnen fra Dorset for en del. Jeg hadde også svært gjerne gått igjen i morgen, men får dessverre i hvert fall vente til hun dukker opp på Øyafestivalen til sommeren før jeg kan håpe på et nytt gjensyn.

Harvey og det eminente bandet hennes opptrer først på Bergenfest med Fontaines D.C. 12. juni 2024, og så på nevnte Øyafestivalen 7. august med Pulp 2024. Der anbefaler vi dere å være.

For øvrig, her kan du se de fine bildene av PJ Harvey. Oslo Spektrum. 13.08.17 tatt av Per-Otto Oppi Christiansen.

Sjekk også:

PJ Harvey – «I Inside The Old I Dying» (Ferske spor uke 24/2023).

PJ Harvey – «A Child’s Question, August» (Ferske spor uke 20/2023).

PJ Harvey – «Send His Love to Me» (Demo) (Ferske spor uke 38/2020).

 

PJ Harvey – «The Hope Six Demolition Program» (Deichman: Årets album 2016, Victor Josefsen).

Et betimelig spørsmål (inkludert PJ Harvey).

 

PJ Harvey er en av utøverne Sklitakling er inspirert av, fra denne saken.

PJ Harvey er en av yndlingene til Ida Collett Belle i Sassy Kraimspri, fra dette intervjuet.

PJ Harvey – «Down by the Water» (1 av låtene som har inspirert Anette Gil, fra dette intervjuet).

PJ Harvey – «The Piano»(1 av låtene som har inspirert Karolina Thunberg i Katthem, fra dette intervjuet).

PJ Harvey, Thom Yorke – «The Mess We’re In» (1 av låtene som har inspirert Silja Sol, fra dette intervjuet).

‘All time favourite är nog «To Bring You My Love» m PJ Harvey’, forteller Martin Hederos i dette intervjuet.

«Big Exit» av PJ Harvey (1  låtene som har inspirert Anders Magnor Killerud i Tape Trash, fra dette intervjuet).

 

‘Da slår jeg to fluer i en smekk og starter band med PJ Harvey’ (Pyke – 5 om bøker og musikk).

 

Mer PJ Harvey.

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 48 andre abonnenter