Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 24. november 2023

Konsertanmeldelse: Arab Strap: Mørkt om kjærlighetsfrykt

Falkirk-duoen Aidan Moffat og Malcolm Middleton hentet frem drøyt 25 år gamle miserable fortellinger om seksuelle eskapader og bindingsangst på John Dee i Oslo tirsdag 14. november. Sunget og spilt av middelaldrende menn i en spartansk tapning uten band, fortonet låtene seg ennå mørkere enn slik vi kunne huske dem. Stemningen lettet noe på de fem ekstra numrene fra andre plater av skottene.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

En skånsom guitar og skarpe, sprø cymballyder starter ‘Packs of Three’. «It was the biggest cock you’d ever seen, but no one knows where that cock has been». Med disse åpenhjertige, usjenerte – for enkelte smått sjokkerende ordene – åpner både konserten med låten ‘Packs of Three’ og albumet «Philophobia» fra 20. april 1998.

Moffat ville ikke gi ved dørene med sine beretninger. Senere ut i låten legger han til: «She was the best shag I’d ever had… At the time», for å demonstrere at dette var den gang da, ikke nå. Det er noe veldig intimt og direkte, rett på sak ved Arab Straps angivelige sannferdige historier – bare i blant lett omskrevet for underholdningverdien, like fullt gjenkjennelige for bandets lille krets i Falkirk – som fascinerer.

Arab Strap på John Dee 14. november. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Gjenkjennelig for noen kvinner og menn i 20-årene med utsvevende uteliv med mye drikking og sex, og søken etter egen identitet og tilknytning. Og å reflektere tilbake på for dem som har vært der. En forstyrrende form for overdeling kan man nok synes eller flire av de ublu grove beskrivelsene av kjønnsorganet.

Kjærlighetsfrykten, som albumtittelen fastslår, utroskap, anger og bindingsangst er noen av temaene vi får ta del i på «Philophobia Undressed». Det er langt ifra noe sølvbryllup eller jubelscener de middelaldrende, gjerne ubarberte og tynnhårede for det meste mannlige publikummerne får ta del i. Sagaene til våre favoritter fra Falkirk, og de to karakterene, kunne vært hentet fra filmen Trainspotting, som min kompis kommenterer.

Minnene om en fordums konsertkveld med et etter hvert noe bedugget band og en snøvlende vokalist i kjelleren på So What renner i hu. For min del også konsertene med de på The Wilde Club på Norwich Art Centre i 1995-1996 – da utgivelser fra Chemikal Underground var noe av de kuleste man kunne finne på sjutommer/CD-singel. Den verste drikkingen er lagt til side nå. Vokalisten har med et par flasker Bulmers og vann på scenen, gitaristen bare vann.

Arab Strap på John Dee 14. november. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Rennesteinshistorier fra skotske gater i et mørkt univers står på programmet. En slags hangover blues, sursøte one night stands og forhold til ekser som både er sårt og tilsynelatende følelsesløst om hverandre. Som hentet ut og lest opp fra en dagbok med tillagt poetisk kraft. Eventuelt følelser som kjølner og hviskes ut som den sarte gitaren til nyttårsbarnet, han fyller 50 31. desember, på gitar. Siden sist har vokalisten rukket å bli en tettvokst, skjeggete type. Middleton er mer anonym og ser nesten ikke opp fra gitarpedalene/gitaren underveis.

Det er bekmørkt, skittent og heslig. Forfylla skuffelser og seksuelle katastrofer. Nakent, realistisk og rått om menneskelige svakheter. Sjalusi, depresjon, kjødelig lyst og bitterhet. I blant direkte ukomfortabelt å ta inn over seg. Skitne eller fortapte forhold. En underliggende svart humor gjennomsyrer det hele mens den melankolske musikken er vakker på sitt mørke vis.

Låtene tas helt ned til skjelettet med enkel trommemaskin eller slag og melankolsk, varsom gitar. Bare en sorgfull melodica og enkle perkussive detaljer fra Moffatt sper på de forsiktige effektladede klangene til Malcolm Middletons gitar. Musikalsk kan man høre likheter med Slint, Smog og Codeine eller etterkommeren For Those I Love.

Arab Strap på John Dee 14. november. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Middleton spiller skånsomt på elektrisk gitar, hans sentimental-vakre, bølgende melodier brytes iblant opp av støy-utbrudd. Moffat, setter i gang trommemaskinen, som driver mange av låtene, eller rasler med swizzle pinner, berører en ensom cymbal med fjærlette bevegelser. Låtene puster, men har også voldsomme crescendoer. Et stykke ut i konserten forklarer den 50 år gamle sangeren at de ikke har beholdt kontakten med sine gamle bandkolleger, som de turnerte albumet med opprinnelig, og at de derfor ikke er med.

Sunget av en middelaldrende mann fremstår låtene nå rikere, mer sorgfulle, bakoverskuende med flere innslag av emosjonell varme og anger, der de i samtiden kanskje kunne oppfattes som frekke og morsomme tross at det var innslag av ungdommelig naivitet og uskyld, dog, de er alt annet enn tannløse. På ‘Piglet’ får en kvinnelig eks  gjennomgå for sitt forræderi med pinlig detaljert nøyaktighet. ‘I Would’ve Like Me a Lot Last Night’ er et høydepunkt nest sist på skiva og i grunnsettet. Sår, søkende om selvhat, effekten av rus og romantiske skuffelser.

Arab Strap på John Dee 14. november. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Når de er ferdige med gjennomspillingen av de 13 låtene på albumet, er det klart for ekstranummer – delvis på publikums forespørsel – fra ellers i karrieren. Oslo velsignes med hele fem stykker. Ikke alle ønsker kan etterkommes ettersom ikke alle av låtene deres egner seg for en sånn enkel oppsetning, kommenterer Moffat. De er uansett generøse med osloborgerne som har funnet veien hit.

‘The Turning of Our Boness’ om å fornye og revitalisere et gammelt forhold er første ekstranummer basert på, eller snarer inspirert av Madagaskas Famadihana-seremoni. Humørsyk og stemningsfull, myk gitarreverb. Musikalsk har bandet fornyet seg. Det er en blanding av elektronika, postrock, klubbmusikk med mer.

Lange populære ‘Girls of Summer’, opprinnelig fra en EP, fikk fornyet og større interesse da den var med på livealbumet «Mad for Sadness», vekker til livet skrålende jubel og dans fra en jentegjeng på tre et stykke bak i lokalet. ‘Meanwhile, at the Bar, a Drunkard Muses’ – en slags signaturlåt som på mange måter oppsummerer bandets virke. Klubb-inspirerte og oppstemte ‘The Shy Retirer’ avslutter det hele, og bringer frem minner fra Glasgows fabelaktige klubb Optimo.

Arab Strap på John Dee 14. november. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Arab Strap lover nytt album i 2024, og retur med fullt band. Vi gleder oss. Noen ganger føltes duokonseptet noe begrensende, selv om det også tydeligere aksentuerte de flotte tekstene. Likevel, det var først og fremst hyggelig å bli tatt med tilbake til den øldrenkte eksistensialismen til duoen. Neste gang håper vi dessuten å få høre deres første singel ‘The First Big Weekend’.

Arab Strap på John Dee 14. november. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

 

Flere bilder:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Sjekk også:

Arab Strap – «As Days Get Dark» (Deichman: Årets album 2021, Ådne Evjen, Jan-Olav Glette).

Arab Strap – ‘The Turning of Our Bones (Ferske spor uke 9/2021).

Arab Strap – ‘Here Comes Comus!’ (Ferske spor uke 8/2021).

Arab Strap – Compersion, Pt 1 (Ferske spor uke 3/2021).

Arab Strap – The Turning of Our Bones (Ferske spor uke 36/2020).

 

Sjekk også relaterte saker nederst.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Én kommentar til “Konsertanmeldelse: Arab Strap: Mørkt om kjærlighetsfrykt”

  1. Denne ser jeg nå at jeg burde ha vært på…..bummer!! Dessuten ligner vokalisten mistenkelig på meg……. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 48 andre abonnenter