Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Headline 23. desember 2023

Deichman: Årets album 2023

Her er årsoppsummeringen fra oss! Hvis du vil sjekke hver enkelt skribent sin liste så bare klikk på skribentens navn under.

Av: Stian Bjørnsson Hope, Geir Qviller, Eldrid Holje Stjernvang, Julian Dario Gutierrez, Knut Akselsen, Tomas Kinck Wold, Anne Cathrine Johansen, Zeljko Cirikovacki, Bodil Aga Aandstad, Tor Åge Naper, Jørgen Strømme, Martine Nordseth Johannessen, Victor Josefsen, Per-Otto Oppi Christiansen, Jan-Olav Glette, Deichman Bjørvikas Ungdomsråd

Stian Bjørnsson Hope

Norske

1) Kvelertak – Endling

Jada, Rogalands fineste gutter er tilbake på toppen igjen. Jeg var svært begeistret for forrige album Splid (2020), syntes Ivar Nikolaisen var et friskt nytt tilskudd som vokalist og kåret det til årets beste norske album her på bloggen. Jeg var med andre ord veldig spent på nytt stoff og fulgte nedtellingen når de slapp videoen til Krøterveg te helvete på YouTube i våres. Levde de opp til forventningene? Etter første lytt var jeg litt forbeholden, følte at de fulgte samme formel litt for tett, men etter et par ganger satt den godt i øregangen. Og Krøterveg… er jo enda bedre på albumet, hvor den er tre minutter lengre med en intro som bygger perfekt opp til det hele eksploderer i et überfett rifforama.

For ikke å snakke om resten av albumet! Jeg har nihørt på Endlig siden det kom i september, og blir aldri lei. Det er stappfullt av finurlige og originale tekstlinjer du skal lete lenger etter for å finne maken til, med en stor dose humor og satirisk samfunnskritikk med sviende brodd. Og ikke minst fascinerende historier om lokale karakter fra Rogalandstraktene som jeg aldri har hørt om før, bare navnet Helmut Von Botnlaus er nok til at du fort finner frem tekstene. Det har vært en del spekulering i om dette er Kvelertaks siste album, får inderlig ikke håpe det, akkuat nå er det ingen andre rockeband som kan måle seg med dem.

2) Ingebrigt Håker Flaten & Paal Nilssen-Love – Guts & Skins

Kraftjazzbrødrene Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love har spilt sammen i ulike konstellasjoner siden midten av 90-tallet, i blant annet Element, Atomic, The Thing og Scorch Trio som de mest kjente. Nå har de satt sammen en ny gruppe gruppe i anledning NTNUs jazzlinje som feiret 40 år i 2019. Albumet Guts & Skins er som du skjønner en pandemiforsinket utgivelse, og med seg på laget har de Isabelle Duthoit – vokal, klarinett, Hanne de Backer – saksofon, Signe Emmeluth – saksofon, Magnus Broo – trompet, Jonas Holmegaard – perkusjon og Alexander Hawkins – piano, orgel.

En spenstig oktett som blåser fletta av deg på åpningssporet, gir deg litt ro i sjelen med gonger på Part 4, skremmer deg med hvesende og smådjevelsk vokal på Part 5 og drar det perfekt i havn i samstemt crescendo i Part 7. Albumet er satt sammen av liveopptak fra Stavanger, Trondheim og Oslo, og jeg håper for din del at du var på en av konsertene.

3) Team Me – Return to the Riverside

Var litt frem og tilbake om jeg skulle gå for lekker og finslipt popmusikk med Team Me, eller enda mer kraftjazz med Sun & Steel, men følte for å være litt nyansert. Må innrømme at det har tatt litt tid å venne meg til Marius Drogsås Hagens lyse vokal, men det er så inni hampen fengende melodier og smarte pophooks at det er vanskelig å ikke la seg rive med. Team Me passer aller best til lyse sommernetter som aldri tar slutt, men de funker jaggu godt til mørke kalde kvelder foran peisen også.

 

4) Sun & Steel – Off the Hook! – Live at Motvind

5) Exploding Head Syndrome – Victims

6) Stein Torleif Bjella – Nysetmåne

7) Cortex – Live at Le Périscope

8) Kristi Brud – Alt er nytt

9) Moonpedro & The Sinking Ship – Kin

10) John Olav Nilsen & Nordsjøen – I liv og arbeid

11) Kanaan – Downpour

12) Hedvig Mollestad Weejuns – Weejuns

13) Motorpsycho – Yay!

14) Susanne Sundfør – blómi

15) The High Water Marks – Your Next Wolf

 

Utenlandske

1) Blur – The Ballad of Darren

Gleden var stor når det ble bekreftet at Blur kom med et nytt album. Det hadde lenge vært løse rykter om at de hadde lyst til å gjøre noe sammen igjen, og med annonseringen av Wembley-konsertene november i fjor økte sannsynligheten et par hakk til. Midt i sommerferien lå The Ballad of Darren endelig i butikkene, og spenningen var stor. Kom de til å toppe forrige comeback album The Magic Whip fra 2015, det beste de har laget siden Parklife?

Personlig synes jeg The Magic Whip er mer dynamisk, mer typisk Blur og sånn sett et bedre album. The Ballad of Darren er mer et Damon Albarn-album, bortsett fra St. Charles Square,  The Barbaric og  The Narcissist er de fleste låtene melankolske og ettertenksomme, uten Graham Coxsons velkjente riffmagi. Men det er selvfølgelig ikke dårlig av den grunn, her er det nok av finslipte nyanser, vakker orkestrering, og tekster du kan gruble lenge på. Og kanskje også synes litt synd på Albarn, hvis de faktisk handler om bruddet med kjæresten gjennom tjue år. Ellers var det en stor fryd å se dem på Øyafestivalen i sommer, enda bedre enn forrige gang de spilte der.

2) PJ Harvey – I Inside the Old Year Dying

Det tok litt tid før jeg fikk hørt hele albumet, begynte på det fire ganger uten å komme meg igjennom. Vet egentlig ikke hva det skyldes, men tror jeg lot meg påvirke av PJ Harvey som selv sa i intervjuer at hun ikke skulle synge som PJ Harvey, og at produsent Flood skulle si i fra hvis hun gjorde det. Og dermed syntes jeg automatisk at hun gjorde seg til allerede i første låten, og mistet interessen. Men så hadde jeg vært så heldig å fått fatt i billett til konserten på Sentrum Scene, og bestemte meg for å gi plata en siste sjanse. Og det er neppe en overraskelse at det plutselig løsnet. I Inside the Old Year Dying  er med andre ord et album som vokser for hver gang, og etter konserten har det blitt enda bedre. Jeg skal aldri tvile på deg igjen PJ.

3) Pere Ubu – Trouble on Big Beat Street

Hadde litt beslutningvegring her også, er jo veldig fan av Pere Ubu, men ved første lytt følte jeg at David Thomas & Co hadde tøyd strikken til den sprakk denne gang. Vel, Pere Ubu er som god gammel vin, la den modne og nye dimensjoner åpenbarer seg. Premisset denne gang var at de skulle bruke første take, eller som Thomas sier: ‘Repetition allows for error to exist. These songs have been played by the band one time, as they were recorded.’ Og det er jo en ganske uvanlig tilnærming i disse dager, hvor enkelte artister bruker ti ulike produsenter og all mulige varianter av ProTool  for å få til et album i det hele tatt.

På en annen side kan man jo innvende at de artistene også selger i bøtter og spann i forhold til hva Pere Ubu gjør. Noe jeg for øvrig tipper at de driter loddrett i, å bli en del av mainstreamen har sjeldent vært et mål uansett, bortsett fra en gang tidlig på 90-tallet hvor de faktisk hadde noe som kan sammenlignes med kommersiell suksess med albumet Worlds in Collision (1991). Trouble on Big Beat Street kommer i to utgaver, med ti låter på vinylutgaven, og med syv ekstra spor på CD-utgaven. Du bør selvfølgelig skaffe deg begge to.

4) Protomartyr – Formal Growth in the Desert

5) King Gizzard & The Lizard Wizard – PetroDragonic Apocalypse; or, Dawn of Eternal Night: An Annihilation of Planet Earth and the Beginning of Merciless Damnation

6) Wilco – Cousin

7) Depeche Mode – Memento Mori

8) Skull Practitioners – Negative Stars

9) The Clientele – I Am Not There Anymore

10) Gorillaz – Cracker Island

11) Iggy Pop – Every Looser

12) Sufjan Stevens – Javelin

13) Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs – Land of Sleeper

14) Jonathan Wilson – Eat the Worm

15) The Church – The Hypnogogue

 

Konserter

1) Blur, Øyafestivalen

2) Kvelertak, Sentrum Scene

3) PJ Harvey, Sentrum Scene

4) King Gizzard & The Lizard Wizard, Sentrum Scene

5) Large Unit, 3 kvelder, Victoria, Nasjonal Jazzscene

6) Bob Hund, Pustervik

7) Father John Misty, Sentrum Scene

8) Pixies, Sentrum Scene

9) Trondheim Jazzorkester & Hedvig Mollestad, Victoria, Nasjonal Jazzscene

10) Chuck Prophet, Loaded

11) Tønes & Frøkedal, Vigelandsmuseet

12) Mulatu Astatke, Cosmopolite

13) Built to Spill, Rockefeller

14) The Murlocs, John Dee

15) Dry Cleaning, Parkteateret

 

Geir Qviller

2023 var et flott musikkår, med mange fine utgivelser og konserter. Jeg fikk selvfølgelig bare hørt en brøkdel av det som kom ut i mitt interesseområde (eksperimentell musikk, ambient, elektronisk). Jeg var dessuten på svært få konserter i år, skal forsøke å ta det igjen neste år. Her er årets utgivelser som har betydd mest for meg.

Wanderwelle – All hands bury the cliffs at sea

Mystisk, tåkelagt og flytende ambient med orgelklang/droner/elektronikk. Dette er musikk for deg som ønsker å dykke ned, drømme deg bort og miste deg selv en liten stund.

Josephine Foster – Domestic sphere

Myk og varm peisbålsamerikana med hovedsakelig vokal og gitar. Vokalen er her mer tilbakeholden enn tidligere og det har blitt et veldig vakkert, nært og kjært album, kanskje Fosters beste.

Razen – Postcards from the hereafter

Fascinerende, underlig og improvisert. Musikken balanserer mellom det moderne og det antikvariske, mellom kunstmusikken og folkemusikken og mellom det verdslige og det religiøse. Den beste, i mine ører, av årets to fine utgivelser fra belgiske Razen.

Call Super – Eulo cramps

Deilige kombinasjoner av klanger, beats og vokal, der akustiske instrumenter som klarinett og harpe glir fint sammen med synter og andre elektroniske greier. Denne skiva spriker i alle retninger, tekno, jazz, rock, pling plong m.m., den har imidlertid en nerve og en enhet som føles idiosynkratisk og naturlig. Britiske Call Super (J.R. Seaton) har basis i klubb/dansemusikk; her er det lite igjen av det, men til gjengjeld så mye mer.

Xylouris White – The forest in me

Denne plata er mer abstrakt og flytende enn tidligere utgivelser og er i likhet med den første skiva deres, uten vokal. Det er fremdeles først og fremst en type improvisert og dekonstruert gresk folkemusikk med strenger (Giorgos Xylouris) og trommer/perkusjon (Jim White), men denne gangen sklir det mer ut og det er ikke like tydelig som tidligere. At den er uten vokal gjør dessuten at jeg fokuserer mer på tekstur, rytme, og klang, og her er det mye fascinerende å oppleve.

Cisser Mæhl – Innemuseum

Det er kjølig, sparsomt og elegant. En lavmælt og følsom vokal i et lunt og støttende landskap som består av en dempet blanding av elektronikk og instrumenter. Tekstene er på samme tid nære og underfundige som de er en smule mystiske. Helheten får meg til å tenke på nordisk design (les: dansk) der det smakfulle, enkle og det velbygde glir sammen i en høyere enhet. Dette er i mine ører årets debut. Danske Cisser Mæhl er Oslo-basert og på denne plata har hun med to viktige og velkjente bidragsytere; Stephan Mathieu har produsert og Lasse Marhaug mikset.

Alva Noto – Kinder der Sonne

Ny, givende skive med ambient industriell landskapselektronika fra Carsten Nikolai, han skuffer aldri. Denne gangen er lyden mer elektrisk ladet; han har dessuten med pianoklanger på noen kutt, noe som minner om tidligere samarbeid med avdøde Sakamoto.

Steve Gunn, David Moore – Let the moon be a planet

Varm, meditativ og analog musikk med kun piano og akustisk gitar. Det er klangrikt, mykt og vennlig. Instrumentene er fint avstemt med hverandre og har et stort og åpent rom å puste liv i.

Lost girls – Selvutsletter

Stemmen til Jenny Hval er i sentrum og det bærende elementet i Lost Girls. Den er svært tøyelig og skifter her karakter fra det kjølige og sakrale til det myke/sensuelle og fra det messende til det klagende. Musikken skaper et fint og oppbyggelig landskap rundt stemmen og låtene sklir mellom pop, tekno, rock og ambient. På denne utgivelsen funker kombinasjonene av stemme og musikk veldig bra og tekstene er givende.

Bill Orcutt – Jump on it

Myk og organisk, men også metallisk og kjølig americana. En flott utgivelse med inderlig akustisk gitarspill som i mine ører aldri blir kjedelig. Komposisjonene hans balanserer mellom folk, blues og rock; det er varmt, skarpt, rått og ekte. På kjøpet får du pustingen hans, den går som en rød tråd gjennom plata og gjør det hele enda mer intimt og personlig.

 

Eldrid Holje Stjernvang

Seks av 2023s beste album, ikke rangert:

Utenlandske

PJ Harvey – I Inside the Old Year Dying
Når selveste dronninga endelig gir ut album etter 7 år, må den med på lister som dette. Albumet er relativt rolig og har et nedstrippet lydbilde, med en intensitet og tidvis en slags suggererende kraft. Dette er et konseptalbum som maler frem et mørkt og mystisk univers, der låtene står sammen og bygger en felles historie. Plata passer kanskje aller best å ha på øret når det er mørkt ute, og du er på vei et eller annet sted. Kanskje er det regn og vind. Og du må skru opp litt ekstra.
Beste låt: I Inside the Old I Dying

 

Sufjan Stevens – Javelin
Med Javelin er Sufjan Stevens tilbake i sitt ess, med nikk til mesterverkene Carrie & Lowell og Illinois. Det er stemningsfullt, skjørt, litt skranglete og nydelig. Med et overskudd av instrumenter og harmonier som gradvis bygger seg opp!
Beste låt: Will Anybody Ever Love Me?

 

boygenius – The Record
Selv om jeg innledningsvis sa at denne lista er urangert, troner nok likevel den her plata øverst. For noen låter, og for ei gruppe! boygenius består av Phoebe Bridgers, Julien Baker og Lucy Dacus – som alle har solokarrierer på hver sin kant fra før, men startet band sammen og ble rimelig raskt titulert som supergruppe. The Record er debutalbumet deres, og blir plassert innenfor indie/americana/rock-sjangerne. De tre artistene har hver for seg ulike lydbilder som de tar med inn i samarbeidet og skaper noe helt eget, noe større og innmari helstøpt!
Beste låt: Fryktelig vanskelig, men jeg lander på Cool About it.

 

Norske

Motorpsycho – Yay!
Lydbildet til Motorpsycho har i de senere årene vært preget av tunge, lange og proggete låter. Og det kan absolutt være bra, men det er også innmari deilig når de slipper denne plata og lyden med ett er mer organisk, harmonisk og luftig igjen. Her er det kassegitar og koring med 70-tallsvibber! Låtene ble spilt inn som akustiske og nedstrippede demoer i koronatiden, og sendt over til Dungens Reine Fiske som fikk frie tøyler. Og det ble fin-fint!
Beste låt: W.C.A. eller Dank State

 

Susanne Sundfør – blómi
I følge Spotify er dette plata jeg har hørt mest på i 2023. Det var litt overraskende for meg, men Spotify vet nok best. Og for en plate det er! Ikke alle låtene er like sterke, eller: noen krever mer av meg som lytter enn andre. Midtpartiet i albumet har nok en hyppigere rotasjon enn starten og slutten for min del. Men midtpartiet? Klassikere.
Beste låter – klarer ikke å velge kun en: rūnā, fare thee well, leikara Ijo​́​ð.

 

Stein Torleif Bjella – Nysetmåne
Det er stor variasjon i låtene på den nye Bjella-plata. Det er mer av det vi har hørt før, men også et mer nedpå, jazzete og lekent lydbilde. Med underfundige tekster som både er morsomme og triste, vakre og vemodige. Til sammen blir Nysetmåne en solid utgivelse som bare vokser for hver gjennomlytting. Her er mer fra bygdelivet Bjella serverer så godt; der det er mye av både tid og rom, med kanskje litt trauste menn av få ord på utsiden, men med rike indre liv.
Beste låt: Hallingdalen er ei øde øy

 

Julian Dario Gutierrez

Det er desember igjen. Blir like overrasket hver gang. Ser at Spotifybruken min har vært i overkant podcastsentrert, så når jeg ble spurt om årets musikalske oppsummering måtte jeg ty til intravenøse vitaminer. Ellers så bidro jeg til å holde serverne til Spotify varme med å spille Aşk av Altın Gün, spesielt rundt den tida da de var på besøk i Norge. Skrev også en anmeldelse her i bloggen, så dersom du vil hoppe i kaninhullet finner du den her. Så dersom du var på leting etter en sterk konkurrent til årets album, så har du nettopp fått indrefileten.

Bortsett fra hovedretten, så må du nesten bare tygge mikronæringsstoffer:

 

Vitamin A (Acoustic)

Woo – It’s love (2014: Into the heart of love)

Loopa Scava, Cayetano & Pelina – Bel Epoque (2008: Up and down)

 

Vitamin B (Beats)

Yaya Bey – meet me in brooklyn (2022: Remember your North Star) 🔥

Degiheugi & Mounika – More than abstract hip-hop [Mounika ReMix] (2023: Remixed Treasures)

Les Mamans du Congo & Rrobin – Meki (2020: Les Mamans du Congo & Rrobin)

 

Vitamin C (Classics)

Lee Fields & The Expressions – Never be another you (2016: Special night)

 

Vitamin D (Downtempo)

Black Taffy – Lantern flies in mist (2019: Elder Mantis)

 

Vitamin E (Electronica)

Ibu Selva – Milonga (2016: Ngo-bo Sontg-pa) 🔥

Mark Pritchard – Be like water (2020: MP Productions – EP 1) 🔥

Tor – Glass & Stone (2012: Drum therapy)

Miso Extra – 1013 (2021: 1013)

Feki – Remember (2022: Singel)

박혜진 Park Hye Jin & Nosaj thing – CLOUDS (2021: CLOUDS)

 

Vitamin F (Fusion/Fourth World)

Hugo Kant – Koka (2020: Far from home)

Nusantara Beat – Djanger (2023: Singel)

El Buhó, Bomba Estéreo & Li Saumet – Brujería (2023: Strata)

 

Knut Akselsen

Årets album 2023

Backstreet Girls – In Lust We Trust

Den som venter på noe godt, venter ikke for gjeves. Skiva vokser for hver gang den spilles og bandet kler absolutt ny innpakning, mer varjasjon i låtene og luftigere lydbilde.

The Rolling Stones – Hackney Diamonds

De gamle er fortsatt eldst.

Kvelertak – Endling

Maktdemonstrasjon fra start til slutt.

Spidergawd – VII

Rival Sons – Lightbringer

Undergrunn – Egoland

Foo Fighters – But Here We Are

Peter Gabriel – i/o

Stein Torleif Bjella – Nysetmåne

Diverse artister: Møtested – En hyllest til Anne Grete Preus

 

Tomas Kinck Wold

 

Når du setter deg til for å lytte til en rekke nytolkninger av Nick Drake, kjenner man at man grugleder seg! Nick Drakes originale musikk har en så vakker, crispy, organisk og lavmælt medmenneskelighet at man frykter at nytolkninger vil legge seg over som et forstyrrende element. Og man gleder seg, for man vet at dette også er som å møte igjen gamle venner, som har forandret seg, men som stadige er de samme. Et annet stort pluss er at den norske artisten AURORA har bidratt på albumet, noe du bare kan glede deg til.

Låtene er virkelig i takt med albumets tittel. De er jazzet til, synthet opp, nye farger er løftet frem og det kanskje mest slående er hvor lite trøblete det virker for artistene å lage sitt eget av musikken hans. Det er som Nick Drake sin lyrikk nesten ubemerket kan dras i en ny retning, musikken kan føles på nye måter som er like gyldige som originalen. Noen av låtene får en nesten Beth Gibbonsaktig-stil som River man. Noen har fått et sterkere driv som Free ride, noen har fått en Noir feel (nesten krimvignettaktig) som Day is done. Jeg tenkte også et par ganger på musikken til gamle Atarispill gjennom albumet, og dette står seg helt overaskende godt til Nick Drake! Flere låter ligger mer inn i atter andre sjangere så klart, de fleste artistene har helt klart vært villige til eksperimentere med materialet inn mot dette albumet.

Den mest fantastiske låten på albumet er Pink Moon. I originalen står vi på jorden og ser opp, men i Auroras tolkning reiser vi med henne ut i verdensrommet. Musikken skaper ikke bare assosiasjoner til romodysseer, den bevarer det helt menneskelige og nakne fra originalen. Det er så merkelig og så pent, at det bare kan anbefales for alle. Jeg tenkte umiddelbart på en gammel barneboktittel av Jon Ewo «Jorda er tøff og naken» når jeg hørte denne – uten noen sammenligning for øvrig. De som har appetitt på det endeløse fargespekteret, kan sikkert lett høre gjennom hele dette albumet i ett. Ganske mange, inkludert undertegnede, har mer igjen for å droppe den store reunionfesten av nytolkninger og heller lytte til et par låter av gangen. For musikken på albumet er virkelig et gjensyn med gamle venner, spennende og vakkert – innimellom litt klønete og usammenhengende. Om du ikke kjenner Nick Drake fra før så har du mye å glede deg til. Men om du gjør det, kom på denne festen. En fest kledt i Endless Coloured Ways.

 

Anne Cathrine Johannessen

Årets beste album 2023

Jeg har ingen rangering, men disse 5 albumene har fanget meg i år:

Emilie Lidsheim – Bortenfor

Aasmund Nordstoga & Åsmund Reistad: Tom Duley og andre viser

Bjørn Kåre Odde – Dyss

Gjermund Larsen trio – Tøyen sessions

Tove Bøygard – Kaldt vatn

 

Zeljko Cirikovacki

Random selection:

David Kitt – Idiot Check: Tilbakekomst av parallellverdens mest anonyme trubadur med et usedvanlig talent for mørke earworms.

Avalon Emerson – & the charm: Da jeg hørte at Avalon Emerson skulle slippe et popalbum, hadde jeg høye forventninger. Jeg fikk mer. Veldig 80-talls inspirert med innslag fra 90-talls dansemusikk, men fremført på en fersk måte.

Gigi Masin/Rod Modell – Red Hair Girl at Lighthouse Beach: To låter der det tilsynelatende ikke fins mye å oppdage. Men trykk på play og start oppdagelsesferden i en verden av vannbobler, gyngende fortøyde båter, Gigi Masins hypnotiske melodier og Rod Modells havdype basslinjer. Årets beste ambientplate. (Er ikke på Spotify, lytt her og her, red.anm.).

Khotin – Release Spirit: Melankolsk eufori eller euforisk melankoli? Det er ikke viktig når Dylan Khotin-Foote slipper sitt baleariske mesterverk stappfullt med de vakreste lydtepper og acid bassganger.

Masahiro Takahashi – Humid Sun: En reise til Japan har hittil forblitt bare en drøm for meg. Om det en gang endrer i fremtiden, vil jeg gjerne nyte solnedgangen på en takterrasse med utsikt over urbant miljø med Humid Sun som soundtrack. Kanskje en dark horse for årets album.

Rozi Plain – Prize: En kommentar på Bandcamp sier at det er som å gå inn en gjemt botanisk hage i London med frodige eksotiske planter, kolibrier, kameleoner og øyenstikkere. Kunne ikke ordlagt det bedre selv.

Tin Man – Arles: Mest sannsynligvis Bureau Bs beste plate i år. Sunn smeltedigel av Kraftwerks Autobahn-fase, Clusters Zuckerzeit og kosmische generelt. Døpt etter stedet ofte knyttet til Van Goghs mest banebrytende og produktive fase.

Sam Wilkes & Jacob Mann – Perform Compositions of Sam Wilkes & Jacob Mann: Når man har tilgang til en bass og to av 80-tallets mest populære og overbrukte synther (Juno-106 og DX-7) kan man spille i et cheesy bryllupsband. Eller man kan være så forbløffende kreativ og utrolig melodisk som disse guttene. Årets jazzalbum.

Knower – Knower Forever: Et av de mest spennende og ferskeste albumene i år uansett sjanger selv om jeg avskrev dette bandet som altfor hipster ved GJENNOMBRUDDET Synd og skam… Matthew Herbert, Squarepusher og Max Tundra kan godt trekke seg tilbake etter denne platen.

Jaakko Eino Kalevi – Chaos Magic: Gotisk stemme akkompagnert av basganger à la Moroder, discorytmer, luftige harmonier og treblåser spilt av Jimi Tenor.

Bas Jan – Back to the Swamp: Savner du Au Revoir Simone, Black Box Recorder eller Ladytron som de var på 604? Det kan godt hende at du ikke vil gjøre det lenger etter at du har blitt venner med Back to the Swamp. Her finner du årets mest fengende poplåt etter min mening som er Singing Ba’.

Gonubie – Signals at Both Ears: Den feteste ambientplaten fra Métron Records jeg har hørt. Helt enkelt Sør-Afrikas mest undervurderte stjerneskudd.

Heogen – Inantiphsea: Liker du Orbital? Liker du Plaid? Liker du Plaid når de låter som Orbital? Da kan du med fordel bli kjent med Heogen. Om du i tillegg er nostalgisk mot 90-talls IDM og ser på Warps kokettering med indie og hiphop som sellout, kan plateselskapet Touched Music anbefales på det varmeste.

Salami Rose Joe Louis – Akousmatikous: Lindsay Olsen er Billie Holiday, Moondog og Flying Lotus i én person og dette er hennes mest givende verk.

John Cale – Mercy: I min musikkbok er John Cale en mye mer sympatisk bestefar enn for eksempel Mick Jagger. Mercy er samtidig nyskapende og klassisk uten at den prøver for hardt å være noen av delene. Et solklart bevis på at det er både mulig og lov å være kreativ som godt voksen.

 

Bodil Aga Aandstad

Rodando – Gabriela Garrubo
Deilige Rodando er debutalbumet til den norsk-brasilianske sangeren Gabriela Garrubo. Dette er jazz med preg av bossa nova og pop. Drømmende, dvelende og lekent. Stemmen til Gabriela har en nærhet og kvalitet som bergtar meg, den blir som en venn som forteller med innlevelse og omsorg. Om du skal lytte til kun én låt fra denne skiva må det bli Stars. Den er til å gråte lykke av.

 

Kong Ødemark – Kapittel I – Grim Pil
Jeg kan ikke sitte på kontoret og gråte mens jeg skriver. Men når Polygraf begynner å spille er det så vidt jeg klarer å unngå det. Trondheims-rapperen Grim Pil har skapt en egen verden i skiva Kong Ødemark 1, en verden det er lett å falle inn i. Dette er stemninger og tekst som fortjener en oppmerksom lytter, det være seg om du sitter på en lang busstur alene eller spiller den høyt i ditt eget hjem. Stille under konserten, takk!

 

The Program – Beige girl
Med thunderstruck-riffet og en pulserende beat forteller Beige Girl meg, med søtsyrlig rap-vokal, at bad bitches kommer til å ta over verden, fucke til programmet. Ja, takk! Musikken er lett som en sky med hint av begynnende torden. Kanskje ordene er det som skal til for å lage uværet? Låta fortjener å gå på repeat. De fleste låtene til Beige Girl ligger for øvrig på Urørt. Hun fortjener å bli mer hørt, så ja: repeat!

 

Tor Åge Naper

Årets album 2023

Blur – The Ballad of Darren
Parlophone and Warner Records

Depeche Mode – Memento Mori
Columbia

Feist – Multitudes
Polydor Records

PJ Harvey – I Inside the Old Year Dying
Partisan Records

Team Me – Return to the Riverside
Propeller Recordings

Bar Italia – Tracey Denim
Matador Records.
+ en samler:
Racer – Raceralbum
Oh No!

og en nyutgivelse
Black Box Recorder – England Made Me
Chrysalis Records

 

Jørgen Strømme

1. Oneohtrix Point Never – Again (Warp)

Daniel Lopatin, alias Oneohtrix Point Never, har vore imponerande produktiv dei seinaste åra, med mange bestillingsverk på blokka parallelt med eigne prosjekt. Again er heilt på høgde med kritikarroste Garden of Delete (2015) og det fantastisk underverdsette Age of (2018). Etter mitt syn er Again hans beste album så langt i karriera. Det er ikkje berre eit fabelaktig stykke musikk, men står òg som eit svært godt døme på den musikalske bredda i hans karriere. Pop, vaporwave og vakre fraser smeltar saman i uforklarleg harmoni med meir abstrakt og eklektisk elektronika. For meg er dette årets album. Ferdig snakka.

Som eit malapropos er det Matias Faldbakken som har laga skulpturen avbilda på omslaget. Ei slags parafrasering av Faldbakkens eigen «Intervention #21», etter førespurnad frå Lopatin.

 

 

2. Marta Salogni & Tom Relleen – Music for open spaces (Hands in the Dark)

Første album frå den særs kompetente musikkprodusenten Marta Salogni. Eit slags posthumt samarbeid med avdøde partnar Tom Relleen (som døyde av kreft i 2020). Dette albumet er rett opp mi gate og rett og slett nydeleg. Abstrakt, men likevel svært romleg. Bittersøtt, meditativt og fullt av kjensle.

 

3. Tim Hecker – No Highs (kranky)

Heilt sidan Harmony in Ultraviolet (2006) har eg venta spent kvar gong det kjem noko nytt frå Tim Hecker. No Highs er for meg nok eit lysglimt i den ellers så grå kvardagen, som ein diamant i ein sølepytt. Når det i tillegg er slik at Colin Stetson er med på saksofon, da er eg heilsolgt. Ei av favorittskivene mine i år, og særleg for roleg lytting og pusling heime ein regnvêrsdag.

4. James Holden – Contains multitudes
5. A moi a liberté: early electronic raï (Algerie 1983-90)
6. Sofie Royer – Mio
7. Clark – Sus Dog
8. Gossip – Crazy Again
9. Bounaly – Dimanche à Bamako
10. Evian Christ – Revanchist

 

Martine Nordseth Johannessen

Her er mine favoritter fra 2023!

Album

Nas – Magic 3. For en avslutning på samarbeidet med Hit-Boy!
Olivia Dean – Messy
Lars Winnerbäck – Neutronstjärnan
Mick Jenkins – The Patience
Cleo Sol – Gold
Earl Sweatshirt & The Alchemist – VOIR DIRE
Aesop Rock – Integrated Tech Solutions
Boldy James & ChanHays – Prisoner of Circumstance

Little Simz – NO THANK YOU. Sluppet desember 2022, men har ikke fått nok oppmerksomhet. Alle burde høre Heart on Fire og (kanskje spesielt) Broken!

 

Singel/EP

Mustafa – Name of God
ENNY  feat. Loyle Carner – Take It Slow
Dave & Central Cee – Split Decision

 

Victor Josefsen

Årets norske album (ikke rangert)

Exploding Head Syndrome – Victims

Exploding Head Syndrome kom med sitt tredje album Victims i år. Ute på Fücking North Pole Records. Hele 7 år etter det forrige. I mellomtiden har de gitt ut førsteklasses singler og ikke minst EP’en Aristocratial Tendencies  (2019). Årets album består av en sterk dose intens hardcore/punk-kombo med screamo-vokal. Ikke bare screamo-vokal, de har med Kristopher Schau med growler(aktig)-vokal på turbo-punkeren Beautiful Day. De to vokalistene utfyller hverandre utmerket. Mer 90-talls influert punk er det på nest siste låt, passende titulert Revival. Og på Oh the Hypocrisy spiller de sin egen form form pop-punk/melodisk hardcore. På tittelsporet er det til og med symfoniske anslag. Metalinfluenser er her og der. Les mer i Ferske spor uke 11/2023.

 

Misty Coast – Nevereverending

Misty Coast kom med sitt fjerde album Nevereverending på Fysisk Format/Moorworks. Bak Misty Coast finner vi som kjent Linn Frøkedal og Richard Myklebust. Denne gangen har de spilt inn musikken på spisebordet på Torshov i Oslo, i fyrmesterboligen på øya Utsira og hos Matias Tellez i Bergen – byen som var deres hjem i så mange år. Duoen har bakgrunn fra støyrockfavorittene The Megaphonic Thrift, og deres kjærlighet for upolerte produksjoner, fuzzpedaler og gode popmelodier er like tydelig som før, og alltid med nye tweaks, som på dette albumet. Misty Coast har begeistret meg helt fra det Spellemann-nominerte debutalbumet deres i 2017. Misty Coast har generelt «holdt seg ved sin lest» med sterke låter, og inntagende sound, om det er nå er mer eller mindre striglet, flikket på og trukket i nye retninger. Soundet er større enn på f.eks. debutalbumet. Jeg liker for øvrig de «enkle» virkemidlene like godt, dvs. hva som funker best er avhengig av låter og struktur. Les mer i Ferske spor uke 48/2023.

 

Backstreet Girls – In Lust We Trust

Flere har nevnt at Backstreet Girls låter mer nyansert på det nye albumet In Lust We Trust enn tidligere, og det stemmer til en viss grad, ja, det er låter med mer utpreget popfeel på dette albumet enn før, men BG har ikke alltid spilt ren boogie, selv om boogie vaker i, over og under låtene – det er jo deres store force. Gromlåtene Monster in My Cadillac og Panic In Pussyland, er to av flere av låter av BG med popfeel. Backstreet Girls har sin egen pop-vri på det de kan og behersker så godt, slepen, drivende rock. Det er pop, samtidig forrykkende «backbeat»-driv i disse låtene, som Waste Side Story. Med en slik hektene groove kun de ypperste i faget behersker, som f.eks. ZZ Top, The Inmates eller alskens 60′ garasjerockband. Utgitt på Voices Of Wonder.

 

Anti-Lam Front – Verdenslansering

Den nye plata til Anti-Lam Front, ironisk titulert Verdenslanserings (utgitt på den svenske labelen Second Class Kids Records), er årets  overraskelse, vel, jeg burde egentlig ikke bli overrasket, har jo tatt med flere meget gode Anti-Lam Front-låter tidligere i Ferske spor, attpåtil er EP’en Konsept-EP om sport med på Deichman: Årets album 2022, men dette albumet er så gjennomført bra. Trønderne viser at det er fortsatt mulig å skrive tekster med snert, vidd og ikke minst skråblikk på ting og tang. Rent musikalsk sklir det unna i drivende skatepunktempo (mer poppa er de til tider også) med hektende trommer, spenstige riff, fengende melodier, gode overganger og allsang-refrenger. Jada, dette gjelder jo all god skatepunk, men dette er som sagt så gjennomført bra; låtene, spillingen og produksjonen. Det flyter sømløst av gårde, som Bad Religions‘ Against the Grain og Stranger Than Fiction, for å ta to plater jeg har lyttet mye på som referanser.

 

The Mansters – Lessons In Giving Up

‘Vi kan pønk!’ Det sier The Good The Bad And The Zugly i dette intervjuet vi gjorde med dem i 2022. Et annet band som definitivt kan pønk, er The Mansters fra Tønsberg. I 2019 var to låter fra The Mansters‘ EP Your Scene med i Ferske spor, og da skrev jeg: ‘Lyden på The Mansters nye EP er fet’. Og lyden på årets plate med den gode tittelen Lessons In Giving Up, utgitt på Loyal Blood Records, er definitivt fet. Igjen sterkt fra The Mansters. Nevnte The Mansters’ Your Scene-EP var med på Deichman: Årets album 2019.

 

High Water Marks  – Your Next Wolf  

Gimme Indie Rock! The High Water Marks‘ album Ecstacy Rhymes (2020), Proclaimers of  Things (2022) og årets album Your Next Wolf, består av herlig sen 80-talls-, 90-talls indiepop/rock  i retning  Guided by Voices, Sebadoh, Dinosaur Jr.Neutral Milk Hotel, Pavement og The Apples in Stereo  mfl. Kanskje ikke så rart siden en av de to hovedlåtskriverne i bandet er nettopp Hilarie Sidney (den andre er hennes ektemannen, Per Ole Bratset) fra Elephant 6-kollektivet og det sistnevnte bandet. Det er igjen ekstatisk, energisk  melodiøst. Indiepop/rock med mer eller mindre skurrende fuzz mikset med Elephant 6-finesse m.m. Indiepop Ain’t Noise Pollution! Utgitt på Minty Fresh. Les mer om to av låtene på plata, Dream Some More  og American Candy  i Ferske spor uke 24/2023.

 

Forgetaboutit – Sometimes It Just Means Forgetaboutit

Forgetaboutit holder til i Oslo og spiller punkrock/skatepunk. De har ikke sluppet musikk siden 2017, da EP-en The Ressurrection of Everything kom ut. I anmeldelsen av den skriver jeg.: ‘Attack, presisjon, samspill og sterke låter og gode tekster, det meste stemmer på Forgetaboutit sin EP’. Og, ja, det har har blitt enda bedre albumet, så ordene om den nevnte EP’en stemmer 100% om alle låtene på deres nye album. Det syder av liv ut av rillene (eller strømmetjenesten) på plata titulert Sometimes It Just Means Forgetaboutit. Hektende skate-aktig punk med nikk til Bad Religion og Leatherface kan ikke feile. Utgitt på eget label.

 

nonne – Omf!

Duoen fra Tromsø sitt debutalbum er utgitt på Slog Records. Med suggererende riff og fengende beats spiller nonne psykedelisk rock på nord-norsk. Duoen møttes tidlig i tenårene, og dannet fort et nært vennskap som rytmeseksjon i flere lokale band. I 2022 slapp de debut-EPen Frem og Tilbake. nonne forer deg forførende sideblikk på mange musikalske epoker. Og det florerer av tilbakeblikk på mange markante band og utøvere. Duvende elektroniske Spacemen 3 og The Charlatans‘ fusjon rock & det elektroniske, for å nevne to utøvere. Samtidig ser de frem fremover, alt jevnfør EP-tittelen Frem og Tilbake. Sterk debut.

 

Thee K-OTICS – We the Thee

Medlemmene i Thee K-Otics har lang fartstid fra Oslos musikkundergrunn i band som Quarter Wolf, Los Plantronics, The Launderettes, High Octane Boys, For the Love of Ivy, The Mobsmen og mange flere. Debutsingelen til Thee K-OTICS kom ut på vinyl gjennom Westergaard Records, og består av låtene Coast Guard Girls og Last Time Around. ‘Kvintetten fra Oslo spiller eksplosiv protopunk av råeste sort! Seattle på 60-tallet, Detroit rundt 1970, New York og Sydney under første halvdel av 70-tallet – dette er hvor Thee K-Otics har hentet mye av sin musikalske inspirasjon’, melder de selv, og de farer ikke med løgn. Jeg nevner en til låt, Lovin’ Kinda Rocket, fra debutalbumet We The Thee, utgitt på Westergaard Records det også. Med denne låta har Thee K-Otics igjen lagd en drivende låt full av tenning og humor & galskap. En r&r-låt med input av garasjerock og ‘out in space’-feel. I videoen bruker de klipp fra 1999-undergrunnsfilmen It Came From Outer Space med mere. Morsom video. Hele plata er bra.

 

The Dogs – Starvation

The Dogs kom med sitt ellevte studioalbum siden debuten i 2013. Produktiv gjeng, altså. En av favorittene på den er Fuses are Shorter (sammen med I’m Done With Fucking, I Just Want To Dance mfl.), en rett-frem-drivende sak med en dose scandirock-vibber. Tematikken er trøblete forhold. Formidlet med galgenhumor og, ja, tristesse. Videoen til låta er givende, selv kicker jeg ikke så ofte skikkelig på musikkvideoer, men denne blir/er en favoritt. Den sender tankene til Danko Jones‘ høydare av en video (og låt), Baby Hates Me. Atter en gang et sterkt album, iallfall 8 av 10 låter, mulig de to siste vil ta bolig i sjelen etter hvert, hvem vet. Utgitt på Drabant Music.

 

Sleep Kicks – The Afterdrop

Oslobandet Sleep Kicks kom med debutalbumet The Afterdrop. En låt som Silencer, for å ta et eksempel, er vakker melankolsk – og deilig å høre at bassen tar sin tilmålte plass – slik vi har å lærte å kjenne Interpol når de er i det moduset. At de dype følelsene er på plass er det ingen tvil om. Det er bare å nyte den svalende melankolien. Tankene til band som nevnte Interpol, Editors (kanskje særlig de første albumene) og The Cinematics, og jeg kan hekte på tidligere band som Echo & The Bunnymen (tidvis de tre første albumene) og The Sound (hovedsakelig kanskje albumet From the Lions Mouth). The Afterdrop er enda et sterkt norsk album utgitt i år. Utgitt på Clever Recordings. Les mer om flere av låtene på albumet i Ferske spor (bare søk etter Sleep Kicks).

 

Perry Dear & The Deerstalkers – Oh Dear!

Jeg har stor sans for de norske feinschmeckerne Perry Dear & The Deerstalkers, som en av våre skribenter skriver i Plateanmeldelse: Perry Dear & the Deerstalkers – Thunderthrill, Play the Cruel Sea and Other Favourites og Mod Bod, Night Cry: ‘Et usedvanlig utstudert konsept dette her altså. Detaljnivået er nesten til å få anfall av. Dette er nerding på et nivå som transcenderer det aller, aller meste, for ikke å si alt annet’. Det hele er så gjennomført og full av sjarm, ikke minst er selve låtene gode, dessuten blir jeg svært inspirert til å sjekke ut mye av originalmusikken fra denne perioden. For øvrig anbefales å sjekke Soundflat Records, der er det mye gull, og en virkelig innbydende (kul layout) å browse gjennom, feinschmeckere de også. Og sjekk også vårt intervju med Per Øydir, eller Perry Dear fra 2020: Perry Dear & The Deerstalkers: Stilsikker feriemusikk.

 

Tuvaband – New Orders

Tuvabands album New Orders er uttrykksfullt  og atmosfærisk, men også rått og kantete på et vis der drømmepop smelter sammen med shoegaze og mer konvensjonell pop. Den engleaktige eteriske vokalen fascinerer. Vokalfraseringene er ca. som på albumet Growing Pains & Pleasures fra 2021, som ble kåret til et av det årets beste av 3 stykk Deichman. Og singelen Something Good, som er på årets album New Orders, ble kåret til en av fjorårets beste låter av undertegnede. Det tar muligens litt lenger tid for det nye albumet å sette seg, til å begynne lyder uttrykket mer «tonet», men etter en del lyttinger trer de typiske Tuvaband-cliffhangerne frem i hver komposisjon, og låtene slår ut i full blomst (en av låtene heter da også Full Bloom). Utgitt på Passion Flames.

 

Spurv – Brefjære

Fem år etter albumet Myra på Fysisk Format er post-rock bandet Spurv tilbake med sin tredje fullengder, Brefjære, som er sluppet på det tyske plateselskapet Pelagic Records. Albumet er spekket med melodiøse, stemningsfulle og intense låter med røtter i rock, metal og klassisk musikk. På mange måter kan man kalle det nye albumet en videreføring av Myra, både når det gjelder låtskriving, låtutvikling og arrangement/ produksjon. Monumentalt og mektig.

 

Kristi Brud – Alt er nytt

Sist, men ikke minst, Kristi Brud, tidligere Hjerteslag (bortsett fra Hjerteslag-vokalisten). ‘Det er lyden av et regntungt Bergen ikledd Joy Divisjon. Suggererende, mørk rytme’, skriver Knut Akselsen i en utgave i Ferske spor. Selv har jeg ikke fått lyttet ordentlig på albumet før de siste dagene, i Nord-Norge der det for tiden nesten er mørkt hele døgnet, perfekt setting. Kristi Brud spiller post-punk/new wave på bergensdialekt, og selv om inspirasjonskildene er kjente (noen flere av dem er nevnt under Sleep Kicks), så lyder det herlig egenartet. Imponerende debut.

 

Årets norske låter (ikke rangert)

Susanne Sundfør – alyosha

Her snakker vi virkelig yndig, smektende, forførende og smått monumental pop. En nüdelig popkomposisjon. Fra albumet blómi.

Flight Mode – Hyperventilate 

Torsdag 16. november gjestet Flight Mode Ferske spor live. I februar vil labelen Tiny Engines slippe plata The Three Times på vinyl. Den vil inneholde de to første EP’ene pluss deres tredje titulert Tøyen, 13. Hyperventilate er en forsmak på EP’en, som slippes 2. februar 2024. I likhet med de aller ypperste emo/indie-bandene har Flight Mode en svært velutviklet melodi-fert, pluss at låtene formelig oser av nerve og vitalitet.

Ricochets  – Figure It Out

Ricochets var tilbake med albumet Closer to the Light – deres første på 17 år! Om du lurer på bandet fortsatt holder dampen, er det bare å ta en lytt på Figure It Out. En låt som oser glød, vitalitet og smittende, ja, rastløshet. Tenk Springsteen i noenlunde/omtrent lignende modus.

One Track Minds – Death Valley Blues

Trondheimsbandet One Track Minds‘ Death Valley Blues leder tankene til Sonic Youth/Lydia Lunch sin Death Valley 69. Rent musikalsk er det ikke så store likheter, eller, jo, litt, den intense og mørke feelinga er til stede i begge låtene. One Track Minds befinner seg i psykedelisk-shoegaze-landskapet med overstyrte gitarer og feedback, det er kraftfullt og rytmisk fengslende.

Jake Ziah – Silver Lining

Jake Ziah slapp albumet The Mission Bell i år. Tekststrofen «So let it rain, rain, rain, let it rain now, let it rain now» og mollstemingen i låta passet godt som soundtrack da det høljet ned som verst i Oslo rundt slippdato. Vi kjørte Platepremiere: Jake Ziah – «The Mission Bell» & Intervju  samme dag plata ble sluppet – her kan du bli bedre kjent med Jake Ziah.

The Uptights – Tor Aukrust

Fra The Uptights’ album I Was Dreaming. Låta er inspirert av fullt utsyn til Oslo nattestid, og kunne vært fra et alternativt lydspor til Twin Peaks, den er noe helt for seg selv – det er som å befinne i en Twilight Zone-tilværelse med skumringsnetter, lyssfærer samt noe mystisk udefinert. Alt er stykkevis og delt og på sammen tid helt. Tor Aukrust består av lo fi-særegen musikk.

Takomaha – NO_CLIP

Den siste Takomahasingelen NO_CLIP  skuffer ikke, det er kraftfullt og mektig  – med suggererende støyfull dissonans (lytt fra 1:33 og stykke utover). Les mer i Ferske spor uke 24/2023.

Spidergawd – Sands of Time

NWOBHM. Norwegian sector. Står det på Bandcamp-siden til Spidergawd. Selv har jeg ikke lyttet så mye på band innen New Wave of British Heavy Metal, bortsett fra Motörhead, Girlschool pluss blitt «tvangsforet» med Iron Maiden av venner. Uansett, det som treffer meg med Sands of Time er intensiteten, energien og det melodiøse, fordi Spidergawd foredler dette på ypperlig vis. Så hvis du liker drivende melodiøs rock full av attack og innlevelse, er dette din kopp med te uavhengig om du kicker på powerpop eller hardrock. Videoen til Sands of Time er dessuten meget bra.

Sunshine Reverberation – Light Rays

Psykedelia-vibber står Tromsø-bandet Sunshine Reverberation for. Light Rays innehar hektende, groovy komp og melodiøse gitarlinjer, ca. halveis ut i låta tar de deg med på en ferd akkompagnert av kvernende riff og enda flere psykedeliske over/under-toner, og viser her en lekenhet og åpenhet vi kjenner igjen fra band som Motorpsycho. Anbefales å bli med på ferden til Sunshine Reverberation. Sjekk også den andre singelen de har gitt ut i år: Four Weeks.

White Trash Blues Band – Make You  Sick

WTBB kom med ny musikk i år. Det er en splitt EP i 7″-format med Dirty Burger. Utgivelsen er sluppet av Westergaard Records og Pure Lust Production. Singelen inneholder 2 sanger fra hvert band. WTBB sine sanger er Make You Sick, første singel fra deres neste album som forhåpentlig kommer snart, og Rock Casual (kun tilgjengelig på sjutommeren, ingen streaming). Det er på ny laget en kul video til en ny WTBB-banger, skuespilleren Niklas Haug burde vunnet Oscar for beste mannlige hovedrolle. Kult singelcover også.

Mandalai Lamas – Scandinavian Boy

‘En homage to old school scandirock’, ifølge Mandalai Lamas. Joa, man kan si at de har «skviset» ut essensen av vitaliteten til scandirock-band som Hellacopters og Gluecifer, for så å injisere det i sitt eget Mandalai Lamas-univers. Homage eller ei, Halden-gruppa har garasjerock med psykedelika-vibber bankende i blodet, noe de på ny viser med Scandinavian Boy. Anbefaler også singelen Fumes.

The Age of Colored Lizard – Don’t Say Goodbye

The Age of Colored Lizards’ singel Don’t Say Goodbye ble spilt inn sammen med originale Lizards, Anders Bøe (bass) og Håvard Berstad (trommer) i august i 2021. Det har gått en stund siden siste innspilling sammen tilbake i 2017. Singelen er på deres album Diver (2023). The Age of Colored Lizard sitter på, som meldt ofte, en nærmest utømmelig kilde av deilige, melodiøse låter som driver fram i det småstøyete soundet, så også denne.

Dudes – Horns Out

Den Turbonegro-influerte bangeren Horns Out er på albumet Eternal the Fruit.  Les mer i Ferske spor uke 42/2023.

Sliteneliten – Minst 7,5

Folkpunk-sekstetten slo godt fra seg med sitt selvtitulerte debutalbum i 2021. På kvinnedagen slapp bandet oppfølgeren Me kan’kje sei nei te da som e bedre! Det er lett å putte denne plata inn i protestmusikk-båsen, med inspirasjon fra 70/80-tall, og det er jo riktig, tematisk og til dels musikalsk. Slitenliten er samtidig punk i attityden, bare lytt på Jobb te me og de to låtene Minst 7,5 og 6-timers arbeidsdag, og de fleste andre låtene på albumet – det er en f.eks. en link mellom Crass og Slitenliten, ikke rent musikalsk, men attityden. Tekstene finnes på Bandcamp.

Orsak:Oslo – 068 The Swell

Orsak:Oslo beveger seg fortsatt sømløst i grenselandet mellom psych-rock og post-rock med kraut-vibber. Dette gir meg omtrent den samme suggererende/fengslende opplevelsen som å lytte på kvalitets-ambient med malende gitarer. Video. Orsak:Oslo kommer med sitt debutalbum 27. april.

El Caco – Oxygen Loss

El Caco fra Lillestrøm sitt album Uncelebreation preget av en intuitiv, naturlig kraft med catchy riff. Melodiene sitter løst, og det rockes godt, som på Oxygen Loss. Les om El Caco og dette albumet i vårt intervju: El Caco: Tap og energifylt rock.

Valleypolicella – Easily

Det Oslo-baserte indiebandet Valleypolicella med en fin-fin poplåt, med myke fuzzgitarer, fengende vokalharmonier og refreng.

Team Me – The Apple of My Eye

Team Me-singel fra albumet Return to the Riverside. Rent musikalsk er det ekko av klassiske 60’s-pop-grep, popsymfoni og livgivende indie. The Apple of My Eye viser at det går an å ikke bare følge opp fordums bragder, men ta noen steg videre, for dette lyder mer umiddelbart, når det er sagt, liker jeg det beste de har gjort tidligere like godt.

Pappasaft – Unga Dine

Pappasaft er et av disse bandene med en helt egen signatur, og en og samme og låt kan romme mange influenser, f.eks. først fullt kjør, så roes det med det fine småskurrende melodilinjer. Tekstene er (punk)engasjerte, dessuten personlig reflekterende, lengtende og til tider nostalgisk. Fra albumet Endelig Elendig er Unga Dine et av høydepunktene. Et annet høydepunkt, PSGC, kan du lese om ved å klikke på denne linken, den var også med på Deichman: Årets album 2022, og lytt de andre låtene på albumet Endelig Elendig, mye bra. Les mer i Ferske spor uke 7/2023.

Håndgemeng – The Astronomer

Håndgemeng var/er på banen med debutskiva Ultraritual i år. Fuzztung og melodisk stonersludge. Les mer her (bare klikk på sakene og søk etter Håndgemeng).

Bellman – Tapte Da Jeg Ble Stor

I fjor kjørte vi videopremiereBellman sin aller første singel på norsk Mister Taket. Fredag den 17. februar 2023 kjørte vi låtpremiere på hans andre norskspråklige singel Tapte Da Jeg Ble Stor. Bellman komponerer smektende, sødmefylt drømmepop med med alvorlig undertone innsvøpt i det umiskjennelige Bellman-soundet. Video.

EL/NeUe – Ich möchte Dinge bauen

Fra EL/NeUe sitt album IMMER. Ich möchte Dinge bauen er en mørk-lys komposisjon med sound og melodi som smelter i ørene. Den gir tidvis assosiasjoner til band som Orchestral Manoeuvres in the Dark, Souvenir for eksempel, og flere New Order-låter. Det er, som vanlig, en minimalistiske tekststrofe med, temaet er kreativitet/utrette noe i livet.

Dangerface – It Takes Guts To Be An Organ Donor

Deres låt It Takes Guts To Be An Organ Donor er drivende scandirock med punk-influenser eller vice versa, og er Stavanger-bandet Dangerface sin andre singel fra albumet Be Damned! Video.

FLTY BRGR GRL – Caprisun

FLTY BRGR GRL-singelen Caprisun fra albumet Happily Ever Never. En rytmisk leken, humoristisk og flørtende låt, som tar for seg de ulike fasene etter en breakup. Artig/kul, de «ropene» i bakgrunnen. FLTY BRGR GRL kan kunsten å lage catchy låter. Video. FLTY BRGR GRL var våre første Ferske spor live-gjester 19. oktober, du kan se et par bilder fra samtalen og opptredenen her.

Hayeminol  – Nuclear Winter 

Deres første låt fra albumet Natural Born Failures. Nuclear Winter er hektende, fuzza garasjepunk.

Oberst – Mules on a Mountain

Oberst fra Oslo kombinerer elementer fra hardcore, post-metal, black- og progressiv metal, og de har fått med seg Maciek Ofstad fra Kvelertak på vokal. Låta er en forsmak på Oberst sitt kommende album, Toil, som slippes i 2024. De har jobbet tre år med albumet, og nettopp, låta Mules on a Mountain er skikkelig grundig utført fra stopp til slutt; bra sound og driv, melodiøs og stemningsfull.

Leonov – Mesos

Dvelende, så mer intenst og hele tiden mektig. Leonov har selv laget en spilleliste for å plassere sangen i landskapet der de føler den hører hjemme. Fra deres album Procession.

Krissy Mary – Take a Chance on Me

Atmosfærisk og mystisk. Take a Chance on Me er den første singelen fra Krissy Mary sitt andre album Virago.

Barren Womb  – Squat Walker

Singelen Squat Walker er hentet fra bandets kommende album Chemical Tardigrade, ute 24. februar neste år. Barren Womb har laget en Spotify-spilleliste med låter som har inspirert Squat Walker, og på den lista er en av mine store favorittlåter: Monkey Trick av The Jesus Lizard. Sjekk Spotify-lista her og les mer The Jesus Lizard her. Squat Walker = rått og energisk.

Yoguttene – $VAIEN E EVIG 

‘Det var vanskelig å unngå Yoguttene i 2013’, skrev vi i 2013. 10 år senere er det like vanskelig å unngå dem, som de sier selv: ‘Bergen for alltid fordi vi e best’. Fra albumet Y420G. Neste år spiller Yoguttene på Øyafestivalen. Sjekk mer om Yoguttene.

Pelicat – The Ballad Of Faustino Asprilla 

Hadde bare alle fotballåter vært like bra som The Ballad Of Faustino Asprilla. Låta er på Pelicat-albumet Time is on our Side. Flere fine spor der.

Damokles – Marks VS. Wounds

Fra albumet Swing, Pendulum Swing. Neste ut i Ferske spor live er Damokles, Torsdag 7. mars. Les mer her.

 

Helt til slutt hekter jeg på disse, jeg har ikke skrevet noe om låtene, men det betyr absolutt ikke at det er b-vare.

John Olav Nilsen & Nordsjøen – Om det våte

Sâver – Primal One 

Årabrot – Hangman’s House

Sklitakling – Jakt

 

 

Årets norske EP (ikke rangert)

The Gratitudes – Extinction Bash (where’s the bear?)

The Gratitudes‘ EP Beans ble spilt inn i Endless Tinnitus Studio, Oslo, med Kvelertak-gitarist Bjarte Lund Rolland bak spakene. Jaggu spiller han også en klin vill gjestegitarsolo på EP-ens første og beste kutt, Extinction Bash (where’s the bear?). En utrolig bra låt. Vokalen, drivet, alt. De to andre låtene er også bra, bare for å ha sagt det.

 

Claudia Scott – AMO, Vol. 1

Claudia Scott er i gang med en rekke singler og EP-utgivelser som fullendes med et album i slutten av 2024. EPén AMO, Vol. 1 er sluppet. ‘Som låtskriver er det som driver oss at det alltid finnes en bedre låt, at vi aldri blir utlært’, sier Claudia Scott. Hun er en stor låtskriver, noe alle de 4 låtene på EP’en viser. Og igjen nydelig vokal av Claudia Scott. Lyden er meget god, og passer her perfekt til  det intime og nære uttrykket.

 

Jimbo Jones – Michael Mann

Nå, i 2023, 20 år etter sin aller første konsert, har Jimbo Jones kommet sammen igjen for å lage ny musikk. Med seg på laget har de fått Organ Morgan, fra band som Seid og The Pink Moon, til å bidra med grisete orgel og lydsetting fra romfartsindustrien. Resultatet er en 5-spors EP. Bra comeback. Uttrykket på EP’en innehar en rå urkraft-mix av punk og garasjerock. Jimbo Jones vrenger sjela slik kanskje bare folk med en slik livsballast som vokalist Max Boner får til.

 

Dråpe – Omnitone

Dråpe var tilbake med ny EP, syv år etter deres andre album Relax/Relapse. Soundet er mer åpent nå, og rent musikalsk har de utvidet horisonten ytterlige fra tidligere. French Canada har tydelige influenser av Beatles, psykedelia (psykedelia-influensene kan også høres til gangs på låta Melotone), en lite dose Tame Impala og tilsatt noen dråper (No pun intended) Stereolab, men når alt kommer til alt er dette Dråpe som har funnet seg selv på ny.

 

Barnevænnlig – SPETAKKEL 

Lett tilgjengelig og fengende er de små-stakkato punk/new wave-rytmene til Barnevænnlig På SPETAKKEL EP-en.

 

Per-Otto Oppi Christiansen

Årets album

Protomartyr – Formal Growth in the Desert

Den en gang så stolte bilbyen Detroit, har fostret rockestorheter som Iggy Pop, Alice Cooper, The White Stripes, Grand Funk Railroad – for å nevne noen. Vi kommer heller ikke utenom Detroit-technoens innflytelse på den elektroniske sjangeren. Med byens stolte musikalske tradisjoner, oppstod post-punk kvartetten Protomartyr i 2010. Deres energi og dystopiske univers, kombinert med nydelige poetiske tekster, ofte med svært politisk slagside, ble plutselig en musikalsk snakkis. Konsertene er legendariske, og da de spilte på Blå i 2018, ble vi regelrett blåst fra Akerselva og langt forbi øyene i Oslofjorden.

Deres 6. album Formal Growth… fortsetter musikalsk i samme spor som tidligere. For de som er kjent med dem, vil nikke gjenkjennelig, og samtidig registrere at de har roet noe ned på tempoet. Den desperate vokalen, som på tidligere utgivelsers refsende tekstlinjer om USAs politiske forfall og omfattende hengivenhet til kapitalisme – er også roligere. Men det er så absolutt umiskjennelig dem – og deres klaustrofobiske lydbilde. Tekstene på Formal Growth… er langt mer personlige og følsomme – vi tar et dypdykk inn i melankolien, refleksjoner, observasjoner og menneskelige tragedier, som ofte oppstår når noen mister noen (vokalist Joe Casey har mistet begge foreldrene).

Høydepunktene på skiva er mange; Fra den «rolige» åpneren Make Way til den spretne For Tomorrow og avslutningslåten Rain Garden. Det føles nesten nesten urettferdig å nevne noen av de 12 låtene, som på mystisk hvis henger flott sammen – de har alle elementer og stemninger som egentlig gjør dem til platens beste.

“Can you hate yourself and still deserve love?” – Polacrilex Kid

 

Jan-Olav Glette

Utenlandske album

bdrmm – I Don’t Know
Beach Fossils – Bunny
Bewilder – From the Eyrie
Blonde Redhead – Sit Down for Dinner
Blur – The Ballad of Darren
Bonnie Prince Billy – Keeping Secrets Will Destroy You
boygenius – The Record
Bully – Lucky for You
Grian Chatten – Chaos for the Fly
Civic – Taken By Force
The Clientele – I Am Not There Anymore
Depeche Mode – Memento Mori
Diners – Domino
Fiddlehead – Death is Nothing to Us
Gabriels – Angels & Queens 
Hotline TNT – Cartwheel
The Mountain Goats – Jenny from Thebes
PJ Harvey – I Inside the Old Year Dying
The Reds Pinks and Purples – The Town That Cursed Your Name
Slowdive – everything is alive
Sufjan Stevens – Javelin
The Tubs – Dead Meat
Uni Boys – Buy  This Now!
Wednesday – Rat Saw God

 

Utenlandske låter

bar italia – worlds greatest emoter
Beach Fossils – Dare Me
Big Thief – Vampire Empire
Blonde Redhead – Snowman
Blur – The Narcissist
boygenius – Cool About It
The Clientele – Lady Grey
Depeche Mode – Ghosts Again
feeble little horse – Sweet
Fever Ray -Shiver
The Hives – Smoke & Mirrors
Hotline TNT – I Thought You’d Change
Lana Del Rey – A&W
Lankum – Go Dig My Grave
The Last Dinner Party – Nothing Matters
Mannequin Pussy – I Got Heaven
Mitski – My love Mine All Mine
Mj Lenderman – Knockin
Overmono – Good Lies
Osees – Goon
Jeff Rosenstock – LIKED U BETTER
Sampha – Spirit 2.0
Scowl – Psychic Dance Routine
Screaming Females – Brass Bell
Ty Segall – My Room
Sleater-Kinney – Say It Like You Mean It
Slowdive – kisses
Sufjan Stevens – Will Anybody Ever Love Me?
Water From Your Eyes – Barley
Wednesday – Chosen to Deserve
Chelsea Wolfe – Dusk
Xiu Xiu – Pahrump
Ratboys – The Window
Cory Hanson – Housefly

 

Norske album

Colored Lights – Colored Lights
Draken Book of Black
Dwaal – Never Enough
John Olav Nilsen & Nordsjøen – I liv og arbeid
Exploding Head Syndrome – Victims
Juni Habel – Carvings
Håndgemeng – Ultraritual
Harald Lassen – Balans
Les Imprimés – Rêverie
Leonov – Procession
Misty Coast – Nevereverending
Moonpedro & The Sinking Ship – Kin
Murder Maids – Dance or Die
Veslemøy Narvesen – We Don’t Imagine Anymore
Naeon Teardrops – Testimony
Neighboring Sounds – Cold in the Smart City
nonne – Omf!
The No Ones – My Best Evil Friend
The Other End – The Sun Will Do You Good, They Said
Ricochets – Closer to the Light
André Roligheten – Marbles
Romskip – Vasje meningen
Rosa Faenskap – Jeg blir til deg
Sklitakling – Sklitakling
Spurv Breifjære
Susanna – Baudelaire & Orchestra
Susanne Sundfør – blómi
Sweetheart – I Will Love You When the Morning Comes
Taake – Et hav av avstand
Thee K-OTICS – We the Thee
Tilintetgjort – In Death I Shall Arise
We Might Be Strangers – We Might Be Strangers

 

Norske EP-er

Autonomie – No Peace, Only Violence

 

Norske låter

Avind – Naken
Backstreet Girls – Beef Chop Suicide
Colored Lights  – Warm Jets
Dwaal – Repentance of a Bastard
Marte Eberson – Come Around
Fadnes  – Don’t Go
Frode Fivel – Human
The Gratitudes – Extinction Bash (where’s the bear?)
Haust, Ivar Nikolaisen – Dead Ringer
Heave Blood & Die – Mjelle
Thee K-OTICS – Lovin’ Kinda Rocket
Krissy Mary – All Blue
Kristi Brud – En gang til
Leonov -Procession
Les Imprimés – If I
Misty Coast – Breathe
Moonpedro & The Sinking Ship – The Sea
nonne – Ikke normal
Neighboring sounds – Polis
The No Ones – KLIV
Outer Limit Lotus – Let the Night Ride You Home
Rosa Faenskap – Livredd
Sâver – Primal One
The Quarterlies – The Sweet Surrender
Spurv – Som skyer
Susanne Sundfør – alyosha
Superlynx – Into the Sun
Taake – Et Uhyre av en Kniv
Tape Trash – TT 4-EVER
Team Me – Return to the Riverside
Tilintetgjort – Mercurial
Årabrot – We Want Blood
Giant Sky – Imposter
The High Water Marks – Let’s Hang Out Forever
Jørund Vålandsmyr & Menigheten – Låst på innsiden
John Olav Nilsen & Nordsjøen – Diaspora-tårer

 

Konserter 

Arctic Monkeys, Oslo Spektrum 30. april
The Bevis Frond, Last Train, 4. mai
Weyes Blood, Rockefeller 31. januar
Blur, Øyafestivalen
boygenius, Øyafestivalen
Built to Spill, Rockefeller 20. juni
Gaz Coombes, John Dee 14. mars
Death Cab For Cutie, Sentrum Scene 7. mars
Devo, Øyafestivalen
Dry Cleaning, Øyafestivalen
Feist, Rockefeller 27. august
Lee Fields & the Expressions, Cosmopolite 24. februar
Fireside, Livets Oase, Kampen Bistro 23. mars
Alex G, Vulkan Arena 3. juni
Godspeed You! Black Emperor, Sentrum Scene 25. april
The Hives, Rockefeller 14. oktober
Mick Harvey, J.P. Shilo & Amanda Acevedo, Kafé Hærverk, 22. september
Jockstrap, Øyafestivalen
Melody’s Echo Chamber, Parkteatret 6. juni
Phoenix, Piknik i Parken
PJ Harvey, Sentrum Scene 30. oktober
Quicksand, John Dee 12. oktober
Spiritualized, Vulkan Arena 24. juni
Swans, Blå 19. oktober
Xiu Xiu, Belleville 7. oktober

 

Deichman Bjørvikas Ungdomsråd

Årets album

• Jungle – Volcano. Fordi det er chill å høre på. Ikke for mye, ikke for lite. Akkurat i midten.

• HILLARI – How Is Your Soul. Hands down, bare!

• Cleo Sol – Heaven. Hun er en av de beste up-and-coming Rn’b-artistene da.

• André 3000 – New Blue Sun. Har ikke hørt på det en gang, sier det bare for å være quirky. Glad han endelig er i sitt ess.

• Nas – Magic 2 og Magic 3. Nas og produsenten Hit-Boy er en magisk kombo. Ingen over, ingen ved siden av. De gamle er faktisk best. Hvert eneste vers blir en liten film inni hodet ditt.

• Yasin – Pistoler, poesi och sex.  Musikalsk mesterverk, no skips. 2023s beste album 4 life!

• Drake – For All the Dogs. Litt klein, skal ikke lyve, Litt mye bjeffing her og der, men likte albumet.

 

Årets singler

• Various Artists – Salam Ya Mehdi.  Liker flowen og budskapet, finnes i mange varianter fra hele verden. Sjekk ut den canadiske versjonen.

•  Oscar Blesson x Rambow – Monique. Kult å få på et Holmlia-navn! Rambow er undervurdert, respekter han!

• Klikk 9 – Hva er saken?. Fordi Jonas er fadderen min.

• Henrik Nilsen – Bli som deg. Er det blid, blir eller bli?? Jeg hører på den i bilen med mamma.

• Samy Deluxe & DJ Desue – Roter Velour. Drit fet, men skjønner ingenting av teksten. Jeg kan ikke tysk.

• Kanye West & Ty Dolla $ign – Vultures. Ganske bra bars, farlige. Karen kommer ut fra ingen steder og er bare litt vill.

• Jelassi – jasmina. Får lyst til å gråte, men hun er sååå slay.

• Baby Keem & Kendrick Lamar – The Hillbillies. Jeg håper på et collab album siden Kendrick har klippa seg.

• Billie Eilish – What Was I Made For, Tenker på livet, hvertfall som kvinne.

• Nines, Clavish, Nafe Smallz – Different League. Banger! Hadde ikke hørt om artisten før, men skal høre mer på han fremover.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 48 andre abonnenter