Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Headline 29. desember 2023

1983 var langt ifra et puslete år

Det er femte gang jeg tar for meg ett bestemt år fra 80-tallet, for å vise hvor innholdsrikt og variert tiår det var. Utvalget under her er ingen objektiv betraktning, den er helt og holdent subjektiv. Fokuset er hovedsaklig på artister jeg har et visst forhold til, for det meste sprell levende fremdeles, men i noen tilfeller mer som et nostalgisk minne. Okke som, er det en uforbeholden hyllest til det beste tiåret som noen gang har vært.

R.E.M. – Murmur

Kan like gjerne begynne med noe av det feteste som kom ut dette året. R.E.M. er et av mine absolutte favorittband gjennom tidene, sammen med The Smiths var de med på å definere musikksmaken jeg har den dag i dag. Jeg oppdaget dem for fullt med albumet «Lifes Rich Pageant» i 1986, og kjøpte hvert eneste album som kom ut helt frem til de sørgelig nok ga seg i 2011. De slapp den knallsterke EP’en «Chronic Town» i 1982, og beviste ettertrykkelig at de ikke hadde tømt hele arsenalet med debutalbumet året etter. «Murmur» er på samme tid underlig, mørkt og mystisk, og griper godt fatt i deg med Peter Bucks jangly gitarer og Michael Stipes kryptiske tekster. Det skulle ta noen år før R.E.M. ble allemannseie og langt glattere i utrykket, men på 80-tallet var de premisslevrandører av perfekt indierock, i ordets rette forstand.

Pylon – Chomp

R.E.M., spesielt Peter Buck, har alltid vært flinke til å namedroppe artister de har vært inspirert av, og Pylon er en av gjengangerene. Om det har hjulpet er et annet spørsmål, veldig få jeg kjenner som hører på dem i allefall. Vel, der har vi gått glipp av noe alle sammen. Pylon er ikke like umiddelbart fengende som R.E.M., og det er kanskje et lite stykke mellom godbitene, men hvis du liker post-punk generelt sett, er det slettes ikke verst dette her. Og hvis du synes «Crazy» høres kjent ut, er det fordi nettopp R.E.M. covret den på samlealbumet «Dead Letter Office» (1987).

The Fall – Perverted by Language

Det meste av albumet var allerede spilt inn, men nykommer Brix Smith rakk å legge på vokal på et par av sangene, uten at det imponerer så voldsomt. Hun kom heldigvis sterkere tilbake på senere album og bidro til en nærmest strak yatzy på resten av utgivelsene på 80-tallet. «Perverted by Language» er et av mange album med klassikerstatus i The Fall-katalogen, og uten å nøle blant topp 5 for min del. Sier ikke så rent lite siden de har 31 studioalbum å velge mellom. Rart å tenke på at det allerede er over fem år siden Mark E. Smith døde, han leverte til siste slutt med albumet «New Facts Emerge» i 2017. Ellers verdt å nevne at flere tidligere medlemmer, blant annet Steve Hanley, Paul Hanley, Simon Wolstencroft og grunnlegger Martin Bramah har dannet bandet House of All, som slapp album tidligere i år. Det ligger ikke overraskende tett opptil The Fall-sounden, noe familien til Mark ikke særlig begeistret for, men den diskusjonen kan vi ta en annen gang.

Bauhaus – Burning from the Inside

Har «In the Flat Field» (1980) og «Mask » (1981) fra før, men har aldri utforsket katalogen noe videre. Etter å ha hørt gjennom «Burning from the Inside» er jeg usikker på om jeg har gått glipp av så mye. Ikke misforstå, det et knippe gode låter her, «She’s in Parties», «Slice of Life» og «Honeymoon Croone», men albumet er såpass ujevnt at det er frustrerende. For dette kunne kanskje blitt et veldig bra album hadde det ikke vært for at vokalist Peter Murphy ble sjuk og bare deltar på omtrent halve albumet. På den annen side har jeg en følelse av det er en sovende klassiker.

Echo & the Bunnymen – Porcupine

Echos tredje album kan være en prøvelse hvis det er første gang du hører gruppa, jeg sleit i alle fall litt med åpningssporet «The Cutter». Selv om jeg hadde hørt på dem før! Det var noe med den insisterende aggresjonen som skremte meg bort. Tok en del år før jeg plukket det opp igjen og hadde tydeligvis modnet, for nå satt det mye bedre. «Porcupine» er fremdeles krevende, oppfølgeren «Ocean Rain» (1984) er f.eks. mye mer tilgjengelig, men har du først fått bandet under huden vil du digge dette også.

Howard Devoto – Jerky Versions of the Dream

Devoto er nok mest kjent som vokalist i Magazine, og som grunnlegger av Buzzcocks selvfølgelig. Der rakk han kun å lage EP’en «Spiral Scratch» (1977) før han ble lei pønken og startet Magazine. Som soloartist varte det ikke særlig my lengre, det ble bare dette ene albumet, pluss samarbeidsprosjektet «Buzzkunst» tjue år senere med Buzzcoks-kollega Pete Shelley vel og merke. Burde han laget flere soloalbum? Visst pokker burde han det! «Jerky…» er kanskje ikke et mesterverk, men funker fint hvis du vil ha en mer poppa og småskrudd utgave av Magazine. Sjekk også ut hans versjon av Big Star-klassikeren «Holocaust» på albumet «It’ll End in Tears» (1984) av This Mortal Coil. Ypperlige saker!

The Ex – Tumult

Min inngang til The Ex var gjennom frijazzen. Gitaristene Terrie Ex og Andy Moor er begge med i Lean Left, hvor de sammen med trommeguru Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark blåser fletta av deg med herlig støy og aggresjon. Så dem i København for 5-6 år siden og drømmer stadig om jeg skal få sjansen igjen snart. Sjekk også ut Nilssen-Love og Terrie Ex sitt duoprosjekt hvis du først får foten for dette her. Og ikke minst Offonoff! Ok, nok jazzprat. The Ex startet som et rent post-punk prosjekt allerede i 1979, i Amsterdam, og debuterte med albumet «Disturbing Domestic Peace» året etter. «Tumult» er gruppas tredje utgivelse. Det mest bizarre med dette bandet er at de ser ut til å være et oversett fenomen, eller i beste fall en uoppdaget hemmelighet. De har i iallfall aldri dukket opp på lister type; «best post-punk albums», som jeg kan finne. Det mest opplagte å tenke er selvfølgelig at de ikke er gode nok. Den ballen kan jeg bare punktere paddeflat med en gang, «Tumult» er en post-punk fest fra ende til annen.

Sjekk også:

Dobbel dose på Café Mir

The Chameleons – Script of the Bridge

På lik linje med The Sound, som ikke ga ut noe album i 1983, men sjekk for all del ut katalogen deres hvis du ikke har gjort det før, spesielt «From the Lion’s Mouth» (1981), er The Chameleons kanskje et litt glemt og oversett post-punk band. Det er mulig de kom for sent til å bli en del av bølgen, flere av de store post-punk pionerene som Wire, Joy Division og Magazine hadde allerede gitt seg på dette tidspunktet. Dessuten var synthpop, new romantics og new pop på full fart på vei inn, mens MTV var overfyllt med mer mainstream musikk. Eller kanskje folk rett og slett hadde gått lei og heller var klar for mer melodiøs popmusikk. Uansett, selv om «Script of the Bridge» er hakket for langt, med nærmest én times spilletid blir det i overkant monotont, er det likevel et knallsterkt debutalbum som fortjener en liten oppreisning.

Billy Bragg – Life’s a Riot with Spy vs Spy

Strengt tatt en EP dette her, eller minalbum, som man likte å kalle det på 80-tallet. Et format for dagens ungdom m.a.o. Billy Bragg var en radikal liten råtass som startet punkebandet Riff Raff på midten av 70-tallet, og slapp noen singler uten at det vakte den helt store oppsikten. Etter noen hvileløse år gikk han altså solo og debuterte med «Life’s a Riot with Spy vs Spy». Mitt favorittalbum med Bragg vil alltid være «Talking with the Taxman About Poetry» (1986) , men det gøyalt å se hvor mye punch én mann med gitar greier å lage på 16 minutter. Dessuten finner du nydelige «A New England» her, som for øvrig Kirsty MacColl fikk en enda større hit med året etter.

XTC – Mummer

Har vært stor fan av XTC i årevis, helt siden «Skylarking» kom ut i 1986, hvor jeg satt helt fjetra foran TV’en da NRK viste videoen til «Dear God». Det gjorde et uutslettelig inntrykk, og er morsomt å tenke på at statskanalen viste noe såpass religionskritisk den gang. Ellers er det lett å tenke seg at et band ofte blir bedre og bedre etter hvert album de gir ut, og for XTC stemmer dette langt på vei. De gikk riktignok på en smell med andrealbumet «Go 2» (1978), men de resterende fire har høy kvalitet som topper seg med «English Settlement» (1982). Men så var brønnen tom gitt. Eller det vil si, det er noen gode låter på «Mummer» også, men sammenlignet med de foregående, er det et halvslapt resultat.

The Go-Betweens – Before Hollywood

I 1992 slapp The Wedding Present en ny singel hver måned, (noe jeg har skrevet om før), og på b-siden av «Blue Eyes» var det en nydelig versjon av «Cattle and Cane». Jeg visste ikke hvem The Go-Betweens var den gang, men originallåten var altså hentet fra «Before Hollywood». Den vil nok for alltid være deres mest kjente låt, har vært med på en skokk med samlealbum, men det er flere godbiter her, «A Bad Debt Follows You», «On My Block», og min favoritt for øyeblikket, «As Long as That». «Before Hollywood» var siste album de ga ut som trio, før de ble en kvartett og hakket mer slickere på oppfølgeren «Spring Hill Fair» (1984). Uten at det hadde noen som helst negativ effekt i grunnen, The Go-Betweens var et makaluast band!

Talking Heads – Speaking in Tongues

Her finner du Talking Heads klassikeren «Burning Down the House», deres første og eneste topp-ti-plassering i USA. Underlig nok. Var nettopp denne låten som fikk meg til å undersøke bandet nærmere, hørte den på en fest en gang tidlig på 90-tallet, liveversjonen fra konsertfilmen «Stop Making Sense» (1984). Når det er sagt, tok det litt lengre tid før jeg hørte på selve «Speaking in Tongues», var nok litt mer fan av de tidligere albumene som vær mer new wave, spesielt «Talking Heads: 77» (1977) og «More Songs About Buildings and Food» (1978). Har midlertid fått sansen for «Speaking in Tongues» de senere årene og liker godt funkpop-festen den byr opp til.

U2 – War/Under a Blood Red Sky (live)

Finnes det en vakrere og tøffere åpning på en låt enn «New Year’s Day», med en nydelig kombo av melankolsk piano og bråfeit gitar? Det gjør det sikkert, men ikke i U2-katalogen. Den kvalifiserer lett til deres aller beste låt noensinne, ferdig snakka. Hører ikke så mye på U2 i dag, men det kriblet litt i kroppen da jeg hørte om igjen «Party Girl» fra livealbumet her forleden. Herlig med nostalgi!

The Alarm – The Alarm

En EP dette også, faktisk blant de første platene jeg kjøpte på vinyl på midten av åttitallet en gang, mest pga. låten «The Stand». Fant nylig de to første albumene på brukt vinyl, «Declaration (1984) og «Strength» (1985), og tok en runde på alle tre. Selv om jeg mistenker at det er en del folk der ute som fnyser av dem i dag, må jeg si at de holder seg godt. Hvis du er på utkikk etter indierock med allsangvennlige refrenger har du en del gode kandidater her, jeg kjenner i allefall at det rykker i anthemfoten. The Alarm er fremdeles aktive, men det er bare vokalist Mike Peters fra originalbesetningen som er med. Og kona hans.

Big Country – The Crossing

Apropos anthemvennlig, Big Country holdt ikke igjen på allsangfaktoren de heller, med sekkepipelignende gitarlyder blåste de seg inn på hitlistene med låten «Fields of Fire», og fikk en relativt stor suksess med moderalbumet «The Crossing». Jeg oppdaget dem med «Steeltown» året etter, mye takket være Sky Channel, og sammen med U2 var de et kjærkommet tilskudd til det ultimate popåret 1984. Fun fact: Mike Peters var faktisk vokalist i Big Country i et par år, han var med på albumet «The Journey» (2013), det første ordentlige studioalbumet siden «Driving to Damascus» (1999). Helt ok det òg.

The Waterboys – The Waterboys

Før Mike Scott forelska seg i Big Music satt han og klunka for seg selv på en trommemaskin. Han var misfornøyd med hans daværende band Funhouse og lekte med tanken om å gå solo. To av fem demoer ble med på debutplaten «The Waterboys», henholdsvis «December» og «The Three Day Man», og soloprosjektet hadde blitt til et band i stedet for. Jeg har alltid likt lydbildet på dette albumet, er noe med spinkelheten som kler den kjølige og mystiske atmosfæren som Scott tryller frem. En av de mest jagende låtene er «Gala», som av eller annen grunn alltid har fått meg til å tenke på spøkelser. Tror det er min absolutte favoritt.

The Lords of the New Church – Is Nothing Sacred?

At Stiv Bators’ band Dead Boys holdt den amerikanske punkfanen høyt, er det ingen tvil om, debutalbumet «Young Loud and Snotty» (1977) er en ubestridt klassiker og danker lett ut Ramones for min del. Men Bators var jaggu ikke på villspor med sitt neste band heller. Med god drahjelp fra Brian James (The Damned) fyrte de i gang det litt mer polerte The Lords of the New Church, og fikk stempel som gothband med det selvtitulerte debutalbumet i 1982. Goth eller ei, oppfølgeren «Is Nothing Sacred?» holdt gjerne ikke samme standard, men de fikk en ok hit med «Dance With Me», og jeg er ekstra svak for «The Night Is Calling» og «World Without End».

Violent Femmes – Violent Femmes

Historien er full av band som får alt til å klaffe på første forsøk, Violent Femmes er et av dem. Glemmer aldri første gang jeg hørte Violent Femmes, var på en fest på slutten av 80-tallet hvor noen satte på «Add It Up» og hele rommet eksploderte i allsang og dans. Sjeldent har det vært så digg å være 17 år og full av vitalitet. Fikk heldigvis opplevd dem live på Roskilde-festivalen noen år senere, tror det var i 1992, hvor de blåste fletta av oss alle sammen i det Blå teltet. Mener å huske at de på et tidspunkt kom ned på gulvet og spilte også, det er muligens et falskt minne, men det var i alle fall sånn det føltes. Debutalbumet er uansett en real klassiker, og jeg ble så fan at jeg kjøpte de fire neste albumene også.

The Police – Synchronicity

Andorra, sommeren 1988, en kompis finner bootlegen Live at New York «Shea Stadium»: 18/08/1983, og ut ifra låtvalget kan det umulig være bomkjøp. Når vi først får hørt den noen uker senere hjemme i Stavanger er vi umiddelbart skuffet over den dårlige lyden, men halvveis uti plata spiller det ingen rolle, og vi ignorere hvor ræva det egentlig låter. Dette er The Police på toppen av verden og de har aldri vært bedre enn akkurat da. «Synchronicity-materialet» er selvfølgelig godt representert her, bare «Mother» og «Miss Gradenko» er utelatt, men til gjengjeld tok de med «Murder by Numbers», et mesterverk jeg ikke kan begripe ikke var med på studioalbumet i utgangspunktet. The Police slapp fem album mens de holdt på, «Synchronicity» ble det aller siste, og er fremdeles det aller beste.

The Jam – Snap!

En annen trio som røsker godt i innvollene er The Jam. Har vært inne på det før at de er det ultimate singelbandet, og på samlingen «Snap!», er det fint lite å klage på. Paul Weller hadde oppløst bandet året før og dannet kjapt etterpå The Style Council, men det er litt av en gavepakke han etterlot seg. Her får du alle hitsene, og enda noen flere, 29 kramgoda låter i alt.

The Stranglers – Feline

Stranglers var aldri et punkeband ifølge dem selv, mer et pubrockband, men de la grunnlaget for at yngre krefter som Sex Pistols og The Clash fikk en scene å stå på. På 80-tallet tok de en annen vending, låten «Golden Brown» fra det foregående albumet «La Folie» (1981) er en klassiker i dag, men kom som en overraskelse for fansen den gang. På «Feline» tar de den enda lengre og har nærmest laget et synthpop-album. Det er kanskje bare meg, men er ikke synthgangen i «All Roads Lead to Rome» veldig lik Eurythmics’ «Sweet Dreams (Are Made of This)»?

Billy Idol – Rebel Yell

Billy Idol startet som kjent Generation X i 1976, men det var først når han debuterte med soloalbumet «Billy Idol» i 1982 han virkelig fikk suksess. I 1983 fulgte han opp med «Rebel Yell» som ble en enda større suksess, og musikkvideoene til «White Wedding», «Dancing with Myself og «Rebel Yell» surret hyppig på Sky Channel. Ble rimelig lei dem den gang, men synes det er hyggelig når sangene dukker opp på radioen en gang i blant. Og det var visst nostalgisk moro å se ham sammen med deler av Sex Pistols som Generation Sex på Tons of Rock tidligere i år.

The Replacements – Hootenanny

Tok noen år før de ble stuereine, var først på «Let It Be» (1984) alt ramlet på plass for min del. Når det er sagt, er det absolutt låter verdt å høre på her, «Color Me Impressed» og «Willpower» f.eks., mens det er kostelig hvordan de feier avgårde i halsbrekkende tempo på f.eks. «Run It» og Mr. Whirley», med innlagte Beatles-parodier. De kunne blitt et så mye større band i forhold til salgstall, hadde de bare giddet å følge spillereglene, i det minste noen av dem. Men det må ha føltes befriende å gi totalt beng også. Ble jo mange fete album ut av det.

Sonic Youth – Confusion Is Sex

Sonic Youth kom rett ut av no wave-gryta i New York og lagde mye støy og leven i begynnelsen, og det er ikke tvil om at de spilte en essensiell rolle for mange indieband og undergrunnsscenen generelt sett. «Confusion Is Sex» kan være en prøvelse å lytte til, men har du først dyppet tåen i dette støylandskapet er den vel verdt å teste ut. Thurston Moore er ellers ikke ukjent for å ha jobbet med folk i frijazz-miljøet, blant annet ulike prosjekter med Mats Gustafsson og The Thing. Sonic Youth og deler av The Ex samarbeidet faktisk på «In the Fishtank»-serien, sjekk ut hvis du er gira på mer eksperimentelle (u)lyder.

Swans – Filth

Var på konsert med Swans på Vulkan Scene i Oslo, like etter albumet «To Be Kind» (2014) som jeg hadde kjøpt, og var rimelig gira på å se hva de kunne komme opp med live. Etter en halvtime med det samme monotone perkusjons- og messeaktige kjøret begynte jeg å lure på hva i helvete dette her var for noe egentlig. Dette var selvfølgelig bare begynnelsen på en av de mest ambivalente konsertopplevelsen jeg noensinne har opplevd. Han ene jeg var med gikk halvveis ut fordi han ble fysisk dårlig, mens en annen presterte kunststykket å sovne i det mest drøye partiet i løpet av kvelden, hvor det knapt hjalp med ørepropper for å dempe den sinnsykt høye og støyete lyden. I ettertid er det interessant å ha vært vitne til, men har hørt fint lite på dem siden, må jeg innrømme.

Hüsker Dü – Everything Falls Apart/Metal Circus

Mens Billy Bragg  leverte 7 låter på 16 minutter, fyrte Hüsker Dü av 12 på 19 minutter. «Everything Falls Apart» var oppfølgeren til «Land Speed Record» (1982), og i motsetning til dens rasende liveinnspilling tok de seg faktisk tid til å gå i studio denne gangen. Gevinsten er at låtene er mer strukturerte, flere av dem har melodiske hooks og vi får et nikk til poppunk-retningen de hadde tenkt seg i. De covrer til og med Donovans «Sunshine Superman». Sjekk også ut EP’en «Metal Circus» for Grant Harts gufne voldtektslåt «Diane».

Bad Brains – Rock for Light

Finner nyinnspillinger av fem låter fra debuten «Bad Brains» (1982) her, tenkte vel at produsent Ric Ocasek fra The Cars kunne pusse opp lydbildet et par hakk. Det kan man trygt si at han gjorde. Fremdeles stor uenighet om den rufsete produksjonen på den selvutgitte kassetten gjøre låtene bedre eller dårligere enn på «Rock for Light». Mitt tips er uansett å skaffe deg begge albumene, så får du både de forskjellige versjonene, og en haug med andre råe låter fra veteranene de fleste andre hardcore punk gruppene var inspirert av.

Minor Threat – Out of Step

Sammen med hans bror i ånden Henry Rollins, som rulet på vestkysten i Black Flag, har Ian MacKaye alltid trukket frem Bad Brains som en stor innflytelse. Begge gutta så dem visst på konsert som 16-17 åringer og ble helfrelst på flekken. Ian MacKaye og bandet hans The Teen Idles spilte faktisk flere konserter med dem tidlig i karrieren. Teen Idles varte bare et knapt år dog, og like etterpå startet han gruppa Minor Treath. De var hardcore til tennene og førte en enda hardere livsstil med motsatt tilnærming enn de aller fleste andre, de var nemlig imot alkohol, dop, røyk og tilfeldig sex, de var straight edge. «Out of Step» var det eneste albumet de ga ut, og foruten «Cashing In» ramler det avgårde i et helsikkes tempo, før det hele plutselig er over 21 minutter senere. Skaff deg «Complete Discography» (1989) så får du med alle singlene i tillegg.

Minutemen – What Makes a Man Start Fires?

Med 18 låter på 26 minutter skulle en tro at Minutemen spilte hardcore punk med livet som innsats. Alt går ikke like fort, men her er det få som strekker seg over tominutters merket, kun tre faktisk, men det trioen spruter ut er noe helt for seg selv. De var sammen med Black Flag, Hüsker Dü og Meat Puppets tilknyttet platselskapet SST Records og toneangivende i undergrunnsmiljøet første halvdel av 80-tallet, men skilte seg likevel ut ved å spille en blanding av punk, rock, funk, folk, og frijazz. Og med masse humor! Bare tittelen på åpningslåten forteller litt om hvor landet lå, «Bob Dylan Wrote Propaganda Songs», selv om det visstnok også var en hyllest til mannen. Året etter klemte de til med dobbeltalbumet «Double Nickels on the Dime» og sendte et nikk til Hüsker Düs album «Zen Arcade» med hilsen: «Take that Hüskers!»

Sjekk også:

Minutemen – en sentral gruppe i undergrunnsmiljøet i USA på 80-tallet

Circle Jerks – Golden Shower of Hits

Keith Morris var først vokalist i Black Flag, før han fikk fyken i 1979 pga. av kraftig rusbruk og ble erstattet med Henry Rollins. Senere på året var han likevel i god nok form til å starte opp bandet Circle Jerks, og plukket opp en dose humor på veien i tillegg. Albumtittelen er i alle fall passe pubertal, og de sparker deg lystig i pungen med en god dose hardcore punk.

Wipers – Over the Edge

Hadde i utgangspunktet tenkt å hoppe over dette bandet. Innbilte meg at jeg hadde hørt om navnet, men orket egentlig ikke å sette meg inn i det. Heldigvis sjekket jeg dem ut til slutt, for dette er right up my punkalley. Wipers er ikke like hardtslående og masete som Black Flag, men de lagde definitivt like krasse låter som rettet langfingeren til Reagenstyrte Amerika. Låtene har ofte fengende melodier og ligger et sted mellom punk og post-punk, med kantete gitarer og et rufsete lydbilde. De gikk heller ikke av veien for å strekke ut en låt i ti minutter, som f.eks. «Youth of America» (1981) hentet fra albumet med samme tittel. Vokalist og primusmotor Greg Sage var en litt uvanlig type, han ville egentlig ikke turnere og stille til intervjuer, bare la musikken tale for seg, men innså motvillig etter hvert at han måtte bjuda på og spille en del av gamet. «Over the Edge» er Wipers tredje album og jeg var så heldig å finne noen lekre vinylutgaver av den, og «Youth of America» i henholdsvis Edinburgh og Lisboa i sommer, det kom faktisk et spontant lykkeshvin fra meg begge gangene. Et av mine absolutte favorittband, Mission of Burma, covret «Youth Of America» på livealbumet «Snapshot» i 2004, det er utvilsomt et kvalitetsstempel av høy rang.

Green On Red – Gravity Talks

Har vært inne på at jeg kjøpte et par album av Green On Red tidligere, og at de har stått bake TV’en i mange mange år. Vel, de står der enda.

Elvis Costello & the Attractions – Punch the Clock

Oppdaget Elvis Costello da «Spike» (1987) kom ut, digget «Veronica» og «God’s Comic», så kjøpte ganske kvikt albumet. Fant ellers fort ut at han hadde gitt ut enda bedre album tidligere i karrieren, men «Punch the Clock» er dessverre ikke et av dem. Dropp det og lytt heller til mesterverket «This Year’s Model» (1978), eller «Armed Forces» (1979), «Get Happy!!» (1980) og «Imperial Bedroom» (1982) for den slags skyld.

Tom Waits – Swordfishtrombones

Hva skal man si om skranglebøtten Tom Waits, jo bare at han oppfant seg selv to ganger. Først som en småforfylla barpianist med hang til artige anekdoter, dernest som en av de mest originale artistene på denne siden av Captain Beefheart. Det hadde vært tilløp på tidligere album, men på «Swordfishtrombones» tok han ut all sin særegenhet og leverte sitt beste album så langt. Hvis du mot formodning synes at «16 Shells from a Thirty-Ought Six» er i overkant rar, sett på «Soldier’s Things» og la deg forføre av bråvakker melankoli i stedet for. Og så prøver du «16 Shells…» et par ganger til, plutselig sitter den også. Ønsker meg nytt album av onkel Tom til jul, er tross alt tolv år siden «Bad as Me» kom ut.

David Bowie – Let’s Dance

Det var en solbrun Bowie med bleka hår og veltrent kropp, som innkalte til pressekonferanse i forbindelse med lanseringen av hans første album på tre år. «Let’s Dance» føk inn på førsteplass i en rekke land og ble Bowies mestselgende album. Dessverre var det også begynnelsen på en kreativ hengemyr, og resten av 80-tallet er mer eller mindre en forglemmelig affære. David Bowie har selv omtalt denne perioden som hans «Phil Collins years». Tolk det som du vil. Du finner uansett mye fint her, tittelsporet selvsagt, hans ypperlige versjon av «China Girl», som han for øvrig skrev sammen med Iggy Pop for hans album «The Idiot» (1977). «Cat People», opprinnelig skrevet til filmen med samme navn i 1982, og «Modern Love», en gladsak som fikk meg til å kjøpe «Let’s Dance» i utgangspunktet.

Peter Hammill – Patience

Siden mai 2020 har jeg hørt på podcasten «The Album Years» med Steven Wilson og Tim Bowness, og jeg tror ikke det har vært et eneste program hvor de ikke har nevnt Peter Hammill. Han er en svært produktiv fyr og gutta er selvfølgelig blodfans av både solomateriale og albumene han ga ut med Van der Graaf Generator. For min del begynte jeg først i høst å sjekke ut hva dette var for noe, for det meste Van der Graaf fra 70-tallet, og Hammills eminente soloalbum «Over» (1977), og må si meg enig i at han er verdt alt fuzzet. Har så vidt skrapt i overflaten foreløpig, men så lenge «Patience» var langt bedre enn ryktet skulle tilsi gleder jeg meg vilt til å utforske de 70 andre albumene også.

Bob Dylan – Infidels

Nei, på tide å legge dette religiøse maset på hylla for godt, jeg savner å være en rockestjerne tenkte kanskje Dylan på begynnelsen av 80-tallet. «Infidels» var i alle fall første album på fem år hvor han gikk tilbake røttene og leverte en lite knippe med gode rock- og poplåter. Åpningssporet «Jokerman» setter standarden og det blir aldri bedre enn det, men «Sweetheart Like You» er en fin liten sviske, «Man of Peace» rykker deg godt i foten og «I and I» ruller fint avgårde. Mark Knopfler er nok en gang med på girtarlaget, og veier opp for den noe daterte 80-tallslyden.

Marillion – Script for a Jester’s Tear

På den ene siden digget jeg The Smiths, R.E.M., The Cure og Depeche Mode, på den andre siden hang jeg fast i svulstig og pompøs progrock på 80-tallet, og Marillion har vært med meg siden. De tre første albumene med Fish står fremdeles høyt i kurs, og på en god dag kan jeg til og med inkludere fjerde og siste album «Clutching at Staws» (1987) i klassikerrekken. «Script for a Jester’s Tear» er nok det aller beste av dem, og uansett hva du måtte mene om at de skamløst kopierte Genesis, sier jeg ja takk begge deler, men jeg foretrekker Marillion.

Genesis – Genesis

Og mens vi snakker om sola. Her var de jo blitt en trio for lenge siden, i 1975 så vidt jeg husker, og de lange proglåtene var for det meste et tilbakelagt stadium. «Genesis» var mitt første møte med gruppa, hvor du finner den evigvarende småskumle «Mama», som faktisk havnet på 3. plass på VG-lista, og andre perler som «That’s All», «Home by the Sea» og «Second Home by the Sea». I tillegg til tøysete «Illegal Alien» som selvfølgelig ville blitt kansellert i dag.

Yes – 90125

Som mange andre som vokste opp på 80-tallet var det lett å digge det fete gitarriffet på «Owner of a Lonely Heart», åpningssporet på albumet «90125», som skulle vise seg å bli en stor hit for Yes. Det hjalp for øvrig ikke så mye på min videre utforsking av bandet, kjøpte riktignok «Fragile» (1971) på et tidspunkt noen år senere, men fikk aldri helt fot.

Pink Floyd – The Final Cut

Den blodfattige fetteren til «The Wall».

The Rolling Stones – Undercover

Jeg er en rimelig stor fan av The Rolling Stones, og leste boka «The Rolling Stones, låt for låt – historien bak sangene» av Bård Ose med stor glede i sommer. Men fikk samtidig bekrefta at 80-tallet var et relativt magert tiår for gruppa, det er riktignok mye fint å finne på «Tatto You» (1981), men ellers hadde de lite å komme med. «Undercover» er variert i stil dog, det skal de ha.

Cyndi Lauper – She’s So Unusual

Tror jeg fint kan leve med å aldri høre «Girls Just Want to Have Fun» noensinne igjen, den er rett og slett ihjelspilt, men er selvfølgelig en klassiker uavhengig av hva jeg synes. Albumet «She’s So Unusual» har uansett en håndfull andre låter som fint tåler å bli hørt på igjen og igjen. Den freshe new wave-aktige «She Bop», klinelåten «Time After Time», allsangvennlige «All Through the Night» og «Money Changes Everything» som faktisk var en av de første singlene jeg kjøpte. Og hvis du er i ordentlig mimrehumør, sett på «True Colors» og syng høyt med på den også.

Madonna – Madonna

Madonna var jo noe av det største som fantes på 80-tallet, med flere no. 1 singler og musikkvideoer som fikk de fleste til å sperre opp øynene. Jeg kjøpte aldri noen plater av henne, men hadde «Madonna» og «Like a Virgin» (1984) på opptakskassett.

Duran Duran – Seven and the Ragged Tiger

Har vært inne på hvordan jeg kjøpte meg dette albumet på kassett i Spania tidligere, med tittel på spansk og greier, og hvordan jeg om kompisen min så videoen til «The Reflex» på Sky Channel ørtiførti ganger på midten av 80-tallet. Jeg var blodfan i noen år, men mistet interessen etter at «Notorious» kom ut i 1986, hørte kun på de 2-3 første albumene en gang i blant, men brydde meg fint lite om hva de drev med i forhold til ny musikk. I 2015 slapp de «Paper Gods» og den gamle iveren våknet til livet igjen, det toppet seg sommeren 2022 da jeg så dem live i Hyde Park med 65 000 andre fans. «Rio» (1982) regnes som det beste albumet, og jeg skal i grunnen ikke krangle på det, men «Seven and the Ragged Tiger» står allikevel mitt hjerte nærmest, det var her forelskelsen startet.

Depeche Mode – Construction Time Again

Førtito år etter debuten er Depeche Mode fremdeles relevante, og selv om de er redusert til en duo var årets album «Memento Mori» det beste siden «Playing the Angel» (2005). På «Construction Time Again» begynte de for alvor å finne formen og fikk en småhit med singelen «Everything Counts», men også «Love, in itself», «Told You So», «Shame» og «And Then…» er høydepunkter. Ellers er det noen duds her også, blir f.eks. sliten i hodet av «More Than a Party» og «Pipeline» har et enerverende synthtema som gjentas i det uendelige. Året etter ble det derimot full klaff med albumet «Some Great Reward», for ikke å snakke om «Black Celebration» (1986).

Tears For Fears – The Hurting

Tears for Fears skrek seg for alvor inn i hjertet mitt med, ja riktig gjettet, «Shout» i 1985, men «Mad World» fra debutplata «The Hurting» er enda bedre. Teksten er kanskje litt i det tristeste laget for en popplåt, men melodien er  ganske upbeat, litt sånn new romantic/new wave-greie, og pokker så fengende! Det er egentlig ikke et dårlig spor på hele albumet, og det er imponerende at et tekstunivers som i stor grad handler om traumatiserte barndom havnet på 1. plass i England.

Aztec Camera – High Land, Hard Rain

Vidunderbarnet Roddy Frame dannet skotske Aztec Camera i 1980 som sekstenåring, og debutalbumet «High Land, Hard Rain» ble nærmest en klassiker med en gang. Sikkert for polert og slickt for enkelte, men på lik linje med Prefab Sprout er det finslipt popmusikk med jangly gitarer og melodilinjer som smyger seg tett langs kroppen som varm fløyel. Hvis du trenger å bli overbevist, sjekk ut «Lost Outside the Tunnel», liker du ikke den kan du bare drite i det.

Cocteau Twins – Head Over Heals

Noen andre skotter som også kunne drapere deg med sonisk fløyel var Cocteau Twins, gjerne mer av det kjøligere slaget musikalsk sett, men Elizabeth Frazers vokal var esoterisk og vakker. Når jeg begynte å samle på vinyl på midten av 80-tallet var Cocteau Twins blant mine første kjøp. Jeg fikk fatt i «Tiny Dynamine/Echoes in a Shallow Bay» (1985) og  «Victorialand» (1986) på samme dag og fikk moren min til å kopiere opp de vilt fascinerende innercovrene på fargekopi som jeg hang på veggen. Elizabeth Frazer var også med på EP’en «Sixteen Days/Gathering Dust» til This Mortal Coil i 1983, hvor gjerne coverversjonen av Tim Buckleys «Song to the Siren» på b-siden er enda mer kjent.

Raga Rockers – The Return Of The Raga Rockers

Høsten 1988 så jeg Raga Rockers for første gang, de spilte på Folken i Stavanger, «Forbudte Følelser» var akkurat kommet ut, jeg var seksten år og dritfornøyd med å ha sluppet inn på en konsert med attenårsgrense. Dette var også noe helt annet enn deLillos-konserten jeg var på året før, hvor vi måtte sitte oppe på galleriet fordi vi ikke var gamle nok. Publikum danset livlig foran scenen og jeg oppdaget fort hva fenomenet «slamdance» var for noe, eller «moshing» som det kalles i dag. I motsetning til Kvelertak-konserten jeg var på tidligere i høst hvor jeg sto stille og så på, var jeg høyst aktiv foran scenen. Jeg gikk hjem med blod på skjorta og et stort smil rundt munnen. Jeg hadde fått meg noen nye norske helter. «Forbudte Følelser» satt som et skudd i mellomgulvet, men jeg har alltid vært veldig svak for «The Return of the Raga Rockers», den kjemper med «Maskiner i Nirvana» (1985) om å være mitt favoritt Raga-album. Den har selvfølgelig klassikeren «Når knoklene blir til gelé», men jeg er vel så glad i «Komplex», «Idiot rock», «Drept kjendis», «Se og hør», «Gamle damer», «DK2», ja, du skjønner hvilken vei dette går, det er ikke et eneste svakt spor på hele albumet.

De Press – On the Other Side

Er en slags blanding av uutgitte låter og livealbum dette her, så burde kanskje ikke vært med, men siden jeg digger De Press, er det ingen vei utenom. Deler av liveopptaket er henta fra den legendariske turneen i Gdańsk, hvor også Kjøtt og The Aller Værste! var med, og det spruter av rufsete post-punk energi.

Fra Lippo Lippi – Small Mercies

Selv om «Shouldn’t Have to Be Like That», og for så vidt moderalbumet «Songs» (1986) ble en relativt stor hit i Norge, greide jeg aldri helt å omfavne det. Var nok ikke helt åpen for norsk musikk den gang, syntes det ble en blek kopi av Depeche Mode, OMD, eller andre synthpop-storheter. Vel, hadde jeg heller bare giddet å høre nøyere etter ville jeg funnet frem til «Small Mercies» og skjønt at Fra Lippo Lippi hadde mye mer å fare med. Det er et riktig så fint album, og blir du ikke hekta på popperlen «A Small Mercy», er det noe alvorlig galt med deg.

Knutsen & Ludvigsen – Juba juba

Knutsen & Ludvigsens store styrke, spesielt på «Juba juba», var gode og fengende melodier. «Dum og Deilig», «Måneland», «Liten aftensang», «Eg ve te Bergen» og «Kanskje kommer kongen» har alle lett nynnbare og allsangvennlige melodier. Det er nok derfor de traff både barn og voksne så godt. Det var ikke bare artige tekster barna kunne le av, det var også gode poplåter for voksne som hadde The Beatles friskt i minne kunne kjenne seg igjen i. Knutsen & Ludvigsen sanket en Spellemanpris, solgte 110 000 plater, landet en 3. plass på VG-lista og ble popstjerner i samme slengen.

Iron Maiden – Piece of Mind

Hadde tenkt å droppe all heavy rocken denne gangen, hadde begynt å gå lei av den på dette tidspunktet og har derfor ikke noe særlig forhold til albumene som kom ut i 1983. Foruten KISS da, men «Lick It Up» er ikke noe å skrive hjem om uansett. Ettersom jeg har hørt sinnsykt mye på podcasten «Gammal Maiden» med Torkil Torsvik i år gjør jeg likevel et unntak for Iron Maiden, har vært herlig mye mimring gjennom det programmet. Anbefales på det sterkeste å sjekke det ut. Nevner kjapt også Metallicas «Kill ‘Em All» siden jeg skal se dem på Tons of Rock neste år, og «Balls to the Wall» med Accept, har alltid likt tittellåten veldig godt.

Sjekk også:

Du holder deg jammen godt til å være 50!

1979 – Førtiåringer med stil og substans

1980 – Starten på det gylne tiåret

Det var ikke så verst i 1982 heller

Året var 1986

1988 – En hyllest til 80-tallet. Igjen!

 

Sjekk flere relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 48 andre abonnenter