Konsertanmeldelse: Slowdive: Støykaskader og tandre vokalharmonier

Sentrum Scene ble badet i drømmende, bombastiske gitarer i herlig harmonisk samspill og mer minimalistisk ambient lydtablåer da Reading-kvintetten Slowdive gjestet hovedstadens våte og islagte gater mandag 22. januar med et veritabelt sanseangrep. Ja takk til skimrende ørefryd og rensing av øregangene med deilige støykaskader.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Konserten med Slowdive på Sentrum Scene bød på en deilig halvannen time uforglemmelig tonal eksersis, som sang med i etterklang langt inn i nattestimene. En feiring av hele bandets karriere med vekt på «Souvlaki» (1993) og de to seneste studioalbumene. Før det hadde de mer poppa drømmepopperne i Pale Blue Eyes varmet godt opp, selv om avtrykket deres ikke var fullt så skjellsettende. Fint å se at en slik ydmyk arvtager ble gitt sjansen foran et så stort og riktig publikum. Men de bleknet fort litt sammenlignet med kveldens hovedattraksjon.

«shanty» fra 2023s «everything is alive» starter» det hele med higende synther etter at bandet har gått på scenen til tonene av Brian Enos «Deep Blue Day». Singelen «Star Roving» fra det selvtitulerte comebacket og «Catch the Breeze» fra debuten «Just for a Day» (1991) følger. Publikum svarer med tilfreds hodesvaing og de ivrigste holder om hverandre i  eventyrlysten dans.

Musikken er transcendental og kosmisk. Seks låter inn brenner gitartumultene seg fast i vårt indre med en ekstra kakofonisk, men strålende «Souvlaki Space Station.» Det vil si etter litt innledende tekniske vansker Halstead hevder er de første på denne turneen.

Med unik dybde og musikalsk følsomhet fremskaffet av kaskader av atmosfæriske gitarer med vekt på ekkopedalen og tandre vokalharmonier fant de gamle shoegazeheltene Slowdive fra Reading flammen, hjertet og gnisten hos de tilstedeværelse på et for lengst forhåndsutsolgt Sentrum Scene.

Bandleder og en av de to ledestemmene, Neil Halstead, er på scenens venstrekant harvende på gitar, med den andre hovedgitaristen på motsatt side: Christian Savill. Rachel Goswell sentralt i midten stiller med en gotisk Cruella de Vil-inspirert hårfarge og bekledning av sorte gevanter og halssmykker i front med vekselvis gitar og synth utover den andre hovedvokalen. Bak trommene er Simon Scott med lidenskapelig og displinert rytmisk kraft. De sørget for en uforglemmelig kveld.

Den pulserende bassen til Nick Chaplin får nakkehårene til å reise seg for skribenten, som også tidvis kjenner ilinger nedover ryggen i fernisset av gitarfeedback og ekko. Romklang avløst av forløsende ringlende gitarer. Visjonær støyrock med røtter i Dinosaur Jr., Sonic Youth og dess like smeltet sammen med ekspansiv, kontrollert drømmepop ‘a la Cocteau Twins var shoegaze-formelen.

Sammen med My Bloody Valentine, Pale Saints, Swervedriver, Ride, Chapterhouse  og Lush omdefinerte Reading-bandet den britiske indiescenen på tidlig 1990-tall. Så ble de borte. I veldig mange år (22 år skiller albumene «Pygmalion» og «Slowdive»).

Det er lite mellomsnakk eller karismatisk scene-utstråling tross at de tar seg tid til høflighetsfraser, og Goswell besvarer en ivrig publikummers rop til Rachel med ‘That’s My Name’ og får tilsvar ‘I love You’. Men veldig lite titting på skotupper gjenstår. Nå tittes det utover i salen. Kun Halstead fremstår noe mer reservert og opptatt av pedalene.

Et ganske heftig psykedelisk og kaleidiskopisk lysshow med strober og blinkende lys i de røffeste partiene og impresjonistiske bilder av sommeren under «When the Sun Hits» gjør dette til en flerdimensjonal sanseopplevelse. Geometrisk og kosmisk. Et suggererende velbehag av svermerisk storslagenhet som både kvein i ørene og fikk oss til å svaie fornøyd med et salig glis om kjeften.

Musikken forener foreldre og barn. Arrangøren har åpnet galleri for fri aldersgrense og gruppen har fått TikTok-slagere samtidig som den opprinnelige skare, hvor av enkelte også var på Cosmopolite i Industrigata 6. februar 1992, følger ivrig med videre i steget fra shoegaze til mer synthdrevet drømmepop. Her er ellers en forunderlig blanding av blåskjorter (som har fått med seg Audun Vingers hyllest i DN), freakere og indie-folk i alle aldersgrupper.

Fansen blir ikke enige om den gamle klassikeren «Souvlaki» (som angivelig solgte 135 eksemplarer i Norge da den kom) er best eller om den overgås av den selvtitulerte comebackplaten frå 2017 – og fjorårets «everything is alive» er også omtrent så bra man kan få indierock og drømmepop her og nå.

«Sugar For The Pill» er for lengst kanonisert og trykket til hjertet, og fungerer fint plassert mellom «kisses», «Alison» og «When the sun Hits». Låtens mer poppa karakter gjør den overskridende og appellerende også til pop-publikummet.

‘If it wasn’t for Slowdive, If it wasn’t for Cocteau Twins’, sang Rune Berg. Og Slowdive har en del likhetstrekk med Fraser, Raymonde, Guthrie og co anno «Head over Heels».

En kraftig omarrangert og forlenget versjon av Syd Barrets «Golden Hair» (som bandet spilte inn i forbindelse med «Just for a Day», men først lot oss høre på den utvidede reutgivelsen fra 2007) markerer slutten på hovedsettet. Goswell vandrer tidlig backstage og lar gutteklubben stå for støyleken.

Når de alle er tilbake til allmenn forlystelse med «Dagger», hvor det fine vokale samspillet mellom Halsteads bariton og Goswell sødmefulle stemne aksentueres, er stemningen på topp. Den blir fulgt av «the slab» og «40 Days» før Brian Eno igjen klinger ut i lokalet. Denne gangen med «An Ending ( Ancent)».

Kombinasjonen av atmosfæren og det voldsomme trøkket fanger. I det ene øyeblikket er det så høyt og støyende at mange leter etter ørepropper. I neste øyeblikk vart og eterisk Brian Eno-aktig. Drømmende, kosmisk og transcendentalt.

Slowdive maler vakker klangkunst for våre ører. Kanskje kunne vi ønske oss det enda mer utfordrende iblant. Men det var en magisk aften av fortettete lydbilder. Vi dro veldig fornøyd hjem.

 

Se flere bilder av Slowdive her.

Se bilder av  Pale Blue Eyes her.

 

Sjekk også:

Slowdive – «everything is alive» (Deichman: Årets album 2023, Jan-Olav Glette).

Slowdive – «Slowdive» (Deichman: Årets album 2017, Victor Josefsen).

 

Slowdive – «Shanty» (Ferske spor uke 42/2023).

Slowdive – «kisses» (Sommerspor).

 

‘Vi som alle andre elsker jo klassikere som «Loveless» og «Souvlaki» , og shoegaze er absolutt en av ingrediensene i Tape Trash-cocktailen’ (fra intervjuet Tape Trash: Ufiltrert og skamløst).

‘Oj! Det har gått i mye av My Bloody Valentine, Cocteau Twins, Loop, Windy and Carl, Slowdive pluss flere. Var helt frelst på 90-tallet. Glimt av shoegaze finnes sikkert på mange av mine album’ (fra intervjuet Benjamin Finger: Melankolsk tonal utforskning).

‘Jeg begynte å lese mye engelsk musikkpresse, og det var jo en følelse av at alt var nytt og spennende på begynnelsen av 1990-årene. Out with the old, in with the new, så jeg hev meg over indie og grunge med like stor glød som hiphop, dro til Roskilde, og fikk med meg en fantasisk periode på Alaska – med Sonic Youth, Pavement, The Afghan Whigs, Slowdive osv. – og ikke minst Public Enemy med B.O.L.T. Warhead som oppvarmere, forteller sier Øyvind Holen, i intervjuet B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop.

Mojave 3 – «Puzzles Like You» (15 lys på bursdagskaken – Et sonisk nedslag i 2006).

 

Mary Lattimore – «Silver Ladders» (Ferske spor uke 3/2021).

 

Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog