Av: Victor Josefsen Intervjuer 10. februar 2024

Neighboring Sounds: Catchy emo

– Det siste tiåret har teknologioptimismen inntatt eiendomsbransjen for alvor. Overvåkning og inngjerdede nabolag er jo ikke noe nytt, men de siste årene har vi i økende grad valgt å bli i sofaen hjemme og bestilt matkasser fra Oda.no i stedet for å gå i butikken, eller på restaurant, kommenterer Neighboring Sounds’ vokalist og gitarist Arild Eriksen. Bandet er aktuelle med albumet «Cold in the Smart City».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Eirik Ullebø Kopren (inkl. bilde øverst), Francis Brekke, Frode Bjørshol, Even Skår

Musikken er i like stor grad energifylt og punka som den er melodiøs og tilbakelent. De riffende utbruddene har en forløsende form og kraft som inspirerer frem både gjenkjennende glis og tramping med foten eller leken dans på stuegulvet. Setter man seg ned og lytter litt nærmere er det tekster som tar pulsen på samtiden vi lever i. Her i dette intervjuet med Deichman musikk kan du bli kjent med emopunkveteranene.

Neighboring Sounds. Foto: Francis Brekke

Kan dere først fortelle de som ikke kjenner dere allerede: Hvem og hva er Neighboring Sounds i norsk og internasjonalt musikkliv?

Arild: Neighboring Sounds er Arild Eriksen på vokal og gitar, Thomas Milford på trommer, Kristian Gundersen på gitar og Anders Blom Nilsen på bass. Vi hadde bandet Crash sammen på begynnelsen av 2000-tallet, og ga ut plater på det Umeå-baserte plateselskapet Premonition og London-labelen Firefly Recordings. Aaron Arjuna Rudra (1979-2004), medstifter av JR Ewing, spilte bass og var med på å starte bandet, men ga seg etter noen år.

Vi turnerte en rekke ganger i Europa og Storbritania, før vi skiftet navn til The First Cut og ga ut fullengderen «Silence Afterwards» gitt ut på Mas-Kina Recordings og produsert av Geir Luedy Andersen, som de siste årene både har vært manager for Aurora og Sigrid. Det er en sørgelig oversett plate, ikke minst fordi vi la ned bandet bare et års tid etter vi slapp den. Vi har hatt en rekke bassister i de ulike konfigurasjonene av bandet etter Aaron sluttet. Både Thomas Larssen (Kids Like Us, Datarock og Ralph Myerz) og Yngve Andersen (Blood Command) har vært med på å gi uttrykk til ulike låter. Kristian spilte også i old school hardcore bandet Kids Like Us før og samtidig med Crash, og I.O.U. på seint 2000-tall, mens Arild hadde bandet Bouvet sammen med Even og Emanuele fra Death Is Not Glamorous.

Anders er også et langt lerret å bleke. Han har både spilt i bandet Youth Pictures of Florence Henderson, utgitt på amerikanske Count Your Lucky Stars og trondheimsbaserte How Is Annie og nå nylig i Flight Mode, sammen med Sjur Lyseid fra Little Hands of Asphalt, og som har signet på Tiny Engine i USA. Han spiller også i østkantens eget Islandsgate, som med sine sanger om øl og fotball selvsagt har større fanbase enn alle vi andre.

Neighboring Sounds. Foto: Evens Skår

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva vil dere uttrykke med det?

Arild: Neighboring Sounds er en brasiliansk film av regissøren Kleber Mendonça Filho. Den er en saktegående fortelling om naboskap i en liten by. Den har ikke så mye med vårt band å gjøre, utover at det var en fin film om mennesker og fellesskap, og at vi likte tittelen.

Hvilket forhold har dere selv til nabolag og nabolagslyd og musikk?

Arild: Jeg bor selv i et veldig flerkulturelt nabolag på Ammerud i Oslo, og skulle nok ønske det også var en flerkulturell musikkultur i bydelen. Det ser jeg lite til. Det handler kanskje om at sport og lek har vært prioritert i mange år, men sikkert også om at de unges musikkultur uttrykkes i rom jeg ikke har tilgang til. Utover det er jeg ikke så glad i lyd fra naboleiligheter, men blir ikke videre plaget av det ettersom jeg bor i et atriumshus, med en garasje mellom vår hus og naboen.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte med den?

Arild: Jeg oppdaget musikk på lange kjøreturer med mine foreldre og min lillebror i den vestlandske fjellheimen på 80-tallet på vei til fjelltur til fots eller på ski. Den lille familien sang av full hals i bilen. Selv om jeg måtte oppdage musikk på egen hånd, mens andre venner gjerne hadde en eldre bror eller far som kunne inspirere med platesamlingen sin, er det nok derfra jeg har musikkgleden. Og ikke minst følelsen av at musikk er et fellesskap litt uavhengig av hva vi ellers vil i livet.

Neighboring Sounds. Foto: Frode Bjørshol

Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere uttrykke på denne måten?

Arild: Jeg kommer fra en øy utenfor Bergen som heter Askøy. Da jeg begynte å interessere meg for musikk skaffet jeg meg en billig Vester gitar og tok timer hos en av gitaristene i Elektrisk Regn. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan vi som etter hvert utgjorde øyens alternative musikkmiljø møttes, men mange som driver med musikk i dag, møttes på den tiden: Fredrik Saroea i Datarock, var en del av dette miljøet. Og ikke minst var vi alle veldig interessert i thrash metal, crossover og hardcore. På den tiden på slutten av 80-tallet var alt en eneste stor røre av musikk og politikk, og mange av oss endte raskt med mer politisk orienterte punkband som Dead Kennedys og andre band mer knyttet til hardcore scenen som Cro-Mags, Circle Jerks og Bad Brains.

Neighboring Sounds. Foto: Frode Bjørshol

Hva er de viktigste forskjellene mellom det å drive med musikk i dag i godt voksen alder kontra da dere i ungdommen holdt på med andre band?

Thomas: Som godt voksen sitter vi med mer ansvar og forpliktelser og må derfor planlegge, prioritere og styre tiden på en mer strukturert måte for å få ting til å skje. Samtidig er man kanskje mer avslappet og reflektert i forhold til det å holde på med dette. Vi er fortsatt ambisiøse og ønsker å nå ut, lage avtrykk og være en del av en scene. Men vi er også realistiske og ønsker å balansere det hele med alle andre viktige ting.

Arild: Den viktigste forskjellen at vi har mer å tilby. Vi er trygge på hva vi vil og hva vi kan få til. Det kan hende at tempoet er lavere. Vi har barn og familie, jeg driver et arkitektkontor med flere medarbeidere, og alle har ulike forpliktelser. Vi har nok aldri laget musikk som vi trodde hadde en ringeste sjangse til å slå igjennom, og det har heller aldri vært poenget.

Hvilken funksjon har musikk for dere?

Thomas: Det er et sted man kan få utløp for den herlige kombinasjonen av spilleglede, kreativitet og prestasjon. Det er noe helt annet enn det vi ellers holder på med i hverdagen. Vi er også gode venner, så det ligger et viktig element av sosial omgang her som har stor verdi.

Arild: Nettopp for meg handler det like mye om å gjøre noe sammen med gode venner som noe annet. Jeg har klart å lage et veldig travelt liv, både med et firma med flere ansatte, en rekke fritidsaktiviteter som krever mye innsats og en småbarnsfase, når de fleste av mine venner er forbi akkurat det. Likevel føltes det som riktig tidspunkt.

Neighboring Sounds. Foto: Evens Skår

Fortell om hverandres musikalske styrker og roller i bandet.

Arild: Min egen styrke er nok at jeg til en viss grad driver det fremover. Langt ifra så raskt som jeg skulle ønske, men i det tempoet resten av bandet er komfortable med. Da vi startet Crash i 2000 tok det jo bare tre måneder før første syvtommer var innspilt og tre nye måneder til første skandinaviaturné og plateslipp. Deretter ikke mange månedene før titommeren «Young Boy…» var innspilt og utgitt. Alt hastet.

Thomas er den som terper på at hver eneste låt skal være tight og fokuserer på tempo, flyt, energi og driv. Han leverer likt og tett hver gang. Og det er jo en styrke for oss, som også bor i to byer så langt fra hverandre. Det er ikke ofte vi føler vi spiller utight. Og det er i stor grad Thomas sin fortjeneste. Kristian Gundersen tilfører melodi og presisjon, og er jo mye av lydbildet vårt. Han har en fortid i flere band som spiller langt kjappere enn oss, og det merker en. Han er typisk nok anestesisykepleier og vant til at det han driver med er avgjørende for folk. Det synes jeg skinner igjennom hos ham som musiker også.

Anders er vel selve grunnen til at vi nå har klart å få ut en skive. Han er jo en fantastisk gitarist. Men hos oss spiller han bass, og det har jo gjort mye med drivet og detaljrikdommen i låtene. Men ikke minst er han en hyggelig fyr, som tross mange baller i luften, ikke minst bandet Flight Mode og stadionrockerne i Islandsgate, og et utall andre musikalske prosjekter, får til å gå i studio og spille konserter med oss, og treffes for middag og en flaske vin i ny og ne.

Hva er bakgrunnen for albumtittelen «Cold in the Smart City» og hva vil dere uttrykke med den?

Arild: Det siste tiåret har teknologioptimismen inntatt eiendomsbransjen for alvor. Overvåkning og inngjerdede nabolag er jo ikke noe nytt, men de siste årene har vi i økende grad valgt å bli i sofaen hjemme og bestilt matkasser fra Oda.no istedet for å gå i butikken, eller på restaurant. Jeg tror ikke de fleste av oss ønsker et nabolag hvor folk ikke forlater sofaen. Da må man bruke byen. Samtidig er det stemmer innen omsorg som ønsker å erstatte menneskelig omsorg med teknologi. Alt pakket inn som moderne nyvinninger, som tilsynelatende bare sinker kan være skeptisk til. Platen handler derimot om litt av hvert. Men den er så avgjort om ting som opptar oss i samtiden.

Hvilket forhold har dere selv til byplanlegging?

Arild: Ja, her bør jo andre enn meg si noe, men jeg skriver om noe som opptar meg på mange forskjellige måter. Forfatteren Mark Fisher formulerte hva som er den største utfordringen for stedsutvikling i dag: en kapitalistisk realisme, som er hegemoniet den markedsbaserte byutviklingen har i dag, gjør oss ute av stand til å tenke oss andre modeller. Jeg har viet de siste 13 årene på å vise andre modeller for by- og bygningsutvikling, hvor folk er deltakere og ikke bare passive forbrukere. For meg er det en rød tråd til punkbevegelsens kamp mot gentrifisering og en husleie en kan leve med, og steder man kan produsere kunst og håndverk. Det er klart at det er mye som regulerer hvordan vi bruker byen. Men det er ingen som sikrer at vi også bygger boliger for folk som vasker gangene i kontorbyggene i fjordbyen.

Si litt om forholdet til punk, emotional hardcore, post-hardcore, indierock?

Arild: Vi er nok et band som føler nærmere slektskap til punk og hardcore enn indie. Det tror jeg også kan høres på musikken. Og for min del spesielt den politiske scenen med labler som Ebullition og labler med mange av de tidlige straight edge hardcorebandene, som Dischord og senere Revelation. Jeg tror ikke disse labelene har sluppet mange svake skiver.

Jeg har jo forsøkt å ri en begynnende britpop-bølge i Bergen på begynnelsen av 90-tallet. Jeg startet startet bandet Sloane på Roskildefestivalen 1992 sammen med blant andre Erlend Høyersten, tidligere direktør på Aarhus Kunstmuseum og KODE i Bergen, inspirert av første skiven til Blur og andre band fra England på den tiden som Suede. Jeg var nok selv også inspirert av band som Mega City Four. Jeg klippet pannelugg og skaffet loose fit Levis’ jeans. Vi spilte en rekke konserter, blant annet sammen med Ride og Senseless Things, før jeg ga meg et års tid før de andre. Jeg har alltid vært glad i gitarpop, og selv om jeg ikke hadde fått øynene opp for det på den tiden, er Leatherface i dag et av favorittbandene mine.

Hva er emorock og D.I.Y. for dere?

Arild: Det er jo ikke lett å fortelle folk hva man driver med når skillet mellom indie og emo er så subtilt. I all hovedsak handler det om hvilke røtter man selv har. Band som Fugazi, Agnostic Front og Bad Brains var viktige for meg i barndommen. Det var ved å lese takkelisten på coverne til disse bandene at jeg oppdaget ny musikk, og etter hvert når jeg begynte å kjøpe fanziner leste jeg musikkanmeldelser, hvor andre band også ble nevnt, men også annonser fra labler jeg likte. I tillegg var mange av disse bandene aktive på venstresiden og uttrykte dette gjennom låttekstene.

Hvordan og hvorfor blande musikk og politikk?

Arild: I mitt liv, både i yrkeslivet og ellers, er politikk og hverdagsliv veldig tett sammenvevd. Ikke bare fordi det er ment å være slik, men fordi etter å ha arbeidet med beboerdrevet stedsutvikling, også med røtter i husokkupantbevegelsen, ser ganske stort på hva aktivisme er. Det er for meg både det å starte et parsellag og dyrke med andre familier i bydelen, sanke ville vekster i veikanten eller arrangere en middag på Ammerud aktivitetshus og invitere både frivillighet og fagforbund for å snakke om hva som er god fellesskapsorientert byutvikling i bydelen vi bor i.

Det gjør jo at det er vanskelig å skrive lyrikk til en plate uten at disse temaene også veves sammen. I en og samme låt kan det både handle om følelsen av å være en fraværende far, og om lukten av skogen, i en annen låt om den smarte og kalde byen, men også om hvordan vi sakte, men sikkert tar konsekvensene og bytter plener mot enger og åpner bekker og elver, som tidligere lå i rør.

Fortell om hvordan vanlig menneskelig engasjement kommer til uttrykk gjennom tekst og melodi?

Arild: Vi har jo laget en plate som er rettet mot hjertet og magen. Det gjelder både melodier, lyrikk og stemning. Det er jo selvsagt fordi det er slik musikk vi liker, og som vi ønsker å lage nettopp av den grunnen, men også fordi det er musikk som kler tekstuniverset.

Esben Titland har laget de fine illustrasjonene til albumomslaget.

Arild: Jeg har arbeidet sammen med Esben i mange år. Først da han laget plakaten som viser ulike valg vi gjorde under arbeidet med å utvikle boliger med brukerne av Hausmania, og senere i en rekke bokprosjekter, sist en bok vi utga på Fagbokforlaget, som heter «Byens Bønder». Den handler om landbruk i byens offentlige rom, og sånn sett tar den opp temaer som jeg føler hører godt hjemme i en gjør det selv punk verden.

Ikke minst er det jo mange som spiller og har spilt i band i vår scene som driver med sanking og jordbruk eller er kokk. Her hjemme har både trommis i blant annet Amulet og Common Cause, Truls Friesl Berg, flyttet på gård, Håkon Mella fra JR Ewing driver andelslandbruk, og Håvard Godøy fra Lash Out dyrker nydelige tomater i Moss. Bassisten i Texas Is the Reason har for eksempel introdusert sanking og lokale råvarer for et amerikansk publikum. Det er lite som er mer punk enn selvberging.

Vi spurte Esben om han kunne illustrere platetittelen og tegningen består av både benker hjemløse ikke kan sove på, trange gater mellom høyhus med glassfasader og påmonterte overvåkningskameraer. Det er selvkjørende busser og hjemkjøring av varer, mens lokalbutikkene dør og folk står motløse lent mot husveggene og hutrer i den smarte byen, som likevel er akk så livløs og kald.

Dere har valgt å slippe albumet på en rekke mindre labler rundt omkring i verden. Fortell om det valget og de ulike plateselskapene som dere samarbeider med.

Arild: Vi var jo litt usikre på hvordan det egentlig ville bli. Alle lablene vi har kontaktet, med unntak av Friend Club i Buffalo, New York, er folk vi kjenner fra før. Jeg drev Sound Fiction på begynnelsen av 2000-tallet og ga ut en del syvtommere som solgte bra. Band som Hey Mercedes, Favez, Golden City, Solea og Logh, gjorde at jeg fikk kontakt med plateselskaper og distroer over hele verden, og det var dette nettverket jeg tok kontakt med. Morten Samdal fra bandet Onsloow hadde allerede kontakt med Friend Club Records fra Buffalo, New York og Adagio830 fra Berlin, og formidlet kontakt med dem. De ville også være med. Det var jo også oppmuntrende at alle vi tok kontakt med ønsket å være med på utgivelsen.

For folk i min alder er det skikkelig stort å samarbeide med BCore fra Barcelona. De har gitt ut plater med både 90-talls stjerner som Fireside og The Capitol City Dusters, og Jeremy Enigk, som åpenbart har en svakhet for den spanske byen. Friend of Mine Records er Tsunehiro Sato, som har holdt på i mange år med en stilsikker label i Tokyo med en forkjærlighet for skandinaviske band, men som også gir ut band som I Feel Fine, Lakes og Ratboys. Kjetil som driver Lilla Himmel har fulgt bandet siden vi begynte i 2000 og det føles skikkelig godt å ha en slik rød tråd gjennom disse årene. Andy Malcolm fra fanzinen Collective Zine driver også labelen strictly no capital letters. Det er en fantastisk liten label med skyhøye kvalitetskrav, som vi aldri tenkte vi skulle tilfredsstille.

En svakhet med denne modellen er jo at alle plateselskapene er med på en liten andel plater, og har derfor ikke investert veldig mye penger i utgivelsen. Men vi merker jo at bandet får lyttere over hele verden. Og på dette tidspunktet tror vi det var en bra måte å spre musikken vår til mange. På neste utgivelse kan det jo hende vi finner en label som vil arbeide fokusert med utgivelsen.

Hvilke planer har dere for bandet fremover?

Arild: Nå tar vi en liten pause til nyåret (intervjuet ble gjort på tampen av fjoråret, red.anm) og legger planer for konserter i inn- og utland. Det er vanskelig å være strategisk når vi sjonglerer familieliv, jobber og andre band, men vi har tenkt å følge opp denne utgivelsen så godt vi får til. Anders skal slippe plate på Tiny Engines med Flight Mode i vår (albumet er ute nå, red.anm.), men innimellom skal vi også få ferdigstilt en 12 tommer som vi håper vi skal klare å utgi allerede høsten.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver fra 2023 og si hva dere likerved disse?

Arild: Da Norman Brannon nylig satte i gang med Anti-Matter fanzinen på Substack, etter mer enn tjue år, og la ut spillelisten AM Radio på Spotify, fikk jeg virkelig øynene opp for at det er en ny vår for både hardcore og emo på alle kontinenter. Om jeg skal velge bare fem favorittlåter fra 2023 så kunne det vært «Wild Geese» av Jade Dust, «Down to You» av High Vis, «Sullenboy» av Fiddlehead, «You Know I Can’t» av Feverchild og «Breaking» av Bewilder. Men da har jeg ikke engang begynt på en veldig lang liste favorittlåter fra året som gikk, et sterkt år for både hardcore og emo, men også ny skive av nydelige Slowdive, som viser at det ikke er noen utløpsdato på utforskende, flinke musikere.

Thomas: Hører også på veldig mye forskjellig, men her er noen av låtene fra 2023 som har fått plass på mine spillelister: Fireside – «DIE HARD», Mannequin Pussy – «I Got Heaven», Slowdive – kisses, Hermanos Gutiérrez – «Los Chicos Tristes», Fall Out Boy – «Love From the Other Side»

Kristian: Balance and Composure; «Savior Mode», With Honor; «My Anchor», The Menzingers; Come on Heartache, Samiam; «Lights out Little Hustler», One Step Closer; «Dark Blue».

Anders: «Aces» av Lakes, «Twin lakes» av Bewilder, «Screaming for Vengeance» av The American Analog Set, «Scout Knife» av Samiam og «Ten Billion People» av Explosions in the Sky.