Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk

– Knut Reiersrud har vært en voldsom kraft i norsk musikkliv i fire tiår, fortsatt vital i en alder av … ja, jeg vet ikke. Han samarbeider i øst og vest, i stadig nye konstellasjoner, spiller blues, soul og funk på ildfullt og levende vis. Og han er en aldeles fantastisk formidler av musikk, gjennom Bluesasylet på P2, forteller Marius Lien, som har skrevet bok om ‘Tramp’ i Norske albumklassikere-bokserien. Han leder også hele prosjektet Norske albumklassikere-bokserien, leser og korrigerer andres manus, og er også aktuell med en bok om Motorpsycho/Ståle Storløkken – ‘The Death Defying Unicorn’.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Samindra Kunti, Falck Forlag, Marius Lien

Boken til Marius Lien om roots-nestoren, gitarvirtousen og den åpensinnede musikkeksperten Knut Reiersrud og innspillingen av det internasjonalt velrenommerte albumet er ikke bare en spennende og unik fortelling i seg selv, den er også en perspektivrik innføring i en musikkgenre, en forklaring av hvordan kulturell utveksling kan foregå og konsekvensene den kan ha kulturelt og musikalsk. I dette intervjuet med Deichman musikk forteller mossingen om filosofien bak hele serien, sin egen skribentbakgrunn, tilnærmingen som han valgte i møtet med Knut Reiersrud og den i dag utenfor kjernemiljøene noe oversette klassikeren.

Kan du først fortelle de som ikke kjenner deg fra før hvem og hva du er og var i norsk musikkliv?

Så klart. Jeg er først og fremst journalist, og har skrevet om musikk i et par og tjue år. Først i Natt&Dag, deretter Vinduet og senere i Morgenbladet. Så har det blitt et par bøker etter hvert, og diverse annet musikkrelatert arbeid.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte deg så voldsomt med den?

Det var alltid mye musikk i heimen da jeg vokste opp. Beatles, Åge, tradjazz, Lillebjørn Nilsen og andre vanlige ting. Pluss Jesus Christ Superstar-trippel-LP-en, og gamle plater fra UKA-revyen i Trondheim. Alt dette digga jeg. For egen del så herma jeg etter broren min og ble fan av Kiss. Husker jeg kjøpte ‘Alive’ og Peter Criss’ soloalbum på kassett av en av de store gutta i gata, jeg kan ikke ha vært mer enn 7-8 år. 10 kroner. ‘Alive’ var magisk, «Deuce» og «100,000 Years» var vel tidlige gåsehud-øyeblikk. Coveret bidro mye til mystikken. Jeg husker faktisk at jeg litt senere fikk se plata på LP, med de der brevene fra bandmedlemmene, og syntes det var ekstremt mye kulere enn den lille kassetten. Formatbevisstheten ble vel født akkurat da. Ellers gikk det i de vanlige tingene for barn på 80-tallet. Jeg elska Michael Jackson, dansingen, videoene, gitarsoloen på «Beat It» og så videre. Så ble det Wham! og a-ha, og senere litt hårmetall – og masse opptakskassetter fra Ti i skuddet. Fikk også to plater med Talking Heads fra en tante i USA. De spilte jeg en del, og husker jeg syntes det var snodig og annerledes enn alt annet jeg hørte på. Så ble jeg tenåring, grønsj og shoegaze kom, jeg oppdaga en ny undergrunn. Da var det noen band som traff meg veldig, som jeg opplevde som «min» musikk, altså noe som handlet om meg, oss, tida vi levde i, på en helt annen måte. Det var band som Sonic Youth, Motorpsycho, Spiritualized, Dinosaur Jr. og så videre, samtidig som det ble naturlig å begynne å grave alvorlig i musikkhistorien fra 60- og 70-tallet.

Fortell om din egen karriere som musiker.

Tror ikke det kan kalles en karriere. Men jeg spilte da tuba i korpset. Og lærte piano og gitar. På videregående hadde vi noen band, og spilte noen konserter lokalt i Grenlandsområdet. Mye nerver, og mye moro! Da jeg på slutten av 90-tallet studerte i Trondheim, starta jeg band med et par kompiser. Vi visste ikke helt hva vi drev med, vi satte på en trommemaskin og drona i vei på det vi hadde tilgang på av instrumenter og levende bilder. Så kom vi i kontakt med Tore Honoré Bøe og Lasse Marhaug, og følte umiddelbart at vi var i slekt med Origami Republika. Dermed havna vi innunder den paraplyen. Vi tro på en turné langs pønkeruta i Tyskland og Danmark, lagde et par plater på egenhånd, og har egentlig aldri gitt oss. Det soleklare høydepunktet, ved siden av turneen, må være da vi spilte support for Deathprod i Fredrikstad en gang. Jeg var også med i Alpine Those Myriads en periode, rakk å bli med på en EP og en håndfull konserter. Ellers har jeg blitt med som keyboardist i rockebandet Friksjon her i Moss, i tillegg spiller jeg reinsdyrhorn i Hornorkesteret. Ja, og så har jeg og en kamerat begynt å spille gamle blueslåter sammen. Jeg møtte illustratøren Rune Markhus under Lindstrøm-gigen på Lyse Netter-festivalen i år. Han booka oss til en hagefestival neste sommer. Jeg tror ikke han visste hva han gjorde, og jeg er usikker på om avtalen er gyldig. Men jeg håper jo det!

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Vet ikke om jeg er spesielt egnet. Men det teller vel positivt at jeg er interessert i musikere som tar sjanser, og i musikk som har en kulturell betydning utover å bare gi lytteglede.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner? Og hva fascinerte så voldsomt med det?

Først var det Okej og Topp. Med fokus, vil jeg tro, på artiklene om Kiss og a-ha. Så begynte jeg å snuse på musikkavisene, mot slutten av storhetstiden deres. Primært Beat og Rock Furore, og utover på 90-tallet: Natt&Dag, som vel hadde samme funksjon for min generasjon musikkskribenter, som musikkavisene hadde for de som ble født på 60-tallet. Ved siden av å være veiviser hadde den beste musikkjournalistikken en voldsom edge, som det var lett å bli inspirert av. Når det gjelder musikklitteratur, så må jeg nevne Historien om Louis Armstrong. Barnebok, julegave cirka 1985, jeg syntes det var en fantastisk historie. Den sådde et jazz- og New Orelans-frø i meg. Begynte å ta for meg bandbiografier 10-15 år seinere, fra musikkavdelingen på Trondheim bibliotek. Plukka bøker etter band, likte best de som klarte å sette musikken inn i en større kulturell kontekst.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Begynte i gratisavisa Terapi i 1999, jeg var 24, og før det hadde jeg ikke skrevet noenting. Samme år skifta vi eier og ble Trondheimsutgaven av Natt&Dag. Merka raskt at skriving var noe som gikk greit å få til, så jeg fortsatte i den løypa. Nå er skrivinga en meget givende jobb. En ting er all den superkule researchen jeg får gjøre ved å grave meg ned i musikk og litteratur og film, en annen ting er at jeg får muligheten til å dra til nye steder i verden som en del av skrivejobbene. Å skrive et fullkomment avsnitt føles bra, som når alt stemmer under en låt på bandøving, eller en gjennombruddspasning på fotballbanen, eller en perfekt nedkjøring på snowboard.

Fortell om ditt eget forhold til rootsmusikk og blues.

Det er blanda. Jeg har alltid vært fan av noe blues. Men jeg har også alltid vært veldig, veldig ufan av andre typer blues. Noen av platene som ble spilt hjemme var blues og soul. For eksempel ‘King Bee’ med Muddy Waters, den andre ‘Chicago/The Blues/Today!’-plata og en stor Atlantic R&B-samler. Jeg elska alt sammen, dette var noe av det jeg likte aller best i oppveksten. Men så oppdaga jeg de utallige sidrumpa pubversjonene av låter som «Mustang Sally» og «Sweet Home Chicago», med endeløse, sjelløse soloer, noe som var helt forferdelig. Hele problematikken blir tatt veldig på kornet i den Steve Buscemi-scenen fra ‘Ghost World‘, når bandet Blues Hammer kommer på scenen. En fyr som Stevie Ray Vaughan, som noen av folka rundt meg likte, mislikte jeg fra første sekund jeg hørte han. Det er veldig vanskelig å si noe generelt om blues. Det er en sjanger som er utrolig vanskelig å gjøre på en bra måte, men veldig lett å gjøre dårlig måte. Må legge til at et par av mine favorittartister i dag er bluessangere: Fantastic Negrito og Blind Boy Paxton.

Hvorfor Knut Reiersrud?

Fordi han har vært en voldsom kraft i norsk musikkliv i fire tiår, fortsatt vital i en alder av … ja, jeg vet ikke. Han samarbeider i øst og vest, i stadig nye konstellasjoner, spiller blues, soul og funk på ildfullt og levende vis. Og han er en aldeles fantastisk formidler av musikk, gjennom Bluesasylet på P2.

Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp ‘Tramp’-albumet?

Jeg og Christer Falck hadde en liste over plater vi mente trengte en bok, fordi de var viktige i norsk kulturliv. ‘Tramp’ var på lista, og jeg tenkte umiddelbart at dette var en plate jeg kunne skrive om. Fordi jeg likte musikken, så klart, men like mye fordi jeg visste at plata representerte et slags kulturelt knutepunkt, som jeg hadde på følelsen kunne være verdt å utforske.

Hvilken posisjon har Knut Reiersrud i norsk musikkliv i dag og hvilket ettermæle har dette albumet?

Han er vel en slags ‘grand old man’, selv om han ikke er så gammel? Ekstremt respektert av alle, en person svært mange musikere ønsker å samarbeide med. Så tror jeg nok noe av den enorme produksjonen hans har gått litt under radaren hos mange som potensielt kunne ha digga skivene. Reiersrud kaller selv ‘Tramp’ for den første verdensmusikk-plata i Norge – ja, han er fullt klar over at begrepet i dag er blitt problematisk, det er også en del av boka – uansett hva man kaller den typen utgivelser, så har han rett i dette. Den bidro til at flere gambiske musikere fikk fotfeste i Norge, og har åpnet Norge for verden, og verden for Norge. Det er ikke så altfor mange plater man kan si det om.

Hvordan har din bakgrunn som musiker og musikkjournalist preget tilnærmingen til materialet?

Tror ikke «musikerbakgrunnen» har prega tilnærmingen så mye, utover at jeg av og til skjønte det Knut sa når han fortalte om gitarer, tuninger, teknikker, afrikanske instrumenter og innsamling av lyd. Musikkjournalist-bakgrunnen har forhåpentlig gitt meg en viss nese for hva som skal til for at en historie funker på trykk, og det håper jeg skinner igjennom i boka.

Utover en veldig grundig gjennomgang av konteksten til selve innspillingene, studiohistorie og bakgrunnen til de medvirkende vier du også mye oppmerksomhet til genredrøfting – og historie. Fortell om verdien og viktigheten av dette, og hvordan det gir boken ekstra allmenn interesse også for de som ikke nødvendigvis er spesifikt opptatt av den aktuelle platen og artisten

All musikk kommer fra et sted, og jeg synes alltid er gøy å nøste så langt bakover som mulig, og se hva som dukker opp. Denne plata er nokså tydelig inspirert av tre tradisjoner – blues, visse typer gambisk musikk og norsk folkemusikk. Jeg hadde ingen spesifikke planer for hvordan boka skulle bli da jeg begynte å prate med Knut, men etter hvert ble naturlig å bruke tid og plass på alle tre sjangrene. Når det gjelder allmenninteressen, så er jo sånn at hvis man leser om blues, så får man automatisk ganske mye innsikt i ulike sider av det amerikanske samfunnet. Det samme gjelder for griottradisjonen i Vest-Afrika og norsk folkemusikk. Dermed kan forhåpentligvis boka funke også for folk som rett og slett liker å utforske hvordan musikk påvirker samfunnet og vice versa.

Kan du fortelle om den kulturelle verdien av slike nærstudier av albumklassikere og vår kulturelle kulturarv og samtid?

Det er skrevet hyllekilometer med sekundærlitteratur om litteratur, for ikke å snakke om billedkunst. Floraen av musikklitteratur er veldig mye mindre, og det prøver vi å gjøre noe med. Disse bøkene er luper, og i mange av tilfellene kan en nærstudie av en enkelt plate fortelle historien om en subkultur, slik for eksempel Fredrik Bakkemos bok om Onward gjør, eller Øyvind Holens bok om B.O.L.T. Warhead. Eller den kan skildre et unikt miljø, som Jan Omdahls bok om Afric Pepperbird eller Charlotte Myrbråtens bok om Razika. Eller en unik tidsånd, som Thomas Hylland Eriksens bok om Moose Loose og Petter Aagards bok om D’Sound. Formatet og finansieringsmodellen gjør det mulig å fokusere på et så smalt område man vil. Vi har forsøkt å finansiere bøker om Åge, men det har gått galt. My Midnight Creeps derimot, gikk inn på 1-2-3. Det samme gjorde Kjell Nordengs bok om 1-2-6. I sum kan denne serien bli et 1000-brikkers puslespill som sammen gir et rikt bilde av norsk musikkhistorie. Det håper vi, i allefall.

Hvorfor bør, stat, fylkeskommuner, kommuner og statlige og private fond være med å bidra til denne formen for dokumentasjon av vår nære musikkhistorie?

Dette er norsk kulturarv. Det finnes lite omfattende lektyre om smalere utgivelser og sjangre, mens de store forlagene bare gir ut bøker om de største navna, som Karpe og DDE. Det vi gjør er å prøve å samle informasjon om alle miljøer og alle sjangre, og dermed komme litt nærmere fasiten på hva norsk musikk egentlig er. Gjennom dette bidrar vi også til forståelsen av hva det moderne Norge er, og hvordan Norge med alle dets innbyggere har blitt som de er. Det mener vi er viktig, og vi mener musikken tilbyr unike svar på nettopp disse spørsmålene. Hvem er vi, og hvordan har vi blitt sånn?

I hvor stor grad har dere fått støtte til dette prosjektet fra ulike eksterne fond?

Fritt Ord er inne med noe symbolsk støtte, og vi var heldige å få noe støtte på de 40 første bøkene fra Kulturrådets Kreativ Næring-ordning. Men nå er vi på bok nummer 73, og ordningen er lagt ned, så vi har ikke akkurat blitt rent ned av statlige støtteordninger, nei. Et par bøker har blitt støttet av ulike lokale institusjoner.

Hva er annerledes med å skrive om musikk i forhold til fotball og andre emner du også har tatt for deg i andre bøker?

Når jeg har skrevet om fotball har det enten vært antropologisk, altså gjennom reportasjer som knytter spillet til byen eller nasjonens kulturhistorie. Eller systemkritisk journalistikk om de store idrettsorganisasjonene. Den første måten kan ha visse fellestrekk med hvordan jeg liker å skrive om musikk. Ellers kan både musikere og fotballspillere være vanskelige intervjuobjekter, siden det er vanskelig å sette ord på det de gjør på en måte som yter det rettferdighet. Etter kampen mot England i 1986 sa Maradona at det første målet ble scoret av Guds hånd og Maradonas hode. Det må være tidenes beste post-match-uttalelse, men slike setninger kommer ikke akkurat som perler på en snor. Et skudd i krysset, vel, det er jo bare et skudd i krysset. En akkordrekke, det er strengt tatt også bare en akkordrekke. Hva følte du da du skrev den? Da du skjøt? Det er elendige spørsmål, så i begge tilfeller må man gå et godt stykke rundt grøten for å finne smørpytten. Har man med ambisiøse tekstforfattere å gjøre, kan man alltids snakke og skrive om tekstene. Dette kan være gøy, og mindre vanskelig enn å skrive om instrumentalmusikk og dribleraid.

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

Jeg lærte masse om gambisk musikk, litt om norsk tradisjonsmusikk og også en del nytt om blues. I tillegg fikk jeg jo ganske god innsikt i hvordan Knut Reiersruds tenker om musikk, og ganske mye oma ståa i norsk musikkliv på starten av 1990-tallet. Må nevne at jeg lærte masse spennende om norgesvennen Henry Kaiser. Corey Harris-sekvensen, som kort fortalt er en diskusjon om hvite folk har lov til å spille blues, var også en øyeåpner.

Hva er en god musikkbiografi?

Hva er en god pizza? En god pasning? En bra låt? Et godt … ja, her kan man fylle inn, og det er alltid umulig å gi et kort svar. Jeg liker musikkbiografier av mange ulike slag. Men det er i hvert fall et pluss om leseren får lyst til å sjekke ut, eller høre på nytt, musikken som blir beskrevet. Det er kanskje det viktigste. Så handler det, som i alle tekster, om å beherske språk og historiefortelling. Om å balansere alt man har av materiale, intervjuer og innsikter i en tekst som både er medrivende og tankevekkende.

Du har også en sentral rolle som drifter av denne bokserien og aktiv manus-leser. Fortell om bakgrunnen for dette initiativet, hvordan serien har blitt møtt og hvordan du ser for deg fortsettelsen.

Jepp, det er jo ingen hemmelighet at vi er inspirerte av den angloamerikanske 33 1/3-serien, som utgir albumbiografier på engelsk på samme måte. Jeg hadde med meg biografien om ‘Sign o’ the Time‘ en gang jeg traff Christer, og foreslo at Falck Forlag begynte å utgi slike bøker på norsk. Baktanken var at jeg selv skulle utgi første bok i serien, og den skulle handle om Motorpsychos ‘Demon Box‘. Men vi endte opp med å i stedet lage Morgenbladet Topp 100-prosjektet, en gigantisk kåring av historiens 100 beste plater, der vi lagde spaltekilometre med journalistikk, podkaster, konserter og masse greier. Pluss bøker om de ti øverste platene på lista og etter hvert noen til. Da Christer begynte på Norske albumklassikere på LP og CD foreslo jeg å dra opp igjen bokserien. Så da gikk vi i gang med å finne forfattere og plater som fortjente en bok. Jeg tror det er innafor å si at mottakelsen har vært bra. Fansen har stort sett glede av bøkene, på en eller annen måte. Mange har oppdaga nye plater som følge av serien, og ikke minst gjenoppdaga gamle favoritter. Mange gir uttrykk for å ha blitt kjent med nye deler av Norges kulturhistorie som følge av bøkene. Vi kommer til å holde det gående så lenge det er interesse for bøkene som legges ut for finansiering.

Hva er de viktigste utfordringene for å få dette til å gå i hop og for at man skal beholde interesse og støtte for det flotte prosjektet?

Det er liten tvil om at finansieringen etter hvert kommer til å bli vanskelig. Papirprisene går opp, og vi ser at vi har trøbbel med å nå igjennom til støtteordningene. Dermed er vi avhengige av at det dukker opp forfattere med interessante ideer og konsepter for sine bøker, at disse ideene når ut til kjernepublikummet og at de er så gode at folk gidder å bruke litt av pengene sine på dem. Man skulle tro at de aller fleste utgitte plater har et par tre hundre fans som er interesserte nok til å ville lese en bok om den. Sånn sett bør vi kunne holde på en stund.

Er det noen av de andre bøkene som du vil trekke spesielt frem som spesielt gode, og noe leserne absolutt bør få med seg?

Hmmm, det blir som å velge mellom ungene. Eller nei, ikke helt. Men jeg er fan av alle bøkene, av ulike grunner. Kan likevel prøve å trekke fram et par. Janne Stigen Drangsholt om a-has East of the Sun, West of the Moon, fordi den har et så stort språklig overskudd og humør at man blir glad av å lese den. Torgny Amdam om Life … But How To Live It?s debutplate. Fordi den klarer å kombinere det dypt personlige med en politisk-musikalsk analyse av Norge og Oslo anno sent 80-tall. Pluss, kanskje, tja, kan også nevne Kjell og Jørgen Nordeng om Irie Darlings, en utrolig fortelling om Bodø, Jamaica, reggae og punk – helt unikt i norsk musikkhistorie, og en grundig, gjennomarbeidet bok.

Kan du til slutt velge dine fem/ti favorittlåter og fem/ ti favorittmusikkbøker og si hva som fascinerte med disse?

Låter

1. Octopus’s Garden – The Beatles

Perfekt tekst på perfekt tidspunkt, nydelig pop.

2. Common People – Pulp

Tre grep og sannheten.

3. O Canal – Elza Soares

Det desiderte karrierehøydepunktet til Soares kom da hun var 85 år, et herlig sound.

4. Questions – Pat Stallworth

Skjult soulskatt, silkemykt og skarpt.

5. The Golden Core – Motorpsycho

Testa den på nytt nå nylig, gåsehuden satt fortsatt som et skudd.

6. Pacific Ave – Pearl & The Oysters

Årets sommerlåt for meg, historisk bra.

7. Life Has Its Trials – Dorothy Ashby

Min favoritt jazzharpist, like foran Alice Coltrane.

8. Eric’s Trip – Sonic Youth

Litt støy og en sprø tekst blir aldri feil.

9. Freak of the Week – Funkadelic

Groovalistic, av og til må også jeg ut på dansegulvet.

10. Master Builder – Gong

Let your freak flag fly!

 

Bøker

1. John F. Szwed – Space is the Place, The Lives and Times of Sun Ra

En fantastisk fascinerende person som tidvis lagde fantastisk musikk.

2. Bob Dylan – Chronicles

Bedre enn alle biografiene om han, artig å lese hva han skriver om seg selv.

3. Vikki Tobak – Contact High

Fotobok om hiphop på 80-tallet, med korte informative tekster om artistene og fotoshootene.

4. Simon Reynolds – Rip it Up and Start Again

Enormt grundig om postpunk.

5. David Byrne – Bicycle Diaries

Kanskje ikke en musikkbok, den handler mer om sykling, men den kombinasjonen er potent, og musikken ringer i ørene hele tiden likevel.

6. Hermano Vianna – The Mystery of Samba: Popular Music and Identity in Brazil

Vestafrikansk musikk havna også i Brasil, der den tok en helt annen form.

 

7. Joe Harvard – The Velvet Underground and Nico

Fra moderserien 33 1/3, alltid moro med en ny vinkel på Velvet og Nico.

8. Erlend Hegdal – Charleston i Grukkedalen

Spennende og skremmende om Norges møte med afroamerikansk musikk.

9. Ted Gioia – Delta Blues, The Life and Times of the Mississippi Masters

Siden vi har snakka litt om blues.

10. Stella Marie Brevik – Popface // Michele, I Love You

Tar med en fra vår egen serie. Vakkert om skoglaning i Stavanger.

 

Sjekk også:

«Vi fikk også med oss andre musikere, som Knut Reiersrud som gjester flere av sporene. Det var bluesmusikken som var mye av «roten» i meg på den tiden da «Heal My Heart» kom til. (Fra intervju med Elly).

Knut Reiersrud – Gorrlausen. (En av låtene Ole Rokseth forbinder med Wudewuse, fra dette intervjuet).

Knut Reiersrud – Ballads and Blues from the 20s Vol1. (Et av albumene Per Ole Hagen har lyttet mye på, fra dette intervjuet).

 

‘Da jeg begynte å bli mer interessert i andre ting enn heavy metal og blues var Terje Rypdal og Knut Reiersrud et voldsomt kick, og fortsatt er det’. (Asbjørn Lerheim fra intervju med Chrome Hill).

‘Når jeg ble eldre og oppmerksom på hva som var på anlegget gikk det mye i Nils Petter Molvær, Eivind Aarset, Knut Reiersrud, The Beatles og David Bowie‘. (Ask Vatn Strøm fra intervju med Kanaan).

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.

Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.

Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).

Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.

Inderlig fortelling om St. Thomas. (Av: Reidar A. Eik).

 

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards These Words Still Pray, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om Hot Rod Ts Cruisin’, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Se også: Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’kommer også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien. (Se også: Ferske spor uke 11/2023).

 

Finn Coren: Romantisk tonesetter og låtskriver.

Muzzlewhite: Lavmælt noir rock med underliggende humor.

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag.

Euroboys: 19 år med Soft Focus.

 

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne

Sjekk her og her.

 

Du kan låne musikk av Knut Reiersrud på Deichman.

Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman.

 

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog