Konsertanmeldelse: Tålig bra Crime & the City Solution på Salt

62 år gamle Simon Bonney viste med den nåværende besetningen av sitt Crime & the City Solution på Salt i Oslo fredag 15. desember at han og bandet er grådig underkjente i rockehistorien og tålig bra, selv om makker Bronwyn Adams Bonney var fraværende på grunn av sjukdom under denne opptredenen. Publikum fikk både nytt og eldre materiale i den drøye time de holdt på. Ganske nedstrippet og fint.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

‘All Must Be Love» starter Crime & the City Solution anthemisk, og med den flotte stemmen til den Berlin-baserte australieren Simon Bonney i forgrunnen. Assosiasjonene går til post-punk og big music. Echo & the Bunnymen og Simple Minds, og tidvis også deres venner og samtidige i Nick Cave & the Bad Seeds.

She whispered the secret
Rang the bell
Opened the door and walked right on in
She whispered in secret
All must be love
Yeah all must be love

She reached inside his body’s breast
And with each other, they came to rest
Founded the glory like money upon the table
They lay there in bed and there they wrote the fable
All must be love
Yeah all must be love

And there was safety in their chains’ love
And there was strength in their arms’ chain
All must be love
He twisted, yeah he twisted the name
Said I will not die in your rain
All misty red
And you an arm’s length away
All lost in love
All lost in love
I heap the stones up, I’ll cut you blind
Burnt the grounds in blossom
I burnt down your house
For you are inside me
And I cut you loose

Nærmest kameleonsk beveger de seg mellom stilene rock, svingende country til episke fortellinger over løs ledig jazza rock. Aldri det mest umiddelbare, men tålmodigheten og nærlyttingen betaler seg godt. Det er en form for neo-gotisk post-punk blues de står for. Inspirasjonskildene er mange og varierte. Leonard Cohen, The Saints, Howlin’ Wolf, Serge Gainsbourg, The Velvet Underground og The Doors, de covret ‘People Are Strange’ på en enkeltstående singel i høst, den ble ikke fremført på konserten, er definitivt blant dem, og The Drones, Love Life og Tindersticks blant etterkommerne.

Bonney står stødig i front, staut og sikkert mesteparten av konserten, veiver litt med armene og leder oss gjennom repertoaret, som inkorporerer både gammelt og nytt. Stemmen hans er en bærende kraft gjennom hele konserten. Temaene er ofte dystre, mørke og angstfylte. Han sier lite bortsett fra de vanlige høflige takkene, men forklarer underveis at en låt kan bety og inneholde noe helt annet tredve år senere enn det den gjorde i samtiden, også for låtskriveren selv.

Bandet har siden starten på slutten av 1970-tallet hatt en omskiftelig besetning, som har inkludert flere notabiliteter i musikkhistorien. Deriblant folk som Mick Harvey og Rowland S. Howard fra dokumentarfilm-aktuelle The Birthday Party, Epic Soundtracks (Swell Maps) og Alexander Hacke fra Einstürzende Neubauten. Etter mange års pause vendte de tilbake med folk som David Eugene Edwards (Sixteen Horsepower og Wovenhand), Jim White (The Dirty Three), Troy Gregory ( Swans, Spiritualized og The Dirtbombs) og Matthew Smith (Outrageous Cherry og Andre Williams band) på albumet «American Twilight» i 2013.

Nå er det igjen helt nye folk i besetningen utover ekteparet Bonney, hvorav fiolinist og vokalist Bronwyn av ukjente årsaker står over Oslo-opptredenen. I stedet får Frederic Lyenn Jacques traktere noe fiolin foruten bass, gitar og keyboard. Joshua Murphy, som også varmer opp med noe hjelp fra Lyenn, spiller gitar, bass og noe keyboard. Chris Hughes står for trommer og perkusjon. De viser seg som et kraftfullt og sterkt liveband.
Muligens er de mest kjent for sin konsertopptreden i Wim Wenders‘ «Wings of Desire»-«Lidenskapens vinger», og bidrar lydlig på soundtracket til den 78-årige filmregissørens (fra Düsseldorf’) «Until the End of the World».

Det er en dybde og en sjelfull varme i materialet, tross håpløsheten det i tillegg kan uttrykke. En musikalsk rikdom tonesetter. Bittert og forfallen. Publikum savnet nok enkeltlåter. Hvor mye det skyldes bandets egen behov for variasjon eller Bronwyn Adams Bonneys fravær, er vanskelig å svare på. Det ble uansett fremført en del i låter fra sentrale gamle skiver utover låtene fra det nye albumet, og Bonney selv var karismatisk og god.

Det noe knappe og voksne publikummet virket vel tilfreds med det de hadde fått servert ute i vannkanten ved saunaene i det lange rommet. Også Deichman musikk var tålig fornøyde, selv om vi ikke ivrig bunkret opp skiver som mange av de andre tilstedeværende gjorde. «The Bride Ship» og «Paradise Discotheque», som fantes i relanserte versjoner, har vi fra gammelt av, og den nyeste skiva må vi nok tilbringe mer tid sammen med for å bli like overbevist.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog