Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 3. mars 2024

Konsertanmeldelse: Frisk janglepop og college-rock med The Tubs på Blå

Det var en sann glede å igjen få smake på britisk D.I.Y. indiekultur på Blå i Oslo onsdag 28. februar da Sør-Londonkvartetten The Tubs med opprinnelse i Cardiff i Wales leverte oppriktige beretninger om tvangslidelser og om hvordan det er å leve i det moderne Storbritannia over en energisk og fengende blanding av postpunk, folk, indie og janglepop med plass for både vittigheter og alvor.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Uansett hvor mange gode fine konsertopplevelser jeg får tilgang til kan jeg iblant ta meg selv i å savne de ukentlige konsertene på John Peel-favoritten The Wilde Club på Norwich Arts Centre (hvor Richey Edwards’ fra Manic Street Preachers skar ‘4 real’ på armen backstage under et intervju med Melody Maker og Nirvana hadde en av sine tidlige engelske opptredener). Her kunne vi for en svært lav inngangsbillett – som regel tre pund – oppleve de seneste tilskuddene og noen veteraner på den britiske D.I.Y. indiescenen og enkelte håndplukkede amerikanere. Vi nevner Prolapse, Arab Strap, China Drum, Lush, Flying Saucer Attack, The Flaming Stars, The Delgados, Bis, Done Lying Down, Girls Against Boys, Brainiac med flere i ei gammel kirke i bysentrumet i en varm, god og upretensiøs atmosfære.

The Tubs på Blå. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

The Tubs –  kvartetten ledet av gitarist og vokalist Owen «O» Williams og gitarist George Nicholls kompletert med bassist Max Warren og trommis Matthew Green – med avtrykk i deres tidligere mer punka Joanna Gruesome, har utspring i nettopp denne kulturen og denne typen miljø som del av kollektivet Gob Nation i Sør-London, hvor de sammen med blant andre Porridge Radio og andre egne band, som Ex-Vöid, Sniffany & the Nits og SUEP, bor og skaper konserter i et gammelt sjukehus – og før det i en nedlagt politistasjon hvor cellene angivelig hadde fått vaskemaskiner plassert inn.

Med «Illusion Pr. II» og rumlende, invaderende bass sparker de i gang et kort og konsist sett av energisk, kraftfull, hurtig og intens musikk med dyp appell. Det kantede drivet får en til å tenke på Pylon fra Athens, Georgia, mens rammeverket er melodiene til Felt og tradisjonsbundet og stoisk melodifølsomhet i britisk folk som Fairport Convention. Teksten artikulerer tvangslidelse (OCD). De er noe av et platesamlerband – uten nødvendigvis å låte datert av den grunn – med nikk og referanser i alle retninger. Ikke uten grunn hadde platebutikken Big Dipper lagt sitt forsinkede julebord på Blå.

The Tubs på Blå. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Et herlig samrøre av jangle, tradisjonell indie, glamrock, harmonipop, powerpop og folk. Felt, The Chills, The Clean, The Cure, Magazine, Television, The Psychedelic Furs, The Smiths, The Wedding Present, The Undertones, The Jam og Television Personalities. De kan dessuten minne litt om Tweerps, for de av dere som huske dem. Stemmen til Owen «O» Williams er resonant vokal med brystklang, som har likhetstrekk med Richard Thompson og varierer mellom mumling og det mer ekspressive. Morsomme tekster om urbant forfall, huskrise, mentale helseutfordringer, gig-økonomien i arbeidslivet og devalueringen av kunstuttrykkene gjør de slående aktuelle.

Innledningsvis kan vi knapt høre trommene til Matthew Green, hvilket han også gjør et poeng av på vittig vis, og ber om mer trommelyd i monitor. Resten av bandet er mindre tålmodige, og vil bare fortsette å kjøre på inntil han ‘setter de sjakkmatt’, som han sier, ved å kaste fra seg trommestikkene. Da kommer husets tekniker til hjelp. Episoden er betegnende for folkene vi har med å gjøre. Det er noe ærlig, ustriglet, pluss stramt og fint over det hele.

The Tubs på Blå. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Ellers sier de ikke så veldig mye i løpet av det timelange settet sitt – utover gjentatte ganger å oppfordre oss til å komme på DJ-settet deres på Revolver etter konserten. Sarkastisk bemerkende at de håper ikke å være helt alene på den siste turnédatoen. Waliserne har en  morsom og varm tilstedeværelse – og tekstene og musikken snakker desto tydeligere til oss.

Tekstene er utpreget dramatiske, dog ikke spesielt sentimentale. Snarere ærlige eller genuine og fylt av holdninger. Dette er likefremme folk som mener og står for det de formidler, selv om det er pakket inn i allslags humor, smålighet – som et grep – og språklig nedslamming. Noe høylytt klagesang er det også plass til, de er som regel heller fleipete. Ganske mange av de tilstedeværende synger med underveis til sangene deres. Williams avromantiserer mentale helseutfordringer. Det er jo ganske riktig først og fremst en trussel mot lykke og gode personlige relasjoner. Det gjøres over ringlende gitarer med manisk energi og kraft.

The Tubs på Blå. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Musikalsk og lyrisk opererer de med en vid referanseramme og mange stemningsleier. Williams er selvkritisk – tidvis nærmer det seg selvforakt – og vi får ta del i mye mørkt tekstmateriale fremlagt på humoristisk vis. Aller mest minner de kanskje om Bob Mould og hans Sugar og albumet «Copper Blue». Den formen for kimende amerikansk college-rock blandet med all verdens avarter av janglepop. Det melodiske rushet fanger med begge bandene, og fører til at man bare vil spille skivene om og om igjen. Det er også mye av de svulmende gitarene til The Psychedelic Furs i utrykket. Det er poengtert og kortfattet – som The Jam og The Undertones og fint som XTC. Musikalske hook er veldig sentrale i alt hva de gjør enten det er gruewave, gritpop, harmonipop eller noe helt annet.

‘Vi skriver ikke settliste’, informer Owen «O» Williams, før han foreslår å ta «Dead Meat»- tittelkuttet fra fjorårets fremragende album. Det gjør de etter at forslaget møtes med bifall av publikum. De spiller i tillegg en ny låt i form av «Chain Reaction», som definitivt lover bra for fortsettelsen.

«Round the Bend» en tvangsepisode nest sist.

I think I’m losing my mind
For good this time
I think I’m going round the bend
We’re losing again
A pain in the arse
Alone, alone and a lot to ask
But here I go
Another manic episode

Veldig konkret gjengivelse av frontmannen Owen «O» Williams opplevelser, som har denne lidelsen.

The Tubs på Blå. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

«Wretched Lie» med repeterende tekstlinjer om skyldfølelse avslutter med hentydninger til gitarspillet til Johnny Marr, «The Queen Is Dead» og «Bigmouth Strikes Again».

I have told the wretched lie
i have told the wretched lie
I have led the stars tonight
And I have told the wretched lie
The wretched lie

You are always on my mind
You are always on my mind

«I Don’t Know How It Works» er eneste ekstranummer før Williams og Wozzy kaster seg ut blant publikum, og så går opp igjen til en kakafonisk avslutning.

Det var befriende deilig å høre ustriglet og upretensiøs indie i Oslo.

Valleypolicella varmet opp på passende vis med plass til noen vittigheter under mellomsnakket til vokalist Tore Løchstøer Hauge. Vi hører gjerne mer fra dem igjen ved en snarlig anledning (Valleypolicella kommer snart med EP’en «Troubled Hearts», red.anm.)

Takk Blå og FKP Scorpio for at dere fremdeles gir plass til utenlandsk undergrunnsmusikk.

The Tubs på Blå. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter