Konsertanmeldelse: Bohren & der Club of Gore: Bedagelig mørk dronejazz i Kulturkirken Jakob

Ruhrpott-trioen Bohren & der Club of Gore hadde fylt Kulturkirken Jacob til randen tirsdag 19. mars. Den mørke, men også behagelig sedate doomjazzen deres fikk publikum til å gå bananas i merchbua, og bandet selv rapporterte om en vakker aften. Selv var vi begeistret, men ikke målbundet.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Det er gledelig å se at relativt smal instrumentalmusikk kan skape begeistring og eufori, og at Oslo-publikum gjerne vil ha det også. Når den relativt nystartede promotøren Lydmyr,  med utspring fra kulturimperiet Toft, Vaterland, Dunk og Goldie, inviterte til doomjazz i Kulturkirken Jacob trosset folk sludd, gråvær og regn og møtte opp i hopetall. Kirken var smekkfull med sittende og stående publikum både oppe og nede.

Tyske Bohren & der Club of Gore har vært i byen tidligere, og det har tydeligvis vært en formidabel suksess. Ganske, forståelig. Det er ikke så mye som ligner. Det hviler en slags meditativ skjønnhet over det hele, det går  sakte og det er spartansk. Nærmest dronende i sitt vesen. En form for ensom kontemplasjon – som en skarp kontrast til hverdagens tjas og mas og snøflakene utenfor. En slags nattlig melankoli der små endringer gjør stor forskjell og utslag på atmosfæren.

I sentrum er Christoph Clöser og hans tenorsaksofon. Myke toner. Personlig blir jeg like fjetret når han går løs på marimba. Den beherskede rytmeseksjonen består av bassist Robin Rodenberg og perkusjonist/keyboardist Morten Gass. Rodenberg er markant til stede med signatursterke basstoner. Noen ganger med hissig paukeslag på en elektrisk trommemodulator. Gass i blant på gitar.

Bohren & der Club of Gore i Kulturkirken Jacob. Foto: Jan-Olav Glette

Kall det slowcore, doomjazz eller dronejazz. Det er småskummelt, Twin Peaks-aktig med assosiasjoner til en bisarr jazzklubb og en en slags filmmusikk. Angelo Badalamenti er definitivt en referanse – enten bandet vil vedkjenne seg det eller ikke. Kanskje vekkes assosiasjonene på grunn av anmelders mangel på flere tilsvarende komponister.

Det grenser tidvis mot schmaltz eller kitsch, men holder seg akkurat på riktig side. Det er minimalistisk, spartansk musikk uten ville soloer, riff og annet som virkelig fanger. Bare en jevnt vekselvis behagelig og forstyrrende fremdrift å flyte med i. Også scenesnakket til saksofonisten er enkelt og kortfattet med en særdeles distinkt tysk aksent. Informativt og poengtert. Tysk nøyaktighet og presisjon i alle ledd.

De går ikke bak scenen før ekstranummeret, men bassisten må ha en fem minutter lang tissepause før nest siste låt i hovedsettet. Til allmenn latter – og Clösers vittigheter; knusktørr tysk fikk store deler av salen til å bryte ut i latter.

Men jeg vet ikke helt om musikken virkelig fanger. Anmelder blir bare begeistret, ikke virkelig grepet eller fanget i universet. Det har vært trivelig, men ikke forheksende nok til å investere i en skive med trioen. Det ser imidlertid ikke ut til å gjøre noe forskjell. Andre hamstrer i store mengder fra merchbordet og bærer med seg opptil flere skiver og bokser hjem.

Sjekk relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog