Søk Meny Lukk
Lukk
Av: deichmanmusikk Anmeldelser 2. mars 2024

Konsertanmeldelse: Sjelfulle Brown Horse på John Dee

Norwich-sekstetten Brown Horse leverte sjelfull, fin americana med innlevelse på et passe fullt John Dee fullmånemandagen 26. februar. Melankoli, hjertesmerte, ensomhet og et nett, lagdelt lydbilde viste at de nok er Norfolks fineste eksponenter for genren, og er forsiktig på vei mot å nå ut til et større publikum etter mange år som del av barscenen.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Hester har en sentral plass i country- og americana tradisjonen. Å nevne America-låten «A Horse with No Name», George Strait – «If Heartaches Were Horses», Willie Nelson – «A Horse Called Music», Kacey Musgraves – «High Horse», Taylor Swift – «White Horse», bandnavnet Crazy Horse og i denne sammenhengen riktige indieamericana-referanser som Band of Horses, Horse Feathers og Sparklehorse, burde være nok til å understreke det poenget.

Brown Horse vinker til både Big Thief og Neil Young, samt Uncle Tupelo, Lucinda Williams, Jason Molina /Songs: Ohia/ «The Magnolia Electric Co.» og Silver Jews. De har fire hovedlåtskrivere med ulikt sound, og lager og arrangerer melodiene i felleskap alle seks. Resultatet er mangfoldig og variert, og innbefatter ulende gitarer og harmonivokal. 1970-talls countryrock smeltet sammen med britisk folk er basen.

Sekstetten, som hadde sitt releaseparty for debutskiven «Reservoir» på Norwich Arts Centre bare for noen uker siden, var overveldet over det gode oppmøtet og mottakelsen de fikk, ukjent med hvor sterk tradisjon det finnes for deres musikkform i rurale Norge. Det gir frontmann Patrick Turner stadig uttrykk for underveis.

De åpner med kuttet «Stealing Horses» fulgt av tittelkuttet, og allerede som tredje låt fremføres den flotte singelen «Sunfisher» om sorg, tap og minner man tar med seg. Starten er fint, tilbakeholdent og melankolsk, både om konkret stjele hester og om countryens tradisjon for å låne og gjøre om på tidligere generasjoners låter.

I hear you on the radio late Last Night
Singing an old Jimmie Rodgers song
You sang right through the things I knew
The things Id left behind

Tittelkuttet «Reservoir» er fylt av fint banjospill.

Stemmen til hovedvokalist og gitarist Patrick Turner er full av karakter, men har også svakheter. Den kan i første omgang låte litt tynt og skakt – klar til å sprekke når som helst ‘a la tidlig Will Oldham, men vokser på deg når du venner deg til den. Bandet består ellers av Rowan Braham på trekkspill og noe Yamaha piano keyboard, Emma Tovell på lap steel og banjo, Nyle Holihan på bass, Ben Auld på trommer og Phoebe Troup på backing gitar og vekselsvis bass og gitar.

Rammene for mye av musikken, og ihvertfall besetningen, er et sted i møte mellom old school country og alternativ country. Her har de lap steel, banjo og trekkspill utover trommer, elektrisk gitar og bass, og noe kassegitar her og der.

«Shoot Back» er en noe raskere låt om å holde motet oppe og ikke la seg trykke ned.

En hyllest til Paul Gilley er det også plass til. Kentucky-artisten, som er med i den tragiske 27-klubben (Jim Morrison, Kurt Cobain, Amy Winehouse, Brian Jones, Jimi Hendrix Chris Bell og Janis Joplin da han druknet i naboens brønn. I sin samtid ganske ukjent, men antatt å være tekstforfatteren til Hank Williams’ «I’m So Lonesome I Could Cry«.

Triste er mange av tekstene til Brown Horse også.

Som vokalisten kan fortelle underveis er bandets bakgrunn med konserter på puber og barer som et tradisjonelt folk band hørbart. Som de forklarer underveis består repertoaret for kvelden av en blanding av helt nye sanger – som «Holy Smokes», «Corduroy», «Verna Bloom», «Willow» og «Wipers» – og låter fra den knapt måned gamle debutplaten.

«Outtakes» er et høydepunkt.

Et par ekstranumre i noe annen stil ble det også tid til.

En trivelig mandagskveld i godt selskap blant et aldrende, nysgjerrig musikkpublikum. Mange hadde benyttet seg av Klassekampens tilbud om konsertbilletter til 95 kroner, noen hadde vunnet billetter og andre hadde fått med seg hypen og bookingansvarlig Bo Terje Hustofts skryt i forkant.

Et bevis på at hyggelige billettpriser og jungeltelegrafen fremdeles kan være en effektiv måte å selge inn ny musikk. Det blir spennende å følge gjengen fra Norwich videre fremover.

Når får vi håpe at de snart igjen albumaktuelle label-kollegene The Hanging Stars kan få samme oppmerksomhet.

 

Tirsdag 27. februar spilte Brown Horse på Ole Bull Scene i Bergen.

 

Sjekk også:

Brown Horse – «Bloodstain» (Ferske spor uke 9/2024).

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter