Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 22. januar 2024

Konsertanmeldelse: Distingvert og gemyttlig Lloyd Cole på Vulkan Arena

Rett i underkant av to timer alt i alt, fordelt over to sett og to ekstranumre, med tekstmessige finurligheter og klangfull gitarpop med en umiskjennelig og akrobatisk vokal, var det vi fikk levert på Vulkan Arena lørdag 20. januar av den britiske sangeren Lloyd Cole, som gjennomgikk 40 år pophistorie med vekt på den gylne perioden på 1980-tallet med Lloyd Cole and the Commotions.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ådne Evjen

Ikledd en hvit dress skjorte, hvite bukser og joggesko, kritthvitt hår og en nett frisyre, utstråler den snart 63 år gamle mannen – født 31. januar 1961 – noe gemyttlig og distingvert. «Don’t Look Back» er først på programmet før «Mr. Malcontent» virkelig setter tonen. Observant, litterært, understated og melodisk er karakteren. En håpløs eller håpefull romantisk tilnærming preger mye med et karakteristisk negativt verdenssyn.

Med tørr humor og eleganse, og en liten porsjon forsmådd ironi, fanger han oppmerksomheten vår greit, selv om responsen vår var noe avmålt etter første sett. Men historiene om skjebnesvanger kjærlighet, ustø relasjoner og feilplassert tro, som opprinnelig gjorde oss til fans i vår ungdom, vinner oss mer og mer over nå sammen med den avvæpnende selvironiske humoren.

Lloyd Cole på Vulkan Arena. Foto: Ådne Evjen

Vi får beskjed om at dersom vi har vært på en konsert med hans låter uten noen feil, må det ha vært et hyllestband vi har lyttet til. Og visst er det noen små og store spillefeil her og der, men Lloyd Cole imponerer også med ornamentert gitarspilling – andre ganger enkelt og minimalistisk. Han er i kveld helt alene på scenen. Sønnen, som var med på Konserthuset i 2017, har blitt hjemme.

Tidlig i det første settet tas vi med til sangeren – fra Chapel-en-le-Frith i Derbyshire – sin egen barndom. ‘Vi skal få slippe noe han selv hadde skrevet i den perioden’, medgir han, og gir oss i stedet David Bowies låt «Can You Hear Me?» fra «Young Americans». Klart og tydelig en låt han han har hatt et sterkt og lidenskapelig forhold til. Det reflekteres i en utmerket versjon, som likevel ikke helt når opp til originalen som har et eget groove.

Røttene ligger ellers i både janglepop og Velvet Underground, selv om en musikalsk rastløshet, som f.eks. inkorporerer Mott the Hoople, Simon & Garfunkel, Herman’s Hermit, Leonard Cohen, The Hollies, Love, alltid har preget ham og låtene. Musikalske samtidige som Aztec Camera, Orange Juice og Prefab Sprout kan også gi en pekepinn på lydbildet. En slags intelligent sofistikert pop, eller college rock, med smarte tekster og smittende folkrock-baserte melodier og skimrende klanger.

Lloyd Cole på Vulkan Arena. Foto: Ådne Evjen

Den tidligere filosofistudenten har dessuten gjort en rekke syntheksperimenter med Hans-Joachim Roedelius, og den nyeste skiva er fylt av synthpop. Men alle tangenter og strykere fra de mer arrangerte popplatene, inspirert av Burt Bacharach og Scott Walker, er fraværende på denne turneen. Her handler det om engelskmannen med sin stemme, humor og gitar.

Tittelkuttet «Rattlesnakes», fra det ikoniske 1984-albumet, vekker behørig jubel ute i salen – og forteller hvorfor de mange 50-60-åringene har funnet veien hit denne lørdagskvelden på et fullsatt Vulkan Arena – med stående publikum i baren bak og på galleriet oppe i tillegg. Verbale vittigheter, referanser til Joan Didion og fengende harmonier. Deriblant en rekke tidligere Beat-skribenter, Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys, Ole Johannes Åleskjær fra The Loch Ness Mouse og The Quaterlies, Anders Vinnogg fra American Suitcase og representanter fra nettstedet Popklikk.

‘Denne låten skrev jeg om min nyfødte sønn. Han er nå 30 år gammel’, introduserer Cole «Trigger Happy». ‘Da innbilte jeg meg at jeg var omtrent midtveis i karrieren’, poengterer han lakonisk. Samme type humor benytter han etter «Undressed» i det andre settet når han anmerker at det var 1989-utgaven av ham selv som var avkledd.

Han anerkjenner at låten «Woman in a Bar», fra albumet «Anti Depressant» (sluppet i 2006), stammer fra da han oppnådde bunnpunktet hva gjelder usynlighet som artist. «Like Lovers Do», fra albumet «Love Story», ga han en mindre hit i 1995, og står frem som en av de mer tilgjengelige nyere låtene. Kanskje hadde det da gjenopptatte samarbeidet med The Commotions’ Neil Clark noe med det å gjøre?

Lloyd Cole på Vulkan Arena. Foto: Ådne Evjen

Det andre settet starter kruttsterkt med «Are You Ready to Be Heartbroken», som andre låt etter «If I Were a Song» tett fulgt av «Brand New Friend». «On Pain» og «The idiot» er plukket fra hans ferskeste album «On Pain». På sistnevnte låt ber han oss om å bidra med andrestemmen. Et triks han senere også gjentar på en av mine personlige favoritter: «Jennifer She Said» fra tredjealbumet «Mainstream».

Tidligere har han sagt at han ser streng ut, men er egentlig ikke det. ‘Jeg prøvde å se nøytral ut på bilder på 90- tallet, men så da i stedet sint ut, og det var jeg allerede for gammel til’, vitser han, med referanse til stereotypien Angry Young Man. Vi må gjerne synge med. Dog bør vi kanskje ikke skrike av full hals om vi har en skikkelig fæl stemme. Det han derimot ikke ønsker seg er de som gjerne vil være trommis og klapper med hendene. Det passer seg sjelden i en slik enkel akustisk setting – og ellers bør vi generelt unngå dette med mindre trommisen gjør dette selv.

Oppgitt og selvanklagende forteller han at han bare kan fem akkorder, og at det er begrensede muligheter for hvordan man kan variere akkordrekkene. ‘Denne låten har de samme som George Harrisons «Isn’t It a Pity» (fra All Things Must Pass») og Lou Reeds «Satellite of Love» (fra «Transformer»)’, forteller han, som han så synger litt av, før han avbryter at Reed faktisk har to og går over i «Sad Song» fra «Berlin». «Why I love Country Music» er et annet av høydepunktene underveis.

Lloyd Cole på Vulkan Arena. Foto: Ådne Evjen

Også de nyere låtene er fine. Det er likevel ikke bare fordi vi har hørt låtene sammen med The Commotions så mange flere ganger at de låtene setter sterkest avtrykk. Disse har substansielle, varige kvaliteter som alltid vil glede. Han er uansett en generelt meget habil låtskriver, og det er låtkvaliteten som bærer kvelden.

Orkestrerte «Butterfly», fra albumet «Don’t Get Weird on Me Babe», er også fin i kveldens versjon. Det er et deilig gjenhør med «Perfect Skin» i slutten av det andre settet. På publikums anmodning er «Lost Weekend» første ekstranummer. En låt undertegnede også har ventet på.

Så får vi en annen perle i form av «Forest Fire» før lysene slås på , og vi kan begi oss hjemover. Det har på ingen måte vært en tapt helg, snarere et passe gledelig live-møte med en gammel helt.

 

Sjekk også andre konserter fra Vulkan Arena nederst, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 48 andre abonnenter