Konsertanmeldelse: Tøylesløse Dead Boys på første norgesbesøk etter 40 år

La man til side kritiske innvendinger om et hyllestband som ville selge seg inn som autentisk med et originalmedlem være, fikk man en hyggelig time definerende punkrock med leadgitaristen på plass i godt lag på John Dee i Oslo denne regntunge lørdagen 2. mars.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Det ble en liten finger inn i amerikansk punk-historie når Gene O’Connor alias Cheetah Chrome – også Rocket from the Tombs – fra Cleveland, Ohio bandet Dead Boys, som senere flyttet til New York og var med og definerte den amerikanske punken på CBGB – hadde med fire ferskere rekrutter til en ny utgave og videreføring av bandhistorien med vekt på «Youngs, Loud and Snotty» (1977) og noe fra oppfølgeren «We Have Come for Your Children» (1978), begge på Siren Records . Ingen kutt fra enkeltstående singler eller outtakes.

Cheetah nikker med hodet bøyd ned mot gitaren og beveger seg litt fra side til side på scenen. Det er imidlertid Jake Hout fra zombie-Dead Boys–hyllestbandet The Undead Boys som tar mest plass, og får stå for det lille som er av snakk og skuespilleri. ‘Punken ble avvist i samtiden som tenåringsgreier som fort ville gå over. Her er vi fremdeles 50 år senere. Punk er viktig’, mener de. Sam Harris på bass, Monk Burris på gitar og Michael Maysonet på trommer er alle passende karakterer som har skjønt musikkarven og legacyen, og formidler det engasjert og høvelig kompetent. Alle bistår med backingvokal.

Dead Boys på John Dee. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Kvintetten starter rett på med forrykende kraft og deres mest kjente låter i form av signaturmelodien «Sonic Reducer» og «All This and More» (ofte covret av Backstreet Girls i gamle dager). Skrevet av Cheetah Chrome og David Thomas under Rocket from the Tomb-tiden – som også spilte den inn i juli 1975 – og først gitt ut av Dead Boys på «Young, Loud and Snotty» (åpningskuttet) med noe omskrevet tekst av Stiv Bators.

«Sonic Reducer» er en av de virkelige klassikerne, og har blitt covret av Pearl Jam, Lolitas, The Dictators, Dozer, Patti Smith, Death Before Dishonor, Saves the Day, Foetus, Overkill, Die Toten Hosen og mange flere. Også det fiktive bandet i Bruce McDonalds «Hard Core Logo» gjør den. Starten er ikonisk med fete frenetiske, ivrige trommer og aggressive gitarriff, og gir med sin rå energi og kraft uttrykk for det rebelske. Vi oppfordres til å bryte ut av sosial konformitet og satse på personlig frihet. Den dynamiske sangen uttrykker fremmedgjorthet og frustrasjon, men søker individualitet og selvutfoldelse.

Dead Boys på John Dee. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

I «All This and More» – også gjort av Blood for Blood, Psychopunch, Jeff Dahl and the Remains – er det lyriske jeg-et desillusjonert og lengter vekk fra kjedsomhetens klamme ramme. Hout gir tilfredsstillende uttrykk (selv om det er åpenbart at han ikke lever et kaotisk hånd til munn-liv) for den desperasjonen Bators innehadde med sin røffe, snerrende vokal, og trommene er som tordenskrall over heftige gitarer. Brenner de av alt kruttet med en gang og altfor fort? Nei, ikke helt. Det kommer flere gode låter utover, «Ain’t Nothin’ to Do» er blant dem, selv om klimaks nok er under de første to sangene. Og de klarer å holde på oppmerksomheten hele veien i de underkant av 50 minuttene settet utgjør pluss de to ekstranumrene.

At de ikke spilte «(I Don’t Wanna Be No) Catholic Boy» er vel nesten kriminelt😜

Dead Boys på John Dee. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Vi kunne absolutt ha tenkt oss en lengre konsert og annen oppbygging av låtlisten, men tar det vi får med et smil. Det er ikke mange muligheter til å føle på original gammel CBGB-punk. Heltene dør fra oss, og dette var trivelig. På samme måte som for eksempel Valentourettes – også på plass i salen som publikum i kveld ved vokalist Tarjei Foshaug – mangler sin frontfigur og ledestjerne, men har sentrale medmusikanter (de opprinnelige Valentinerne opptrer også i blant som på markeringen av det som ville vært Jokkes 60-årsdag 8. september) – har ikke Dead Boys anno 2024 Stiv Bators, som døde etter å ha blitt påkjørt av en bil i Paris 4. juni 1990. Heller ikke Johnny Blitz (John Madansky), Jeff Magnum (Jeff Halmagy) eller Jimmy Zero (William Wilden) er med lengre.

Naturligvis er det ikke det samme som å se originalen. Det var det heller ikke å se Jokke & Valentine på Rockefeller i 1990 og 1993. Konteksten og alt rundt blir endret fra blitzere som slåss i forkant til BI-studenter og Haakon Magnus. Dette var ihvertfall spennende nok til å sørge for at gamle punkere, som kjøpte skivene på 1970-tallet, tok turen, og så ut til å kose seg sammen med en eklektisk blanding av rockister, Oi! Skins, Fred Perry-punks, en hanekam-punker, skatepunkere og andre musikkinteresserte.

Dead Boys på John Dee. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Dead Boys kom opprinnelig aldri til Norge, Cheetah Chrome spilte Dead Boys- og Rocket from the Thombs-låter på Gamla i 2016. Så dette var rimelig eksklusive saker, tross at de ikke er et aktivt band som lager og spiller inn ny musikk. I stedet spilte noen inn debutalbumet på nytt i 2017: «Still Snotty: Young Loud and Snotty at 40» på Plowboy Records .

Det du får er ånden av legendarisk amerikansk punk og et band som svært gjerne videreformidler den. Innstillingen er å gjøre det så Stiv Bators ville vært fornøyd. La oss legge til side tegn til pretensiøsitet, og noen av våre mest kritiske innvendinger, og bare glede oss. Det som ble levert var både røft og rått – om enn kanskje ikke lenger motbydelig eller farlig. Tidvis litt stivt kanskje. Atmosfæren var god og vennligsinnet. Allerede under oppvarmingen med pensjonist-boogierock-pønkerne The Chord Buddies er det ivrig dans og klapping.

Dead Boys på John Dee. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Dette er nesten antitesen til den politiske britiske punken, dog vi finner mange spor av sosialt opprør og rebelske holdninger. Obskøne tekster, dårlige holdninger og selvdestruktivitet er det det handler om. Sistnevnte er luket bort sammen med noe av intensiten, tross at Hout iblant later som. Her er (heldigvis?) ikke noe selv-hengning med mikrofon eller knusing av glass på brystkassen. Men låten «Down in Flames» er med. Glampunkeren antyder i stedet at han har brukket et par ribbein, lener seg ut mot publikum og artikulerer låtenes følelser gjennom modererte bevegelser ‘a la Bjørn Müller. Han passer på å takke og hylle Stiv Bators og Dead Boys’ historie.

Med ekstrasporene «Calling on You» og «Aint It «Fun» fra andrealbumet «We Have Come for Your Children» er det ugjenkallelig slutt.

Og visst var det moro. Ikke nødvendigvis en konsert som vil gå inn i historiebøkene tross manglende tidligere norgesbesøk. Trivelig var det dog.

Dead Boys er booket til Rebellion Punk Music Festival i Blackpool.

Dead Boys på John Dee. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Sjekk også:

Dead Boys – «Sonic Reducer» og «(I Don’t Wanna Be No) Catholic Boy» (Ferske spor uke 9/2024).

Dead Boys – «Sonic Reducer» (Ferske spor uke 2/2018).

Veislakt – «Sonic Reducer» (Ferske spor uke 33/2019). Reatards covrer  Dead Boys’ «Down in Flames» (Reatards – rufsete, rått og skittent).

På Kosmik Boogie Tribes plate «Let’s Rock The Fuck Out!! Vol. 2»  har de bl.a. covret   Rocket from the Tombs’/Dead Boys’ låt «What Love Is», som er på albumene «The Day the Earth Met the Rocket From the Tombs» (les anmeldelse av platen her) og Dead Boys’ debutplate. (Fra Deichman: Årets album 2022, Victor Josefsen).

The Lords of the New Church – «Is Nothing Sacred?» (1983 var langt ifra et puslete år).

The Lords of the New Church – «Russian Roulette» (Ferske spor uke 35/2022).

The Lords of the New Church – «The Lords of the New Church» (5 plater som har inspirert Haavard Gulbrandsen i Agvald).

Sjekk også relaterte saker nederst.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog